Opplevelsetur i Uyuni, dag 2

Vi sov forholdsvis godt i Culpina, selv om vi var våkne noen ganger iløpet av natten. Peruaneren var i godform ute i oppholdsrommet og sang og hoiet litt utover natten. Vi skulle avgårde rimelig tidlig, så vi våknet og spiste frokost rundt syv. Til å være ute i ingenting så var ikke frokosten så verst, med eggerøre, boller, pålegg og kaffe.

Første stopp var en steinørken som var skapt av vulkanutbrudd for lenge siden. Det vistes tydelig av alle de rare formene som steinene hadde. Vi klatret litt rundt og tok bilder. Fargene var utrolig fine, og kunne minne litt om Grand Canyon. Men det er begrenset hvor spennende steiner er, så vi dro vi videre etter ikke så lenge.

Hovedplanen for dagen var å se lagunene og geysirene i nasjonalparken Eduardo Avaroa Andean. For å komme dit måtte vi høyere opp i fjellene. Regnet som vi hadde i Culpina hadde falt som snø når vi kom opp i over 4000 meter. Vi kom over et pass og ned til en liten lagune, som er en grunn sjø full av mineraler. Mineralene gir sjøen forskjellige farger og fører også til oppblomstring av alger, som igjen spises av flamingoer som lever i disse lagunene. Vi gjorde bare et kort stop ved denne lagunen siden det fantes andre større laguner med mer spektakulære farger.

Vi kjørte rundt i et kjempefint landskap med vide sletteland omkranset av høye fjell. Vi forsatte opp i høyden mot Andean-lagunen hvor vi skulle ha lunsj. Ved lagunen var det også forlatte hus og smelteovner etter en nedlagt sølvgruve. Vi kikket litt rundt, før vi spiste lunsj av kylling og ris.

Så gikk turen videre oppover, og vi passerte det høyeste passet på over 5000 meter. Vi skulle til annet område hvor vulkanutbrudd hadde skapt store steinformasjoner som sto opp av sanden. Her er blant annet en stein som ser ut som en kantarell, som er kjent fra kunstverk av Salvador Dali. Her var det tid til flere bilder og klatring.

Det er ganske lange avstander som vi kjører for å se disse severdighetene, og det er som sagt over veldig ulendt terreng. Vi kjører over fjellpass og ned i daler og sletter. Vi må over nok et pass og ned på en slette for å komme til den røde lagune. Denne er farget av jern som finnes i grunnen her. Selv her trivdes flamingoene, som spiste alger fra vannet.

Siste stopp før middag var et vulkansk aktivt område med geysirer. Vi fikk gå rundt huller med kokende stein og sprutende damp. Det var om å se seg for før man satt ned foten, at man ikke tråkket på et lite hull. Noe som en av guidene klarte å legge hånden over et lite dampende hull, og fikk ei bra forbrenning. Det var ett stort hull hvor man kunne se at det boblet voldsomt av kokende stein, og av og til sprutet det opp store «dråper». De fortalte at en uforsiktig tysker hadde falt oppi for noen år siden, og ble kokt levende. Vi var ikke så veldig modige, så vi holdt god avstand.

Nå begynte det å bli sent på dagen, så tiden var inne for å komme seg til vårt overnattingssted. Vi måtte et godt stykke ned fra høyden, på nokså smale og kronglete «veier», ofte med stup på siden. Mye av kjøringen var bare rett over slettene, uten noe som lignet på oppkjørte stier engang. Det var snart mørkt når vi kom fram til en rimelig rustikk hytte ved et vann. Rett ved vannet var det en varm kilde, hvor det var laget som en badestamp. Her holdt vannet 35 grader, selv om det var rundt 10 grader i luften.

Vi skulle bo på et firemannsrom samme med han fra England og hun fra Australia. Det var et nokså enkelt rom med fire enkeltsenger. Vi var spente på hvordan natten kom til å bli. Vi fikk servert en enkel middag, noe som var oppvarmet fra dagen før. Etter en lang dag var vi ikke så kresne, så vi spiste med velvilje.

