Forfatter: Målfrid

Ferie, Panama, Reise, Sør-Amerika, Sightseeing

Panama City

Før vi dro ut til San Blas øyene overnattet vi ei natt i Panama City. Vi ankom hotellet i fem-tiden på ettermiddagen fredag 27. februar, etter nok en spinnvill taxitur fra flyplassen der jeg satt med hjertet i halsen flere ganger. Ingen setebelter baki så klart, 140 km/t med dristige forbikjøringer på hovedveien og om å gjøre å gasse mest mulig på etter hvert lyskryss inne i byen. 25 minutter tok det, og jeg var ganske lettet da vi endelig kom fram. Hotellet var også et stort casino, så vi lurte egentlig på om vi hadde kommet riktig, da vi ikke hadde booket det selv og ble litt overrasket over standarden. Joda, vi hadde kommet riktig 🙂

Siden vi skulle stå opp kl 04:00 morgenen etter for å reise ut til øyene, var det ikke mye tid å gjøre sightseeing på. Vi gikk derfor og spiste middag på en restaurant i nærheten av hotellet og var i seng klokka 21. Vi bestemte oss for å heller se litt mer av byen på returen etter øy-oppholdet fem dager senere.

Mens vi satt i hotell lobbyen og ventet på skyssen vår til San Blas kl 05 morgenen etter, trøtte og stive i blikket, var det overraskende mye liv der til å være så tidlig/sent, alt etter hvordan man ser det. Byens eskortepiker var på vei både inn og ut av lobbyen, noen gjorde også tydelig en deal med en eller flere av de mange amerikanske sportsfiskerne som overnattet på hotellet. I tillegg var det noen som så ut til å være ferdig med gamblingen for natten, mens andre, spesielt enarmet banditt-spillerne, hadde sittet der natten igjennom og ble fortsatt sittende.

Vi var tilbake i Panama City ca kl 13 onsdag 4. mars, og hadde utpå øyene fått et tips om å dra til den gamle delen av byen, Casco Viejo, så vi tok en taxi dit etter at vi hadde fått vasket vekk sanden mellom tærne. Derfra fikk vi sett byens skyline på avstand, tuslet rundt i koselige, trange gater, spist og hygget oss til det ble dags for å returnere til hotellet for å legge seg. Det har vært en del tidlige avganger på denne turen, så nok en gang stod vekkerklokka på et hinsides tidspunkt, nemlig kl 03:30. Det er ikke mye til ferie det, vet du 😛

Nicaragua stod heretter for tur, og Panama som land kan helt sikkert være verdt å ta turen tilbake til for å se mer av. Vi har dessuten tilgode å se Panamakanalen på nært hold.

Nå er det fire måneder siden vi kom hjem fra turen og tida flyr. Vi har store ambisjoner om å fullføre bloggen med poster fra opplevelsene som ventet oss etter Panama, det bare tar litt tid 😉 Stay tuned!

Colombia, Ferie, Reise, Sør-Amerika

Soling og bading i Santa Marta

Minibussen plukket oss opp på hotellet ca klokka ni den morgenen vi skulle avgårde til Santa Marta. Heldigvis var vi de første som ble hentet, så vi kunne velge og vrake i hvor vi ville sitte. Det var en nyere buss med 18-seter, så dette så vi bare lyst på. Turen tok ca fire timer, inkludert en liten dopause underveis. Vi hadde booket oss inn på en resort med et stort badebasseng rett ved stranda. Etter noen varme dager i Cartagena var ei solseng og et badebasseng sårt etterlengtet. Resorten lå ca 20 minutter utenfor Santa Marta, nærmere bestemt i et område kalt El Rodadero. Her skulle vi være de neste fire nettene. O’lykke!

Det tok vinter og vår med innsjekken vår da vi ankom resorten, det virket som det både var vanskelig å finne bestillingen vår, samt forstå prisen vi hadde fått. «Here we go again», tenkte jeg, men vi var så tålmodige så, den timen det ca tok… Det ordnet seg jo til slutt 🙂 Etter litt mat var det bare å finne fram badetøyet og teste ut bassenget med det samme. Vi tok også turen ned til stranda for å sjekke den ut, men konkluderte raskt med at det var for mye vind og piskende sand mot huden til at det var et blivende sted.

