Som nevnt i forrige innlegg, så tok vi en båttur på Iguaçu-elven. I tillegg til at det regnet ganske kraftig, så ble vi ført helt inntil noen av fossene, og faktisk helt under en av de. Vi filmet turen med GoPro, og jeg tror dere får et vist inntrykk av hvor vått det var. Smellene dere hører er store vanndråper som treffer kamerahuset. Selv om vi ble dyvåte så var det fantastisk moro!
Kategori: Brasil
Vi er nå kommet til Buenos Aires, og har vært her noen dager. Mer om det i senere poster. Først må jeg bare skrive litt, og vise mange bilder, om turen vår til vannfallene i Iguaçu- (Brasil) eller Iguazú- (Argentina) elven.
Vi sa farvel til Rio, etter noen fine dager i denne herlige byen, og tok fly til byen Foz do Iguaçu (ja, den er oppkalt etter fossen) via Sao Paulo. Byen ligger ikke langt fra vannfallene og har ca 260 000 innbyggere. Iguaçu-elven danner litt av grensen mellom Brasil og Argentina, og fossen er delt mellom landene. Ca 80% av vannfallene ligger på argentinsk side, hvor det også ligger en by som heter Puerto Iguazú med rundt 80 000 innbyggere. Turisme er en av hovedbeskjeftigelsene i begge byene.
Vi ble møtt av en hyggelig fyr fra turoperatøren på flyplassen som kjørte oss til hotellet vårt. Vi hadde booket en todagers guidet tur til vannfallene, hvor vi skulle få se de fra både brasiliansk og argentinsk side. Vi skulle bli møtt av vår guide, som het Sidney, neste morgen kl. 8 i resepsjonen, så vi tok en rolig kveld på hotellrommet.
Neste morgen møtte vi Sidney, og fikk også møtt de andre turistene som skulle være med på turen. Det var en svensk familie på fire, hvor foreldrene var pensjonister, samt et godt voksent engelsk par. Vi ble geleidet inn i en minibuss, og turen gikk til den argentinske delen av vannfallene. For å komme dit måtte vi igjennom grenseovergangen mot Argentina. Sidney hadde full kontroll, han samlet inn passene våre og fikk oss klarert på kort tid.
Vi ankom en fornøyelsespark og Sidney fikset billetter og kart til alle. Rundt oss tuslet det små pelskledde dyr som kaltes Coati, som er på størrelse med en stor katt og som er i familie med vaskebjørn. Disse rakkerne var ikke spesielt redd mennesker og de var raske til å stjele til seg mat, selv ut av posene til folk, noe vi så flere ganger. De kunne også finne på å bite om det var noen som gjorde noe de ikke likte, så vi holdt god avstand.
For å se vannfallene hadde de bygget stier rundt til forskjellige utsiktspunkter. Disse stiene gikk også over deler av elven med broer og trapper. Vi kom helt opp til mange av fossene, hvor man ble klissvåt om man ikke hadde regnponcho. Vi fikk sett fossene både nedenfra og fra toppen. Noen av stiene var nokså lange, og vi ble godt fornøyd med gåing etter at vi hadde trasket noen kilometer på stiene. Vannfallene er 2,7 kilometer bred og over 80 meter høye, så det tar tid å få med seg alt.
Etter all gåingen endte vi opp under vannfallene hvor vi fikk tilbud om en båttur med noe som så ut som en forvokst RIB. Om dere noen gang skal til Iguazú så vil jeg på det sterkeste anbefale dere om å ta denne båtturen, det er utrolig kult. Men dere kommer til å bli våte, for selv med regnponcho ble vi dryppende gjennomvåte. Båten kjører ut i strykene under vannfallene, og så nært noen av fossene at vi fikk vann rett i hodet (og alle andre steder). I tillegg til vann fra fossen begynte det også å regne ganske kraftig. Selv om vi ble våte var det dritkult, og vi har noen GoPro-videoer som vi skal prøve å legge ut.
