Amazonas, del 3 av 3

Jeg tror vi begge var en snartur innom drømmeland etter den lange turen gjennom jungelen. Varmen og luftfuktigheten tar også litt av energien ut av deg. Det var planlagt en tur til en lokal gård på ettermiddagen, så vi begynte å gjøre oss klar litt før tre. Desverre så hadde Målfrid så pass vondt i foten sin at hun var i tvil om hun kunne være med. Hun prøvde å gå litt rundt i bungalowen, men kjente fort at det var best om hun tok det med ro og hvilte foten. Jeg vurderte å også hoppe over turen, men vi ble enige at det ville være dumt om vi begge gikk glipp av turen. Jeg gikk dermed bort til baren for å møte de andre.

Vi tok båten et kort stykke ned elven, og gikk i land på motsatt elvebredd, hvor det var et lite landingssted. Derfra gikk vi på en sti opp til gården, som besto av et hovedhus, et uthus og en grisebinge. Rundt på gårdsplassen gikk det høns, og på markene vokste det forskjellig frukt og grønnsaker uten noe umiddelbart system. Utenfor hovedhuset lå det et utvalg av fruktene de grodde, og vi fikk smake på de forskjellige typene. Mens Leao fortalte om gården og hva de dyrket så fikk vi øye på en blå og gul papegøye som satt i et tre like ved, og som virket litt tammere enn de vi hadde sett tidligere. Vi kom nokså nært og kunne ta bilder av den, og Leao matet den med en banan. Vi gikk en runde rundt på gården før vi dro tilbake.

I bungalowen hadde Målfrid brukt tiden på å lese bok og småsove. Foten var hoven og vond, og det var klart at dette ville ta tid å hele. Det var en time til middag, så vi lå og leste litt bok begge to. Da vi møtte de andre i baren før middag hadde Leao en overraskelse til oss. Han gikk inn på kjøkkenet og kom tilbake med et brett med nystekte plantains, som er saltede chips av en type grønne bananer. De smakte fantastisk godt. Han fortalte litt om planen for kvelden, da vi skulle ta en nattur på elven for å se om vi kunne finne alligatorer, kaimaner eller kanskje en anaconda. Han snakket også om morgendagen, hvor de andre skulle dra hjem igjen, mens jeg og Målfrid skulle ta en ny tur i jungelen til en sjø hvor vi ville kunne se en del dyr, spesielt papegøyer. Vi så en video om alligatorer og kaimaner før vi spiste middag. Damene fra Canada sa de var slitne, og ville ikke være med på natturen.

Da vi gikk ombord i båten var det helt mørkt ute, og vi kunne ikke se noe hverken i elven eller på land. Leao stilte seg på baugen med en lyskaster, og sveipet elven både for å se hvor båtføreren skulle kjøre og for å se etter dyr. Jeg kan ikke skjønne at han så noe i det hele tatt, så raskt som han sveipet med lyset, men det gikk ikke lang tid før han signaliserte mot et område på elvebredden. Der kunne vi skimte konturene av en kaiman som lå på leiren. Vi kom nærmere og fikk sett godt på øglen, som kanskje var rundt en meter lang, før den krøp ned i vannet. Den var ikke redd, og kom faktisk helt opp mot båten, før den snudde og ble borte. Vi så en kaiman til lengere ned, men ingen alligator eller slange. Tilbake ved lodgen var det bare å gå å legge seg.

Etter frokost neste dag sa vi adjø til de andre som skulle reise, før Målfrid, Leao og meg tok båten oppover elven til en ny sti. Denne stien var kortere enn den dagen før, men det var tettere jungel, mere bakker og sumpområder på veien. Etter vi hadde gått i ca tre kvarter kom vi fram til to hytter som sto på en høyde over et lite vann. Hyttene hadde benker og god utsikt mot et område med en skrent, hvor dyr kom for å spise leire. Vi satte oss i en av hyttene for å vente og se hva som kunne dukke opp.

Vi kunne høre papegøyer som satt i tretoppene rundt, og de var helt sikkert klar over at vi var der. Vi ventet nokså lenge på at noe skulle komme, men det varte og rakk. I mens satt vi å så på en enorm humle (tropical black bumblebee) som samlet pollen til bolet sitt. Den var kanskje tre centimeter lang, og hørtes ut som en gresstrimmer når den kom flyvende. Papegøyene patruljerte området for å se om det var trygt å lande, men de satte seg ikke. Det satt en hauk i et tre i nærheten, som gjorde de ekstra påpasselige. Plutselig la vi merke til at noe beveget seg borte ved skrenten. Det var en liten hjort som sto i skråningen og spiste på leiren. Den var på størrelse med et rådyr, og den brune pelsen glinset i solen. Dette var det eneste som viste seg, så vi gikk tilbake til båten. På turen tilbake til lodgen fikk Leao øye på noe på elvebredden, og vi gikk nærmere for å se. Der var det ett par Capibara som gjemte seg i sivet. Capibara er den største arten av gnager i verden, så det var ikke så vanskelig å se den.

