Lima 14.-19. februar

Etter noen dager i jungelen med høy luftfuktighet og etterhvert klamme og skitne klær, så vi virkelig fram til noen dager på hotell i storbyen.

Vi hadde booket rom på det som på nettet så ut til å være et hyggelig hotell i peruansk stil, beliggende i bydelen Miraflores. Vi ble derimot litt skuffet da vi åpnet døra til hotellrommet og fikk se et nokså lite rom med to enkeltsenger. Det var ikke akkurat det vi hadde bestilt. Vi ringte ned til resepsjonen, og de mente det var twin-room som lå inne i bestillingen. Jeg sa det måtte være en feil og spurte om de kunne undersøke muligheten for å bytte. En kar kom etter kort tid opp for å følge oss til et nytt rom. Det var også et ganske lite rom, med en dobbeltseng, ja, men det var fortsatt ikke det rommet vi hadde bestilt i følge vår bekreftelse.

Standarden var på langt nær i tråd med de forventningene vi hadde hatt til stedet, så vi var egentlig ganske misfornøyde nå. Vi er ikke storforlangende, men rett skal være rett. Vi gikk derfor ned til resepsjonen for å si at vi kun ønsket å bo der en natt, ikke fem netter som opprinnelig bestilt. Damen i resepsjonen sa vi i såfall måtte gjøre endringen inne på booking.com, noe det viste seg å være altfor sent til. Vi stod 20 min i telefonkø til booking.com uten å få svar, så kostnaden for å ringe overgikk nesten avbestillingsgebyret, som vi for øvrig ikke hadde tenkt å betale. Thomas gikk ned i resepsjonen igjen, denne gang for å vise bilder av rommet vi hadde fått bekreftet. Den type rom var ikke lenger ledig, så det var jo tydelig at hotellet eller booking.com hadde gjort en feil med bestillingen vår. Thomas og resepsjonisten ble enige om at vi skulle få bo der kun ei natt uten ekstra kostnad mot at vi sendte en forklaring av situasjonen til booking.com pr mail.

Nytt hotell ble booket på null komma svisj, og vi kunne endelig senke skuldrene og puste lettet ut. Vi tok etterhvert turen ut for å finne oss noe mat. På vei ut av hotellet så vi plutselig et kjent ansikt. Der satt hun ene canadiske damen vi hadde vært i jungelen sammen med, så vi måtte selvsagt slå av en prat med henne før vi gikk videre.

Hotellet lå ca tjue minutters gange unna hovedgaten i området, så vi tuslet bort dit i håp om å finne noe godt å spise. Vi slo oss ned på en hyggelig uterestaurant, spiste biff bearnaise og innså at det var selveste Valentine’s Day ❤

Dagen etter flyttet vi over til det nye hotellet, med en litt mer oppgradert standard, noe vi var meget fornøyd med. Nå var det også kortere avstand til hovedgaten og selve sentrum av området. Denne dagen sjekket vi ut et kjøpesenter som skulle ligge under jorden nede ved kysten. Vi kunne ikke se det da vi kom ned dit, men oppdaget etterhvert noen trappenedganger, så vi strenet mot de. Det var ett par etasjer med butikker vendt ut mot havet. Det var en flott utsikt, men ikke så mange butikker etter vår smak, så vi endte opp med å spise lunsj på en god italiensk restaurant der før vi vendte snuten tilbake til hotellet.