Etter båtturen ble vi satt i land lengre ned i elva. Her satt vi oss inn i en 4WD som hadde åpen topp. Vi fikk så en guidet kjøretur gjennom deler av regnskogen. Iguazú-parken et ikke bare vannfallene, men også en nasjonalpark på hver side (550 km² i Argentina og 1700 km² i Brasil). Jeepen satte oss av i midten av parken akkurat i det himmelen åpnet seg på ny. Vi løp inn i en nærliggende restaurant hvor vi spiste lunch, mens vi tørket etter beste evne. Etter lunch tok vi et lite søtt tog opp til toppen av vannfallene. Herfra gikk det en bro 1100 meter på tvers av elva til Devil’s Throat, som er den største fossen i elva. Etter denne turen var vi ferdige for dagen og ble kjørt tilbake til hotellet.
Neste dag skulle vi se vannfallene fra brasiliansk side. Fornøyelsesparken her er mye mindre, siden den brasilianske delen av vannfallene er kun 20%, men utsikten er mye bedre her. Vi fikk panoramautsikt over vannfallene, som er helt spektakulære. Vi tok en kort runde rundt på stiene og knipset i vei. Vi var ferdig på en snau time, som var greit fordi vi kjente godt all gåingen fra gårsdagen tur i beina. På kvelden gikk vi på en tradisjonell brasiliansk churrascaria-restaurant og spiste oss overmette på kjøtt, med tilhørende deilig Merlot.
Vi hadde jo egentlig ikke planlagt å besøke Iguaçu-fossen i vår originale reiserute. Men det at jeg ble syk over nyttår, og at vi måtte booke om noen flyvninger, gjorde at vi la inn denne turen. Det angrer vi definitivt ikke på. Om noen av dere skal til Brasil, Argentina eller Paraguay så vil jeg påstå at en tur til Iguaçu er obligatorisk. Det er en unik opplevelse!
Alt har en ende, også oppholdet vårt i herlige Rio, dessverre..
Siste kvelden ville vi prøve å få med oss solnedgangen fra taket på hotellet, så vi tok heisen opp og rakk den såvidt. Å være ute i god tid for så å sitte og vente på solnedgangen er tydeligvis ikke noe for oss. Det hadde vi nemlig tenkt da vi var på Ipanema den ene dagen. Det står nemlig i Lonely Planet at en av tingene man ikke må gå glipp av mens man er i Rio nettopp er solnedgangen der. Men etter å ha vært på stranda en hel dag, og endt opp med sand på alle tenkelige plasser, og utenkelige plasser for den saks skyld, så var det ikke så lett å bli værende der til kl 20-21 på kvelden. Det fristet mer med en dusj. Vi prøvde med andre ord å være ute i god tid, noe som ikke gikk helt etter planen, men det gjelder vel bare å finne den gyldne middelvei 😉
Etter solnedgangen på taket gjenstod det bare å pakke sekken og dra videre til neste stoppested, Foz do Iguaçu, neste dag.
Vi var ute i god tid på flyplassen, men det kunne vi visst ha spart oss for. Vi var nemlig for tidlig ute til å droppe bagasjen etter innsjekken vi gjorde på automaten, så vi ble sittende litt å vente. Vi er vant til at ting går smidig for seg der hjemme, men her i Sør-Amerika må vi nok bare bli vant til det motsatte..
Vi byttet fly i Sao Paolo og møtte et dansk ektepar på flyplassen der. De var på vei fra Foz do Iguaçu til Rio og sa vi hadde en flott opplevelse i vente. Nå kunne vi bare glede oss enda mer 🙂
Vi hadde bestemt oss at lørdag kveld skulle vi ut å kjenne på partystemningen i byen. Først måtte vi selvfølgelig ned på stranden å kose oss litt i solen. Bølgene som slår mot stranden reiser seg raskt når de treffer marbakken, og blir godt over 2 meter høye. Det er gøy å bade og bli dratt med når bølgene bryter. Vi ble liggende på stranden til langt utpå ettermiddagen.