Når vi kom tilbake til lodgen var det tid for lunsj, så vi satte fra oss turutstyret og gikk til restauranten. Det var kommet en ny turist, en kvinne fra England, som hadde med seg en annen guide. Vi spiste før vi gikk tilbake for å dusje og sove litt. Vi hadde knapt lukket øynene før vi ble hentet av Leao, som sa at det var aper rett ved baren. Da vi kom bort fikk vi se en gruppe med brøleaper som satt i et høyt tre, rett ved administrasjonsbygget. Den store hanapen holdt vakt mens resten spiste av bladene. Ungene svingte seg i grenene og lekte, det var utrolig kult å se. Vi hadde hørt ropene til brøleaper helt siden vi kom til regnskogen, så det var gøy å se hvordan de så ut. Etter å ha slappet litt av gikk vi for å spise middag. Leao spurte om vi ville ta en ny nattvandring på kvelden, men vi sa vi bare ville ta det med ro. Det er krevende å være i jungelen, og vi var litt slitne. Vi sovnet tidlig.

Etter frokost neste dag var det tid for å reise tilbake til Puerto Maldonado. Flyet vårt til Lima, via Cusco, gikk i tolv tiden, så Leao og sjåføren kjørte oss rett til flyplassen. Det hadde vært en utrolig tur. Vi prøvde å ramse opp alle arter vi hadde sett, og det ble en lang liste. Regnskogen er et utrolig rikt økosystem. Vi hadde liten formening om hva vi ville oppleve før vi kom dit, men etter å ha vært der er det liten tvil om at jeg vil tilbake til jungelen, hvor enn det måtte bli.

Amazonas, del 2 av 3

Det er visstnok en greie med regn i regnskogen, for det hadde regnet ganske mye i løpet av natten. Vi merket det godt på luftfuktigheten da alarmen på mobilen vekte oss klokken fem. Det var bekmørkt utenfor, men luktene og lydene av jungelen var tilstede. Vi hadde sovet overraskende godt, selv om varmen, fuktigheten og lydene fra jungelen burde holdt oss våkne. Vi hadde fått beskjed om å være klare for avreise etter frokost, så vi stelte og kledde på oss, og pakket en sekk med det mest nødvendige. På oss hadde vi lange bukser, langermet skjorte og hatt mot sola. Vi følte vi var klar for en tur i jungelen.

Frokosten skulle serveres klokken seks, så litt på seks går vi ut av bungalowen og ned den lille trappen ned til stien mot restauranten. Jeg er kommet ned av trappen da jeg hører et brak rett bak meg. Jeg snur meg, og der ligger Målfrid, nedenfor det siste trinnet, med et uttrykk av smerte i ansiktet. Jeg iler til for å hjelpe henne opp, men hun har problemer med å stå på ene foten. Hun hadde klart å trå feil ut fra siste trinn og hadde vrikket foten voldsomt. Jeg tenkte inni meg; hvordan er det mulig å skade seg rett utenfor bungalowen, etter alt vi har vært igjennom, men jeg sier ikke ett ord høyt. Jeg er for glad i livet 🙂 Med en fire kilometer lang tur gjennom jungelen foran oss, så virket det umiddelbart som om det var bare å glemme. Hun hadde det såpass vondt at å i det hele tatt gå på foten var vanskelig. Men hun bet tennene sammen, og vi kom oss bort til restauranten.

Klokken var nå over seks, og de andre var igang med frokosten da vi kom hinkende inn døra. Det ble litt oppstandelse, og alle var bekymret for Målfrid, og om hun ville kunne være med på turen. Det ville jo vært så inderlig synd å gå glipp av turene ut i regnskogen. Paret fra Australia (opprinnelig fra Malaysia) sa de hadde en eller annen kinesisk vidundermedisin med seg, som de hadde brukt en gang hun hadde vrikket foten. Vi spiste først frokost, og Målfrid satt der med foten høyt. Når vi hadde spist ferdig løp mannen, som het Peter(!), for å hente medisinen, mens jeg løp for å hente sportsteip for å kunne stabilisere ankelen. Først gnidde vi inn miksturen rundt ankelen, så kledde vi på sokken før jeg teipet leddet hardt med sportsteipen. Hun forsøke å gå på foten, og mente at hun skulle klare å gjennomføre turen, jeg måtte bare tro henne.

Etter frokost gikk vi ned til støvelskuret for å finn de samme støvlene vi hadde på nattvandringen, men passet på at det ikke var noe som hadde kravlet inni. Med oss på turen skulle det være to stykker fra G-Adventure (turoperatøren som arrangerte turen) sitt kontor i Cusco, som også hadde kommet for å oppleve regnskogen. Nede ved elven ventet en elvebåt på oss, som vi steg ombord i og satte kursen videre oppover elven. På vei opp elven speidet vi langs elvebredden, og vi så en del papegøyer, noen gribber og en hauk. Vi gikk kanskje en times tid oppover før vi ble satt i land, og vi kunne se en smal sti som forsvant innover i skogen. Med Leao i spiss gikk vi opp fra elven og inn i jungelen.