Dagene som fulgte ble tilbragt ved bassenget etter frokost, med lunsj i poolbaren og påfølgende avslapning i airconditionen på rommet, før middag stod for tur på kvelden. Vi prøvde en buffet i hotellets restaurant første kvelden, noe som ikke falt helt i smak (hvertfall ikke i henhold til prisen), så vi valgte å lete etter andre alternativer de neste kveldene.

Vi visste ikke hvor mye som var av butikker og spisesteder rundt i området, bortsett fra et kjøpesenter et kvartal bortenfor hotellet, før Thomas googlet etter nettopp spisesteder i El Rodadero. Da viste det seg at det var en hel strandpromenade til høyre for hotellet med diverse små butikker og restauranter. Den første kvelden hadde vi kun gått tur et lite stykke til venstre for hotellet og så ikke annet enn mørke gater og øde hus, så vi snudde da vi skjønte at det ikke var så mye å trakte etter der.

Den siste kvelden dro vi inn til Santa Marta for å se oss om og spise middag. Vi rakk akkurat en nydelig solnedgang på stranda der, og slo oss etterhvert ned på en koselig liten uterestaurant i et smug rett ved et av byens torg. Der var det hyggelig personale, gode drinker og god mat, så der ble sittende til kvelden var omme omtrent. Jeg var for øvrig glad for at vi hadde valgt en resort og ikke et hotell nær stranden i denne byen, som hadde vært et av våre alternativer. Noen ganger er det digg å bare ligge ved poolen, stikke sol, avkjøle seg i bassenget og bare nyte slaraffenlivet 😉

Da fire dager var gått og det var dags for å vende snuten mot Cartagena igjen skulle vi nok en gang bli hentet av en minibuss. Denne gangen ble vi plukket opp sist, så vi måtte trøkke oss ned ved siden av to andre helt bakerst i bussen. Der satt vi rett opp og ned med knærne oppunder haka i to timer, før bussen stoppet for dopause halvveis på turen og Thomas kunne flytte seg til en ledig plass litt lenger fram. Da ble det straks litt bedre.

Tilbake i Cartagena sjekket vi inn på samme hotell som tidligere. Det kunne se ut som vi ble oppgradert, da rommet var større enn sist, så det var jo hyggelig. På kvelden måtte vi så klart ta turen innom stamstedet vårt, T & R, igjen, og siden dette var vår siste kveld i Colombia var det siste sjanse for Thomas å teste sigarene de hadde til salgs. Det ble en riktig så trivelig kveld, med en rekke fotoshoots sammen med den eldre servitøren også 🙂

Dagen etter stod avreise til Panama City og San Blas-øyene for tur. Så nå var det bare å glede seg til noen primitive dager i paradis 😀

Colombia, Ferie, Mat og drikke, Reise, Sør-Amerika, Sightseeing

Colombia here we come!

Historisk så har Colombia et litt dårlig rykte, så da vi planla turen var vi ikke helt sikre på om vi ville innom her. Vi fant til slutt ut at vi bare kunne hoppe over hovedstaden Bogota, og heller reise til steder på den karibiske kysten. Vi hadde hørt mye bra om Cartagena, og det ble destinasjonen etter at vi forlot Peru. I ettertid har vi vel innsett at det er flere steder man skulle besøkt i Colombia, men vi har da alltids mulighet til å reise tilbake. De fleste land og byer har sine utrygge områder, så det er bare om å bruke sunt folkevett. Colombia har også blitt betydelig tryggere etter våpenhvilen med FARC-geriljaen, men det er selvfølgelig områder turister ikke bør dra.

Cartagena, byen vi skulle oppholde oss i de neste tre nettene, ligger ved den karibiske kysten nord-øst i Colombia. Den har en gammel og ny bydel, der vi valgte å bo i gamlebyen. En utrolig sjarmerende bydel omringet av en forsvarsmur, med trange gater og små torg, og et godt utvalg av butikker og restauranter/barer. Det var deilig å endelig kjenne på varmen igjen. Det hadde vært fint i Lima, men nå var det rundt 30 grader og ikke et eneste tegn på at det skulle regne på aldri så lenge.

