Titicacasjøen, del 1 av 3

For en opplevelse å få se denne enorme innsjøen, med de berømte flytende øynene. Det er virkelig mye historie som finnes der, blant fjell, sivstrå, vann og øyer.

Turen startet ved at vi ble hentet på hotellet av en shuttlebuss som kjørte oss ned til havna kl 08. Der møtte vi guiden vår, Richard, og de andre vi skulle reise på båttur sammen med. Det var fire svenske jenter, en koreansk familie på fem, et chilensk par og to chilenske damer. Guiden vår hadde for anledningen med seg en liten hjelper, nemlig sin syv år gamle sønn, Pablo. En dag kommer han nok til å bli Titicaca-guide han også. Det var sol og lette skyer, så dette hadde anledning til å bli en kjempefin dag.

Vi ankom havnen hvor turistbåtene lå tett i tett. Båtene var mest som busser med skrog og utkikksplatå på taket. Ut fra havnen i Puno varte det ikke lenge før vi kom inn i sivområdet, hvor det kun var en tynn kanal med åpent vann mellom de høye sivstråene. Området hvor det gror siv er stort, og det er i dette området at Urosfolket bor, menneskene som bor på sivøyene.

Innerst mot Puno er det dannet en by av Urosøyer, som er bundet sammen. Der har de butikker, skole, satellitt-TV og til og med en fotballbane. Vi stoppet ikke her, men fortsatte lenger ut, hvor det fantes individuelle øyer. Disse var mer autentiske, hvor folk levde som de hadde gjort i lang lang tid.

En slik øy var vel rundt 40-50 meter i diameter, og hvor det bodde typisk flere familier. Vi ankom en øy med fem familier, og ble møtt av høvdingen og alle damene på øya, som hilste på oss alle. De andre mennene var tydeligvis ute å fisket eller arbeidet på andre måter, for det var kun høvdingen som var der av eldre menn. De var alle kledd i tradisjonelle og fargerike klær, som var strikket eller vevd av Alpakkaull. Det var også noen mindre barn der som svinset rundt og lekte.

Vi gikk litt rundt på øya å kikket og kjente på hvordan den var å gå på, før vi ble bedt om å sette oss i en halvsirkel, med guiden og høvdingen i midten. Vi fikk et foredrag om historien til sjøen, folkene, øyene og dyrene som levde i og rundt Titicacasjøen. Vi ble også vist hvordan de bygger øyene med torv av sivrøttene i bunnen og så ble sivet lagt på kryss og tvers på toppen av torven. Torven flyter veldig godt, og gir en god platform for alt sivet, som vil råtne sakte men sikkert, og må erstattes av nytt siv ved jevne mellomrom.

Etter foredraget fikk vi mulighet til å ta en tur med sivbåt, mot en liten sum penger selvfølgelig. Det viste seg at høvdingen også var sivbåtkaptein, og båten hadde han kalt Mercedes Benz. Det var ikke den aller største sivbåten jeg har sett, men den var stor nok til å få plass til alle oss turister samt høvdingen, som skulle ro oss rundt på sjøen en liten stund. Som avskjed på vår korte seilas ville damene fra øya synge en tradisjonell sang for oss, med litt enkel koreografi til. Vi ble styrt inn i kanalene mellom sivet, og det senket seg en deilig ro over gruppa. Her rodde vi rundt i en sivbåt på Titicacasjøen, styrt av en Uroshøvding, det hele føltes magisk.

Da vi kom tilbake til øya hadde damene satt opp noen små bord hvor det var lagt utover forskjellige typer av håndtverk som de hadde laget, og som de veldig gjerne ville selge til oss. Vi gidder jo ikke dra med oss alt for mye stæsj rundt, så vi er litt restriktive på å kjøpe for mye, samt at mye av det er ting som vil bli liggende i en skuff, men Målfrid kjøpte en liten keramikkrukke og et armbånd som et minne.

Vi gikk så tilbake ombord i turistbåten, og tok avskjed med øya til et vinkende farvel fra alle som bodde der. Vi satte kursen mot Amantaniøya, som er en naturlig øy lengre ut i sjøen, og hvor vi skulle tilbringe natten.