Vi ble bedt om å holde øyne og ører åpne, og speide rundt oss for alt som kunne være av dyr, insekter og planter. Det er ikke bare å få øye på ting som gjemmer seg i buskaset, for alt som finnes i jungelen er veldig god til å kamuflere seg; det er en «spis eller bli spist» verden. Det var gjørmete å gå etter nattas regnskyll, og jeg var spent på hvordan det gikk med Målfrid, men hun gikk nå der foran meg, selvsagt preget av det vonde benet. Heldigvis var tempoet ikke så høyt, både fordi det var litt ulendt å gå, og fordi vi ikke ville gå glipp av noe spennende fordi vi hastet forbi.i

På veien stoppet vi ved mange spesielle trær og vekster, hvor noen var unike for denne delen av Amazonas. Brasilnøttrær (paranøtter) var vanlige i dette området, sammen med palmer, lianer og en del planter som jeg er sikker på jeg har sett i «jungelen» hjemme i huset til mamma. Gummitrærne som vokser her var de som ble tatt med til andre steder i verden, slik som Indonesia og Filippinene, og plantet der. Det fantes også et tre der sevjen har en naturlig motgift mot malaria, og som benyttes i malariamedisin. Kanonkuletreet hadde fått navnet sitt fordi det grodde store runde nøtter rett på stammen til disse enormt høye trærne. Vandretrærne så ut som de sto på mange små føtter ut fra stammen, og de grodde nye føtter i den retningen de ville bevege seg for å komme seg til et mer lysrikt område. Jerntrærne var også enorme trær med tykke rustrøde stammer, som visstnok hadde enormt hard tre, og det hørtes ut som metall mot metall når Leao slo bladet til macheten mot den. Det var også kvelertrærne, som begynte som tynne lianer som snodde seg rundt andre trær, og når de begynte å vokse seg større og tykkere så klemte de også til og kvelte vertstreet. Selv jerntreet kunne ikke stå imot, selv om det kunne ta hundre år før det døde. Nakentreet hadde funnet en annen strategi mot kvelertreet. Ved jevne mellomrom kvittet det seg med barken, og sto der naken, slik at de tynne lianene til kvelertreet ikke hadde noe å feste seg til, og de falt av.

Vi så mange fugler både i trærne og som fløy over tretoppene, og disse var med på å skape det fantastiske lydbildet som er i regnskogen. Det mest spennende var imidlertid når Leao oppdaget et nylig gravd hi til en tarantella. Han ba oss stille oss i en halvsirkel, så tok han et strå som han førte inn i hullet. Han lirket litt med strået til han kjente noe som tok fatt i det, så trakk han det sakte ut. Det første som viste seg var tydeligvis en unge, fordi den var liten, og hadde ikke vært i stand til å grave det hiet. Den forsvant fort inn igjen, men da han gjentok prosessen så vi plutselig noen store edderkoppben som kom ut av hullet. Mammaen var diger, og han lurte den helt ut av hullet, men da Peter rørte på seg for å kunne ta et bilde ble den var på bevegelsen og forsvant rask inn i hiet sitt. Leao prøvde noen ganger til, men ingenting kom ut, så vi gikk videre. Heldigvis fant han et nytt hi lengre fremme på stien, og denne gangen klarte han å lure tarantellaen helt ut av hullet, og den var diger. De er store nok til å fange og spise fugler, og heter derfor bird eating tarantula.

Det var nok av forskjellige typer maur, termitter, biller, edderkopper, gresshopper, fluer og sommerfugler, og vi så også pinnedyr, firfirsler og noen frosker. Vi hadde håpet å se noen større dyr, og aller helst leoparder, jaguarer, pythonslanger eller en anaconda, men ingen av disse viste seg. Det var mange forlatte hi til pinnsvin og armadilloer, men innbyggerne var forduftet. Vi hørte brøleaper i det fjerne, og andre typer aper som ropte til hverandre mens vi gikk langs stien. Hele jungelen var nok klar over at vi var her.

Etter en god stund kom vi frem til et vann, som egentlig var en gammel del av elva som var blitt isolert når elva hadde gravd seg et nytt løp. Her lå det noen kanoer, samt en stor flåte med benker og en tverråre på. Vi skulle ta flåten for en rundtur rundt vannet, for å se hva vi kunne se av dyr langs land. Leao stilte som åremann, og rodde oss langs etter stranden. Vi så en Tucanfugl, papegøyer, gribber, hegrer og en merkelig fugl som het Hoatzin. Det mest spennende var da vi kom over en familie med Titiaper som lekte seg i buskene. De var små brune aper med bustete pels. De gjemte seg godt inni buskene, og var veldig vanskelig å få øye på. På slutten av roturen fikk vi en pakke kjeks hver, og Leao sa at vi skulle prøve å kaste noen biter ut i det grumsete vannet. Skal si det ble liv i vannoverflaten, med masse små fisk som ilte til for å spise av skallet, og vi så til og med noen pirajaer, som var litt større enn de andre fiskene. Det gikk ikke lange stunden før all kjeksen var borte, og overflaten ble rolig igjen.

Etter roturen gikk vi tilbake langs stien, og fant båten ventende på oss. Jeg tror vi alle var nokså slitne etter gåturen, som hadde vært både ulendt og våt, men utrolig spennende. Målfrid klarte turen, selv om foten hadde vært vond og hoven. Jeg skal ikke klage på motet hennes 🙂 Vi kom oss ombord i båten og kjørte tilbake nedover langs elven. Tilbake ved lodgen var det så vidt tid til å sette fra seg tingene før vi skulle spise lunsj. Under lunsjen gikk praten jevnt om de tingene vi hadde sett og opplevd. Så var det tid for avslapping, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen, Målfrid med foten høyt.