Vi tenkte å ta ut noen colombianske pesos på flyplassen slik at vi enkelt skulle få betalt taxien inn til byen, men den eneste minibanken som var der var i ustand. Derfor måtte vi betale med amerikanske dollar i stedet. Det burde jo strengt tatt ikke være noe problem det, men når taxisjåføren bare hadde veksel i pesos ble det litt verre. 100 norske kroner er pr dags dato 32289 pesos, så det ble straks forvirrende å skulle regne på vekselen, noe den slu taxisjåføren sannsynligvis skjønte. Vi endte nemlig opp med å betale dobbelt så mye enn det vi skulle, da vi ikke hadde pepling og det ble vanskelig å diskutere riktig og galt på et språk vi ikke mestrer spesielt godt. Åh, så irriterende…

Når vi hadde fått installert oss og ergrelsen over den teite taxisjåføren hadde lagt seg gikk vi ut for å bli bedre kjent med vårt nye nabolag. Vi hadde hotell midt i gryta, så det var nokså greit å orientere seg. Rundt omkring i gatene var det stadig noen som ville selge oss noe, det være seg hatter, smykker, plakater, frukt e.l. På et av de større torgene var det flere ivrige turselgere, både for båt- og bussturer. Vi lot oss ikke rive med da, men ville heller sjekke litt rundt. Med taxituren friskt i minne så var ihvertfall jeg litt på vakt i forhold til lurerier og denslags 😛

Etter middag på kvelden satte vi oss på det som etterhvert skulle bli vårt lille stamsted i Cartagena, nemlig en liten rom/sigarbar som het R & T (Rum &  Tobacco hvis noen lurte), med hyggelige sitteplasser på utsiden og en sjarmerende, eldre herremann som servitør. Baren var lokalisert på hjørnet av et lite torg, så det var toppers å bare sitte der, nyte god rom og se på livet rundt oss. Vi kom lett i snakk med gjestene ved siden av oss, så da fikk vi vært litt sosiale også 😉

Dagen etter bestemte vi oss for å ta en busstur rundt om i byen. Det var en guidet tur som bl.a. kjørte til den nye bydelen kalt Boca Grande, der de mer eksklusive hotellene, samt byens strender var. Vi gjorde også et stopp med omvisning på et fort, og endte turen oppe ved et gammelt kloster. Der var det en flott utsikt over hele Cartagena. På vei opp til klosteret opplevde vi en plutselig trafikkork og det glade kaos. Thomas trodde det var køen for å komme inn og nektet å skulle stå i den. Etter Rio har kø blitt den store skrekken, noe det sikkert også var før vi i det hele tatt startet på denne turen 🙂 Det viste seg at en hel skokk med mennesker stod midt i veien foran et kors og ba. På forhånd hadde vi blitt fortalt av guiden at det var 14 kors plassert ut langs veien opp til klosteret (jeg fikk dessverre ikke helt med meg hvorfor), så nå ante vi konturen av hvordan turen opp bakken kom til å bli. Heldigvis fikk vi kjørt forbi den store folkemengden litt lenger opp, til tross for at de som gikk så ut til å bry seg mindre med bilene som kom kjørende i begge retninger.

Vi hoppet av turen på nest siste stopp som var i gamlebyen, da var det nemlig ikke langt til hotellet vårt. Siste stopp var uansett torget der vi hoppet på bussen og det var derfor lite å gå glipp av. På veien tok vi oss noe å drikke på en av de mange uterestaurantene før vi gikk og slappet av på hotellet før middag.

Siste dagen valgte vi å se litt mer av gamlebyen til fots. Vi tuslet rundt oppå muren og i gater vi ikke hadde vært før. Etter lunsj gikk jeg på en liten shoppingrunde mens Thomas slappet av på hotellrommet. Ikke mye til gevinst fra shoppingen gitt, noe som i grunnen var like greit siden sekken er fullstappet og tung nok som den er.

