Amantaniøya er den største øya i den peruanske delen av Titicacasjøen, og den ligger nesten 4 timer fra Puno med den båten vi benyttet. Øya er befolket av etterkommere av Inkafolket, som ble hentet fra Puno av spanjolene for å jobbe på Amantani. Jeg og Målfrid skulle bo hos en av familiene, hvor vi også skulle få mat og overnatting.
Da vi kom inn mot havnen var det tidlig ettermiddag, og på land hadde det samlet seg en del folk, deriblant kvinner fra hver av vertsfamiliene vi skulle bo hos. Det ble en liten seremoni hvor vi ble fordelt til hver vår familie. Jeg og Målfrid skulle bo hjemme hos en søt liten dame som het Mathilde. Vi hilste på henne og fikk den nødvendige informasjonen fra guiden om oppholdet vårt.
Vi skulle møtes igjen med de andre turistene senere på kvelden, på torget i den lille landsbyen, for å gå en tur til toppen av øya. På kvelden skulle vi alle møtes på torget hvor landsbyen skulle holde en fest i vår ære. Først skulle vi bli med Mathilde hjem, for å få vist rommet vi skulle sove i, samt at vi skulle få lunsj av familien. Vi sa adjø til de andre, og fulgte etter Mathilde bortover stranden. Øya er nokså bratt opp mot de to toppene som rager høyest, og landsbyen ligger i skråningen fra havnen og langt oppover fjellsiden. Jeg tror vi begge i stillhet ba om at vi ikke skulle så veldig langt opp bakken, men det tok ikke lang tid før den lille damen pekte nesen rett mot toppen.
Som vi har nevnt i tidligere poster så har høyden vært snill med oss, bortsett fra at luften er så tynn at vi føler som om vi er i verdens dårligste form bare vi går opp noen få høydemeter. Vi har vært høyere steder på vår reise, men med en høyde på 3812 meter over havet er Titicacasjøen også rimelig høyt oppe. Mathilde så helt uanfektet ut der hun hastet oppover de bratte stiene, med to heseblesende turister på slep. Tror både Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby hadde slitt mot denne vesle damen, som guffet på som om hun jaktet klatretrøyen i Tour de Titicaca. Vi hadde mange pitstops oppover bakken, hvor vi så på hverandre med fortvilelse i blikket, men akkurat da det kjentes ut som om lungene var på vei ut av brystkassen så var vi fremme.
Vi kom til et lite hesteskoformet hus med en liten åpen plass i midten, og et lite tilbygg som ble benyttet til kjøkken og spiseplass. Huset var bygget opp av det som så ut som hjemmelagd murstein, og var utenpå dekt av jordfarget murpuss. De indre veggene var pusset mer slett, og var til og med malt, men det så ut som det var en stund siden. På et steingjerde ved huset satt det en liten jente som så ut som hun ventet på at det skulle komme noen hjem til huset sitt. Hun så ut som om hun var i skolemoden alder, selv om hun var litt spedbygd.
Rundt huset var det gress, hvor det gikk høns og sauer, samt at det så ut som om det ble dyrket noe i noen inngjerde flekker av jord. Både Urosfolket og menneskene på Amantani er veldig lave av vekst, som ble veldig tydelig da vi forsøkte å gå inn i rommet vi hadde fått tildelt i andre etasje. Sengen var også så pass kort at det kom til å bli vanskelig å strekke seg ut.
Vi fikk satt fra oss sekkene og la oss litt på sengen for å slappe av etter strabasene opp bakkene. Etter en halv times tid ble vi hentet av jenta for å komme å spise lunsj i tilbygget. Vi ble først servert en veldig god hjemmelaget grønnsaksuppe. Etter det fikk vi et fat med grønnsaker, potet og ost. Det var mye mat, og vi slet litt med å klare å spise alt, men det føltes galt å ikke spise opp det vi var blitt tilbudt. Det var tydelig at familien var nokså fattige, og at det å ha turister boende hos seg var en måte å spe på inntektene.
Underveis i måltidet forsøkte både vi og Mathilde å snakke litt sammen, men det var veldig begrenset på grunn av språkbarrieren. Siden folkene på Amantani er etterkommere av Inkafolket så snakker de primært Quechua, selv om de også lærer spansk. Vi klarte iallefall å skjønne at den lille jenta het Desli og at hun var 8 år gammel. Hun satt på en benk ved veggen å spiste, mens hun innimellom lurte seg til et kort blikk bort mot oss. Hun var veldig søt. Vi klarte ikke å finne ut av hvor stor familien var, men vi forsto at mannen i huset var ute å jobbet.