Amazonas, del 1 av 3

Turen til regnskogen er nok den opplevelsen som har gjort sterkest inntrykk på meg til nå på reisen. Uyuni, Titicacasjøen og Machu Picchu var utrolige opplevelser det også, men det å gå igjennom jungelen å se plante- og dyrelivet på nært hold var helt fantastisk. Bare stemningen og lydene av regnskogen fylte meg både med en ro og en undring.

Vi tok flyet fra Cusco til Puerto Maldonado, som er et gammelt handelssentrum midt i jungelen, og ligger der Tambopataelven møter Rio Madre de Dios. Madre de Dios flyter både gjennom Peru og Bolivia, før den sammen med Rio Mamoré danner Rio Madeira på grensen mellom Bolivia og Brasil, og som så flyter langt før den møter Rio Amazonas. Store deler av regnskogen fra Puerto Maldonado og oppover Tambopataelven danner Tambopata naturreservat, som går over til å bli en nasjonalpark som også strekker seg langt inn på boliviansk side. Det er denne jungelen vi er så heldige å få oppleve.

På flyplassen i Puerto Maldonado blir vi møtt av vår guide, som introduserte seg som Leao. Han var en slank og ungdommelig fyr, som med sine 26 år ikke så veldig mye ut som en erfaren jungelmann. Men som kjent kan utseende bedra, og det viste seg at han var oppvokst i regnskogen, hvor familien hans bor og hvor faren jobber som bonde og skogbruker. Leao hadde hjulpet til på gården fra barnsben av, vært med faren på skogbruk og jakt, og jobbet med sanking av brasilnøtter (paranøtter) fra trærne som vokser vilt inne i regnskogen. Vi var i trygge hender, som seg hør og bør i en jungel.

Leao viste vei til en buss som skulle ta oss til der vi ville bytte til en elvebåt. Sammen med oss var det to eldre søstre fra Canada og et ektepar fra Australia, men av malaysisk avstamning. Første stopp var kontoret til lodgen, hvor vi pakket om til mindre bagger, og satte igjen de store sekkene. Så ble vi kjørt langs en humpete skogsvei til en liten havn ved Tambopataelven, hvor elvebåten lå og ventet på oss. Vi hadde nå en lengre båttur oppover elven, før vi ville være fremme ved Tambopata Eco Lodge, som lå langt inne i regnskogen. Dette var en av rundt 30 lodger som lå oppover elven, før som drev med turisme i området.

Det var kult å reise oppover elven, med tykk jungel på hver side. Lengst ned i elven lå det en del små gårder, hus og hytter, og vi så folk både på land og på vannet, men dette ble det mindre og mindre av jo lengre opp vi kom. Vi måtte stoppe ved en kontrollpost, hvor det ble registrert at vi var på vei inn i naturreservatet. Guiden vår ba oss se etter dyr langs bredden, men det var han som pekte ut det meste av de dyrene vi så, som en gruppe papegøyer (red and green macaw) som satt på elvebredden. Der satt de og spiste en type leire som hjalp til med å nøytralisere de toksiner som fantes i plantene de spiser. Det var utrolig for et godt syn Leao hadde, for plutselig ga han på ny tegn til båtføreren, som svingte mot land. Og på en stokk var det en familie med skilpadder som satt å varmet seg i solen. De gikk nesten i ett med bakgrunnen, men da vi kom nærmere så gikk de ned i vannet og forsvant fra syne.

Etter to timer i båten var vi fremme ved logden, som lå nokså tett ved elven. Vi kom opp til hovedhuset, som besto av en bar som også fungerte som resepsjon, et restaurantområde og kjøkken. Lengre bort, over en liten bro, lå det mange bungalower, de fleste delt i to boenheter. I tillegg var det hytter for betjeningen, samt noen forskjellige uthus. Vi ble alle registrert inn og fikk tildelt hver vår boenhet. Vi var visst de eneste turistene på hele lodgen. Rundt om på området løp det små hårete dyr som het Agouti, som hadde kraftige bakben, men ingen hale.

Jeg og Målfrid fikk tildelt en bungalow som lå helt ut mot jungelen. Det var en fin hytte med kun myggnett til vinduer, det var høyt under taket, og det var ett stort rom med to senger, og et bad. Vi hadde nå tid for oss selv frem til vi skulle spise middag klokken seks. Vi fikk installert oss i bungalowen før vi gikk en tur rundt på området. Varmen og luftfuktigheten hadde gjort oss ganske klamme, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen for å slappe av, mens vi hørte på lydene av regnskogen utenfor. Etterhvert begynte det å regne litt, som også hjalp til med stemningen.

Etter litt slumring gikk vi bort til baren for å ta oss en kald øl, lese litt bok, skrive på bloggen og vente på middag. Det var veldig varmt og klamt etter regnet, så det smakte fortreffelig med iskald øl. Etterhvert kom de andre, og vi gikk bort til det de kalte kinoen for å se en introduksjonsfilm om lodgen, nasjonalparken og de artene som fantes der. Vi ble også vist en del bilder av de mest spennende dyrene, mens guiden fortalte oss om de, samt en video hvor han fanger en anaconda.

