Fra La Paz til Puno

Vi begynner å bli vant til grufulle bussturer. Bussen fra La Paz til Puno var i og for seg mye bedre enn den vi hadde kjørt til og fra Uyuni med, men det var andre hendelser som gjorde turen mindre hyggelig. Puno ligger jo i Peru, så vi måtte gjennom migrasjonskontroll på grensen. Det ble en slitsom opplevelse. Grensebyen var et håpløst kaos av falleferdige rønner, som bussen måtte snirkle seg igjennom for å komme til migrasjonsbygningen, som de hadde klart å plassere ca midt i «byen».

Vi ble sluppet av bussen på boliviansk side, og måtte stille oss i kø (som dere vet er vår favoritt aktivitet) til passkontroll. Som vanlig var køen lang som et vondt år, pluss at det var steikende sol. Køen krøp fremover i snegletempo, men etter én og en halv slitsom time hadde vi fått vårt bolivianske stempel i passene våre. Vi måtte nå krysse broen over til Peru sammen med høns, bikkjer og innfødte, for å få stempel fra peruansk immigrasjon. Dette gikk betydelig raskere, og etter kanskje en halv time var vi inne i bussen igjen.

I bussen satt vi omringet av en familie som tydeligvis skulle til Cusco. Vi tror det var en bestemor, to døtre med hver sin kjæreste og flere unger, pluss noen andre unger som vi er usikre på hvem var sine. Det var en del bråk og romstering. Men moroa startet når vi ble stoppet i en kontroll av peruansk politi. Inn kom det en kul politimann i RayBan-briller, som gikk igang med å sjekke pass. Når turen kom til familien så var det tydeligvis ikke alt som var i orden. Inn kom flere politifolk, og det ble ringt og kryssjekket etter alle kunstens regler. Bestemoren og en datter ble tatt med ut av bussen, og det var tydeligvis stor fortvilelse i familien. Etter lang tid og mye om og men fikk de vist ordnet opp i flokene, og vi kunne fortsette til Puno.

Vi var nå rimelig sultene og gledet oss til den inkluderte lunchen som vi skulle få etter grensepasseringen. Det som ble servert var noe moro greier. Som de fleste måltider her i Sør-Amerika så var det både en klump med ris og en neve fries. I tillegg var det et flatt stykke med ukarakteriserbart kjøtt, to små bananer og en fruktdrops. Vi måtte le av hele greia, men vi var så sultene at vi spiste med god innlevelse. Det fikk i alle fall ned sulten, og turen mot Puno til å gå litt raskere.

Puno er en by med rundt 100 000 innbyggere, som ligger ved bredden av Titicacasjøen. De som bor der skal blant annet være etterkommere av Inkafolket, og de snakker både spansk og quechua (språket til inkaene). Flere vi har møtt på turen har snakket dårlig om byen, men vi syntes den var fin. Vi bodde en natt der både før og etter turen ut på Titicacasjøen, og vi hadde det fint. Vi kommer tilbake til Titicacasjøen i neste post.