Kategori: Dyreliv

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania, Zanzibar

Manyara og reisen til Zanzibar

Etter to netter i Ngorongoro Wildcamp var vi snart klar for å reise til Zanzibar hvor avslapping og strandliv ventet oss, men først var det en siste (halv) dag med safari i Manyara nasjonalpark. Guiden vår og engelskmennene var på Highview, så vi skulle bli kjørt dit av en av sjåførene kl. seks om morgenen. Vi pakket sammen de sakene vi ikke hadde pakket kvelden før, og gikk i halvørska opp til resepsjonen for å sjekke ut. Vi fikk med oss en lunsjboks, men hadde ikke tid til å spise frokost. Det var uansett for tidlig, så vi skulle ta frokosten på Highview. Vi sa adjø og satte avgårde i mørket langs den meget humpete veien.

Vi var ikke på Highview før kl. åtte, etter et lengre opphold i kontrollposten for Ngorongoro verneområde, så vi løp inn for å få i oss litt mat mens de andre ventet. Frokosten ble fortært i en fei, og vi kom oss i bilen for å starte vår siste safari for denne gang. Vi var på vei mot nasjonalparken som omkranser Manyara-innsjøen, og som ligger midt i den østlige delen av Riftdalen. Det er tett regnskog rundt deler av sjøen, med våtmark mot sørøst, og med fjellområdet i Ngorongoro som reiste seg mot vest.

Skogen var tett der vi kjørte langs en smal skogsvei, etter å ha blitt registrert i kontrollposten for parken. Det var trær i forskjellige høyder som kjempet om sin del av sollyset, og som fikk minnene fra Amazonas til å komme strømmende tilbake. Vi hadde sett bavianer fra vi startet inn i parken, og nå var de tallrike i trærne og på bakken. Vi så også andre apearter, som guiden sa var silkeaper og blåaper.

Etter å ha kjørt et godt stykke gjennom skogen åpnet landskapet seg etterhvert som vi kom nærmere bredden av innsjøen. Vi kom til et våtmarksområde helt på kysten der det var store flokker av fugler; flamingoer, pelikaner, storker, noen gribber, typer av rovfugl og mange andre arter. I området rundt så vi også sebraer, gnuer (som var fastboende i dette området, og som hadde en brunlig farge istedet for den sorte og grå fargen de hadde andre steder), elefanter og vortesvin.

Siden vi skulle rekke fly til Zanzibar begynte vi å nærme oss tid for avreise mot Arusha, hvor flyplassen vi skulle reise fra lå. Chris, Deb og Ben skulle helt tilbake til Kilimanjaro for å ta fly, men de skulle bo et annet sted på Zanzibar så det var lite trolig at vi kom til å møte de mer på turen. Vi kjørte ut av parken og fant hovedveien mot øst. Vi stoppet på samme suvenirbutikk som når vi kjørte motsatt vei for å spise lunsj. Der fikk vi tatt et bilde av hele gjengen, sammen med guiden vår, Chitanda. Fremme på småflyplassen tok vi farvel med vennene våre og gikk inn i den lille terminalbygningen.

Sikkerhetskontroll og innsjekk var som vanlig et delvis organisert kaos, men vi fikk etterhvert sjekket inn og satt oss i avgangshallen (samme rom som sikkerhetskontrollen og innsjekkskranken). Vi var usikre på om vi kom til å se sekkene våre igjen. Ved siden av oss var det noen kinesere som gikk bananas i en suvenirbutikk. De hadde med seg en kid i 5-6 års alderen, som tydeligvis hadde fått for mye sukker, og som synes det var rivende moro å prute med selgeren til de voksnes høylytte latter. Selgeren var overrumplet selv om han fikk solgt rimelig mye, men han så sliten ut på slutten. Kinesere er ofte rimelig frekke i forhold til vårs forståelse av kutyme, og de har ikke noe spesielt forhold til køkultur (som er rart i et land med 1,3 mrd mennesker).

Flyet vårt var en rimelig ny 70 seters ATR 72 turboprop fra Precision Air, og som fløy oss behagelig de ca én og en halv timene det tok til Zanzibar. På veien fikk vi en fin utsikt over toppen på Kilimanjaro, der den fløt over skylaget. Vi ankom Zanzibar litt over fem, hentet bagasjen vår (som heldigvis også hadde funnet veien) og trillet ut av terminalen for å finne sjåføren som skulle kjøre oss til Sultan Sands Island Resort. Det var en god gjeng med ivrige sjåfører som sto utenfor ankomsthallen, alle holdt de skilter med diverse navn på.

Vi fant fort en som hadde «Afrika Safari» på skiltet sitt og fulgte han mot parkeringsplassen. Vi var flere stykker, og vi ble delt opp i vi som skulle til Sultan Sands og de som skulle til Bluebay, som er søster-resorten og ligger rett ved siden av. Det var nesten en time å kjøre, over øya til østsiden der resorten lå. Vi fikk se på det yrende folkelivet etterhvert som vi kjørte langs den tett trafikkerte veien. Når vi nærmet oss endepunktet så svingte vi av hovedveien og kjørte inn på en smal vei som gikk til resorten, som lå litt isolert ned mot stranden. Det var en høy mur rundt hele området, og en bevoktet port for å komme inn. Vi ble kontrollert før vi ble sluppet inn og kjørte opp til resepsjonsbygningen.

Vel inne i resepsjonen ble vi tatt godt imot, og vi fikk litt fruktjuice mens de sjekket oss inn. Vi ble tildelt en stor bungalow med balkong, dobbel dobbeltseng og fint bad. Vi så veldig frem til å ta en dusj og slappe litt av før middag. Vi var støvete og slitne. Middag ble servert fra kl. 19, men vi lå på sengen og surfet litt og hvilte oss en god stund. Vi gikk bort til restauranten som lå ut mot bassengområdet, og med utsikt ut mot stranden og havet. Vi fikk tildelt bord og forsynte oss av bufféten, som besto av diverse kjøtt, fisk, tilbehør samt noe som ble grillet på bestilling. Vi bestilte en flaske vin, og koste oss med middag og drikke.

Etter middag gikk vi over til baren som lå rett bortenfor restauranten for å få oss en kveldsdrink. Der møtte vi igjen sunnmøringene, som vi hadde sett på flyplassen i Arusha, hvor de raskt hadde forsvunnet ut gjennom gaten. De hadde flydd med et tidligere fly enn oss, så de hadde spist tidligere og satt nå og nøt den tropiske natten. Vi ble sittende litt å prate, men vi var alle rimelig slitne, så det ble ikke så alt for sent før vi takket for oss og sa god natt. Det var ikke mange sidene vi fikk lest i boken før søvnen kom sigende og tok oss med inn i drømmeland.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Ngorongorokrateret

I løpet av natta våknet vi av lyden av dyr rundt teltet vårt. Vi tenkte det måtte være giraffvennen vår fra dagen før. Vi sto opp og gikk ut i forteltet for å se om vi kunne få øye på dyrene, men det var så mørkt at vi så ingenting, så vi gikk tilbake i seng. Morgenen etter rakk vi så vidt å spise frokost før vi reiste avgårde fra campen klokken halv åtte. Vi skulle møte de andre som kom fra Highview i krysset der vi skilte lag dagen før. Det var de samme humpete 40-45 minuttene til veikrysset, denne gangen i grålysningen og med litt lavtliggende tåke.

