De fantastiske San Blas-øyene

San Blas er en øygruppe på rundt 350 store og små øyer utenfor den karibiske kysten av Panama. Øygruppen, en god del av kysten og regnskogen innenfor har selvstyre, og tilhører Kunaindianerne. Vi hadde bestilt en femdagers tur til en av øyene, hvor vi skulle bo i en stråhytte rett på stranden. Vi var blitt forberedt på at alt var veldig basic, uten mye infrastruktur, men at naturen, strendene og vannet var fantastisk. Om du er vant til å bo i luksus så kan det nok være San Brasil ikke er for deg, men vi hadde det iallefall helt utmerket.

Vi ble hentet på hotellet i Panama City i en firehjulstrekker. Det var tre andre turister i bilen, men vi kjørte å hentet to til, før turen gikk til kontoret til turoperatøren. Der ble vi informert om turen av en høylytt brysk dame. Vi fikk ordnet logistikken, før vi satte kursen mot den karibiske kyst. Nok en gang var det Peter Solbergs sør-amerikanske tvillingbror som kjørte, og det gikk i hundre og helvete etter motorveien, og deretter langs en smal og svingete vei gjennom regnskogen. Galskapen varte i rundt tre timer, før vi ankom kysten og en elv, hvor det sto et stort antall firehjulstrekkere, og det svermet med andre turister.

I elven lå det en rekke med båter, som lignet elvebåter, men som var litt mer kraftig bygd. Rundt båtene var det Kunaindianerne, som var kommet for å avlevere og hente turister. I kjent stil var det ikke noe som minnet om system for hvem som skulle med hvilken båt, men vi hadde fått beskjed om at vi skulle til en øy som het Ina. Sjåføren hjalp oss litt, og fant en Kuna som var litt mer kul på håret og med mobiltelefon i hånden. Etter litt diskusjon pekte han oss til et område på elvebredden, som tydeligvis var «venterommet» for Ina, og vi gikk dit for å vente på vår båt. Ved siden av var det en gruppe turister som var på vei opp i en båt som skulle til øya Robinson.

Det kom noen flere turister som også skulle til Ina, og ikke lenge etter var vi ombord i en båt, på vei ut mot havet. Det var en del bølger, og båten slo godt når det ble guffet på den 75 hesters Yamaha’en. Det var ikke noe overbygg, og vi hadde bare noen biter gjennomsiktig plast å beskytte oss mot sjøsprøyten som sto over baugen. Vi gikk i en og en halv time mellom øyene før vi kom fram til øya vi skulle bo på. Den var rundt 70 meter bred og kanskje 300 meter lang; ikke mer enn tre meter over vannoverflaten, og med hvite strender rundt nesten hele øya. Palmetrær vokste over alt, og med bebyggelse konsentrert på midten, som i hovedsak besto av bambushytter.

Kunaindianerne bodde på den ene siden av øya, mens på den andre siden var det tre grupperinger av turisthytter med tilhørende matsal og toalett, som virket å fungere som individuelle lodger. Vi ble ført mot den ene av lodgene hvor det over inngangsporten sto «Ina». På lodgen ved siden av sto det «Robinson», og vi innså at det ikke hadde vært snakk om navnet på øyene, men på lodgene. Ina hadde totalt ti hytter, som sammen med matsalen dannet en hestesko som åpnet seg ut mot stranden og det azurblå havet. Hyttene var av forskjellig størrelse, noen hadde én dobbeltseng, noen tre, fire eller flere enkeltsenger,  og alle var bygd rett på sanden. Mellom hyttene vokste det palmer, som ga skygge, og hvor det mellom stammene var hengt opp hengekøyer. I tillegg var det hengt opp et volleyballnett, hvor vi etterhvert kom til å spille en del strandvolleyball.

Vi ble tildelt en hytte av det som virket å være høvdingen på øya, om de i det hele tatt hadde høvdinger. Det var ingenting i klesdrakten som kunne tyde på hvilken rolle de forskjellige indianerne hadde, for mennene gikk alle i surfeshorts, og enten med bar overkropp eller med en sportstrøye. Hytta vår hadde et lite bord og en oppbygd dobbelmadrass med myggnett over, ellers var det ingenting; ingen lys, ingen skap og gulvet var av sand. Vi viste at dette oppholdet kom til å være rustikt og det var det, men det handlet ikke om luksus, men om å finne roen og bare nyte dette karibiske paradiset.

Det var en total mangel på infrastruktur, ingen strøm (bortsett fra et aggregat som ga lys noen timer etter at solen var gått ned), ingen innlagt vann og avløp, og ingen butikker. Heldigvis var det mulighet for å kjøpe kalde øl, som smakte uhyre godt når man lå å døset i hengekøya. All mat var inkludert. Frokost var brød og stekt egg, men resten av måltidene typisk besto av ris og fisk i forskjellige former, ofte sammen med noen grønnsaker og stekte plantain-bananer. Av og til fikk vi kylling eller annet kjøtt, og selv om det over tid ble litt ensformig så var maten veldig god.