Vi ble sittende å prate sammen utover kvelden, og noen gikk til og med for å ta seg et kveldsbad, med hodelykt på hodet. Vi gikk etterhvert å la oss, slitne som vi var. Det ble nok en natt uten mye søvn. Jeg lå å snudde og vrei på meg, men søvnen kom ikke. Da morgen kom hadde jeg vel fått meg knappe to timer søvn. Dette skulle bli en tung dag.

Opplevelsetur i Uyuni, dag 1

Vi var passe trøtte og slitne da vi ankom Uyuni kl. åtte på morgenen. Byen har litt over 10000 innbyggere, og ble grunnlagt som et handelssentrum for området. I dag er det primært turisme som livnærer byen, som ligger på et karrig platå 3700 meter over havet. Hovedattraksjonen for turister som besøker byen er selvfølgelig saltørken med samme navn, som ligger et kort stykke unna.

Etter at vi ble satt av bussen ved kontoret til Todo Turismo ble vi hentet av ei dame som tok oss med til Red Planet Expeditions, som er firmaet som arrangerer turen vår. De er én av mange slike firmaer som alle driver med opplevelsesturer i området. Det er et veldig ulendt terreng vi skal ut i, så vi blir kjørt rundt i firehjulstrekkere med lokalkjente sjåfører og guider.

På kontoret får vi beskjed om at vi kun kan ha med én ryggsekk, siden det er begrenset plass på takstativet til bilen. Vi går derfor igang med å pakke om til én sekk, alt vi måtte trenge til de tre dagene turen skal vare.

Vi ble tildelt en 4WD tilhørende en sjåfør med navn Santiago, som var en godt voksen, stille og litt værbitt kar som ikke snakket et ord engelsk. Heldigvis kunne guiden vår, Bismark (helt sant) snakke godt engelsk. Vi delte bil med tre andre turister, en fyr fra England, en dame fra Australia og en fyr fra Peru. I tillegg til vår bil var det to andre biler i følget vårt.

Første stopp på turen var lokomotiv-kirkegården i Uyuni. Fjellene rundt Uyuni er fulle av mineraler og metaller som de transporterte til kysten med tog. Jernbanen ble bygget med hjelp fra England på slutten av 1800 tallet, men da gruvene gikk tomme ble alle de gamle damplokomotivene bare parkert.

Klokken nærmet seg nå midt på dagen, så vi kjørte videre til saltfabrikkene for å spise lunsj. Så og si alt av salt som benyttes i Bolivia, samt mye som også eksporteres, utvinnes fra saltørkenen. Fabrikkene drives som de har gjort det i lang tid, hvor det meste er manuelt arbeid.

Etter lunsj skulle vi endelig ut i selve Uyuni saltørken. Heldigvis holdt tordenværet seg i horisonten, så vi fikk sol og gode forhold. Salar de Uyuni er verdens største saltørken på over 10000 kvadratkilometer og ligger på 3656 meter over havet. Det er nesten utenomjordisk å gå rundt på den helt flate og hvite overflaten av salt. Uten referanser spiller dybdesynet deg noen puss, som gjør det moro å leke med perspektiver og fotoapparatet.

Fra saltørkenen kjørte vi sørover til en liten by som heter Culpina, hvor vi fikk servert middag og hvor vi skulle overnatte. Det var et litt rustikk hus, hvor jeg og Målfrid fikk dobbeltrom, mens de andre lå på fellesrom. Her ble vi litt bedre kjent med de andre i følget, og vi kjøpte noen øl som vi hygget oss med. Vi tok det rolig og gikk til sengs i 10 tiden, mens noen av de andre fortsatte litt utover natten. Spesielt han fra Peru, som het Israel!!? og en fra California, som het London!!? holdt det gående 🙂

Regnværet som vi hadde sett i horisonten hele dagen kom nå over byen, og det regnet kraftig det meste av kvelden og natten. Men det er bare deilig å sovne til regn.