Så var det middag, og vi gikk samlet bort til spisesalen. Leao spiste sammen med oss, og benyttet anledningen til å fortelle litt om seg selv, om jungelen og livet der, og om hva som skulle skje på vårt opphold på lodgen. Han snakket veldig godt engelsk, i forhold til det vi var blitt vant til på vår reise. Vi spurte om han hadde gått skole, men han fortalte at han hadde lært det av noen engelske forskere fra Manchester. Han hadde vært guide for de i et halvt år, mens de hadde vært på et forskningsprosjekt i regnskogen, og samtidig hadde de lært han engelsk. Dette gjorde at han i starten snakket engelsk med tykk aksent 🙂

Etter middagen skulle vi ta en nattvandring i jungelen for å se hvilke dyr og insekter vi kunne finne. Heldigvis var regnet stoppet for en stund, ellers hadde det blitt en våt opplevelse. Han fortalte at ca halvparten av dyrene i regnskogen var aktive om dagen og den andre halvparten var aktive om natten. Vi var spente og kanskje litt nervøse for hva vi ville komme til å se.

Vi hadde på oss lang bukse for at ikke noe skulle bite oss, eller krype opp under shortsen 🙂 Vi hadde dusjet oss godt i myggspray da vi gikk ned til støvelskuret for å finne oss passende støvler. Det er viktig å sjekke støvlene før man tar de på, for vi fant en stor edderkopp (Wolf spider) sittende på siden av en støvel. Med lykt i hånd gikk vi innover en smal sti som førte innover i jungelen, anført av vår guide, med streng instruksjon om ikke å ta i noe. Selv om insektene ikke alle var giftige, så var det nok av planter som var det. Og det manglet ikke på ting å se, for det meste insekter, slik som edderkopper, maur (bullet ants, army ants, leaf cutter ants), pinnedyr, biller, gresshopper, firfirsler, små slanger (blunt head snake), flaggermus og mengder av flyvende ting som var veldig glade i lyset fra lyktene våre. Vi hørte også fugler, aper og mange andre lyder som vi ikke viste hva var. Jungelen var full av liv, og det var utrolig spennende å gå langs stien uten å vite hva man ville se neste gang. Vi gikk et godt stykke innover før vi snudde for å gå tilbake til lodgen. Etter å ha satt fra oss støvlene sa vi god natt til hverandre, og vi gikk til hver vår bungalow.

Da vi kom opp på trappen så jeg en gecko som sto på veggen ved inngangsdøren. Da jeg skulle snu meg for å si det til Målfrid så jeg at det satt enda én på raftet under taket. De satt nok der for å spise det som kom av fluer og nattsvermere bort mot utelysene. Vi skulle tidlig opp neste dag for å gå en lengre tur gjennom jungelen. Etter å ha pusset tenner gikk vi til køys, passelig trøtte etter en lang dag. Lydene fra regnskogen var overraskende dyssende der vi sakte, men sikkert drev lengre inn i drømmeland.

Endelig skal vi få se Machu Picchu

Machu Picchu var det første vi begge nevnte da vi så smått begynte å leke med tanken om at vi ville reise på en lengre tur, og at denne turen skulle gå til Sør-Amerika. Denne hellige Inkabyen høyt oppe i fjellene har noe mystisk over seg, og man føler en viss tiltrekning til den. Det føltes som om man alltid har visst at man på ett eller annet tidspunkt i livet skulle ta turen for å oppleve den.

Machu Picchu er egentlig navnet på et fjell som rager over byen, som sammen med Wayna Picchu (også kalt Huayna Picchu) og noen mindre topper omkranser byen. Arkeologene mener at byens hovedfunksjon var å være et spirituelt og hellig sted for å tilbe gudene, og de mange templene som byen består av er et bevis på dette. Trolig bygde Inkaene byen oppe i fjellene for å gjemme sine skatter, helligdommer og seg selv fra spanjolene, som jaktet etter alt av verdi. Det måtte ha tatt mange tiår å bygge Machu Picchu, som tildels er hugget rett ut av berget, men det er mange tegn på at de ikke ble helt ferdig. Av en eller annen grunn forlot inkaene byen, som grodde over og ble glemt, helt til den ble oppdaget igjen i 1911 av amerikaneren Hiram Bingham, som så brukte 30 år på å utgrave ruinene.

Guiden vår Jhon mente det beste var å få en tidlig start på turen opp til Machu Picchu, for å unngå de store hordene, og slik at vi kunne få se en folketom by. Vi hadde derfor satt alarmen til å ringe klokken fire om morgenen, for å kunne være klar nede i hotellresepsjonen til kl. 05:00. Det gikk ikke lynraskt å få kommet seg ut av senga, via dusjen og i klærne. Det var en passelig mutt gjeng vi møtte i resepsjonen, trøtte men klar for å komme seg opp fjellet.

Jhon møtte oss på hotellet, og vi gikk i samlet tropp bort til der bussene sto, som skulle ta oss opp til Machu Picchu. Det var bekmørkt ute, litt småkaldt og luften føltes rå, siden det hadde regnet en del i løpet av natten. Det ble litt køståing før vi ble sluppet inn på bussen, som startet mot veien opp fjellet. Fjellsidene opp fra dalbunnen er stupbratte, og veien snirkler seg i sikksakk oppover. Trollstigen blekner i forhold til denne smale, svingete og humpete veien, hvor det ikke fantes snev av autovern. Som vi har blitt vant til så prøvde sjåføren å sette ny rekord oppover fjellsiden, og vi satt med hjertet i halsen etterhvert som vi kom høyere og høyere. Det begynte så smått å lysne, og vi kunne se de lave skyene og disen danse rundt fjellene. Hele veien kjørte vi forbi folk som hadde valgt å gå til toppen, opp bratte trapper som tildels var hugget inn i berget.