Ikke lenge etter at vi var ankommet krysset kom de andre kjørende, så vi hoppet inn før kursen ble satt mot krateret. Vi stoppet litt på toppen av kraterveggen for å ta noen bilder, så startet vi på den smale og bratte veien ned mot bunnen. Veien var så smal at den var kun for nedkjøring, mens det var en annen vei et annet sted i krateret for å komme opp igjen. Krateret ble skapt da en over 5000 meter høy vulkan eksploderte og kollapset for 2-3 millioner år siden. Krateret er også verdens største inaktive og intakte kaldera med sine 260 kvadratkilometer, og med en kratervegg som strekker seg over 600 meter over bunnen.

Vi så store flokker med gnu, og når vi var kommet ned til bunnen så vi også gaseller, sebraer og en og annen struts. Sjakaler patruljerte området og lette etter mindre byttedyr. Når vi nærmet oss vannhull ble det grønnere og vi så mye dyr, deriblant flodhester og flokker med bøffel. De har en tendens til å følge med når man nærmer seg, mens de stirrer rett på deg. De virker klare til å beskytte flokken sin. Storker og pelikaner var det en del av langs vannkanten, og var ofte i samme område som flodhestene. Nesten som de brukte de som vakt.

Vi hadde kanskje kjørt rundt en halvdel av krateret når vi fikk øye på hyener. De virket større enn det man hadde tenkt de skulle være, og ser nesten ut som en litt vanskapt hund med den lange nakken sin og korte bakkropp. Det var en hel familie av de som så ut til å jobbe sammen der de spanet over savannen. Vi nærmet oss den største innsjøen i krateret, som heter Magadisjøen, og som er hjemmet til mengder av pelikaner. De skilte seg godt ut i sin rosa fjærdrakt.

Det var også løver i krateret, som på klassisk løvevis lå og slumret og sov. Elefanter var det også, men det store målet for dagen var å få sett neshorn, det siste av de «fem store» vi hadde igjen å få se. Å få se neshorn var ikke det enkleste ettersom guiden vår sa det kun var 26 igjen i krateret. Men vi hadde håp om å få se de. Guiden stoppet plutselig og ba om å få låne kikkerten. Han hadde sikkert fått beskjed på radioen om at det var noe i nærheten, og på en åskam litt lengre bort kunne vi se flere biler som hadde stilt seg opp.

Etter en stund sa han at han kunne se et neshorn, men at det var ganske langt unna. Jeg fikk låne kikkerten og så i det området han pekte. Jeg fikk snart øye på en liten grå neshornformet skikkelse et godt stykke unna. Jeg så kroppen og hornet, men det var for langt unna til å klare å se noen detaljer. De andre klarte ikke å se noe. Vi kjørte rundt til åskammen for å se om vi fikk øye på det derfra, men det hadde mest sannsynlig lagt seg ned i gresset, for det var ikke å se. Vi dro derifra slukøret med håp om at vi skulle få en annen mulighet et annet sted i krateret.

Det nærmet seg lunsjtider så vi kjørte til et piknikområde som lå rett ved en liten innsjø. I nærheten av området så vi noe som så ut som et gnukadaver, som tydet på at det var løver i nærheten. Fikk bare håpe det ikke var vi som kom til å bli lunsj. Vi spiste i bilen før vi gikk oss en runde og fikk strukket på bena. Der var det også toaletter til de mest nødne. Etter lunsj kjørte vi noen runder til rundt om i krateret for å forsøke å finne neshorn, men de var som sunket i jorden. Guiden sa at tørketida var et dårlig tidspunkt for å se neshorn, da de ofte legger seg ned i gresset.

Vi kjørte opp av krateret den andre veien og fikk en fantastisk utsikt over sletten på vei opp. Det var bratt ned på den ene siden der vi snirklet oss oppover, som ikke var så heldig for Deb som hadde høydeskrekk. Midt oppe i veggen møtte vi utrolig nok en jeep på vei ned. Det var en viltvokter som stoppet og snakket lenge og vel med Chitanda, uvist om hva. Oppe på toppen stoppet vi på et annet piknikområde, hvor vi skulle bli hentet av skyssen vår tilbake til campen. Tok kanskje en halv time før de kom for å hente oss, og vi sa hade til de andre.

Tilbake i campen tok vi med oss ett par øl til teltet for å sitte på balkongen og nyte utsikten og fordøye dagen. Vi leste litt fra quizboken vi hadde med, mens vi koste oss med den kalde ølen og en liten Underberger. Når det nærmet seg middag dusjet vi og kledde oss om, før vi gikk opp til restauranten for å se på solnedgangen. Under middagen ble vi sittende sammen med en tysk far og sønn fra Hamburg som var på ferie sammen. De hadde bare tre dager safari i Tarangire, Manyara og Ngorongoro før de skulle bestige både Meru (4565 m) og Kilimanjaro (5895 m).

Det ble ikke noen sen kveld da vi skulle tidlig opp neste dag. Målfrid pratet litt med de uheldige nordmennene (som hadde mistet bagasjen) på vei forbi bordet deres. De hadde heldigvis fått tilbake bagasjen sin før de forlot Highview. Rett før kl 21 var vi tilbake i teltet. Vi ble stående lenge å se på stjernehimmelen. Nesten helt uten lysforurensning var den helt utrolig klar, og man kunne til og med se sløret av disken til Melkeveien som gikk på tvers av himmelen. Vi pakket sammen sekkene våre før vi krøp til sengs og la oss til å sove. Vekkerklokka stod på 05:15 neste morgen.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Tilbake til Ngorongoro

Den tredje dagen i Serengeti var det bare planlagt en halv dags safari, før vi begynte på veien tilbake til Nogorogoro og Ngorongoro Wildcamp, hvor vi skulle tilbringe de to neste nettene. Våre engelske venner hadde håpet på å også få plass i campen, men det var fullt, så de måtte tilbake til Highview.

Vi spiste frokost sammen før vi satte ut mot savannen. Utsikten fra restauranten var helt fantastisk nok en gang. Det å se solen stå opp over Serengeti er et av naturens underverker. Debbie hadde fødselsdag så vi hadde skrevet et kort til henne, som hun fikk sammen med noen gode bursdagsklemmer. Da vi var ferdig å spise betalte vi for det vi hadde drukket de dagene vi hadde vært der, samt at vi la igjen et godt tips til betjeningen, som hadde vært utrolig hyggelig. Vi ordnet det sånn at vi fikk tatt noen gruppefoto sammen med de, og det var veldig hyggelig og med mye smil og latter. Fantastiske mennesker!

Masaiene lastet bagasjen vår inn i bilen og vi var klare for siste dag med safari i Serengeti. Vi så de typiske dyrene rundt oss etterhvert som vi kjørte lenger inn på savannen. Blant annet en flokk giraffer rett ved veien. Vi så de først ikke før et stort giraffhode plutselig stakk opp over akasiebusken rett ved oss.

