Reisen til Uyuni ble noe for seg selv

Det som skulle være starten på en spennende reise inn til saltørkenen i Uyuni ble litt vel kaotisk for vår del. Vi var forberedt på at bussen vår til Uyuni skulle gå kl. ni på kvelden fra busstasjonen i La Paz. Det var det som sto på voucheren vår som vi hadde fått fra Bamba Adventures. På billetten som var levert på hotellet vårt sto det både 21:00 og 19:00, som gjorde oss litt usikker. Vi vet vi er i manjana-land, så etter frokost sendte vi for sikkerhets skyld en epost til Bamba, før vi gikk en tur ut i La Paz for å se på byen.

Når vi kom tilbake til hotellet rundt fem på ettermiddagen hadde vi fått svar om at bussen skulle gå kl. 19:00. Rett etterpå kom det en ny epost hvor de nå sa at bussen gikk kl. 18:00. Vi måtte også være der 30 minutter før avreise. Vi hadde nå under en halv time på å ordne oss, pakke sekkene og komme oss til busstasjonen.

Det var bare å kaste seg rundt. Vi måtte bare hoppe over dusjen vi hadde planlagt, og i stedet ble det en hurtig kattevask. Sekkene ble pakket i en fei og vi løp til heisen. Vi fikk sjekket ut og fikk en av pikkoloene til å bli med for å hjelpe å praie en taxi, som tydeligvis hadde fått beskjed om at vi var i tidsnød.

Busstasjonen i La Paz er jo noe for seg. Den er full av boder for alskens transportbedrifter uten noe klart system, ei heller noe god oversikt over galskapen. Vi trålte stasjonen opp og ned, men Todo Turismo var ikke mulig å finne. I kjent Målfrid-stil tok hun ansvar og fikk spurt noen som pekte i retning inngangen. Vi hastet ut av stasjonen igjen, men fant ingen sted det var noe skilt med Todo. Vi spurte noen andre som pekte over gata fra busstasjonen. Å der klarte vi såvidt å skimte et lite skilt med rød skrift.

Vi var ikke i noe kjempehumør der vi trampet opp trappene til Todo. Klokken var kvart over seks da vi braste inn døren, hvor vi forventet å bli møtt med en beklagelse om at bussen var kjørt. Men inne på kontoret fant vi en gjeng bedagelige funksjonærer som bare ba oss om å sitte ned, for bussen skulle ikke gå før kl. 20:30. Ikke 21, ikke 19, ikke 18, neida.

Jeg tror jeg kunne se svartrøyk stige opp fra hodet til Målfrid. Nå hadde vi over to timer til overs, som vi godt kunne tenkt oss å bruke på andre ting enn å sitte på kontoret til Todo. Målfrid gikk rett igang med å forfatte en epost til Bamba, og jeg kan røpe at det var ikke takk for godt opplegg og god informasjon som var innholdet. Det kom etterhvert også andre forvillede turister inn døra, mer eller mindre stresset i blikket.

Klokken var kvart over ni før bussen endelig kom seg i vei. Vi så skikkelig frem til en 12 timers busstur etter alt styret. Veien til Uyuni går 530 km på dårlig asfalt og over 180 km på grusvei, hvor de i alle fall ikke hadde spart på humper, huller og vaskebrett. Det var bare å holde fast på fyllingene, og det var optimistisk å tro at man skulle klare å sove noe. Fikk vel maks to timer dårlig og oppstykket søvn før vi var fremme i Uyuni. Nå hadde vi 3 timer før selve opplevelsesturen skulle starte.