Det ble litt avslapping på hotellrommet, med litt kald Prosecco i glasset, mens vi gjorde oss klar til avreise. Målet var bydelene Lapa og Santa Teresa, som er kjent for sitt yrende folkeliv og mylder av barer, puber og restauranter. Metroen i Rio funker fint for å komme seg mellom bydelene, så vi tok den til Lapa. Den store utelivsgaten heter Avenida Mem de Sá, og fylles av feststemte mennesker når kvelden nærmer seg. Gaten går mellom Lapa og Santa Teresa, og puber og barer ligger tett i tett. Det er spesielt rundt krysset Av. Mem de Sá og Rua do Lavradio at de hotteste utestedene ligger.
Vi hadde sett på kartet at det lå en irsk pub rett ved, og vi hadde lyst til å se hvordan en irsk pub ser ut i Brasil. Bortsett fra at det stod Lapa Irish Pub over døra så var det ikke mye som minnet om de kjente og kjære pubene vi er så vant med. I døra fikk vi trykket en papirlapp i handa av en brysk dørvakt. Tror han hadde skulket de siste smilekursene, for det var ikke mye arbeidsglede å skimte i øynene hans. Han gestikulerte iherdig mens han pratet i vei på portugisisk. Vi så på hverandre og på lappen, uten at vi skjønte mye om hva som var greia.
Vi gikk forsiktig inn i puben og ble møtt av en bartender, som heller ikke kunne engelsk, men som pekte på lappen og på et ledig bord. Etter mer gestikulering og portugisiske gloser tror jeg vi klarte å få forståelse av at det tydeligvis var cover charge for å komme inn, samt at det også kostet å få bord. Vi ble rask enige om at det ble for dumt, så vi leverte tilbake papiret til lykketrollet i døra og stakk derfra.
Vi gikk litt videre og fant snart en koselig uterestaurant med mange ledige bord. Vi var tydeligvis tidlig ute ettersom klokken bare var rundt 9 på kvelden. Vi fant oss et fint bord hvor vi hadde god utsikt over livet i området, og vi bestilte oss øl og litt kylling med dipp. Det var så hyggelig der at vi ble sittende i lang tid å prate, drikke øl og noen caipirinha, se på folkelivet og høre på livebandet som spilte i baren ved siden av.
Etter rimelig mange øl begynte jeg å bli litt småtrett, og begynte å lobbyere for at vi skulle ta kvelden. Det er jo noen av oss som har fått påvist lakenskrekk, så det måtte litt overtalelse til for å bli enige om å reise tilbake til hotellet. Vi tok en runde rundt i område først for å se på livet, før vi fant oss en taxi hjem.
Det var et utrolig kult område vi var i, og hadde ikke jeg vært en slik festbrems hadde vi nok festet til tidlig morgen. Det var mange barer med livemusikk, det skulle finnes sambaklubber, eksotiske diskoteker og mye annet moro. Det er virkelig å anbefale om du/dere skal til Rio.
De siste dagene har vi koset oss på stranda med soling, bading og sløvt strandliv. I går reiste vi bort til Ipanema-stranden, som ligger sør for Copacabana. Den er kjent for å være boltreplass for brasilianere fra de litt høyere samfunnslag. Det er uansett en strand med et yrende liv, og vandrende selgere som tilbyr alt mulig man måtte trenge for en dag på stranden, samt mye rart man ikke trenger.
Idag har vi koset oss på Copacabana-stranden, som ligger kun 300 meter fra hotellet vi bor på. Dagen har gått med til mer soling, bading og lesing av bok i solstolen. Vi lever det søte liv, og vinter-Norge føles veldig langt unna (som det jo faktisk er).
