Amazonas, del 2 av 3

Det er visstnok en greie med regn i regnskogen, for det hadde regnet ganske mye i løpet av natten. Vi merket det godt på luftfuktigheten da alarmen på mobilen vekte oss klokken fem. Det var bekmørkt utenfor, men luktene og lydene av jungelen var tilstede. Vi hadde sovet overraskende godt, selv om varmen, fuktigheten og lydene fra jungelen burde holdt oss våkne. Vi hadde fått beskjed om å være klare for avreise etter frokost, så vi stelte og kledde på oss, og pakket en sekk med det mest nødvendige. På oss hadde vi lange bukser, langermet skjorte og hatt mot sola. Vi følte vi var klar for en tur i jungelen.

Frokosten skulle serveres klokken seks, så litt på seks går vi ut av bungalowen og ned den lille trappen ned til stien mot restauranten. Jeg er kommet ned av trappen da jeg hører et brak rett bak meg. Jeg snur meg, og der ligger Målfrid, nedenfor det siste trinnet, med et uttrykk av smerte i ansiktet. Jeg iler til for å hjelpe henne opp, men hun har problemer med å stå på ene foten. Hun hadde klart å trå feil ut fra siste trinn og hadde vrikket foten voldsomt. Jeg tenkte inni meg; hvordan er det mulig å skade seg rett utenfor bungalowen, etter alt vi har vært igjennom, men jeg sier ikke ett ord høyt. Jeg er for glad i livet 🙂 Med en fire kilometer lang tur gjennom jungelen foran oss, så virket det umiddelbart som om det var bare å glemme. Hun hadde det såpass vondt at å i det hele tatt gå på foten var vanskelig. Men hun bet tennene sammen, og vi kom oss bort til restauranten.

Klokken var nå over seks, og de andre var igang med frokosten da vi kom hinkende inn døra. Det ble litt oppstandelse, og alle var bekymret for Målfrid, og om hun ville kunne være med på turen. Det ville jo vært så inderlig synd å gå glipp av turene ut i regnskogen. Paret fra Australia (opprinnelig fra Malaysia) sa de hadde en eller annen kinesisk vidundermedisin med seg, som de hadde brukt en gang hun hadde vrikket foten. Vi spiste først frokost, og Målfrid satt der med foten høyt. Når vi hadde spist ferdig løp mannen, som het Peter(!), for å hente medisinen, mens jeg løp for å hente sportsteip for å kunne stabilisere ankelen. Først gnidde vi inn miksturen rundt ankelen, så kledde vi på sokken før jeg teipet leddet hardt med sportsteipen. Hun forsøke å gå på foten, og mente at hun skulle klare å gjennomføre turen, jeg måtte bare tro henne.

Etter frokost gikk vi ned til støvelskuret for å finn de samme støvlene vi hadde på nattvandringen, men passet på at det ikke var noe som hadde kravlet inni. Med oss på turen skulle det være to stykker fra G-Adventure (turoperatøren som arrangerte turen) sitt kontor i Cusco, som også hadde kommet for å oppleve regnskogen. Nede ved elven ventet en elvebåt på oss, som vi steg ombord i og satte kursen videre oppover elven. På vei opp elven speidet vi langs elvebredden, og vi så en del papegøyer, noen gribber og en hauk. Vi gikk kanskje en times tid oppover før vi ble satt i land, og vi kunne se en smal sti som forsvant innover i skogen. Med Leao i spiss gikk vi opp fra elven og inn i jungelen.

Vi ble bedt om å holde øyne og ører åpne, og speide rundt oss for alt som kunne være av dyr, insekter og planter. Det er ikke bare å få øye på ting som gjemmer seg i buskaset, for alt som finnes i jungelen er veldig god til å kamuflere seg; det er en «spis eller bli spist» verden. Det var gjørmete å gå etter nattas regnskyll, og jeg var spent på hvordan det gikk med Målfrid, men hun gikk nå der foran meg, selvsagt preget av det vonde benet. Heldigvis var tempoet ikke så høyt, både fordi det var litt ulendt å gå, og fordi vi ikke ville gå glipp av noe spennende fordi vi hastet forbi.i