Reisen til Uyuni ble noe for seg selv

Kontoret til busselskapet i La PazDet som skulle være starten på en spennende reise inn til saltørkenen i Uyuni ble litt vel kaotisk for vår del. Vi var forberedt på at bussen vår til Uyuni skulle gå kl. ni på kvelden fra busstasjonen i La Paz. Det var det som sto på voucheren vår som vi hadde fått fra Bamba Adventures. På billetten som var levert på hotellet vårt sto det både 21:00 og 19:00, som gjorde oss litt usikker. Vi vet vi er i manjana-land, så etter frokost sendte vi for sikkerhets skyld en epost til Bamba, før vi gikk en tur ut i La Paz for å se på byen.

Når vi kom tilbake til hotellet rundt fem på ettermiddagen hadde vi fått svar om at bussen skulle gå kl. 19:00. Rett etterpå kom det en ny epost hvor de nå sa at bussen gikk kl. 18:00. Vi måtte også være der 30 minutter før avreise. Vi hadde nå under en halv time på å ordne oss, pakke sekkene og komme oss til busstasjonen.

Det var bare å kaste seg rundt. Vi måtte bare hoppe over dusjen vi hadde planlagt, og i stedet ble det en hurtig kattevask. Sekkene ble pakket i en fei og vi løp til heisen. Vi fikk sjekket ut og fikk en av pikkoloene til å bli med for å hjelpe å praie en taxi, som tydeligvis hadde fått beskjed om at vi var i tidsnød.

Busstasjonen i La Paz er jo noe for seg. Den er full av boder for alskens transportbedrifter uten noe klart system, ei heller noe god oversikt over galskapen. Vi trålte stasjonen opp og ned, men Todo Turismo var ikke mulig å finne. I kjent Målfrid-stil tok hun ansvar og fikk spurt noen som pekte i retning inngangen. Vi hastet ut av stasjonen igjen, men fant ingen sted det var noe skilt med Todo. Vi spurte noen andre som pekte over gata fra busstasjonen. Å der klarte vi såvidt å skimte et lite skilt med rød skrift.

Bussen til UyuniVi var ikke i noe kjempehumør der vi trampet opp trappene til Todo. Klokken var kvart over seks da vi braste inn døren, hvor vi forventet å bli møtt med en beklagelse om at bussen var kjørt. Men inne på kontoret fant vi en gjeng bedagelige funksjonærer som bare ba oss om å sitte ned, for bussen skulle ikke gå før kl. 20:30. Ikke 21, ikke 19, ikke 18, neida.

Jeg tror jeg kunne se svartrøyk stige opp fra hodet til Målfrid. Nå hadde vi over to timer til overs, som vi godt kunne tenkt oss å bruke på andre ting enn å sitte på kontoret til Todo. Målfrid gikk rett igang med å forfatte en epost til Bamba, og jeg kan røpe at det var ikke takk for godt opplegg og god informasjon som var innholdet. Det kom etterhvert også andre forvillede turister inn døra, mer eller mindre stresset i blikket.

På bussen til UyuniKlokken var kvart over ni før bussen endelig kom seg i vei. Vi så skikkelig frem til en 12 timers busstur etter alt styret. Veien til Uyuni går 530 km på dårlig asfalt og over 180 km på grusvei, hvor de i alle fall ikke hadde spart på humper, huller og vaskebrett. Det var bare å holde fast på fyllingene, og det var optimistisk å tro at man skulle klare å sove noe. Fikk vel maks to timer dårlig og oppstykket søvn før vi var fremme i Uyuni. Nå hadde vi 3 timer før selve opplevelsesturen skulle starte.

Vi ankommer La Paz i Bolivia

Utsikt fra hotell SagarnagaFlyet fra Buenos Aires hadde avgang kl 22:15 tirsdag 27. januar, så vi dro fra hotellet allerede kl 19, da turen til flyplassen skulle ta ca 45 minutter. Takk og lov for at vi var ute i god tid, for makan til kaos på en flyplass skal en lete lenge etter. Det var nesten ikke plass til å komme seg inn døra, det var folk overalt og køene gikk på kryss og tvers.