Etter strabasene med sightseeing trengte vi noe god føde for å få opp energinivået igjen. Vi fant en restaurant i nærheten av hotellet som skulle være nok så bra i følge TripAdvisor. Det var en grill-restaurant hvor man vist nok kunne spise så mye kjøtt man bare orket, og det viste seg å ikke være noen overdrivelse.
Vi fikk tildelt et fint bord rett ved salatbaren. Ræva hadde knapt truffet stolen før de var der for å høre hvilken velkomstdrink vi ville ha. Valget falt på en Caipirinha, selvsagt. Vi fikk så beskjed om å forsyne oss av salatbaren, og at kjøttet snart ville komme til bordet. Vi rasket sammen noe grøntfor og satte oss.
Snart dukket det opp kelner etter kelner med alskens grillet kjøtt på store grillspyd, som de skar store biter av rett på tallerken vår. Det var kylling, entrecôte, oksebryst, svineribbe, lammestek, svinepølse og andre typer kjøtt vi ikke husker hva var, alt helgrillet og med en fantastisk smak. Det bygget seg opp et tårn av kjøtt på tallerken, og vi jobbet hardt med å spise unna. Til slutt måtte vi bare si at nok var nok. Vi begynte å svette av all maten.
Vi drakk en deilig chilensk merlot til maten, sammen med caipirinha selvfølgelig. Vi klarte til og med å bli overtalt til å spise en deilig papayakrem med likør på toppen til dessert, selv om vi ikke er noen dessertmennesker. Et besøk på en brasiliansk grill-restaurant anbefales på det sterkeste. Det er ingen fare for ikke å bli mett.
Det er selvfølgelig obligatorisk å skulle se de viktigste severdighetene når man kommer til en storby slik som Rio de Janeiro. Og det er vel ikke mange severdigheter som er større enn Copacabana- og Ipanema-strendene, Maracanã stadion, Kristus-statuen og Sukkertoppen (eller Sukkerloffen som det heter lokalt).
Vi er ikke så veldig glad i å stresse rundt for å få med seg alle mulige severdigheter, slik som noen folk er. Vi liker mer å reise rundt i byen og kjenne på livet, sitte på en liten kafé eller fortausrestaurant og oppleve stemningen. Men vi hadde en plan om å få gjort unna det meste av sightseeing i løpet av en dag, slik at vi kunne kose oss med det vi liker de andre dagene. Vi la som mål om ihvertfall få med oss Kristus-statuen (Cristo Redentor) og Sukkertoppen (Pão de Açúcar). Men etter litt diskusjon fant vi ut at vi måtte dele det opp i to dager.
Vi startet dagen med en klar intensjon om å komme oss opp til Cristo Redentor. Det finnes drøssevis med turistsjapper som har forskjellige pakketurer hvor man blir plukket opp på hotellet, får transport fram og tilbake, billett til statuen og lunch på veien. Men disse må typisk bestilles en dag i forveien. Vi skulle jo egentlig bare opp for å få tatt en selfie foran den store fyren, som bevis for at vi hadde vært der. Så vi tenkte at det var like greit å bare ta en taxi opp. Vi spurte en fyr i en av turistsjappene om råd, og han mente at det enkleste var å ta buss opp til foten av Corcovado-fjellet.
Som sagt så gjort, selv om vi brukte litt tid på å skjønne hvordan bussystemet fungerte. Men vi kom oss etterhvert på buss 583 mot Cosme Velho. Man får sett litt av byen på bussturen, som blant annet kjører gjennom Botafogo og Flamengo på veien.
Vel oppe ved Corcovado tenkte vi at nå er det bare en liten togtur opp på toppen som gjenstår. MEN NEIDA! Vi fikk jo den hyggelige beskjeden om at toget som vi trodde gikk hver halvtime ikke gikk før om 3 timer! Uten noe mer forklaring om grunnen. Men vi kunne gjerne benytte minibuss-tjenesten som tydeligvis gikk mye oftere. Vi syntes det var litt kjipt fordi vi hadde hørt at togturen var veldig fin. Men en kjapp tur med minibuss til toppen fikk være greit.