Etter lunsj slappet vi litt mer av før vi skulle møte de andre på torvet klokken fem. Når tiden nærmet seg så pakket vi en liten sekk og gikk ned i gården. Mathilde kom for å følge oss bort, og på veien møtte vi en av de andre vertsmødrene. Hun var uten sine turister, som hadde bestemt seg for å bli hjemme og ikke være med på turen.
På torget samlet vi oss og ble møtt av guiden vår, før vi begynte turen oppover mot toppen av øya. Jeg og Målfrid begynte friskt og freidig i teten av gruppa, men da stigningsgraden på bakkene økte sakket vi akterut, og måtte ha flere og flere pustepauser. Jentegjengen fra Sverige var visst en del bedre trent, eventuelt kjente ikke så godt til høyden, og stimet oppover fjellsiden. På toppen av øya lå det to tempelruiner, hver på sin topp. De to templene var for å hedre gudene for jorden, Pachamama (moder jord) og Pachatata (fader jord), som også er navnene på selve toppene.
Vi kom omsider opp til Pachamama, og en helt fantastisk utsikt åpenbarte seg utover Titicacasjøen. Vi fikk virkelig inntrykk av hvor stor denne innsjøen egentlig er. Vi vandret litt rundt innenfor og utenfor templet, tok mange bilder og så oss rundt. Vi hadde håpet å kunne se solnedgangen, men det var skyer i horisonten, så vi kunne ikke se solen i det hele tatt.
Da vi kom ned til torget sto Desli å ventet på oss, for å ta oss med tilbake til huset. Det var blitt mørkt, og vi ville ikke hatt sjanse for å finne veien tilbake på jungelen av stier, uten noe form for belysning. Vel hjemme fikk vi hilse på mannen i huset, som vi ikke husker navnet på, samt en veldig gammel og skrøpelig bestemor. Vi gikk opp på rommet for å slappe av, før vi skulle spise middag.
Etter en stund gikk vi ned til kjøkkenet. Over gårdsplassen var det strukket en ståltråd, som var i høyde nok til at Mathilde skulle nå, men som for oss var i halshøyde. I mørket var den helt usynlig, og hadde jeg kommet i større fart kunne det blitt vondt. Inne i kjøkkenet satt den eldgamle bestemoren i et hjørne, og så ut som om hun var ved å dø når som helst. Vi satte oss ned og ikke lenge etter kom mannen inn og satte seg sammen med oss. Han virket mer interessert i å prøve å kommunisere med oss enn det Mathilde var, og vi klarte med mye innlevelse og gestikulering å ha noe som lignet på en samtale. Han snufset mye og så ut som han frøs, tydelig syk.
Desli kom inn i kjøkkenet og kikket blygt på oss før hun satte seg ved siden av bestemoren. Mathilde kom også, og satte seg til for å lage middag. Dette var tydeligvis tidspunktet mannen hadde ventet på, for han signaliserte at han skulle gå i seng, så vi sa god natt og han forsvant ut døra. Vi tok fram kameraet for å se på bilder, og viste også noen til Desli og Mathilde. Desli kom usikkert bort til bordet for å se. Vi viste henne mange bilder, også på mobilen, og snart var hun mer varm i trøya. Hun sveipet på mobilen til Målfrid og kikket på nesten alle bildene fra turen vår. Det gikk i et faderlig tempo, og hun klarte til å med å slette ett par av bildene før vi fikk stoppet henne. Det var heldigvis fra utenfor huset, og de kunne vi ta igjen.
Etter en stund fikk vi servert middag, som besto av oppvarmet suppe, stekt potet med løk og ris. Bestemoren fikk også litt suppe som hun sakte men sikkert spiste, selv om hun for hver skje hørtes ut som hun tok sitt siste åndedrag. Det var igjen mye mat, men vi prøvde å spise opp. Vi satt også å ventet på at Mathilde skulle si noe mer om festen og når vi måtte gå. Men det virket ikke som om hun var så interessert i å prate. Hun hadde mye klær på, og det kunne se ut som om hun også var syk. Vi fikk tydelig inntrykk av at hun ikke hadde tenkt å følge oss til festen. Vi følte ikke for å be henne om å ta oss dit, i den formen hun var, selv om det var synd å gå glipp av festen. Vi unnskyldte oss og sa vi ville gå å legge oss, og gikk tilbake til rommet. Vi ble liggende en stund å prate om dagens opplevelser og lese bok, men snart kjente vi søvnen komme snikende.
YAMB 