Vi stoppet ved besøkssenteret for å se på utstillingen, hvor de viste informasjon om den store migrasjonen av dyr som skjer mellom Masai Mara i nord til sør i Serengeti. De hadde også en del annen informasjon på plakater langs en sti vi gikk rundt. Vi var ikke der så lenge før vi fortsatte videre.

Vi så store elefantflokker og mange løver, og haugevis av andre dyr. Vi brukte halve dagen på å kjøre rundt for å finne dyr, og fant mange. Vi kjørte mot inngangsporten til Serengeti hvor vi skulle registreres ut igjen, og hvor vi skulle spise lunsj. Det tok en god stund før den stakkars sjåføren vår var ferdig med byråkratiet, og vi kunne kjøre videre mot Ngorongoro.

Siden de andre skulle videre til Highview så skulle vi møte en annen bil som skulle ta oss med til Ngorongoro Wildcamp. Vi møtte en rimelig sliten jeep i krysset mot kampen, og lastet om våre sekker før vi sa på gjensyn til de andre. Veien mot campen var igjen en humpete affære, som tok 50 minuter før vi ankom destinasjonen. Vi ble sjekket inn av en kjempehyggelig dame og vi fulgte en masai ned til vårt telt, som lå nederst i campen, helt mot skogen. «Teltet» vårt var et svært hustelt med veranda, forrom med sittegruppe, stort soverom, dusj og vannklosett.

Vi åpnet teltduken ut mot den flotte utsikten og sank ned i hver vår stol, slitne etter en lang dag med safari og kjøring. Plutselig la vi merke til en giraff som sto nede i skogen å kikket opp mot oss, kanskje 70 meter unna. Utrolige Afrika! Vi hadde ikke sittet der lenge før vi fikk besøk av en bartender som spurte om vi ville ha noe å drikke. Det er lenge siden en kald øl har smakt så godt, med tilhørende Underberger. Vi var i himmelen.

Etter en stund med avslapping tok vi en dusj og fikk vasket av oss all støv og sand, og tatt på oss rene klær. Det var snart middag så vi tenkte vi skulle ta med bøker og gå opp til restauranten for å lese litt og ta en til øl. Målfrid var ikke helt klar så jeg gikk i forveien. Jeg satte meg på verandaen utenfor restauranten og så på solnedgangen, sammen med en kald Kilimanjaro-øl. Målfrid ble for sen til å få se noen solnedgang. Middagen var som vanlig en buffét med grillet kjøtt, noen gryter, ris, diverse grønnsaker og masse frukt. I kjent stil så drakk vi en flaske sørafrikansk rødvin til.

På bordet ved siden av satt en gruppe fra en av de andre bilene som kjørte fra Moshi sammen med oss. Det var to norske par og et svensk/maltesisk par. Vi hadde sett de jevnlig både på safari og på diverse stoppesteder vi hadde vært på underveis. Den ene kvinnen hadde visstnok bursdag, for snart kom betjeningen syngende ut fra kjøkkenet med en kake i hånden. Bursdagssangen ble sunget på swahili. Mens vi var på Highview hadde mannen hennes hatt bursdag, og der ble han feiret på samme måte. Vi fikk til og med et stykke kake. De andre to parene gikk etterhvert å la seg, han ene med en kraftig reaksjon på malariamedisinen som gjorde at han fantaserte, var svært sløv og hadde tidvise blackouts.

Vi ble invitert til å slå oss ned sammen med bursdagsbarnet og mannen hennes. De var fra Stranda på Sunnmøre, og hadde mye erfaring med eksotiske reisemål. De hadde bestilt akkurat samme turen som oss. Vi satt en god stund å pratet om reiser, opplevelser og livets underfundigheter, før vi flyttet ut på verandaen. Vi satt i den varme natten og pratet til klokken ble sent, men vi skulle tidlig opp så vi måtte si god natt og komme oss i seng. Neste dag ventet safari ned i vulkankrateret i Ngorongoro, hvor vi kanskje skulle få se den siste av de «fem store»; neshornet!

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Å våkne opp i Serengeti

Vi våknet rett før soloppgang. Sammen gikk vi opp for å spise frokost. Vi tok et bord med en fantastisk utsikt over Serengeti, som lå badet i morgensol og med et tynt lag dis over savannen. Det var terapi for sjelen å sitter der å se utover det magiske slettelandskapet.

Halv åtte var vi i bilen og på vei mot en ny dag med safari. Vi skulle til et vannhull hvor det skulle være mange flodhester som oppholdt seg, og på veien så vi flokker av antiloper, gaseller, sebraer og giraffer. Bavianer var det også en del av.

Fremme ved vannhullet parkerte vi og gikk ned mot bredden. Flodhester er veldig aggressive og er det dyret som dreper flest mennesker i Afrika, bortsett fra malariamygg (og mennesker). Heldigvis var det en bratt skrent opp fra vannet til der vi sto. Det var kanskje 50 flodhester som lå i gjørmevannet og deiget seg. Det luktet ikke akkurat blomster i området.

Vi kjørte derfra inn mot midten av Serengeti. Snart kom vi forbi en løveflokk som lå i gresset rundt et stort tre. Det var flere safaribiler der allerede. Guidene bruker radio for å gi beskjed til andre når de ser noe spesielt, sånn at flere kan dele opplevelsen. Ved siden av løvene lå det et oppspist bøffelkadaver, så det var en ganske heftig eim der også. Vi så en hann og tre hunner som lå rundt treet, og ikke lenge etter så vi to hanner til som lå på hver sin side av de andre. Det virket som de holdt vakt, og så skjønte vi hvorfor. Vi så plutselig noen små løvehoder som kikket opp mellom to av hunnene. Det var tre løveunger sammen med flokken sin. I trærne rundt satt det gribber og ventet på tur.

Vi kjørte litt mer rundt før det ble tid for lunsj. Vi skulle få varm lunsj i Serengeti Wildcamp, som er en ren teltcamp ute på savannen. Vi fikk spist og brukt toalettene før vi fortsatte safarien. Det ble mange fine møter med forskjellige dyr utover dagen. Vi så løver, de fleste lå på toppen av en haug, med utsikt over sletten, men en hannløve lå og sov under et tre rett ved veien. Vi så flere leoparder som sov i trær, og spesielt en som hadde hengt bytte sitt, en Thompson-gazelle, opp i et tre og satt selv litt lengre opp i treet. Vi så mange elefantflokker, en sto sammen i en ring og sov med de minste liggende i midten. Det var selvfølgelig også mange andre dyr, som det alltid er på Serengeti.

På veien tilbake til Ikoma så vi røyk stige opp fra savannen. Lengre frem så vi at det brant i gresset til høyre for veien. Det var et ganske stort område som var i brann, og det steg også røyk opp lengre bort mot horisonten. Vi ga vann til noen jenter som samlet gress rett ved brannen. Ilden beveget seg raskt i det tørre gresset.

Tilbake i campen dusjet vi før vi gikk opp i restauranten for å ta en øl før middag. Derfra kunne vi se brannen som dekket flere kilometer med slette. Når mørket kom så lyste det urovekkende fra flammene i det fjerne. Vi håpet bare at ilden ikke skulle spre seg mot campen. Vi spiste middag og hygget oss utover kvelden. Nok en dag med fantastiske opplevelser gikk mot slutten.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Første dag i Serengeti

Vi satte av gårde fra Highview i grålysningen for å komme oss til Serengeti. Endemålet var Ikoma Wildcamp i Ikoma Game Reserve, hvor vi skulle tilbringe de neste to nettene. Etter frokost gikk vi for å hente bagasjen vår, som ble båret ned til bilen av to masaier. Vi sjekket ut av hotellet og startet kjøreturen.