Kø-kaos Argentina AirlinesVi stilte oss i en kø som så ut til å være riktig for å få droppet bagasjen vår, men da vi kom fram til der kø-systemet egentlig startet, og vi skulle vise billetten vår til fyren som jobbet der, fikk vi beskjed om å stille oss i køen ved siden av. Han trøstet oss med at den uansett var kortere 😛 Vi klarte ikke helt å slå oss til ro med at dette var riktig kø, en ganske lang kø dette også, så Thomas gikk fram for å spørre ei dame som også jobbet der. Hun kunne berolige oss med at vi stod riktig. Det kunne se ut som at det ikke bare var vi som lurte, da nesten samtlige henvendte seg til de ansatte i stedet for at de kunne hatt et bedre informasjonssystem. Bagasjen ble til slutt droppet og vi kunne puste ut..

Ny kø ventet derimot etter sikkerhetskontrollen, denne gangen for å få stempel i passet ut av Argentina, men det gikk greit. Nå var vi straks på vei til Bolivia 🙂

Flyet var litt forsinket ut fra Buenos Aires, så vi ble litt bekymret om vi ville rekke å hente ut bagasjen og sjekke oss inn på nytt i Santa Cruz, der vi skulle mellomlande kl ett på natten. Det var en liten flyplass så det gikk heldigvis greit, til tross for et nokså tregt migrasjonssystem midt i natta.

Hotel Sagarnaga La PazKl 03:30 landet vi i La Paz. Flyplassen til Bolivias hovedstad ligger på over 4000 meters høyde, så vi følte oss nesten litt tungpustet og svimle med det samme vi kom ut av flyet. Uten å tenke oss om duret vi avgårde til terminalen, før vi plutselig kom på at et tips er å ta det rolig i høyden. Vi roet oss derfor ganske fort ned på vei inn til bagasjen. Trøtte og slitne hoppet vi i en taxi som tok oss til hotellet som var nede i La Paz sentrum.

En trøtt kar tok oss imot og fikk sjekket oss inn på Hotel Sagrada (nå var klokken nærmere 04:30), der vi skulle holde hus før avreise med nattbussen videre til Uyuni samme kveld. Det tok litt tid å sovne, da ihvertfall jeg hadde en følelse av å hyperventilere hvert øyeblikk, men det gikk til slutt.

Te av cocablader i La PazPå frokostbordet (som vi for øvrig ikke trodde vi skulle rekke) var det bl.a. satt fram coca-blader og varmt vann. Siden jeg har vært litt bekymret for å bli høydesyk og hadde lest at det kunne hjelpe med coca-te, så trådde vi til. NB! til våre mødre og fedre: Coca-blader i seg selv er ikke et narkotikum 😉

Utpå dagen tok vi en runde i byen, spiste den beste og billigste lunsjen så langt på turen og fikk kikket litt i alle de små butikkene de har rundt her, med superbillig alpakkaull (klær, skjerf, luer og votter m.m.), i tillegg til vesker og smykker og mere til i kjent sør-amerikansk, fargerik stil.Lunsj i La Paz

En voldsom regnbyge gjorde at vi tok turen tilbake til hotellet litt tidligere enn tenkt, noe som skulle vise seg å være like lurt…Boliviansk håndverk i regnet

Adjø kjære Buenos Aires

Spasere rundt i Buenos AiresSå er den siste dagen kommet i vårt opphold i Buenos Aires, denne sjarmerende og spennende byen som vi har blitt så forelsket i. Allerede etter få timer skjønte vi at vi var kommet til en by som vi ville like, og vi har digget hvert minutt. Denne byen er en verdensmetropol, med mye klassisk vestlig arkitektur, store avenyer, koselige bydeler og den unike sør-amerikanske atmosfæren.Thomas på Plaza de Mayo

Honduras-gaten i Buenos AiresVårt hotell ligger i bydelen Palermo, som er litt øst for sentrum av byen. Dette er en litt hip del av byen, full av trendy butikker, koselige barer, deilige restauranter og kule diskoteker. Her har vi spist mye god mat (besøk på argentinsk biff-restaurant er obligatorisk), drukket god øl og gode drinker, og selfølgelig mye fantastisk Malbec. Og om man bestiller et glass vin, normalt gikk det i flasker :-), så fikk man et skikkelig glass.Ordentlig glass vin i Buenos Aires

Dobbeltseng i Buenos AiresVi bodde på Bys Palermo som er et flott firestjerners hotell, med moderne interiør og hyggelig og hjelpsom betjening. Det ligger 10 minutters gange fra nærmeste T-bane-stasjon og 20 minutter fra det beste område med barer og restauranter. Skal vi være veldig kritiske så kunne frokosten hatt litt større utvalg, samt at restauranten var litt liten, noe som førte til kø noen ganger. Det trådløse nettverket var også litt ustabilt, men det kan vel hende vi er vel godt vant i Norge.