På kvelden tok det såpass lang tid før vi kom oss ut til middag og fikk satt oss til bords at vi droppet stamstedet vårt før leggetid. Vi hadde nemlig bestilt tur morgenen etter med en minibuss til Santa Marta, en liten by litt lenger nordvest i Colombia. Derfor var det greit å komme seg i seng i rett tid.

Ferie, Lima, Mat og drikke, Peru, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

Lima 14.-19. februar

Etter noen dager i jungelen med høy luftfuktighet og etterhvert klamme og skitne klær, så vi virkelig fram til noen dager på hotell i storbyen.

Vi hadde booket rom på det som på nettet så ut til å være et hyggelig hotell i peruansk stil, beliggende i bydelen Miraflores. Vi ble derimot litt skuffet da vi åpnet døra til hotellrommet og fikk se et nokså lite rom med to enkeltsenger. Det var ikke akkurat det vi hadde bestilt. Vi ringte ned til resepsjonen, og de mente det var twin-room som lå inne i bestillingen. Jeg sa det måtte være en feil og spurte om de kunne undersøke muligheten for å bytte. En kar kom etter kort tid opp for å følge oss til et nytt rom. Det var også et ganske lite rom, med en dobbeltseng, ja, men det var fortsatt ikke det rommet vi hadde bestilt i følge vår bekreftelse.

Standarden var på langt nær i tråd med de forventningene vi hadde hatt til stedet, så vi var egentlig ganske misfornøyde nå. Vi er ikke storforlangende, men rett skal være rett. Vi gikk derfor ned til resepsjonen for å si at vi kun ønsket å bo der en natt, ikke fem netter som opprinnelig bestilt. Damen i resepsjonen sa vi i såfall måtte gjøre endringen inne på booking.com, noe det viste seg å være altfor sent til. Vi stod 20 min i telefonkø til booking.com uten å få svar, så kostnaden for å ringe overgikk nesten avbestillingsgebyret, som vi for øvrig ikke hadde tenkt å betale. Thomas gikk ned i resepsjonen igjen, denne gang for å vise bilder av rommet vi hadde fått bekreftet. Den type rom var ikke lenger ledig, så det var jo tydelig at hotellet eller booking.com hadde gjort en feil med bestillingen vår. Thomas og resepsjonisten ble enige om at vi skulle få bo der kun ei natt uten ekstra kostnad mot at vi sendte en forklaring av situasjonen til booking.com pr mail.

Nytt hotell ble booket på null komma svisj, og vi kunne endelig senke skuldrene og puste lettet ut. Vi tok etterhvert turen ut for å finne oss noe mat. På vei ut av hotellet så vi plutselig et kjent ansikt. Der satt hun ene canadiske damen vi hadde vært i jungelen sammen med, så vi måtte selvsagt slå av en prat med henne før vi gikk videre.

Hotellet lå ca tjue minutters gange unna hovedgaten i området, så vi tuslet bort dit i håp om å finne noe godt å spise. Vi slo oss ned på en hyggelig uterestaurant, spiste biff bearnaise og innså at det var selveste Valentine’s Day ❤

Dagen etter flyttet vi over til det nye hotellet, med en litt mer oppgradert standard, noe vi var meget fornøyd med. Nå var det også kortere avstand til hovedgaten og selve sentrum av området. Denne dagen sjekket vi ut et kjøpesenter som skulle ligge under jorden nede ved kysten. Vi kunne ikke se det da vi kom ned dit, men oppdaget etterhvert noen trappenedganger, så vi strenet mot de. Det var ett par etasjer med butikker vendt ut mot havet. Det var en flott utsikt, men ikke så mange butikker etter vår smak, så vi endte opp med å spise lunsj på en god italiensk restaurant der før vi vendte snuten tilbake til hotellet.