For å komme dit måtte vi krysse tvers igjennom Serengeti, hvor vi ville ha vår andre safari. Highview ligger på østsiden av Ngorongorokrateret, så vi kjørte opp til toppen og langs kanten. Så tidlig på dagen ligger skyene rimelig lavt over fjellene, så vi hadde kanskje fem meter sikt på toppen. Det brydde tydeligvis ikke Chitanda seg mye om der han suste avgårde i høyt tempo. Motgående trafikk var det også, samt at han kjørte forbi de fleste andre på den smale fjellveien.

På vestsiden av krateret begynte vi nedstigningen mot den enorme savannen som utgjør Serengeti. Etter en stund stoppet vi ved en Masailandsby for å få en omvisning og se hvordan de bodde. Vi ble møtt av sønnen til høvdingen som ønsket oss velkommen. Han ba oss stille oss opp foran inngangen til landsbyen, slik at Masaiene kunne komme å danse velkomstdans for oss. De kom småløpende på en rekke mens de ropte og hoiet. De stilte seg i en halvsirkel foran oss. Jeg fikk tildelt en stav og ble bedt om å gå bort til de. Da begynte de å danse rundt med meg mellom seg, med hopp og sprett. Det var ikke det mest komfortable jeg har vært, så etter en stund byttet jeg og Chris.

Når de var ferdige ble vi invitert inn i landsbyen, og fikk møte flere innbyggere. Inne mellom husene stilte de seg opp for en ny dans. Denne gangen var det den karakteristiske hoppende dansen til Masaiene. Målfrid og Deb ble invitert til å danse sammen med damene og Ben sammen med mennene. Vi ble så delt opp, og jeg og Målfrid ble med en fyr til et av husene hvor vi ble vist hvordan de bodde. Han sa han var sønn av høvdingen og at dette var hans hus. Inngangen til huset var kanskje 130 cm høy og ikke mer enn 40 cm bred, så det var ikke så enkelt å komme inn. Husene var runde med en diameter på kanskje fire meter, så det var trangt inne. Det var også helt mørkt, bortsett fra en liten stripe lys som kom fra et hull i taket rett over bålplassen. De bodde fire stykker i det huset, to voksne og to barn.

Etter å ha blitt fortalt om hvordan de bodde og levde gikk vi ut for å se på håndarbeid de hadde på utstilling. Vi følte oss nødt til å kjøpe et par småting, som vi garantert ikke kommer til å bruke. Chris hadde vært i huset til en som også sa han var høvdingens sønn. Det viste seg at høvdingen hadde 20 koner og tilsammen 63 barn. Vi fikk ikke møtt han fordi han var ute på savannen og jaktet. Vi sa adjø og fortsatte ferden.

Det var fortsatt et godt stykke å kjøre gjennom Ngorongoro Conservation Area før vi kom til inngangsporten til Serengeti, der vi igjen måtte registreres. Sjekkpunktet lå på en kopje, en steinformasjon som stakk opp fra savannen. Vi så oss litt rundt mens vi ventet på Chitanda, før vi alle spiste lunsj. Etter å ha vært på do forsatte inn i parken.

Det var dyr rundt oss i alle retninger, og det ble flere og flere etterhvert som vi kjørte lengre inn på savannen. I starten var det mest Thompson- og Grant-gazeller, impalaer, Eland-, Topi- og Hartebeest-anteloper, gnuer, sebraer og struts. Vi kom så inn i et svært område hvor alt gresset var avsvidd. Det er tørketid, så viltvokterne hadde tent på det for å få nytt gress til å vokse.

Plutselig så vi en løve som kom labbende over gresset, nærmere og nærmere veien. Litt etter så vi to til som fulgte etter den første, som nå hadde kurs rett mot oss. Den passerte veien mellom oss og bilen bak oss, kanskje en meter fra vår bil. Den andre fulgte snart etter, men ble stående på andre siden av veien å vente på den tredje, som hadde satt seg ned litt unna. Den andre kalte på den tredje med dype rop for å kalle den etter seg, men da den ikke kom tuslet den andre tilbake over veien. Chitanda sa at de to siste sannsynligvis jaget den første, fordi den var fra en annen flokk og var inne på deres territorium.

Når vi kjørte videre begynte vi å se vortesvin, giraffer og elefanter. Vi kjørte bort til noen andre safari-jeeper som hadde stoppet opp. Vi så i den retningen de andre kikket da et gepardhode plutselig stakk opp av gresset. Den kikket seg rundt, sannsynligvis etter Thompson-gazeller som er primærbyttet dens. Nå hadde vi sett tre av de «fem store», og manglet nå bare afrikansk bøffel og neshorn.

Det tok ikke lange tiden før vi så en stor flokk bøfler som beitet langs med veien, så da manglet vi bare å få se neshorn. Videre så vi en løve som hadde klatret opp i et tre og satt der å speidet etter bytte. Etter det fant vi like godt en leopard som lå å slumret på en gren. Det var bare utrolig hvor mye dyreliv som fantes i alle retninger. Vi så en stor hannløve som sov i skyggen av et tre, en svart mambo (slange) som krysset veien rett foran oss, mere elefanter, giraffer, samt sjakaler, flodhester og krokodiller. Fotoapparatet gikk varmt der jeg knipset i vei.

Det begynte å nærme seg middagstid, så vi satte kursen mot Ikoma Wildcamp. Da vi kom dit ble vi tildelt en søt liten rund hytte, med dusj og toalett. Det var den beste dusjen vi hadde hatt på turen, og det var deilig å få skylt av seg alt støvet. Det var tørketid, så det var støv i bøtter og spann. Vi lå litt i sengen å slappet av etter en lang dag på savannen.

Vi gikk opp til restauranten for å se på solnedgangen, og fant oss et bord med god utsikt. Det var utrolig flott, og solen var blodrød der den sakte gikk ned over sletten. Til middag ble vi sittende lenge å prate om dagens opplevelser, sammen med Chris, Deb og Ben. Når vi skulle tilbake til hytten var det bekmørkt, så vi ble eskortert av en masai. Det kunne være farlige dyr både rundt og inni campen. Vi var rimelig trøtte etter en lang dag, så søvnen kom villig til oss begge.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Safari i Tarangire nasjonalpark

Etter en god natts søvn med mye rare drømmer, indusert av malariamedisinen vår, var vi klare for å se noe av den fantastiske afrikanske floraen, faunaen og naturen vi har sett så mye av på tv og bilder hele livet vårt. Nå er vi her og skal oppleve det på nært hold!

Vi gikk for å spise frokost, som besto av klassiske afrikanske råvarer; brød, frukt, grønnsaker, potet, bønner, samt omelett laget på bestilling. Etter å ha spist gjorde vi oss klar for avreise. Vi pakket de små sekkene våre med fotoutstyr, myggspray, solkrem og noen andre småting vi skulle ha med. Tilbake i resepsjonen plukket vi sammen mat til en lunchboks.

