Ngorongorokrateret

I løpet av natta våknet vi av lyden av dyr rundt teltet vårt. Vi tenkte det måtte være giraffvennen vår fra dagen før. Vi sto opp og gikk ut i forteltet for å se om vi kunne få øye på dyrene, men det var så mørkt at vi så ingenting, så vi gikk tilbake i seng. Morgenen etter rakk vi så vidt å spise frokost før vi reiste avgårde fra campen klokken halv åtte. Vi skulle møte de andre som kom fra Highview i krysset der vi skilte lag dagen før. Det var de samme humpete 40-45 minuttene til veikrysset, denne gangen i grålysningen og med litt lavtliggende tåke.

Ikke lenge etter at vi var ankommet krysset kom de andre kjørende, så vi hoppet inn før kursen ble satt mot krateret. Vi stoppet litt på toppen av kraterveggen for å ta noen bilder, så startet vi på den smale og bratte veien ned mot bunnen. Veien var så smal at den var kun for nedkjøring, mens det var en annen vei et annet sted i krateret for å komme opp igjen. Krateret ble skapt da en over 5000 meter høy vulkan eksploderte og kollapset for 2-3 millioner år siden. Krateret er også verdens største inaktive og intakte kaldera med sine 260 kvadratkilometer, og med en kratervegg som strekker seg over 600 meter over bunnen.

Vi så store flokker med gnu, og når vi var kommet ned til bunnen så vi også gaseller, sebraer og en og annen struts. Sjakaler patruljerte området og lette etter mindre byttedyr. Når vi nærmet oss vannhull ble det grønnere og vi så mye dyr, deriblant flodhester og flokker med bøffel. De har en tendens til å følge med når man nærmer seg, mens de stirrer rett på deg. De virker klare til å beskytte flokken sin. Storker og pelikaner var det en del av langs vannkanten, og var ofte i samme område som flodhestene. Nesten som de brukte de som vakt.

Vi hadde kanskje kjørt rundt en halvdel av krateret når vi fikk øye på hyener. De virket større enn det man hadde tenkt de skulle være, og ser nesten ut som en litt vanskapt hund med den lange nakken sin og korte bakkropp. Det var en hel familie av de som så ut til å jobbe sammen der de spanet over savannen. Vi nærmet oss den største innsjøen i krateret, som heter Magadisjøen, og som er hjemmet til mengder av pelikaner. De skilte seg godt ut i sin rosa fjærdrakt.

Det var også løver i krateret, som på klassisk løvevis lå og slumret og sov. Elefanter var det også, men det store målet for dagen var å få sett neshorn, det siste av de «fem store» vi hadde igjen å få se. Å få se neshorn var ikke det enkleste ettersom guiden vår sa det kun var 26 igjen i krateret. Men vi hadde håp om å få se de. Guiden stoppet plutselig og ba om å få låne kikkerten. Han hadde sikkert fått beskjed på radioen om at det var noe i nærheten, og på en åskam litt lengre bort kunne vi se flere biler som hadde stilt seg opp.

Etter en stund sa han at han kunne se et neshorn, men at det var ganske langt unna. Jeg fikk låne kikkerten og så i det området han pekte. Jeg fikk snart øye på en liten grå neshornformet skikkelse et godt stykke unna. Jeg så kroppen og hornet, men det var for langt unna til å klare å se noen detaljer. De andre klarte ikke å se noe. Vi kjørte rundt til åskammen for å se om vi fikk øye på det derfra, men det hadde mest sannsynlig lagt seg ned i gresset, for det var ikke å se. Vi dro derifra slukøret med håp om at vi skulle få en annen mulighet et annet sted i krateret.

Det nærmet seg lunsjtider så vi kjørte til et piknikområde som lå rett ved en liten innsjø. I nærheten av området så vi noe som så ut som et gnukadaver, som tydet på at det var løver i nærheten. Fikk bare håpe det ikke var vi som kom til å bli lunsj. Vi spiste i bilen før vi gikk oss en runde og fikk strukket på bena. Der var det også toaletter til de mest nødne. Etter lunsj kjørte vi noen runder til rundt om i krateret for å forsøke å finne neshorn, men de var som sunket i jorden. Guiden sa at tørketida var et dårlig tidspunkt for å se neshorn, da de ofte legger seg ned i gresset.

Vi kjørte opp av krateret den andre veien og fikk en fantastisk utsikt over sletten på vei opp. Det var bratt ned på den ene siden der vi snirklet oss oppover, som ikke var så heldig for Deb som hadde høydeskrekk. Midt oppe i veggen møtte vi utrolig nok en jeep på vei ned. Det var en viltvokter som stoppet og snakket lenge og vel med Chitanda, uvist om hva. Oppe på toppen stoppet vi på et annet piknikområde, hvor vi skulle bli hentet av skyssen vår tilbake til campen. Tok kanskje en halv time før de kom for å hente oss, og vi sa hade til de andre.

Tilbake i campen tok vi med oss ett par øl til teltet for å sitte på balkongen og nyte utsikten og fordøye dagen. Vi leste litt fra quizboken vi hadde med, mens vi koste oss med den kalde ølen og en liten Underberger. Når det nærmet seg middag dusjet vi og kledde oss om, før vi gikk opp til restauranten for å se på solnedgangen. Under middagen ble vi sittende sammen med en tysk far og sønn fra Hamburg som var på ferie sammen. De hadde bare tre dager safari i Tarangire, Manyara og Ngorongoro før de skulle bestige både Meru (4565 m) og Kilimanjaro (5895 m).

Det ble ikke noen sen kveld da vi skulle tidlig opp neste dag. Målfrid pratet litt med de uheldige nordmennene (som hadde mistet bagasjen) på vei forbi bordet deres. De hadde heldigvis fått tilbake bagasjen sin før de forlot Highview. Rett før kl 21 var vi tilbake i teltet. Vi ble stående lenge å se på stjernehimmelen. Nesten helt uten lysforurensning var den helt utrolig klar, og man kunne til og med se sløret av disken til Melkeveien som gikk på tvers av himmelen. Vi pakket sammen sekkene våre før vi krøp til sengs og la oss til å sove. Vekkerklokka stod på 05:15 neste morgen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s