Mange av hyttene til indianerne hadde satelittantenne på taket, men det var ingen TV som vi kunne se på. Det var heller ingen Wi-Fi, så det ble ikke noe surfing på Internett, noe som var en liten befrielse. Det er faktisk en smule skremmende hvor avhengig man har gjort seg av Internett. Det er blitt en (u)vane å sjekke nettaviser, Facebook og Twitter når man har en ledig stund, og ofte når man ikke har det. Man tenker at det er bare en kjapp sjekk av hva som er nytt, men man ender opp med å bruke ganske lang tid, for det er alltid noe å lese, like’ og kommentere. Når man ikke har Internett så slapper man av på en helt annen måte.

Vi fylte dagene med soling, bading, snorkling, spille volleyball og ligge på stranden eller i en hengekøye og lese en bok, mens man drakk en øl eller en fersk kokosnøtt. Vi spiste frokost mellom sju og ni, lunsj rundt 12, middag nærmere seks og så var vi typisk i seng før 10. Mellom måltidene var det bare å nyte livet på en tropisk øy. Etter lunsj hadde man mulighet for å bli med på en båttur til en annen ubebodd øy som de kalte Pelican Island, og som lå ca tre kvarter unna. Der var det en om mulig enda finere strand, samt et korallrev som man kunne snorkle ved. Vi så mange typer tropisk fisk, sjøstjerner og sjøpølser. Pelikanene fisket flittig etter de fiskene som hadde forvillet seg nært havoverflaten.

Vi bodde på Ina i fire netter, og på den tiden var det mange turister som kom og dro. Mange bodde kun en eller to netter, før de dro tilbake til Panama City. Vi merket at for å få fulstendig ro i kroppen så var det ikke nok med en eller to netter, men at fire passet oss perfekt. Da vi kom til øya var det blant annet fire spanske jenter, to chilenske gutter og en amerikaner i noen av hyttene. Vi kom sammen med blant annet en tysker, en argentiner, ei fra Tsjekkia og ei til fra Spania. Alle bortsett fra oss kunne spansk, så vi ble til tider litt isolert språkmessig, og angret nok en gang på at vi ikke hadde vært mer proaktive i å lære oss spansk. Vi snakket noe med de som ikke hadde spansk som morsmål, samt hun spanske som kom samtidig med oss; de andre virket ikke så gira på å snakke engelsk.

Vi kom ikke noe i kontakt med de som bodde i Robinson-hyttene, selv om det var rett ved siden av. Vi kunne nok vært bedre på å sosialisere, men det var også noe med å bare slappe helt av og ta det helt med ro, og vi kjente ikke veldig behovet for å prate så mye med andre. Vi lå mye i hengekøya og døste og leste bok. Når det ble for varmt var det bare å gå fem meter ned til havet og hoppe uti. Vi snorklet også mye, og det var mange fisk å se, til og med helt opp mot land. En dag var det en stor piggrokke (stingray) som svømte fram og tilbake like utenfor stranden. Bølgene virvlet opp sand fra bunnen så vannet var litt grumsete, så jeg skvatt litt til da jeg plutselig fikk øye på at den kom svømmende rett foran meg. Det var den typen som drepte Steve Irving, så selv om indianerne sa den kun var farlig om man tråkket på den, så holdt vi oss litt på avstand. Selvfølgelig var GoPro’en gått tom for strøm, så vi fikk hverken filmet eller tatt bilder under vann.

Når spanjolene dro kom det istedet en gruppe med tyskere, så istedet for en spansk språkbarriere ble det nå en tysk en. Selv om vi ikke pratet så fryktelig med de så fikk jeg spilt en del volleyball med de. Det er lenge siden sist, men jeg tror jeg klarte meg bra. Moro var det i alle fall, selv om jeg kjente godt at jeg ikke er noen ungdom lengere. Det var ihvertfall utrolig deilig å kunne avkjøle seg i havet når man var for svett og sliten.

Den siste dagen spiste vi frokost før vi ble kjørt tilbake til kysten, og opp elven til der vi skulle bli hentet av firehjulstrekkern og kjørt tilbake til Panama City. Det var en annen sjåfør denne gangen, som heldigvis var litt roligere på gassen. Vi så frem til litt mer luksus, en dusj og hvitt sengetøy. Maten på øya hadde vært god, men litt ensformig, så jeg så frem til å sette tennene i en tykk og blodig biff.

2 kommentarer om “De fantastiske San Blas-øyene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s