På veien stoppet vi ved mange spesielle trær og vekster, hvor noen var unike for denne delen av Amazonas. Brasilnøttrær (paranøtter) var vanlige i dette området, sammen med palmer, lianer og en del planter som jeg er sikker på jeg har sett i «jungelen» hjemme i huset til mamma. Gummitrærne som vokser her var de som ble tatt med til andre steder i verden, slik som Indonesia og Filippinene, og plantet der. Det fantes også et tre der sevjen har en naturlig motgift mot malaria, og som benyttes i malariamedisin. Kanonkuletreet hadde fått navnet sitt fordi det grodde store runde nøtter rett på stammen til disse enormt høye trærne. Vandretrærne så ut som de sto på mange små føtter ut fra stammen, og de grodde nye føtter i den retningen de ville bevege seg for å komme seg til et mer lysrikt område. Jerntrærne var også enorme trær med tykke rustrøde stammer, som visstnok hadde enormt hard tre, og det hørtes ut som metall mot metall når Leao slo bladet til macheten mot den. Det var også kvelertrærne, som begynte som tynne lianer som snodde seg rundt andre trær, og når de begynte å vokse seg større og tykkere så klemte de også til og kvelte vertstreet. Selv jerntreet kunne ikke stå imot, selv om det kunne ta hundre år før det døde. Nakentreet hadde funnet en annen strategi mot kvelertreet. Ved jevne mellomrom kvittet det seg med barken, og sto der naken, slik at de tynne lianene til kvelertreet ikke hadde noe å feste seg til, og de falt av.

Vi så mange fugler både i trærne og som fløy over tretoppene, og disse var med på å skape det fantastiske lydbildet som er i regnskogen. Det mest spennende var imidlertid når Leao oppdaget et nylig gravd hi til en tarantella. Han ba oss stille oss i en halvsirkel, så tok han et strå som han førte inn i hullet. Han lirket litt med strået til han kjente noe som tok fatt i det, så trakk han det sakte ut. Det første som viste seg var tydeligvis en unge, fordi den var liten, og hadde ikke vært i stand til å grave det hiet. Den forsvant fort inn igjen, men da han gjentok prosessen så vi plutselig noen store edderkoppben som kom ut av hullet. Mammaen var diger, og han lurte den helt ut av hullet, men da Peter rørte på seg for å kunne ta et bilde ble den var på bevegelsen og forsvant rask inn i hiet sitt. Leao prøvde noen ganger til, men ingenting kom ut, så vi gikk videre. Heldigvis fant han et nytt hi lengre fremme på stien, og denne gangen klarte han å lure tarantellaen helt ut av hullet, og den var diger. De er store nok til å fange og spise fugler, og heter derfor bird eating tarantula.

Det var nok av forskjellige typer maur, termitter, biller, edderkopper, gresshopper, fluer og sommerfugler, og vi så også pinnedyr, firfirsler og noen frosker. Vi hadde håpet å se noen større dyr, og aller helst leoparder, jaguarer, pythonslanger eller en anaconda, men ingen av disse viste seg. Det var mange forlatte hi til pinnsvin og armadilloer, men innbyggerne var forduftet. Vi hørte brøleaper i det fjerne, og andre typer aper som ropte til hverandre mens vi gikk langs stien. Hele jungelen var nok klar over at vi var her.

Etter en god stund kom vi frem til et vann, som egentlig var en gammel del av elva som var blitt isolert når elva hadde gravd seg et nytt løp. Her lå det noen kanoer, samt en stor flåte med benker og en tverråre på. Vi skulle ta flåten for en rundtur rundt vannet, for å se hva vi kunne se av dyr langs land. Leao stilte som åremann, og rodde oss langs etter stranden. Vi så en Tucanfugl, papegøyer, gribber, hegrer og en merkelig fugl som het Hoatzin. Det mest spennende var da vi kom over en familie med Titiaper som lekte seg i buskene. De var små brune aper med bustete pels. De gjemte seg godt inni buskene, og var veldig vanskelig å få øye på. På slutten av roturen fikk vi en pakke kjeks hver, og Leao sa at vi skulle prøve å kaste noen biter ut i det grumsete vannet. Skal si det ble liv i vannoverflaten, med masse små fisk som ilte til for å spise av skallet, og vi så til og med noen pirajaer, som var litt større enn de andre fiskene. Det gikk ikke lange stunden før all kjeksen var borte, og overflaten ble rolig igjen.