T-banen i Buenos AiresVi har ikke brukt mye tid på museer og severdigheter, men vi har gått mye rundt i byen, i avenyer, gater og smug, og sett oss rundt. Byen har et bra T-bane-nett som gjør det lett å komme seg rundt til de forskjellige bydelene. Til tider har det dog blitt litt vel mye trasking, og med sandaler på beina får man litt vondt i ben og muskler.Tango i Buenos Aires

Vi har hatt planer om å kjøpe oss joggesko på veien, noe som hadde gjort all gåingen litt mer behagelig, men prisene på klær og sko er mer eller mindre lik med Norge. Vi venter heller med det til vi kommer til mer lavkostland, om vi finner det der da. Vi kan heller ikke gå bananas med shopping da vi tross alt skal bære alt med oss. Mat og spesielt vin er billigere enn Norge, mens øl og drinker er på nivå.

Platåsko er in i ArgentinaBlogging på kafé i Buenos AiresHandlegata i sentrum er fullpakket med sportsbutikker og fancy butikker som selger typiske vestlige merkeklær. Den er også full av folk som prøver å prakke på deg sightseeingturer eller tilbyr veksling av penger. Det blir litt irriterende å riste på hodet og si nei takk hver tredje meter. Argentinere er generelt pent kledde, og er ikke mye ulik det man ser i en hvilken som helst europeisk storby. Eneste trenden vi stusset litt på var at det tydeligvis var in med platåsko og platåsandaler. Der var vi ikke helt på nett med klesstilen.

Biffmiddag på Caldén del SohoI kveld flyr vi til La Paz i Bolivia, hvor vi skal ut på en tur til Uyuni saltplatå. Det er nok begrenset med nettilgang i de områdene, så det er sannsynlig at vi blir å være off the grid for en stund. Vi er plutselig tilbake med flere opplevelser og historier. Vi høres!Tapas i Buenos Aires

Båttur i Iguaçu-elven

Som nevnt i forrige innlegg, så tok vi en båttur på Iguaçu-elven. I tillegg til at det regnet ganske kraftig, så ble vi ført helt inntil noen av fossene, og faktisk helt under en av de. Vi filmet turen med GoPro, og jeg tror dere får et vist inntrykk av hvor vått det var. Smellene dere hører er store vanndråper som treffer kamerahuset. Selv om vi ble dyvåte så var det fantastisk moro!

Den spektakulære Foz do Iguaçu

Vi er nå kommet til Buenos Aires, og har vært her noen dager. Mer om det i senere poster. Først må jeg bare skrive litt, og vise mange bilder, om turen vår til vannfallene i Iguaçu- (Brasil) eller Iguazú- (Argentina) elven.

Vi sa farvel til Rio, etter noen fine dager i denne herlige byen, og tok fly til byen Foz do Iguaçu (ja, den er oppkalt etter fossen) via Sao Paulo. Byen ligger ikke langt fra vannfallene og har ca 260 000 innbyggere. Iguaçu-elven danner litt av grensen mellom Brasil og Argentina, og fossen er delt mellom landene. Ca 80% av vannfallene ligger på argentinsk side, hvor det også ligger en by som heter Puerto Iguazú med rundt 80 000 innbyggere. Turisme er en av hovedbeskjeftigelsene i begge byene.

Vi ble møtt av en hyggelig fyr fra turoperatøren på flyplassen som kjørte oss til hotellet vårt. Vi hadde booket en todagers guidet tur til vannfallene, hvor vi skulle få se de fra både brasiliansk og argentinsk side. Vi skulle bli møtt av vår guide, som het Sidney, neste morgen kl. 8 i resepsjonen, så vi tok en rolig kveld på hotellrommet.