Vi ankom inngangsområdet og ble satt av bussen foran porten inn til selve byruinene. Vi var kanskje den tredje bussen som kom til toppen, sammen med de få som hadde startet tidlig nok på gåturen til at de nå var nådd helt opp. Det var derfor så å si ingen kø da de begynte å slippe inn folk klokken seks. Det var en del skyer som sveipet over fjellet, så vi var litt urolig for om vi skulle få sett Machu Picchu i panorama.

Da vi kom inn på området gikk vi rett opp på den første høyden, hvor man får en utrolig utsikt over byen, og hvor alle de klassiske bildene av ruinene er tatt. Som om det var bestilt så åpnet skyene seg opp og åpenbarte et fantastisk syn. Det var et sånn øyeblikk der man bare blir stående stille å se utover, uten å si et ord, av redsel for å ødelegge en sånn magisk opplevelse. Jhon var fulstendig klar over hvilken opplevelse dette er, for han trakk seg tilbake og lot oss få litt tid til å ta dette inn, før han etter en stund samlet oss og begynte å fortelle om historien til stedet.

Etter mange bilder av utsikten gikk vi ned og inn i byen hvor vi besøkte de forskjellige delene av ruinene, som boligområdene, husene til overklassen, huset til kongen, de forskjellige templene, og områder som ble brukt til å dyrke mat og for dyrehold. De hadde til og med noen lamaer for å illustrere dette. Jhon forklarte i vei etterhvert som vi gikk igjennom ruinene. Etter et par timer var vi ferdig med den guidede delen av turen og vi kunne gå rundt på egenhånd. Da det ikke var lov å spise inne blant ruinene, så gikk vi ut til inngangsområdet for å drikke, spise og gå på do.

Solen var nå kommet opp og det ble straks varmere. Fra Machu Picchu har man mulighet til å kunne klarte opp på toppen av Wayna Picchu, hvor inkaene har bygget et tempel. Som de fleste fjell i området er fjellsidene opp mot toppen ekstremt bratte. Turen opp til toppen er uten guide, og går på en smal sti med trappetrinn som er hugget ut rett i berget. Om man vil gå turen må den bestilles noen dager på forhånd, og er ikke inkludert i resten av turen. Det var kun oss og en av de engelske jentene som hadde bestilt turen, men hun bestemte seg for å droppe det, siden de hadde gått i tre dager før de kom til Aguas Calientes.

De slipper kun 400 personer per dag opp på Wayna Picchu, i to puljer, og vi skulle med i andre pulje som startet klokken ti. Vi vandret litt rundt i ruinene før vi gikk bort til slusen, hvor man startet turen opp mot toppen. Vi var blant de første i vår pulje, og det gikk ikke lang tid før vi så konturene av hvordan turen ville bli. Det gikk først litt opp før vi kom ned til en smal passasje over til selve Wayna Picchu. Derfra gikk stien rett til værs, langs bratte trappetrinn hugget inn i fjellet. Hadde man mistet fotfeste hadde man ikke stoppet før man var nede i dalen, noe en vi møtte på vei ned nesten gjorde, da han tråkket utfor stien. Vi fikk tatt tak i han før han forsvant.

Det var om å ta det pent å rolig, også for ikke å dø av utmattelse. Det var tungt å gå, men utsikten var fantastisk, de gangene vi turte å kikke ned. Etter ca en time nådde vi opp til tempelruinene, som på lik linje med oss nesten klamret seg til den smale toppen. Uheldigvis var toppen innhyllet i skyer, som blokkerte utsikten mot Machu Picchu. Vi brukte litt tid der oppe i håp om at skyene skulle bli borte, men vi begynte snart på nedturen. Vi hadde ikke gått langt da skyene forsvant og viste oss Machu Picchu i all sin skjønnhet. Nedturen var også rimelig tung, og det var godt å komme ned og kunne sette seg å slappe av litt.

Vi gikk litt mer rundt i ruinene, nå som det var sol. Bussene ned igjen gikk hele tiden, så da vi kom til inngangsområdet stilte vi oss i kø. Det gikk enda hurtigere ned enn det gjorde opp, og vi satt med hjertet i halsen hele turen. Nede i Aguas Calientes var det lite annet å gjøre enn å gå tilbake til togstasjonen for å vente på toget tilbake. Vi fikk oss litt mat, og kunne sitte å bruke litt tid på å fordøye alle inntrykkene fra en fantastisk dag. Dette er noe ingen av oss kommer til å glemme.

Titicacasjøen, del 1 av 3

For en opplevelse å få se denne enorme innsjøen, med de berømte flytende øynene. Det er virkelig mye historie som finnes der, blant fjell, sivstrå, vann og øyer.

Turen startet ved at vi ble hentet på hotellet av en shuttlebuss som kjørte oss ned til havna kl 08. Der møtte vi guiden vår, Richard, og de andre vi skulle reise på båttur sammen med. Det var fire svenske jenter, en koreansk familie på fem, et chilensk par og to chilenske damer. Guiden vår hadde for anledningen med seg en liten hjelper, nemlig sin syv år gamle sønn, Pablo. En dag kommer han nok til å bli Titicaca-guide han også. Det var sol og lette skyer, så dette hadde anledning til å bli en kjempefin dag.