Sammen med våre engelske venner gikk vi bort til parkeringsplassen. Der møtte vi guiden vår, som het Emanuel Chitanda og som skulle være vår guide hele safarioppholdet vårt. Han var en rolig og hyggelig fyr, og han ga oss en gjennomgang av opplegget de neste dagene. Vi hoppet inn i Land Cruiser’en og satte av sted mot Tarangire.

Tarangire nasjonalpark ligger sørøst for Manyara-innsjøen, så vi måtte kjøre tilbake langs veien mot Moshi, før vi tok sørover mot parken. Det var et stykke kjøring innover en sliten skogsvei før vi kom til inngangsporten, der vi ble registrert. Så startet første safari!

Taket på jeepen kunne heves, slik at vi kunne stå og se oss rundt etter dyr. Rundt om i parken gikk det enkle skogsveier som vi kjørte på. Vi hadde ikke kjørt lenge før vi begynte å se dyreliv. Vi så antiloper, impalaer, sebraer, gnuer og vortesvin. Etter litt mer kjøring kom vi over en giraff som sto å spiste fra toppen av et akasietre. Vi var i ekstase, og knipset i vei. Vi kjørte videre og kom til et uttørket vannhull da vi plutselig ser to nye giraffer som kommer rett mot oss. Da de så oss svingte de utenom og gikk forbi.

Vi var ganske oppslukt av giraffene da jeg plutselig skimtet noen elefanter et stykke unna. Vi fulgte de med kikkerten mens de beveget seg nærmere og nærmere. De stoppet 100 meter unna, mens en av de kom bare 50 meter fra bilen. Vi kjørte videre og så flere sebraer og gnuer, samt et par struts. Så kom vi over en større gruppe elefanter rett ved veien. Guiden kjørte helt opp til de, så vi fikk virkelig sett de på nært hold. Han rullet litt videre, som var litt for fort for et par store elefanter brølte til og gjorde skinnangrep mot oss. Det var rått å se på!

Vi kjørte videre rundt og så mange dyr rundt oss. Etter alle opplevelsene var det tid for lunch, så vi kjørte til et oppbygd piknikområde hvor vi parkerte. Der var det bord og stoler som vi spiste ved. Der var det også apekatter som var veldig ute etter å stjele maten vår, så vi måtte passe på. En jente ved nabobordet fikk brødet sitt stjelt i et uoppmerksomt øyeblikk.

Etter lunch fortsatte vi å lete etter dyr rundt om i parken. Vi så mange grupper med elefanter, samt mye av de andre typene med dyr vi hadde sett tidligere. Når vi kom forbi en elefantflokk så var det en stor hann som plutselig gikk til angrep på en buss, sånn at den måtte gasse på for å komme seg unna. Vi kjørte videre rundt om i parken og så på alle de fantastiske dyrene, før vi til slutt satte kursen hjemover.

På veien tilbake til Highview kjørte vi innom et barnehjem. Vi ble møtt i døra av en av arbeiderne og ett av barna, som viste oss inn. Det kom brått på både de og oss, for mange av barna lå å sov, og de prøvde fort å få organisert en omvisning. Det var ca 20 barn som bodde der, de fleste foreldreløse. De fleste foreldrene hadde dødd av malaria, og noen andre sykdommer. Ungene var fra 3 til 15 år, men de eldste var på søndagsskole akkurat da, så det var kun de minste som var i barnehjemmet akkurat da.

Vi kom inn i gården hvor vi ble introdusert til staben, og barna var kommet løpende for å holde oss i handa. De var nok blitt opplært til at det var det man skulle gjøre med turister, men det var forsatt litt rørende. Vi fikk se et av klasserommene som var brukt av de minste barna. De store gikk på vanlig skole i nærheten. Vi så hvor de laget mat og hvor de sov, der det fortsatt lå en del barn å slumret. Vi hadde med noe mat, kjeks og godteri, samt at engelskmennene hadde med noen fotballtrøyer. Jeg tok litt nærbilder av barna, og de var veldig ivrige på å se seg selv i displayet etterpå. Vi sa adjø og fortsatte tilbake til hotellet.

På vei opp til rommet gikk vi forbi noen nyankomne turister som satt utfor rommet sitt. Det viste seg å være nordmenn som hadde booket akkurat samme tur som oss. De hadde desverre mistet bagasjen på vei fra Oslo, så de hadde kun det de sto og gikk i. Vi pratet litt med de før vi gikk til rommet for å dusje og slappe av. Vi tok bilder av den magiske solnedgangen, så var det tid for middag. Det var buffé med svinekjøtt og det normale tilbehøret. Det ble noen øl sammen med Chris, Deb og Ben, i tillegg til mye latter og moro. Vi var ganske slitne etter en hel dag på safari, så det var veldig godt å krype til sengs. Det var mange inntrykk som skulle fordøyes etter en utrolig bra dag.

Dyreliv, Ferie, Natur, Peru, Reise, Sør-Amerika

Amazonas, del 3 av 3

Jeg tror vi begge var en snartur innom drømmeland etter den lange turen gjennom jungelen. Varmen og luftfuktigheten tar også litt av energien ut av deg. Det var planlagt en tur til en lokal gård på ettermiddagen, så vi begynte å gjøre oss klar litt før tre. Desverre så hadde Målfrid så pass vondt i foten sin at hun var i tvil om hun kunne være med. Hun prøvde å gå litt rundt i bungalowen, men kjente fort at det var best om hun tok det med ro og hvilte foten. Jeg vurderte å også hoppe over turen, men vi ble enige at det ville være dumt om vi begge gikk glipp av turen. Jeg gikk dermed bort til baren for å møte de andre.

Vi tok båten et kort stykke ned elven, og gikk i land på motsatt elvebredd, hvor det var et lite landingssted. Derfra gikk vi på en sti opp til gården, som besto av et hovedhus, et uthus og en grisebinge. Rundt på gårdsplassen gikk det høns, og på markene vokste det forskjellig frukt og grønnsaker uten noe umiddelbart system. Utenfor hovedhuset lå det et utvalg av fruktene de grodde, og vi fikk smake på de forskjellige typene. Mens Leao fortalte om gården og hva de dyrket så fikk vi øye på en blå og gul papegøye som satt i et tre like ved, og som virket litt tammere enn de vi hadde sett tidligere. Vi kom nokså nært og kunne ta bilder av den, og Leao matet den med en banan. Vi gikk en runde rundt på gården før vi dro tilbake.

I bungalowen hadde Målfrid brukt tiden på å lese bok og småsove. Foten var hoven og vond, og det var klart at dette ville ta tid å hele. Det var en time til middag, så vi lå og leste litt bok begge to. Da vi møtte de andre i baren før middag hadde Leao en overraskelse til oss. Han gikk inn på kjøkkenet og kom tilbake med et brett med nystekte plantains, som er saltede chips av en type grønne bananer. De smakte fantastisk godt. Han fortalte litt om planen for kvelden, da vi skulle ta en nattur på elven for å se om vi kunne finne alligatorer, kaimaner eller kanskje en anaconda. Han snakket også om morgendagen, hvor de andre skulle dra hjem igjen, mens jeg og Målfrid skulle ta en ny tur i jungelen til en sjø hvor vi ville kunne se en del dyr, spesielt papegøyer. Vi så en video om alligatorer og kaimaner før vi spiste middag. Damene fra Canada sa de var slitne, og ville ikke være med på natturen.