Neste dag dro vi ut i 11-tiden på jakt etter et sted vi kunne se Arsenal-kamp, så klart. Kampene starter jo som kjent ganske tidlig her i Sør-Amerika pga tidsforskjellen til England, men hva gjør man ikke for det beste laget? 😉 Vi fant til slutt en uterestaurant der tv-skjermen allerede var skrudd på, men der de ikke hadde åpnet helt enda. Damen som var der jobbet fortsatt med å klargjøre restauranten for dagen, men viste oss likevel til et bord. Kampen endte med seier, så da var alt bare fryd og gammen den dagen der 🙂

De neste dagene sløvet vi en del på hotellet, fikk sett enda en fotballkamp (Champions League med et og annet lag) og testet publivet på kvelden, levert inn klærne våre til vask hos et lokalt vaskeri, før vi den siste dagen valgte å være litt ordentlig turister. Vi bestemte oss for å ta en tur til downtown av byen, det var ikke spesielt anbefalt av fyren fra Lima vi traff i Bolivia, men vi tenkte det var litt ålreit å se noe annet enn bare Miraflores. Taxisjåføren kjørte som en tulling, som de fleste her i Sør-Amerika, så det er jo bare et under at man kommer helskinnet fram. Det var heldigvis sikkerhetsbelter bak, noe som for øvrig har hørt til sjeldenhetene her til lands, og taxituren varte og rakk. Derfor var jeg rimelig glad da jeg endelig kunne sette begge bena på jorda ved Plaza de Armas i Lima sentrum.

Det var ikke så mye å trakte etter i sentrum, så vi bestemte oss for å dra videre til en severdighet i byen kalt Huaca Pucllana, et område bestående av ruiner og en pyramide fra tiden 200 og 700 år e.K. Vi spiste en bedre lunsj der før vi ble med på en guidet tur, hvor vi ble fortalt at dette var et seremoniellt og administrativt senter for en gammel sivilisasjon dannet i Lima på den tiden. Det ble en lang dag til slutt, så vi endte med å bestille room-service på hotellet den kvelden og fikk pakket sekken vår før avreise til Colombia og Cartagena dagen etter.

Ferie, Peru, Reise, Sør-Amerika

På vei mot Machu Picchu

Klokka 08 på morningen torsdag 5. februar tok vi bussen fra Puno til Cusco, og denne gangen gikk det som en drøm. Det var en tilsvarende luksusbuss som fra La Paz til Puno, men nå var det nesten ingen folk ombord. Turen tok ca sju timer og vi kunne slappe av/sove hele veien om vi ville, uten videre forstyrrelser.

Vi sjekket inn på Tierra Viva Hotel i halv fire-tiden (tilsvarende hotellkjede som i Puno – vi likte oss godt der) og gikk etterhvert ut for å utforske den nye byen vi hadde ankommet. Cusco er den fjerde største byen i Peru med sine 300 000 innbyggere, og den ligger 3400 meter over er havet. Man får ikke nødvendigvis inntrykk av at byen er spesielt stor, da bysentrum kun består av et stort torg omringet av en katedral, noen restauranter og en kirke, samt ett par mindre torg med tilstøtende gater.

Første ettermiddagen/kvelden fant vi fort veien til en irsk pub (av en eller annen grunn er det lett å «ty» til de irske pubene). Der spiste vi mat, for øvrig den beste quesadillaen jeg tror jeg noen gang har spist, og tok ett par øl som seg hør og bør på en irsk pub. Da vi skulle gå bøttet det ned utenfor, så vi drøyde den litt til og tok like godt en pisco sour mens vi ventet 😉 Ikke den beste vi har smakt, men det er jo tross alt nasjonaldrinken i Peru og måtte prøves.

I Cusco gjorde vi ikke så veldig mye annet enn å tusle rundt i gatene for å se oss litt rundt, spiste god mat, koste oss og slappet av. Det var ulike turer og aktiviteter man kunne dra på, men vi ventet bare på at avreisedagen for turen med stor T skulle komme. Det kom en real regnskur minst en gang om dagen, så vi merket mer til regntiden her enn noe annet sted så langt på turen.

Det må jo nevnes at Arsenal spilte kamp den ene dagen vi var der, kl 07 lokal tid. Ingen hindring det for øvrig. Kampen ble vist på tv på hotellrommet og i hvertfall en av oss var ivrig tilskuer til tross for det tidlige tidspunktet 😉 Vi har vel nesten ikke gått glipp av en eneste Arsenal-kamp i løpet av turen vår.