Vi stilte oss i kø og ventet på neste ledige minibuss. Minibussen kom, vi satt oss inn og tenkte: nå er vi snart på toppen. MEN NEIDA! Vi ble bare kjørt 200 meter opp en bakke der vi måtte ut for å kjøpe billetter, for så å stille oss i ny kø for å komme inn i minibussen igjen. Vi kom oss inn og fant oss seter, litt smått oppgitt, men endelig var vi på vei mot toppen. Minibussen kjørte i et halsbrekkende tempo opp den smale og veldig svingete veien, som får Trollstigen til å se ut som autobahn. Sjåføren måtte tydeligvis være en pensjonert rallyfører, for det skrenset og hylte i dekk mens vi ble kastet rundt som bingokuler inne i bilen. Vi håpet inderlig at vi snart var fremme på toppen av fjellet. MEN NEIDA!
Vi ble satt av på en parkeringsplass et stykke unna toppen, og ble geleidet inn i en ny kø. Denne køen snirklet seg mellom biler som var parkert i lett uorden på dette kaoset av en parkeringsplass. Når vi nærmet oss slutten av køen så vi jo at dette kun var en for-kø for en mye lengere kø litt bortenfor. Vi sto i kø i en drøy time, i noen og tredve grader, før vi fikk lov til å sette oss inn i en ny minibuss. Denne sjåføren hadde vist kjørt Formel 1 i sin ungdom. Vi for som vaskeballer oppover fjellsiden, men snart var vi oppe ved statuen.
Det første vi gjorde var å sette oss ned å hvile på en uterestaurant, få oss noe mat og drikke, og komme oss igjen etter strabasene. Vi fikk tatt noen bilder av den strålende utsikten over Rio og strendene. Vi gikk så opp de siste trappene opp til statuen og fikk tatt selfiene som hele turen hadde vært for. Etter 10 minutter i folkemyldret var vi godt fornøyd og vi gikk ned igjen for å stille oss i kø for minibussturen ned igjen. Vi ble kjørt ned til parkeringsplassen hvor vi var så heldige å få lov til å stå i en ny kø for neste minibuss. Men snart var vi nede i Cosme Velho og kunne hoppe på buss 584 mot Copacabana og Ipanema. Det var rimelig deilig å få tatt seg en kald dusj, lagt seg på sengen og åpnet en boks med kald Skol-øl.
Dette var litt av en tur, i alle fall for oss som ikke er noe spesielt glad i slike severdigheter. Vi hadde brukt så å si hele dagen på denne galskapen. Vi er nå klar for ren hygge de resterende dagene i Rio, og så kan Sukkerloffen være Sukkerloffen 😛
Det hadde vært veldig hyggelig om dere legger igjen en kommentar på innleggene våre. Vi vil så gjerne at bloggen skal være litt interaktiv. For å legge inn en kommentar så må du åpne blogginnlegget som du vil kommentere på ved å klikke på tittelen til innlegget, så finner du kommentarfeltet nederst. Vi trenger sårt litt bekreftelse 😛
P.S. Om du ikke ser din kommentar umiddelbart så er det fordi vi må godkjenne hver kommentar manuelt. Dette er for å unngå folk eller bots som legger inn spam-kommentarer.
Åh, så deilig det er å være i Brasil! Det tenkte jeg da vi gikk rundt på Copacabana etter en sen brunsj idag. Sola skinner, det er 35 grader og lett bris, stranda er fantastisk og rekker så langt vi kan se. Livet er rett og slett herlig!