Neste morgen møtte vi Sidney, og fikk også møtt de andre turistene som skulle være med på turen. Det var en svensk familie på fire, hvor foreldrene var pensjonister, samt et godt voksent engelsk par. Vi ble geleidet inn i en minibuss, og turen gikk til den argentinske delen av vannfallene. For å komme dit måtte vi igjennom grenseovergangen mot Argentina. Sidney hadde full kontroll, han samlet inn passene våre og fikk oss klarert på kort tid.

Vi ankom en fornøyelsespark og Sidney fikset billetter og kart til alle. Rundt oss tuslet det små pelskledde dyr som kaltes Coati, som er på størrelse med en stor katt og som er i familie med vaskebjørn. Disse rakkerne var ikke spesielt redd mennesker og de var raske til å stjele til seg mat, selv ut av posene til folk, noe vi så flere ganger. De kunne også finne på å bite om det var noen som gjorde noe de ikke likte, så vi holdt god avstand.

For å se vannfallene hadde de bygget stier rundt til forskjellige utsiktspunkter. Disse stiene gikk også over deler av elven med broer og trapper. Vi kom helt opp til mange av fossene, hvor man ble klissvåt om man ikke hadde regnponcho. Vi fikk sett fossene både nedenfra og fra toppen. Noen av stiene var nokså lange, og vi ble godt fornøyd med gåing etter at vi hadde trasket noen kilometer på stiene. Vannfallene er 2,7 kilometer bred og over 80 meter høye, så det tar tid å få med seg alt.

Etter all gåingen endte vi opp under vannfallene hvor vi fikk tilbud om en båttur med noe som så ut som en forvokst RIB. Om dere noen gang skal til Iguazú så vil jeg på det sterkeste anbefale dere om å ta denne båtturen, det er utrolig kult. Men dere kommer til å bli våte, for selv med regnponcho ble vi dryppende gjennomvåte. Båten kjører ut i strykene under vannfallene, og så nært noen av fossene at vi fikk vann rett i hodet (og alle andre steder). I tillegg til vann fra fossen begynte det også å regne ganske kraftig. Selv om vi ble våte var det dritkult, og vi har noen GoPro-videoer som vi skal prøve å legge ut.

Etter båtturen ble vi satt i land lengre ned i elva. Her satt vi oss inn i en 4WD som hadde åpen topp. Vi fikk så en guidet kjøretur gjennom deler av regnskogen. Iguazú-parken et ikke bare vannfallene, men også en nasjonalpark på hver side (550 km² i Argentina og 1700 km² i Brasil). Jeepen satte oss av i midten av parken akkurat i det himmelen åpnet seg på ny. Vi løp inn i en nærliggende restaurant hvor vi spiste lunch, mens vi tørket etter beste evne. Etter lunch tok vi et lite søtt tog opp til toppen av vannfallene. Herfra gikk det en bro 1100 meter på tvers av elva til Devil’s Throat, som er den største fossen i elva. Etter denne turen var vi ferdige for dagen og ble kjørt tilbake til hotellet.

Neste dag skulle vi se vannfallene fra brasiliansk side. Fornøyelsesparken her er mye mindre, siden den brasilianske delen av vannfallene er kun 20%, men utsikten er mye bedre her. Vi fikk panoramautsikt over vannfallene, som er helt spektakulære. Vi tok en kort runde rundt på stiene og knipset i vei. Vi var ferdig på en snau time, som var greit fordi vi kjente godt all gåingen fra gårsdagen tur i beina. På kvelden gikk vi på en tradisjonell brasiliansk churrascaria-restaurant og spiste oss overmette på kjøtt, med tilhørende deilig Merlot.

Vi hadde jo egentlig ikke planlagt å besøke Iguaçu-fossen i vår originale reiserute. Men det at jeg ble syk over nyttår, og at vi måtte booke om noen flyvninger, gjorde at vi la inn denne turen. Det angrer vi definitivt ikke på. Om noen av dere skal til Brasil, Argentina eller Paraguay så vil jeg påstå at en tur til Iguaçu er obligatorisk. Det er en unik opplevelse!