Da vi gikk ombord i båten var det helt mørkt ute, og vi kunne ikke se noe hverken i elven eller på land. Leao stilte seg på baugen med en lyskaster, og sveipet elven både for å se hvor båtføreren skulle kjøre og for å se etter dyr. Jeg kan ikke skjønne at han så noe i det hele tatt, så raskt som han sveipet med lyset, men det gikk ikke lang tid før han signaliserte mot et område på elvebredden. Der kunne vi skimte konturene av en kaiman som lå på leiren. Vi kom nærmere og fikk sett godt på øglen, som kanskje var rundt en meter lang, før den krøp ned i vannet. Den var ikke redd, og kom faktisk helt opp mot båten, før den snudde og ble borte. Vi så en kaiman til lengere ned, men ingen alligator eller slange. Tilbake ved lodgen var det bare å gå å legge seg.

Etter frokost neste dag sa vi adjø til de andre som skulle reise, før Målfrid, Leao og meg tok båten oppover elven til en ny sti. Denne stien var kortere enn den dagen før, men det var tettere jungel, mere bakker og sumpområder på veien. Etter vi hadde gått i ca tre kvarter kom vi fram til to hytter som sto på en høyde over et lite vann. Hyttene hadde benker og god utsikt mot et område med en skrent, hvor dyr kom for å spise leire. Vi satte oss i en av hyttene for å vente og se hva som kunne dukke opp.

Vi kunne høre papegøyer som satt i tretoppene rundt, og de var helt sikkert klar over at vi var der. Vi ventet nokså lenge på at noe skulle komme, men det varte og rakk. I mens satt vi å så på en enorm humle (tropical black bumblebee) som samlet pollen til bolet sitt. Den var kanskje tre centimeter lang, og hørtes ut som en gresstrimmer når den kom flyvende. Papegøyene patruljerte området for å se om det var trygt å lande, men de satte seg ikke. Det satt en hauk i et tre i nærheten, som gjorde de ekstra påpasselige. Plutselig la vi merke til at noe beveget seg borte ved skrenten. Det var en liten hjort som sto i skråningen og spiste på leiren. Den var på størrelse med et rådyr, og den brune pelsen glinset i solen. Dette var det eneste som viste seg, så vi gikk tilbake til båten. På turen tilbake til lodgen fikk Leao øye på noe på elvebredden, og vi gikk nærmere for å se. Der var det ett par Capibara som gjemte seg i sivet. Capibara er den største arten av gnager i verden, så det var ikke så vanskelig å se den.

Når vi kom tilbake til lodgen var det tid for lunsj, så vi satte fra oss turutstyret og gikk til restauranten. Det var kommet en ny turist, en kvinne fra England, som hadde med seg en annen guide. Vi spiste før vi gikk tilbake for å dusje og sove litt. Vi hadde knapt lukket øynene før vi ble hentet av Leao, som sa at det var aper rett ved baren. Da vi kom bort fikk vi se en gruppe med brøleaper som satt i et høyt tre, rett ved administrasjonsbygget. Den store hanapen holdt vakt mens resten spiste av bladene. Ungene svingte seg i grenene og lekte, det var utrolig kult å se. Vi hadde hørt ropene til brøleaper helt siden vi kom til regnskogen, så det var gøy å se hvordan de så ut. Etter å ha slappet litt av gikk vi for å spise middag. Leao spurte om vi ville ta en ny nattvandring på kvelden, men vi sa vi bare ville ta det med ro. Det er krevende å være i jungelen, og vi var litt slitne. Vi sovnet tidlig.

Etter frokost neste dag var det tid for å reise tilbake til Puerto Maldonado. Flyet vårt til Lima, via Cusco, gikk i tolv tiden, så Leao og sjåføren kjørte oss rett til flyplassen. Det hadde vært en utrolig tur. Vi prøvde å ramse opp alle arter vi hadde sett, og det ble en lang liste. Regnskogen er et utrolig rikt økosystem. Vi hadde liten formening om hva vi ville oppleve før vi kom dit, men etter å ha vært der er det liten tvil om at jeg vil tilbake til jungelen, hvor enn det måtte bli.

Dyreliv, Ferie, Natur, Peru, Reise, Sør-Amerika

Amazonas, del 2 av 3

Det er visstnok en greie med regn i regnskogen, for det hadde regnet ganske mye i løpet av natten. Vi merket det godt på luftfuktigheten da alarmen på mobilen vekte oss klokken fem. Det var bekmørkt utenfor, men luktene og lydene av jungelen var tilstede. Vi hadde sovet overraskende godt, selv om varmen, fuktigheten og lydene fra jungelen burde holdt oss våkne. Vi hadde fått beskjed om å være klare for avreise etter frokost, så vi stelte og kledde på oss, og pakket en sekk med det mest nødvendige. På oss hadde vi lange bukser, langermet skjorte og hatt mot sola. Vi følte vi var klar for en tur i jungelen.

Frokosten skulle serveres klokken seks, så litt på seks går vi ut av bungalowen og ned den lille trappen ned til stien mot restauranten. Jeg er kommet ned av trappen da jeg hører et brak rett bak meg. Jeg snur meg, og der ligger Målfrid, nedenfor det siste trinnet, med et uttrykk av smerte i ansiktet. Jeg iler til for å hjelpe henne opp, men hun har problemer med å stå på ene foten. Hun hadde klart å trå feil ut fra siste trinn og hadde vrikket foten voldsomt. Jeg tenkte inni meg; hvordan er det mulig å skade seg rett utenfor bungalowen, etter alt vi har vært igjennom, men jeg sier ikke ett ord høyt. Jeg er for glad i livet 🙂 Med en fire kilometer lang tur gjennom jungelen foran oss, så virket det umiddelbart som om det var bare å glemme. Hun hadde det såpass vondt at å i det hele tatt gå på foten var vanskelig. Men hun bet tennene sammen, og vi kom oss bort til restauranten.

Klokken var nå over seks, og de andre var igang med frokosten da vi kom hinkende inn døra. Det ble litt oppstandelse, og alle var bekymret for Målfrid, og om hun ville kunne være med på turen. Det ville jo vært så inderlig synd å gå glipp av turene ut i regnskogen. Paret fra Australia (opprinnelig fra Malaysia) sa de hadde en eller annen kinesisk vidundermedisin med seg, som de hadde brukt en gang hun hadde vrikket foten. Vi spiste først frokost, og Målfrid satt der med foten høyt. Når vi hadde spist ferdig løp mannen, som het Peter(!), for å hente medisinen, mens jeg løp for å hente sportsteip for å kunne stabilisere ankelen. Først gnidde vi inn miksturen rundt ankelen, så kledde vi på sokken før jeg teipet leddet hardt med sportsteipen. Hun forsøke å gå på foten, og mente at hun skulle klare å gjennomføre turen, jeg måtte bare tro henne.