Neste dag dro vi ut i 11-tiden på jakt etter et sted vi kunne se Arsenal-kamp, så klart. Kampene starter jo som kjent ganske tidlig her i Sør-Amerika pga tidsforskjellen til England, men hva gjør man ikke for det beste laget? 😉 Vi fant til slutt en uterestaurant der tv-skjermen allerede var skrudd på, men der de ikke hadde åpnet helt enda. Damen som var der jobbet fortsatt med å klargjøre restauranten for dagen, men viste oss likevel til et bord. Kampen endte med seier, så da var alt bare fryd og gammen den dagen der 🙂

De neste dagene sløvet vi en del på hotellet, fikk sett enda en fotballkamp (Champions League med et og annet lag) og testet publivet på kvelden, levert inn klærne våre til vask hos et lokalt vaskeri, før vi den siste dagen valgte å være litt ordentlig turister. Vi bestemte oss for å ta en tur til downtown av byen, det var ikke spesielt anbefalt av fyren fra Lima vi traff i Bolivia, men vi tenkte det var litt ålreit å se noe annet enn bare Miraflores. Taxisjåføren kjørte som en tulling, som de fleste her i Sør-Amerika, så det er jo bare et under at man kommer helskinnet fram. Det var heldigvis sikkerhetsbelter bak, noe som for øvrig har hørt til sjeldenhetene her til lands, og taxituren varte og rakk. Derfor var jeg rimelig glad da jeg endelig kunne sette begge bena på jorda ved Plaza de Armas i Lima sentrum.

Det var ikke så mye å trakte etter i sentrum, så vi bestemte oss for å dra videre til en severdighet i byen kalt Huaca Pucllana, et område bestående av ruiner og en pyramide fra tiden 200 og 700 år e.K. Vi spiste en bedre lunsj der før vi ble med på en guidet tur, hvor vi ble fortalt at dette var et seremoniellt og administrativt senter for en gammel sivilisasjon dannet i Lima på den tiden. Det ble en lang dag til slutt, så vi endte med å bestille room-service på hotellet den kvelden og fikk pakket sekken vår før avreise til Colombia og Cartagena dagen etter.

Vi har nå ankommet Lima

Pisco Sour på valentinsdagen«Endelig» er vi tilbake i sivilisasjonen igjen. Jeg vet ikke om vi kan si at vi har savnet den, kanskje bortsett fra en ordentlig god dusj. Det er en stund siden siste post, men det er jaggu ikke fordi det har manglet på opplevelser. Det har vært lite eller ingen trådløsnett de stedene vi har besøkt. Så nå har vi litt å ta igjen, og veldig mye å fortelle og vise. Det kommer til å ta oss noen poster for å fortelle om alt.

Etter La Paz har vi besøkt Puno, Titicacasjøen, Cusco, Aguas Calientes, Machu Picchu, Puerto Maldonado og Tambopataelven i Amazonas. Det har vært en utrolig reise, full av fantastiske inntrykk og minner. Men dere må ikke tro det har vært en latmannsferie. Vi har vært oppe tidlig, ofte i 5 tiden, for å starte turene våre.

Nå har vi kommet til Lima, og da vi ankom hotellet ble ikke alt som forventet. Hotellet vi hadde reservert gjennom Booking.com hadde registrert oss inn på et twin-rom selv om vi hadde reservert et dobbeltrom. Det dobbeltrommet vi så fikk var ikke den standarden vi hadde bestilt. Vi bor derfor kun en natt her før vi flytter til et annet hotell i dag. Etter noen dager i jungelen skal det bli godt å skjemme oss selv litt bort noen dager her i storbyen 🙂

Amazonas, del 3 av 3

Jeg tror vi begge var en snartur innom drømmeland etter den lange turen gjennom jungelen. Varmen og luftfuktigheten tar også litt av energien ut av deg. Det var planlagt en tur til en lokal gård på ettermiddagen, så vi begynte å gjøre oss klar litt før tre. Desverre så hadde Målfrid så pass vondt i foten sin at hun var i tvil om hun kunne være med. Hun prøvde å gå litt rundt i bungalowen, men kjente fort at det var best om hun tok det med ro og hvilte foten. Jeg vurderte å også hoppe over turen, men vi ble enige at det ville være dumt om vi begge gikk glipp av turen. Jeg gikk dermed bort til baren for å møte de andre.