Idag sov vi litt utpå for å komme oss til hektene igjen etter den lange reisen. Jeg våkna og trodde klokka var 12, men så var den bare 10 lokal tid, så vi hadde strengt tatt heeele dagen foran oss.. Men vi er jo tross alt i manjana-land og da tar man det med ro, så noe stress bedriver vi ikke, det må dere vite;-)
Vi valgte å bruke dagen på å orientere oss litt i området rundt hotellet og har konkludert med at vi bor bra til:-) Stranda er to kvartaler unna, det er basseng på taket av hotellet, minibank rett rundt hjørnet og flere spisesteder og diverse butikker i umiddelbar nærhet.
Jeg har vært i Brasil ett par ganger før og da var det noe som het: «En caipirinha om dagen gjør godt for magen». En god regel til etterfølgelse det altså;-)
I morgen er planen å ta fatt på noen severdigheter. Vi få se hva dagen bringer:-) Manjana, manjana..
Det er langt å reise i 12 timer i fly. Selv om det er skjerm i setet hvor man kan se alle mulige filmer, høre på musikk og spille spill. Man kjenner det godt i kroppen. Det som kunne gjort det verre var at, fordi flyet var helt fullbooket, så hadde vi ikke fått sete ved siden av hverandre. Jeg hadde i tillegg fått et midtsete, som er rimelig slitsomt; spesielt når man skal prøve å få albuerom nok til å spise. Heldigvis var han som satt ved siden av meg en veldig hyggelig fyr som gledelig var villig til å bytte sete, slik at vi fikk sitte sammen.
Flyturen begynte heller ikke optimalt. Ene piloten klarte å kutte av seg fingeren da han skulle ta en kontrollrunde rundt flyet. Han ble naturlig vis kjørt rett på sykehuset for å opereres, og kunne selvfølgelig ikke fly flyet. De måtte dermed kontakte en ny pilot som kunne være med å fly oss til Rio. Det er vel ikke bare er bare å kaste seg rundt sånn for å fly en så lang tur. Det tok 2 timer før den nye piloten var på plass, og vi kunne endelig komme oss avgårde.
Vel oppe i luften var det bare å prøve å få sove litt, siden vi var oppe lortetidlig. Men å sove på fly er som kjent ikke det letteste. Bråk, turbulens, beskjeder over høyttaleranlegget og dårlig sittestilling jobber imot å få en god søvn. Jeg sov kanskje én time til sammen, Målfrid noe mer. Men til gjengjeld fikk jeg sett en rekke amerikanske actionfylt filmer med skyting, aliens, roboter, monstre, klein romantikk og dårlig humor. Målfrid fikk gjenleve barndommen med Pac Man
De fleste medpassasjerene var helt ok. Til og med en liten kid i nabosetet som knapt lagde lyd, og sov nesten hele turen. Verre var det med de som satt sammen med han som var så snill å bytte sete med Målfrid. Han var tydeligvis omringet av en gjeng brasilianere som alle kjente hverandre. De hang rundt setet hans og pratet og lo, tidvis også hengende over fanget hans. Han som satt innerst i hans sete hadde i tillegg mark i ræva. Han skulle ut og inn av sete sitt, og helst når vi akkurat hadde fått mat, eller rett før vi skulle lande. Tror han snille mannen angret bittert på at han byttet sete. Vi var derimot overlykkelige.
Vi ankom Rio 5 minutter over midnatt, lokal tid. Vi var overtrøtte, og gledet oss til å komme til hotellet og i seng. Først måtte vi bare gjennom en rimelig lang passkontroll. Og de hadde jo ikke flust av folk på jobb, så det kjentes som en evighet. Vi fikk hentet bagasjen, og fikk der tatt en prat med den snille mannen. Han så sliten ut. Etter det var det inn i en ny kø for gjennomlysing av bagasjen. Etter lang om lenge kunne vi hoppe inn i en taxi, og sette snuten mot Copacabana og hotellet.
Det er et fint hotell som ligger et steinkast unna stranden. Vi fikk sjekket inn og brukte kort tid på å komme oss på rommet og i seng. Mer om hotellet og Rio forøvrig kommer i neste post.
YAMB 