Etter frokost gikk vi ned til støvelskuret for å finn de samme støvlene vi hadde på nattvandringen, men passet på at det ikke var noe som hadde kravlet inni. Med oss på turen skulle det være to stykker fra G-Adventure (turoperatøren som arrangerte turen) sitt kontor i Cusco, som også hadde kommet for å oppleve regnskogen. Nede ved elven ventet en elvebåt på oss, som vi steg ombord i og satte kursen videre oppover elven. På vei opp elven speidet vi langs elvebredden, og vi så en del papegøyer, noen gribber og en hauk. Vi gikk kanskje en times tid oppover før vi ble satt i land, og vi kunne se en smal sti som forsvant innover i skogen. Med Leao i spiss gikk vi opp fra elven og inn i jungelen.

Vi ble bedt om å holde øyne og ører åpne, og speide rundt oss for alt som kunne være av dyr, insekter og planter. Det er ikke bare å få øye på ting som gjemmer seg i buskaset, for alt som finnes i jungelen er veldig god til å kamuflere seg; det er en «spis eller bli spist» verden. Det var gjørmete å gå etter nattas regnskyll, og jeg var spent på hvordan det gikk med Målfrid, men hun gikk nå der foran meg, selvsagt preget av det vonde benet. Heldigvis var tempoet ikke så høyt, både fordi det var litt ulendt å gå, og fordi vi ikke ville gå glipp av noe spennende fordi vi hastet forbi.i

På veien stoppet vi ved mange spesielle trær og vekster, hvor noen var unike for denne delen av Amazonas. Brasilnøttrær (paranøtter) var vanlige i dette området, sammen med palmer, lianer og en del planter som jeg er sikker på jeg har sett i «jungelen» hjemme i huset til mamma. Gummitrærne som vokser her var de som ble tatt med til andre steder i verden, slik som Indonesia og Filippinene, og plantet der. Det fantes også et tre der sevjen har en naturlig motgift mot malaria, og som benyttes i malariamedisin. Kanonkuletreet hadde fått navnet sitt fordi det grodde store runde nøtter rett på stammen til disse enormt høye trærne. Vandretrærne så ut som de sto på mange små føtter ut fra stammen, og de grodde nye føtter i den retningen de ville bevege seg for å komme seg til et mer lysrikt område. Jerntrærne var også enorme trær med tykke rustrøde stammer, som visstnok hadde enormt hard tre, og det hørtes ut som metall mot metall når Leao slo bladet til macheten mot den. Det var også kvelertrærne, som begynte som tynne lianer som snodde seg rundt andre trær, og når de begynte å vokse seg større og tykkere så klemte de også til og kvelte vertstreet. Selv jerntreet kunne ikke stå imot, selv om det kunne ta hundre år før det døde. Nakentreet hadde funnet en annen strategi mot kvelertreet. Ved jevne mellomrom kvittet det seg med barken, og sto der naken, slik at de tynne lianene til kvelertreet ikke hadde noe å feste seg til, og de falt av.

Vi så mange fugler både i trærne og som fløy over tretoppene, og disse var med på å skape det fantastiske lydbildet som er i regnskogen. Det mest spennende var imidlertid når Leao oppdaget et nylig gravd hi til en tarantella. Han ba oss stille oss i en halvsirkel, så tok han et strå som han førte inn i hullet. Han lirket litt med strået til han kjente noe som tok fatt i det, så trakk han det sakte ut. Det første som viste seg var tydeligvis en unge, fordi den var liten, og hadde ikke vært i stand til å grave det hiet. Den forsvant fort inn igjen, men da han gjentok prosessen så vi plutselig noen store edderkoppben som kom ut av hullet. Mammaen var diger, og han lurte den helt ut av hullet, men da Peter rørte på seg for å kunne ta et bilde ble den var på bevegelsen og forsvant rask inn i hiet sitt. Leao prøvde noen ganger til, men ingenting kom ut, så vi gikk videre. Heldigvis fant han et nytt hi lengre fremme på stien, og denne gangen klarte han å lure tarantellaen helt ut av hullet, og den var diger. De er store nok til å fange og spise fugler, og heter derfor bird eating tarantula.

Det var nok av forskjellige typer maur, termitter, biller, edderkopper, gresshopper, fluer og sommerfugler, og vi så også pinnedyr, firfirsler og noen frosker. Vi hadde håpet å se noen større dyr, og aller helst leoparder, jaguarer, pythonslanger eller en anaconda, men ingen av disse viste seg. Det var mange forlatte hi til pinnsvin og armadilloer, men innbyggerne var forduftet. Vi hørte brøleaper i det fjerne, og andre typer aper som ropte til hverandre mens vi gikk langs stien. Hele jungelen var nok klar over at vi var her.

Etter en god stund kom vi frem til et vann, som egentlig var en gammel del av elva som var blitt isolert når elva hadde gravd seg et nytt løp. Her lå det noen kanoer, samt en stor flåte med benker og en tverråre på. Vi skulle ta flåten for en rundtur rundt vannet, for å se hva vi kunne se av dyr langs land. Leao stilte som åremann, og rodde oss langs etter stranden. Vi så en Tucanfugl, papegøyer, gribber, hegrer og en merkelig fugl som het Hoatzin. Det mest spennende var da vi kom over en familie med Titiaper som lekte seg i buskene. De var små brune aper med bustete pels. De gjemte seg godt inni buskene, og var veldig vanskelig å få øye på. På slutten av roturen fikk vi en pakke kjeks hver, og Leao sa at vi skulle prøve å kaste noen biter ut i det grumsete vannet. Skal si det ble liv i vannoverflaten, med masse små fisk som ilte til for å spise av skallet, og vi så til og med noen pirajaer, som var litt større enn de andre fiskene. Det gikk ikke lange stunden før all kjeksen var borte, og overflaten ble rolig igjen.

Etter roturen gikk vi tilbake langs stien, og fant båten ventende på oss. Jeg tror vi alle var nokså slitne etter gåturen, som hadde vært både ulendt og våt, men utrolig spennende. Målfrid klarte turen, selv om foten hadde vært vond og hoven. Jeg skal ikke klage på motet hennes 🙂 Vi kom oss ombord i båten og kjørte tilbake nedover langs elven. Tilbake ved lodgen var det så vidt tid til å sette fra seg tingene før vi skulle spise lunsj. Under lunsjen gikk praten jevnt om de tingene vi hadde sett og opplevd. Så var det tid for avslapping, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen, Målfrid med foten høyt.

Dyreliv, Ferie, Natur, Peru, Reise, Sør-Amerika

Amazonas, del 1 av 3

Turen til regnskogen er nok den opplevelsen som har gjort sterkest inntrykk på meg til nå på reisen. Uyuni, Titicacasjøen og Machu Picchu var utrolige opplevelser det også, men det å gå igjennom jungelen å se plante- og dyrelivet på nært hold var helt fantastisk. Bare stemningen og lydene av regnskogen fylte meg både med en ro og en undring.

Vi tok flyet fra Cusco til Puerto Maldonado, som er et gammelt handelssentrum midt i jungelen, og ligger der Tambopataelven møter Rio Madre de Dios. Madre de Dios flyter både gjennom Peru og Bolivia, før den sammen med Rio Mamoré danner Rio Madeira på grensen mellom Bolivia og Brasil, og som så flyter langt før den møter Rio Amazonas. Store deler av regnskogen fra Puerto Maldonado og oppover Tambopataelven danner Tambopata naturreservat, som går over til å bli en nasjonalpark som også strekker seg langt inn på boliviansk side. Det er denne jungelen vi er så heldige å få oppleve.