Vi var to netter på Tierra Viva før vi flyttet over til Milhouse Backpacker Hostel kvelden før avreisen til Machu Picchu. Hostellet var forhåndsbestilt i forbindelse med turen til MP, så hvis det ikke hadde vært for det ville vi nok blitt værende der vi var.

Etter frokost på søndagen ble vi plukket opp av en minibuss utenfor hostellet. Den kjørte ett par runder rundt i byen for å plukke opp ett par personer til før vi var på vei mot Ollantaytambo, en liten landsby ca halvannen time fra Cusco, der togturen vår mot Machu Picchu skulle starte.

I Ollantaytambo var det flere ulike togtyper man kunne ta: Peru Rail, som så ut som et vanlig, moderne tog og Inca Rail, som var et litt eldre, ærverdig togsett. I tillegg til de to var det et tog som tilbudte litt mer luksus med restaurantvogn a la 1900-tallet, hvor man kunne reise standsmessig slik Hiram Bingham (oppdageren av Machu Picchu) gjorde i 1911. Vi var booket inn på Inca Rail, der vi fikk snacks og drikke servert på veien. Toget snirklet seg avgårde den halvannen timen det tok, blant bratte fjell og fantastisk natur. Vi kunne til og med se noen av de som hadde valgt å ta bena fatt oppi fjellsidene. Vi valgte derimot å avstå fra tredagers vandring i fjellet og valgte en dagstur med tog og minibuss i stedet. Det passet oss i grunnen helt perfekt, spesielt da vi fikk høre at de som gikk hadde hatt mye regn underveis.

Vel framme i Aguas Calientes i ett-tiden, ble vi møtt av en kar som viste oss vei til hostellet vi skulle sove på. Han fortalte oss at vi skulle møte guiden vår, Jhon, der kl 18 for mer info om morgendagen og felles middag på kvelden. Etter å ha installert oss gikk vi og spiste lunsj. Vi ble sittende en god stund på restauranten, da det plutselig kom en real regnskur (regntid, ser du..), så vi så ingen grunn til å løpe rundt i regnet.

Aguas Calientes er for øvrig endestasjonen til toget, før man starter på siste etappen opp mot Machu Picchu, enten til fots eller med buss. Det er et lite tettsted i bunnen av dalen, midt mellom stupbratte fjellsider. Stedet er fullpakket med turistbutikker, restauranter og overnattingssteder.

På kvelden møtte vi guiden og fire stk han hadde hatt med seg på en tredagers tur i fjellet. Ei fra Danmark og tre stk fra England, alle i 20-årene. Vi hadde et hyggelig middagsmåltid sammen og fikk vite at oppmøtet før bussturen til Machu Picchu dagen etter var kl 04:50! Ja, så da var det bare å komme seg i seng så fort som mulig 🙂

Bolivia, Ferie, Mat og drikke, Reise, Sør-Amerika

Tilbake i La Paz

Vi hadde forhåndsbestilt et rom på Hotel Rosario da vi kom tilbake til La Paz. Ikke spesielt dyrt, men betraktelig mye bedre enn det krypinnet vi hadde den første natta vi var her. Vi ankom hotellet kl 05:45 på morningen og møtte verdens blideste og søteste resepsjonist. Hun skjønte at vi var trøtte og tilbød oss rommet allerede da, selv om normal sjekk-inn var kl 11. Vi ble super happy og kunne nesten ikke vente med å få tatt oss en deilig dusj og stupe inn i den store, gode sengen.

Vi hadde bestemt oss for å være i La Paz i to netter denne gangen, både for å roe litt ned og for å få sett litt mer av byen. Da vi våknet til liv utpå formiddagen gikk vi ut for å spise, tuslet litt i det som var hovedgaten, før vi fikk sett oss litt om på heksemarkedet. Der finner man alt man måtte ønske seg av superkrefter og visdom, både i pulverform, eliksir, urter og piller. Blant annet kunne jeg kjøpe et pulver og gni det mellom hendene. Vedkommende jeg deretter tok i hånda ville kue meg som en hund. Interessant.. De hadde i tillegg lamafoster hengende over døråpningen, da det visstnok brukes i ulike ritualer til heksedoktorene.