Vi ankom havnen hvor turistbåtene lå tett i tett. Båtene var mest som busser med skrog og utkikksplatå på taket. Ut fra havnen i Puno varte det ikke lenge før vi kom inn i sivområdet, hvor det kun var en tynn kanal med åpent vann mellom de høye sivstråene. Området hvor det gror siv er stort, og det er i dette området at Urosfolket bor, menneskene som bor på sivøyene.

Innerst mot Puno er det dannet en by av Urosøyer, som er bundet sammen. Der har de butikker, skole, satellitt-TV og til og med en fotballbane. Vi stoppet ikke her, men fortsatte lenger ut, hvor det fantes individuelle øyer. Disse var mer autentiske, hvor folk levde som de hadde gjort i lang lang tid.

En slik øy var vel rundt 40-50 meter i diameter, og hvor det bodde typisk flere familier. Vi ankom en øy med fem familier, og ble møtt av høvdingen og alle damene på øya, som hilste på oss alle. De andre mennene var tydeligvis ute å fisket eller arbeidet på andre måter, for det var kun høvdingen som var der av eldre menn. De var alle kledd i tradisjonelle og fargerike klær, som var strikket eller vevd av Alpakkaull. Det var også noen mindre barn der som svinset rundt og lekte.

Vi gikk litt rundt på øya å kikket og kjente på hvordan den var å gå på, før vi ble bedt om å sette oss i en halvsirkel, med guiden og høvdingen i midten. Vi fikk et foredrag om historien til sjøen, folkene, øyene og dyrene som levde i og rundt Titicacasjøen. Vi ble også vist hvordan de bygger øyene med torv av sivrøttene i bunnen og så ble sivet lagt på kryss og tvers på toppen av torven. Torven flyter veldig godt, og gir en god platform for alt sivet, som vil råtne sakte men sikkert, og må erstattes av nytt siv ved jevne mellomrom.

Etter foredraget fikk vi mulighet til å ta en tur med sivbåt, mot en liten sum penger selvfølgelig. Det viste seg at høvdingen også var sivbåtkaptein, og båten hadde han kalt Mercedes Benz. Det var ikke den aller største sivbåten jeg har sett, men den var stor nok til å få plass til alle oss turister samt høvdingen, som skulle ro oss rundt på sjøen en liten stund. Som avskjed på vår korte seilas ville damene fra øya synge en tradisjonell sang for oss, med litt enkel koreografi til. Vi ble styrt inn i kanalene mellom sivet, og det senket seg en deilig ro over gruppa. Her rodde vi rundt i en sivbåt på Titicacasjøen, styrt av en Uroshøvding, det hele føltes magisk.

Da vi kom tilbake til øya hadde damene satt opp noen små bord hvor det var lagt utover forskjellige typer av håndtverk som de hadde laget, og som de veldig gjerne ville selge til oss. Vi gidder jo ikke dra med oss alt for mye stæsj rundt, så vi er litt restriktive på å kjøpe for mye, samt at mye av det er ting som vil bli liggende i en skuff, men Målfrid kjøpte en liten keramikkrukke og et armbånd som et minne.

Vi gikk så tilbake ombord i turistbåten, og tok avskjed med øya til et vinkende farvel fra alle som bodde der. Vi satte kursen mot Amantaniøya, som er en naturlig øy lengre ut i sjøen, og hvor vi skulle tilbringe natten.

Opplevelsetur i Uyuni, dag 3

Etter en litt begredelig natt våknet vi tidlig, men ble liggende i sengen og komme sakte, men sikkert til oss selv. Med veldig lite søvn kjente jeg at jeg var litt mutt og grumpy. Det var tomt for rundstykker og pålegg, så dagens frokost var pannekaker og frokostblanding med yoghurt, samt juice og kaffe/te. Det var ikke en veldig snakkesalig gjeng som satte seg inn i firehjulstrekkern, bortsett fra hun fra Australia som spurte og spurte, både teite spørsmål og spørsmål som vi hadde fått svar på før. Merket at lunten min var rimelig kort.

Eneste severdigheten planlagt for dagen var et besøk ved den grønne lagune, og denne lå bare en kort kjøretur unna. Fargene til lagunen kommer av at den innholder arsenikk, som gjorde at vi måtte holde litt avstand. Men flamingoene trivdes godt, og var mer tallrike her enn i noen av de andre lagunene. Arsenikken gjør at flamingoene kunne være relativt uforstyrret, som også gjør at dette er en perfekt rugeplass.

Dette var slutten på severdighetene, så nå var det å sette kursen tilbake til Uyuni. Her snakker vi om en åtte timer lang kjøretur over ulendt terreng, over fjellpass og sletteland. Men det var ikke alle som skulle til Uyuni. En del av reisefølget skulle videre til Chile, som lå kun et kort stykke unna. Vi kom fram til en grensestasjon som kun var en brakke og en bom, høyt oppe i fjellet. Her måtte vi vente på en minibuss som skulle komme fra den chilenske siden. Det tok kanskje tre kvarter før den kom, og vi tok farvel med de som dro.