Etter roturen gikk vi tilbake langs stien, og fant båten ventende på oss. Jeg tror vi alle var nokså slitne etter gåturen, som hadde vært både ulendt og våt, men utrolig spennende. Målfrid klarte turen, selv om foten hadde vært vond og hoven. Jeg skal ikke klage på motet hennes 🙂 Vi kom oss ombord i båten og kjørte tilbake nedover langs elven. Tilbake ved lodgen var det så vidt tid til å sette fra seg tingene før vi skulle spise lunsj. Under lunsjen gikk praten jevnt om de tingene vi hadde sett og opplevd. Så var det tid for avslapping, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen, Målfrid med foten høyt.

Amazonas, del 1 av 3

Turen til regnskogen er nok den opplevelsen som har gjort sterkest inntrykk på meg til nå på reisen. Uyuni, Titicacasjøen og Machu Picchu var utrolige opplevelser det også, men det å gå igjennom jungelen å se plante- og dyrelivet på nært hold var helt fantastisk. Bare stemningen og lydene av regnskogen fylte meg både med en ro og en undring.

Vi tok flyet fra Cusco til Puerto Maldonado, som er et gammelt handelssentrum midt i jungelen, og ligger der Tambopataelven møter Rio Madre de Dios. Madre de Dios flyter både gjennom Peru og Bolivia, før den sammen med Rio Mamoré danner Rio Madeira på grensen mellom Bolivia og Brasil, og som så flyter langt før den møter Rio Amazonas. Store deler av regnskogen fra Puerto Maldonado og oppover Tambopataelven danner Tambopata naturreservat, som går over til å bli en nasjonalpark som også strekker seg langt inn på boliviansk side. Det er denne jungelen vi er så heldige å få oppleve.

På flyplassen i Puerto Maldonado blir vi møtt av vår guide, som introduserte seg som Leao. Han var en slank og ungdommelig fyr, som med sine 26 år ikke så veldig mye ut som en erfaren jungelmann. Men som kjent kan utseende bedra, og det viste seg at han var oppvokst i regnskogen, hvor familien hans bor og hvor faren jobber som bonde og skogbruker. Leao hadde hjulpet til på gården fra barnsben av, vært med faren på skogbruk og jakt, og jobbet med sanking av brasilnøtter (paranøtter) fra trærne som vokser vilt inne i regnskogen. Vi var i trygge hender, som seg hør og bør i en jungel.

Leao viste vei til en buss som skulle ta oss til der vi ville bytte til en elvebåt. Sammen med oss var det to eldre søstre fra Canada og et ektepar fra Australia, men av malaysisk avstamning. Første stopp var kontoret til lodgen, hvor vi pakket om til mindre bagger, og satte igjen de store sekkene. Så ble vi kjørt langs en humpete skogsvei til en liten havn ved Tambopataelven, hvor elvebåten lå og ventet på oss. Vi hadde nå en lengre båttur oppover elven, før vi ville være fremme ved Tambopata Eco Lodge, som lå langt inne i regnskogen. Dette var en av rundt 30 lodger som lå oppover elven, før som drev med turisme i området.

Det var kult å reise oppover elven, med tykk jungel på hver side. Lengst ned i elven lå det en del små gårder, hus og hytter, og vi så folk både på land og på vannet, men dette ble det mindre og mindre av jo lengre opp vi kom. Vi måtte stoppe ved en kontrollpost, hvor det ble registrert at vi var på vei inn i naturreservatet. Guiden vår ba oss se etter dyr langs bredden, men det var han som pekte ut det meste av de dyrene vi så, som en gruppe papegøyer (red and green macaw) som satt på elvebredden. Der satt de og spiste en type leire som hjalp til med å nøytralisere de toksiner som fantes i plantene de spiser. Det var utrolig for et godt syn Leao hadde, for plutselig ga han på ny tegn til båtføreren, som svingte mot land. Og på en stokk var det en familie med skilpadder som satt å varmet seg i solen. De gikk nesten i ett med bakgrunnen, men da vi kom nærmere så gikk de ned i vannet og forsvant fra syne.

Etter to timer i båten var vi fremme ved logden, som lå nokså tett ved elven. Vi kom opp til hovedhuset, som besto av en bar som også fungerte som resepsjon, et restaurantområde og kjøkken. Lengre bort, over en liten bro, lå det mange bungalower, de fleste delt i to boenheter. I tillegg var det hytter for betjeningen, samt noen forskjellige uthus. Vi ble alle registrert inn og fikk tildelt hver vår boenhet. Vi var visst de eneste turistene på hele lodgen. Rundt om på området løp det små hårete dyr som het Agouti, som hadde kraftige bakben, men ingen hale.