Vi gikk deretter og tok oss en øl på en engelsk pub. La Paz kan ta knekken på enhver pga høyden (jeg har aldri vært så tungpustet før), så det er viktig å slappe av innimellom slagene 😉 Det viste det seg å være en hyggelig restaurant i førsteetasjen til puben, som skulle vise Super Bowl-finalen på kvelden, så det ble kveldens event.

Dagen etter tok vi byens nyervervede taubane opp i høyden for å få en flott utsikt over byen. Taubanen ble bygd for bare et år siden for å lettere få fraktet folk til og fra arbeid. Som man kan se på bilder av byen så er det både bratt og kronglete å komme seg fra topp til bunn og vice versa, så dette har nok vært en kjærkommen investering for byens innbyggere. Spesielt når det kan sies å ikke være noe ordentlig bussystem i byen.

Vi spiste lunsj på en uterestaurant på et tak ved byens torg før vi gikk tilbake til hotellet og kjøpte bussbilletter til morgendagens tur til Puno i Peru. Puno, som ligger ved Titicacasjøen, er utgangspunktet for båtturer ut til de flytende øyene (Uro’s Islands), samt Amantani Island og Taquile Island, som vi vil skrive mer om i neste post 🙂

Bolivia, Ferie, Reise, Sør-Amerika

Vi ankommer La Paz i Bolivia

Utsikt fra hotell SagarnagaFlyet fra Buenos Aires hadde avgang kl 22:15 tirsdag 27. januar, så vi dro fra hotellet allerede kl 19, da turen til flyplassen skulle ta ca 45 minutter. Takk og lov for at vi var ute i god tid, for makan til kaos på en flyplass skal en lete lenge etter. Det var nesten ikke plass til å komme seg inn døra, det var folk overalt og køene gikk på kryss og tvers.

Kø-kaos Argentina AirlinesVi stilte oss i en kø som så ut til å være riktig for å få droppet bagasjen vår, men da vi kom fram til der kø-systemet egentlig startet, og vi skulle vise billetten vår til fyren som jobbet der, fikk vi beskjed om å stille oss i køen ved siden av. Han trøstet oss med at den uansett var kortere 😛 Vi klarte ikke helt å slå oss til ro med at dette var riktig kø, en ganske lang kø dette også, så Thomas gikk fram for å spørre ei dame som også jobbet der. Hun kunne berolige oss med at vi stod riktig. Det kunne se ut som at det ikke bare var vi som lurte, da nesten samtlige henvendte seg til de ansatte i stedet for at de kunne hatt et bedre informasjonssystem. Bagasjen ble til slutt droppet og vi kunne puste ut..

Ny kø ventet derimot etter sikkerhetskontrollen, denne gangen for å få stempel i passet ut av Argentina, men det gikk greit. Nå var vi straks på vei til Bolivia 🙂

Flyet var litt forsinket ut fra Buenos Aires, så vi ble litt bekymret om vi ville rekke å hente ut bagasjen og sjekke oss inn på nytt i Santa Cruz, der vi skulle mellomlande kl ett på natten. Det var en liten flyplass så det gikk heldigvis greit, til tross for et nokså tregt migrasjonssystem midt i natta.

Hotel Sagarnaga La PazKl 03:30 landet vi i La Paz. Flyplassen til Bolivias hovedstad ligger på over 4000 meters høyde, så vi følte oss nesten litt tungpustet og svimle med det samme vi kom ut av flyet. Uten å tenke oss om duret vi avgårde til terminalen, før vi plutselig kom på at et tips er å ta det rolig i høyden. Vi roet oss derfor ganske fort ned på vei inn til bagasjen. Trøtte og slitne hoppet vi i en taxi som tok oss til hotellet som var nede i La Paz sentrum.

En trøtt kar tok oss imot og fikk sjekket oss inn på Hotel Sagrada (nå var klokken nærmere 04:30), der vi skulle holde hus før avreise med nattbussen videre til Uyuni samme kveld. Det tok litt tid å sovne, da ihvertfall jeg hadde en følelse av å hyperventilere hvert øyeblikk, men det gikk til slutt.

