Titicacasjøen, del 3 av 3

Vi våknet tidlig siden vi skulle være i havnen på Amantani klokken halv åtte for å reise videre med båten. Vi pakket sekkene og gikk ned i kjøkkenet, hvor Mathilde satt å stekte pannekaker som vi skulle få til frokost. Vi drakk te til, som var laget av en urt som de grodde selv. Vi forlot huset, og ble fulgt ned av både Mathilde og mannen. Desli lå tydeligvis å sov, for vi så ikke snurten av henne. Nede ved havnen møtte vi de andre og guiden. Vi tok farvel og takket for gjestfriheten, også med en liten pengegave.

Ombord i turistbåten satte vi kurs mot naboøya Taquile, hvor vi blant annet skulle spise lunsj. Taquile er mindre enn Amantani, men er mer turistifisert. Fra havnen så skulle vi også her opp mot toppen av øya, hvor det administrative sentrumet lå, og hvor det var restauranter og butikker. Trappene gitt passe steilt oppover, men av en eller annen grunn gikk det nokså smertefritt å komme seg til toppen. På toppen gikk vi langs en sti som krysset øya på langs, og endte opp på et rimelig stort torg. Vel fremme på torget ble vi tatt igjen av guiden som fortalte at en av de chilenske damene hadde fått et illebefinnende på vei opp trappene, og hun var nå på legesenteret for å få litt oksygen og en sjekk.

Vi gikk litt rundt i landsbyen for å kikke i de forskjellige butikkene. Folkene på Taquile skal være de flinkeste til å strikke og veve, og det er uvanlig nok kun mennene som gjør dette. Etter en stund samlet vi oss, også damen fra Chile som så bedre ut, og vi gikk i samlet tropp til restauranten vi skulle spise lunsj på. Her fikk vi et fint langbord på terrassen, og guiden gav oss et foredrag om historien og tradisjonene til menneskene som bor på Taquile. Blant annet så fikk vi en innføring i hvordan form og mønster på luen til en mann signaliserer sivilstatus, og at de sier hei og hade ved å bytte en neve cocablader. Guiden hadde en eldre innfødt til å hjelpe seg, og for å fungere som illustrasjon.

Etter foredraget var det klart for lunsj, som besto av suppe og grillet fisk med grønnsaker, ris og chips. Vi spiste og hygget oss da plutselig guiden tok frem en tradisjonell lue, panfløyte og en liten ukulele, og begynte å spille for oss. Han var rimelig dyktig, og det ble en veldig koselig lunsj. Når lunsjen var over var egentlig turen også over, og vi hadde bare igjen å komme oss tilbake til Puno. Vi gikk ned bakkene mot havnen der båten lå, og vi var snart igang med den tre timer lange tilbaketuren. På veien kom vi igjen inn i sivområdet hvor Urosøyene lå. Det er utrolig å se disse øyene. Tilbake i Puno ble vi hentet av en minibuss som kjørte oss tilbake til hotellet. Det var mange inntrykk som gikk igjennom hodet da vi endelig kunne få tatt en etterlengtet dusj.