Jeg og Målfrid fikk tildelt en bungalow som lå helt ut mot jungelen. Det var en fin hytte med kun myggnett til vinduer, det var høyt under taket, og det var ett stort rom med to senger, og et bad. Vi hadde nå tid for oss selv frem til vi skulle spise middag klokken seks. Vi fikk installert oss i bungalowen før vi gikk en tur rundt på området. Varmen og luftfuktigheten hadde gjort oss ganske klamme, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen for å slappe av, mens vi hørte på lydene av regnskogen utenfor. Etterhvert begynte det å regne litt, som også hjalp til med stemningen.

Etter litt slumring gikk vi bort til baren for å ta oss en kald øl, lese litt bok, skrive på bloggen og vente på middag. Det var veldig varmt og klamt etter regnet, så det smakte fortreffelig med iskald øl. Etterhvert kom de andre, og vi gikk bort til det de kalte kinoen for å se en introduksjonsfilm om lodgen, nasjonalparken og de artene som fantes der. Vi ble også vist en del bilder av de mest spennende dyrene, mens guiden fortalte oss om de, samt en video hvor han fanger en anaconda.

Så var det middag, og vi gikk samlet bort til spisesalen. Leao spiste sammen med oss, og benyttet anledningen til å fortelle litt om seg selv, om jungelen og livet der, og om hva som skulle skje på vårt opphold på lodgen. Han snakket veldig godt engelsk, i forhold til det vi var blitt vant til på vår reise. Vi spurte om han hadde gått skole, men han fortalte at han hadde lært det av noen engelske forskere fra Manchester. Han hadde vært guide for de i et halvt år, mens de hadde vært på et forskningsprosjekt i regnskogen, og samtidig hadde de lært han engelsk. Dette gjorde at han i starten snakket engelsk med tykk aksent 🙂

Etter middagen skulle vi ta en nattvandring i jungelen for å se hvilke dyr og insekter vi kunne finne. Heldigvis var regnet stoppet for en stund, ellers hadde det blitt en våt opplevelse. Han fortalte at ca halvparten av dyrene i regnskogen var aktive om dagen og den andre halvparten var aktive om natten. Vi var spente og kanskje litt nervøse for hva vi ville komme til å se.

Vi hadde på oss lang bukse for at ikke noe skulle bite oss, eller krype opp under shortsen 🙂 Vi hadde dusjet oss godt i myggspray da vi gikk ned til støvelskuret for å finne oss passende støvler. Det er viktig å sjekke støvlene før man tar de på, for vi fant en stor edderkopp (Wolf spider) sittende på siden av en støvel. Med lykt i hånd gikk vi innover en smal sti som førte innover i jungelen, anført av vår guide, med streng instruksjon om ikke å ta i noe. Selv om insektene ikke alle var giftige, så var det nok av planter som var det. Og det manglet ikke på ting å se, for det meste insekter, slik som edderkopper, maur (bullet ants, army ants, leaf cutter ants), pinnedyr, biller, gresshopper, firfirsler, små slanger (blunt head snake), flaggermus og mengder av flyvende ting som var veldig glade i lyset fra lyktene våre. Vi hørte også fugler, aper og mange andre lyder som vi ikke viste hva var. Jungelen var full av liv, og det var utrolig spennende å gå langs stien uten å vite hva man ville se neste gang. Vi gikk et godt stykke innover før vi snudde for å gå tilbake til lodgen. Etter å ha satt fra oss støvlene sa vi god natt til hverandre, og vi gikk til hver vår bungalow.

Da vi kom opp på trappen så jeg en gecko som sto på veggen ved inngangsdøren. Da jeg skulle snu meg for å si det til Målfrid så jeg at det satt enda én på raftet under taket. De satt nok der for å spise det som kom av fluer og nattsvermere bort mot utelysene. Vi skulle tidlig opp neste dag for å gå en lengre tur gjennom jungelen. Etter å ha pusset tenner gikk vi til køys, passelig trøtte etter en lang dag. Lydene fra regnskogen var overraskende dyssende der vi sakte, men sikkert drev lengre inn i drømmeland.