På flyplassen i Puerto Maldonado blir vi møtt av vår guide, som introduserte seg som Leao. Han var en slank og ungdommelig fyr, som med sine 26 år ikke så veldig mye ut som en erfaren jungelmann. Men som kjent kan utseende bedra, og det viste seg at han var oppvokst i regnskogen, hvor familien hans bor og hvor faren jobber som bonde og skogbruker. Leao hadde hjulpet til på gården fra barnsben av, vært med faren på skogbruk og jakt, og jobbet med sanking av brasilnøtter (paranøtter) fra trærne som vokser vilt inne i regnskogen. Vi var i trygge hender, som seg hør og bør i en jungel.

Leao viste vei til en buss som skulle ta oss til der vi ville bytte til en elvebåt. Sammen med oss var det to eldre søstre fra Canada og et ektepar fra Australia, men av malaysisk avstamning. Første stopp var kontoret til lodgen, hvor vi pakket om til mindre bagger, og satte igjen de store sekkene. Så ble vi kjørt langs en humpete skogsvei til en liten havn ved Tambopataelven, hvor elvebåten lå og ventet på oss. Vi hadde nå en lengre båttur oppover elven, før vi ville være fremme ved Tambopata Eco Lodge, som lå langt inne i regnskogen. Dette var en av rundt 30 lodger som lå oppover elven, før som drev med turisme i området.

Det var kult å reise oppover elven, med tykk jungel på hver side. Lengst ned i elven lå det en del små gårder, hus og hytter, og vi så folk både på land og på vannet, men dette ble det mindre og mindre av jo lengre opp vi kom. Vi måtte stoppe ved en kontrollpost, hvor det ble registrert at vi var på vei inn i naturreservatet. Guiden vår ba oss se etter dyr langs bredden, men det var han som pekte ut det meste av de dyrene vi så, som en gruppe papegøyer (red and green macaw) som satt på elvebredden. Der satt de og spiste en type leire som hjalp til med å nøytralisere de toksiner som fantes i plantene de spiser. Det var utrolig for et godt syn Leao hadde, for plutselig ga han på ny tegn til båtføreren, som svingte mot land. Og på en stokk var det en familie med skilpadder som satt å varmet seg i solen. De gikk nesten i ett med bakgrunnen, men da vi kom nærmere så gikk de ned i vannet og forsvant fra syne.

Etter to timer i båten var vi fremme ved logden, som lå nokså tett ved elven. Vi kom opp til hovedhuset, som besto av en bar som også fungerte som resepsjon, et restaurantområde og kjøkken. Lengre bort, over en liten bro, lå det mange bungalower, de fleste delt i to boenheter. I tillegg var det hytter for betjeningen, samt noen forskjellige uthus. Vi ble alle registrert inn og fikk tildelt hver vår boenhet. Vi var visst de eneste turistene på hele lodgen. Rundt om på området løp det små hårete dyr som het Agouti, som hadde kraftige bakben, men ingen hale.

Jeg og Målfrid fikk tildelt en bungalow som lå helt ut mot jungelen. Det var en fin hytte med kun myggnett til vinduer, det var høyt under taket, og det var ett stort rom med to senger, og et bad. Vi hadde nå tid for oss selv frem til vi skulle spise middag klokken seks. Vi fikk installert oss i bungalowen før vi gikk en tur rundt på området. Varmen og luftfuktigheten hadde gjort oss ganske klamme, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen for å slappe av, mens vi hørte på lydene av regnskogen utenfor. Etterhvert begynte det å regne litt, som også hjalp til med stemningen.

Etter litt slumring gikk vi bort til baren for å ta oss en kald øl, lese litt bok, skrive på bloggen og vente på middag. Det var veldig varmt og klamt etter regnet, så det smakte fortreffelig med iskald øl. Etterhvert kom de andre, og vi gikk bort til det de kalte kinoen for å se en introduksjonsfilm om lodgen, nasjonalparken og de artene som fantes der. Vi ble også vist en del bilder av de mest spennende dyrene, mens guiden fortalte oss om de, samt en video hvor han fanger en anaconda.

Så var det middag, og vi gikk samlet bort til spisesalen. Leao spiste sammen med oss, og benyttet anledningen til å fortelle litt om seg selv, om jungelen og livet der, og om hva som skulle skje på vårt opphold på lodgen. Han snakket veldig godt engelsk, i forhold til det vi var blitt vant til på vår reise. Vi spurte om han hadde gått skole, men han fortalte at han hadde lært det av noen engelske forskere fra Manchester. Han hadde vært guide for de i et halvt år, mens de hadde vært på et forskningsprosjekt i regnskogen, og samtidig hadde de lært han engelsk. Dette gjorde at han i starten snakket engelsk med tykk aksent 🙂

Etter middagen skulle vi ta en nattvandring i jungelen for å se hvilke dyr og insekter vi kunne finne. Heldigvis var regnet stoppet for en stund, ellers hadde det blitt en våt opplevelse. Han fortalte at ca halvparten av dyrene i regnskogen var aktive om dagen og den andre halvparten var aktive om natten. Vi var spente og kanskje litt nervøse for hva vi ville komme til å se.

Vi hadde på oss lang bukse for at ikke noe skulle bite oss, eller krype opp under shortsen 🙂 Vi hadde dusjet oss godt i myggspray da vi gikk ned til støvelskuret for å finne oss passende støvler. Det er viktig å sjekke støvlene før man tar de på, for vi fant en stor edderkopp (Wolf spider) sittende på siden av en støvel. Med lykt i hånd gikk vi innover en smal sti som førte innover i jungelen, anført av vår guide, med streng instruksjon om ikke å ta i noe. Selv om insektene ikke alle var giftige, så var det nok av planter som var det. Og det manglet ikke på ting å se, for det meste insekter, slik som edderkopper, maur (bullet ants, army ants, leaf cutter ants), pinnedyr, biller, gresshopper, firfirsler, små slanger (blunt head snake), flaggermus og mengder av flyvende ting som var veldig glade i lyset fra lyktene våre. Vi hørte også fugler, aper og mange andre lyder som vi ikke viste hva var. Jungelen var full av liv, og det var utrolig spennende å gå langs stien uten å vite hva man ville se neste gang. Vi gikk et godt stykke innover før vi snudde for å gå tilbake til lodgen. Etter å ha satt fra oss støvlene sa vi god natt til hverandre, og vi gikk til hver vår bungalow.

Da vi kom opp på trappen så jeg en gecko som sto på veggen ved inngangsdøren. Da jeg skulle snu meg for å si det til Målfrid så jeg at det satt enda én på raftet under taket. De satt nok der for å spise det som kom av fluer og nattsvermere bort mot utelysene. Vi skulle tidlig opp neste dag for å gå en lengre tur gjennom jungelen. Etter å ha pusset tenner gikk vi til køys, passelig trøtte etter en lang dag. Lydene fra regnskogen var overraskende dyssende der vi sakte, men sikkert drev lengre inn i drømmeland.