Te av cocablader i La PazPå frokostbordet (som vi for øvrig ikke trodde vi skulle rekke) var det bl.a. satt fram coca-blader og varmt vann. Siden jeg har vært litt bekymret for å bli høydesyk og hadde lest at det kunne hjelpe med coca-te, så trådde vi til. NB! til våre mødre og fedre: Coca-blader i seg selv er ikke et narkotikum 😉

Utpå dagen tok vi en runde i byen, spiste den beste og billigste lunsjen så langt på turen og fikk kikket litt i alle de små butikkene de har rundt her, med superbillig alpakkaull (klær, skjerf, luer og votter m.m.), i tillegg til vesker og smykker og mere til i kjent sør-amerikansk, fargerik stil.Lunsj i La Paz

En voldsom regnbyge gjorde at vi tok turen tilbake til hotellet litt tidligere enn tenkt, noe som skulle vise seg å være like lurt…Boliviansk håndverk i regnet

Brasil, Ferie, Reise, Sør-Amerika

Obrigada Rio

Alt har en ende, også oppholdet vårt i herlige Rio, dessverre..

Solnedgang fra taketSiste kvelden ville vi prøve å få med oss solnedgangen fra taket på hotellet, så vi tok heisen opp og rakk den såvidt. Å være ute i god tid for så å sitte og vente på solnedgangen er tydeligvis ikke noe for oss. Det hadde vi nemlig tenkt da vi var på Ipanema den ene dagen. Det står nemlig i Lonely Planet at en av tingene man ikke må gå glipp av mens man er i Rio nettopp er solnedgangen der. Men etter å ha vært på stranda en hel dag, og endt opp med sand på alle tenkelige plasser, og utenkelige plasser for den saks skyld, så var det ikke så lett å bli værende der til kl 20-21 på kvelden. Det fristet mer med en dusj. Vi prøvde med andre ord å være ute i god tid, noe som ikke gikk helt etter planen, men det gjelder vel bare å finne den gyldne middelvei 😉

Etter solnedgangen på taket gjenstod det bare å pakke sekken og dra videre til neste stoppested, Foz do Iguaçu, neste dag.

Venting på flyplassen i RioVi var ute i god tid på flyplassen, men det kunne vi visst ha spart oss for. Vi var nemlig for tidlig ute til å droppe bagasjen etter innsjekken vi gjorde på automaten, så vi ble sittende litt å vente. Vi er vant til at ting går smidig for seg der hjemme, men her i Sør-Amerika må vi nok bare bli vant til det motsatte..

På flyet til IguaçuVi byttet fly i Sao Paolo og møtte et dansk ektepar på flyplassen der. De var på vei fra Foz do Iguaçu til Rio og sa vi hadde en flott opplevelse i vente. Nå kunne vi bare glede oss enda mer 🙂

Brasil, Ferie, Reise, Sør-Amerika

Første dag i Rio

Caipirinha på CopacabanaÅh, så deilig det er å være i Brasil! Det tenkte jeg da vi gikk rundt på Copacabana etter en sen brunsj idag. Sola skinner, det er 35 grader og lett bris, stranda er fantastisk og rekker så langt vi kan se. Livet er rett og slett herlig!

Idag sov vi litt utpå for å komme oss til hektene igjen etter den lange reisen. Jeg våkna og trodde klokka var 12, men så var den bare 10 lokal tid, så vi hadde strengt tatt heeele dagen foran oss.. Men vi er jo tross alt i manjana-land og da tar man det med ro, så noe stress bedriver vi ikke, det må dere vite;-)

Vi valgte å bruke dagen på å orientere oss litt i området rundt hotellet og har konkludert med at vi bor bra til:-) Stranda er to kvartaler unna, det er basseng på taket av hotellet, minibank rett rundt hjørnet og flere spisesteder og diverse butikker i umiddelbar nærhet.

Jeg har vært i Brasil ett par ganger før og da var det noe som het: «En caipirinha om dagen gjør godt for magen». En god regel til etterfølgelse det altså;-)

I morgen er planen å ta fatt på noen severdigheter. Vi få se hva dagen bringer:-) Manjana, manjana..