Bortsett fra lengden var turen tilbake til Uyuni nokså begivenhetsløs. Godt over halvveis stoppet vi for lunsj i en liten landsby, før vi fortsatte ferden mot Uyuni. Vel framme hentet vi den andre sekken hos turoperatøren, fikk lempet begge sekkene hos busselskapet før vi gikk til sentrum av Uyuni for å spise middag og ta oss en velfortjent øl. Foran oss lå en 11 timers busstur til La Paz, som vi ikke spesielt gledet oss til. Vi var så slitne fra disse tre dagene at vi sov store deler av veien. Bortsett fra den første delen av veien ut av Uyuni, hvor ikke Skomperud på Heia har noe å stille opp med engang.

Vi var tilbake i La Paz kl. 05:30 om morgenen og tok en taxi til hotellet, fikk sjekket inn og gikk rett til sengs, etter en etterlengtet dusj. Det kan ta på å være på ferie gitt 🙂

Opplevelsetur i Uyuni, dag 2

Vi sov forholdsvis godt i Culpina, selv om vi var våkne noen ganger iløpet av natten. Peruaneren var i godform ute i oppholdsrommet og sang og hoiet litt utover natten. Vi skulle avgårde rimelig tidlig, så vi våknet og spiste frokost rundt syv. Til å være ute i ingenting så var ikke frokosten så verst, med eggerøre, boller, pålegg og kaffe.

Første stopp var en steinørken som var skapt av vulkanutbrudd for lenge siden. Det vistes tydelig av alle de rare formene som steinene hadde. Vi klatret litt rundt og tok bilder. Fargene var utrolig fine, og kunne minne litt om Grand Canyon. Men det er begrenset hvor spennende steiner er, så vi dro vi videre etter ikke så lenge.

Hovedplanen for dagen var å se lagunene og geysirene i nasjonalparken Eduardo Avaroa Andean. For å komme dit måtte vi høyere opp i fjellene. Regnet som vi hadde i Culpina hadde falt som snø når vi kom opp i over 4000 meter. Vi kom over et pass og ned til en liten lagune, som er en grunn sjø full av mineraler. Mineralene gir sjøen forskjellige farger og fører også til oppblomstring av alger, som igjen spises av flamingoer som lever i disse lagunene. Vi gjorde bare et kort stop ved denne lagunen siden det fantes andre større laguner med mer spektakulære farger.

Vi kjørte rundt i et kjempefint landskap med vide sletteland omkranset av høye fjell. Vi forsatte opp i høyden mot Andean-lagunen hvor vi skulle ha lunsj. Ved lagunen var det også forlatte hus og smelteovner etter en nedlagt sølvgruve. Vi kikket litt rundt, før vi spiste lunsj av kylling og ris.

Så gikk turen videre oppover, og vi passerte det høyeste passet på over 5000 meter. Vi skulle til annet område hvor vulkanutbrudd hadde skapt store steinformasjoner som sto opp av sanden. Her er blant annet en stein som ser ut som en kantarell, som er kjent fra kunstverk av Salvador Dali. Her var det tid til flere bilder og klatring.

Det er ganske lange avstander som vi kjører for å se disse severdighetene, og det er som sagt over veldig ulendt terreng. Vi kjører over fjellpass og ned i daler og sletter. Vi må over nok et pass og ned på en slette for å komme til den røde lagune. Denne er farget av jern som finnes i grunnen her. Selv her trivdes flamingoene, som spiste alger fra vannet.

Siste stopp før middag var et vulkansk aktivt område med geysirer. Vi fikk gå rundt huller med kokende stein og sprutende damp. Det var om å se seg for før man satt ned foten, at man ikke tråkket på et lite hull. Noe som en av guidene klarte å legge hånden over et lite dampende hull, og fikk ei bra forbrenning. Det var ett stort hull hvor man kunne se at det boblet voldsomt av kokende stein, og av og til sprutet det opp store «dråper». De fortalte at en uforsiktig tysker hadde falt oppi for noen år siden, og ble kokt levende. Vi var ikke så veldig modige, så vi holdt god avstand.

Nå begynte det å bli sent på dagen, så tiden var inne for å komme seg til vårt overnattingssted. Vi måtte et godt stykke ned fra høyden, på nokså smale og kronglete «veier», ofte med stup på siden. Mye av kjøringen var bare rett over slettene, uten noe som lignet på oppkjørte stier engang. Det var snart mørkt når vi kom fram til en rimelig rustikk hytte ved et vann. Rett ved vannet var det en varm kilde, hvor det var laget som en badestamp. Her holdt vannet 35 grader, selv om det var rundt 10 grader i luften.

Vi skulle bo på et firemannsrom samme med han fra England og hun fra Australia. Det var et nokså enkelt rom med fire enkeltsenger. Vi var spente på hvordan natten kom til å bli. Vi fikk servert en enkel middag, noe som var oppvarmet fra dagen før. Etter en lang dag var vi ikke så kresne, så vi spiste med velvilje.

Vi ble sittende å prate sammen utover kvelden, og noen gikk til og med for å ta seg et kveldsbad, med hodelykt på hodet. Vi gikk etterhvert å la oss, slitne som vi var. Det ble nok en natt uten mye søvn. Jeg lå å snudde og vrei på meg, men søvnen kom ikke. Da morgen kom hadde jeg vel fått meg knappe to timer søvn. Dette skulle bli en tung dag.