En kø er en kø er en kø…

Det er selvfølgelig obligatorisk å skulle se de viktigste severdighetene når man kommer til en storby slik som Rio de Janeiro. Og det er vel ikke mange severdigheter som er større enn Copacabana- og Ipanema-strendene, Maracanã stadion, Kristus-statuen og Sukkertoppen (eller Sukkerloffen som det heter lokalt).

Vi er ikke så veldig glad i å stresse rundt for å få med seg alle mulige severdigheter, slik som noen folk er. Vi liker mer å reise rundt i byen og kjenne på livet, sitte på en liten kafé eller fortausrestaurant og oppleve stemningen. Men vi hadde en plan om å få gjort unna det meste av sightseeing i løpet av en dag, slik at vi kunne kose oss med det vi liker de andre dagene. Vi la som mål om ihvertfall få med oss Kristus-statuen (Cristo Redentor) og Sukkertoppen (Pão de Açúcar). Men etter litt diskusjon fant vi ut at vi måtte dele det opp i to dager.

Vi startet dagen med en klar intensjon om å komme oss opp til Cristo Redentor. Det finnes drøssevis med turistsjapper som har forskjellige pakketurer hvor man blir plukket opp på hotellet, får transport fram og tilbake, billett til statuen og lunch på veien. Men disse må typisk bestilles en dag i forveien. Vi skulle jo egentlig bare opp for å få tatt en selfie foran den store fyren, som bevis for at vi hadde vært der. Så vi tenkte at det var like greit å bare ta en taxi opp. Vi spurte en fyr i en av turistsjappene om råd, og han mente at det enkleste var å ta buss opp til foten av Corcovado-fjellet.

Som sagt så gjort, selv om vi brukte litt tid på å skjønne hvordan bussystemet fungerte. Men vi kom oss etterhvert på buss 583 mot Cosme Velho. Man får sett litt av byen på bussturen, som blant annet kjører gjennom Botafogo og Flamengo på veien.

Vel oppe ved Corcovado tenkte vi at nå er det bare en liten togtur opp på toppen som gjenstår. MEN NEIDA! Vi fikk jo den hyggelige beskjeden om at toget som vi trodde gikk hver halvtime ikke gikk før om 3 timer! Uten noe mer forklaring om grunnen. Men vi kunne gjerne benytte minibuss-tjenesten som tydeligvis gikk mye oftere. Vi syntes det var litt kjipt fordi vi hadde hørt at togturen var veldig fin. Men en kjapp tur med minibuss til toppen fikk være greit.

Vi stilte oss i kø og ventet på neste ledige minibuss. Minibussen kom, vi satt oss inn og tenkte: nå er vi snart på toppen. MEN NEIDA! Vi ble bare kjørt 200 meter opp en bakke der vi måtte ut for å kjøpe billetter, for så å stille oss i ny kø for å komme inn i minibussen igjen. Vi kom oss inn og fant oss seter, litt smått oppgitt, men endelig var vi på vei mot toppen. Minibussen kjørte i et halsbrekkende tempo opp den smale og veldig svingete veien, som får Trollstigen til å se ut som autobahn. Sjåføren måtte tydeligvis være en pensjonert rallyfører, for det skrenset og hylte i dekk mens vi ble kastet rundt som bingokuler inne i bilen. Vi håpet inderlig at vi snart var fremme på toppen av fjellet. MEN NEIDA!

Vi ble satt av på en parkeringsplass et stykke unna toppen, og ble geleidet inn i en ny kø. Denne køen snirklet seg mellom biler som var parkert i lett uorden på dette kaoset av en parkeringsplass. Når vi nærmet oss slutten av køen så vi jo at dette kun var en for-kø for en mye lengere kø litt bortenfor. Vi sto i kø i en drøy time, i noen og tredve grader, før vi fikk lov til å sette oss inn i en ny minibuss. Denne sjåføren hadde vist kjørt Formel 1 i sin ungdom. Vi for som vaskeballer oppover fjellsiden, men snart var vi oppe ved statuen.

Det første vi gjorde var å sette oss ned å hvile på en uterestaurant, få oss noe mat og drikke, og komme oss igjen etter strabasene. Vi fikk tatt noen bilder av den strålende utsikten over Rio og strendene. Vi gikk så opp de siste trappene opp til statuen og fikk tatt selfiene som hele turen hadde vært for. Etter 10 minutter i folkemyldret var vi godt fornøyd og vi gikk ned igjen for å stille oss i kø for minibussturen ned igjen. Vi ble kjørt ned til parkeringsplassen hvor vi var så heldige å få lov til å stå i en ny kø for neste minibuss. Men snart var vi nede i Cosme Velho og kunne hoppe på buss 584 mot Copacabana og Ipanema. Det var rimelig deilig å få tatt seg en kald dusj, lagt seg på sengen og åpnet en boks med kald Skol-øl.

Dette var litt av en tur, i alle fall for oss som ikke er noe spesielt glad i slike severdigheter. Vi hadde brukt så å si hele dagen på denne galskapen. Vi er nå klar for ren hygge de resterende dagene i Rio, og så kan Sukkerloffen være Sukkerloffen 😛