Vi tok båten et kort stykke ned elven, og gikk i land på motsatt elvebredd, hvor det var et lite landingssted. Derfra gikk vi på en sti opp til gården, som besto av et hovedhus, et uthus og en grisebinge. Rundt på gårdsplassen gikk det høns, og på markene vokste det forskjellig frukt og grønnsaker uten noe umiddelbart system. Utenfor hovedhuset lå det et utvalg av fruktene de grodde, og vi fikk smake på de forskjellige typene. Mens Leao fortalte om gården og hva de dyrket så fikk vi øye på en blå og gul papegøye som satt i et tre like ved, og som virket litt tammere enn de vi hadde sett tidligere. Vi kom nokså nært og kunne ta bilder av den, og Leao matet den med en banan. Vi gikk en runde rundt på gården før vi dro tilbake.

I bungalowen hadde Målfrid brukt tiden på å lese bok og småsove. Foten var hoven og vond, og det var klart at dette ville ta tid å hele. Det var en time til middag, så vi lå og leste litt bok begge to. Da vi møtte de andre i baren før middag hadde Leao en overraskelse til oss. Han gikk inn på kjøkkenet og kom tilbake med et brett med nystekte plantains, som er saltede chips av en type grønne bananer. De smakte fantastisk godt. Han fortalte litt om planen for kvelden, da vi skulle ta en nattur på elven for å se om vi kunne finne alligatorer, kaimaner eller kanskje en anaconda. Han snakket også om morgendagen, hvor de andre skulle dra hjem igjen, mens jeg og Målfrid skulle ta en ny tur i jungelen til en sjø hvor vi ville kunne se en del dyr, spesielt papegøyer. Vi så en video om alligatorer og kaimaner før vi spiste middag. Damene fra Canada sa de var slitne, og ville ikke være med på natturen.

Da vi gikk ombord i båten var det helt mørkt ute, og vi kunne ikke se noe hverken i elven eller på land. Leao stilte seg på baugen med en lyskaster, og sveipet elven både for å se hvor båtføreren skulle kjøre og for å se etter dyr. Jeg kan ikke skjønne at han så noe i det hele tatt, så raskt som han sveipet med lyset, men det gikk ikke lang tid før han signaliserte mot et område på elvebredden. Der kunne vi skimte konturene av en kaiman som lå på leiren. Vi kom nærmere og fikk sett godt på øglen, som kanskje var rundt en meter lang, før den krøp ned i vannet. Den var ikke redd, og kom faktisk helt opp mot båten, før den snudde og ble borte. Vi så en kaiman til lengere ned, men ingen alligator eller slange. Tilbake ved lodgen var det bare å gå å legge seg.

Etter frokost neste dag sa vi adjø til de andre som skulle reise, før Målfrid, Leao og meg tok båten oppover elven til en ny sti. Denne stien var kortere enn den dagen før, men det var tettere jungel, mere bakker og sumpområder på veien. Etter vi hadde gått i ca tre kvarter kom vi fram til to hytter som sto på en høyde over et lite vann. Hyttene hadde benker og god utsikt mot et område med en skrent, hvor dyr kom for å spise leire. Vi satte oss i en av hyttene for å vente og se hva som kunne dukke opp.

Vi kunne høre papegøyer som satt i tretoppene rundt, og de var helt sikkert klar over at vi var der. Vi ventet nokså lenge på at noe skulle komme, men det varte og rakk. I mens satt vi å så på en enorm humle (tropical black bumblebee) som samlet pollen til bolet sitt. Den var kanskje tre centimeter lang, og hørtes ut som en gresstrimmer når den kom flyvende. Papegøyene patruljerte området for å se om det var trygt å lande, men de satte seg ikke. Det satt en hauk i et tre i nærheten, som gjorde de ekstra påpasselige. Plutselig la vi merke til at noe beveget seg borte ved skrenten. Det var en liten hjort som sto i skråningen og spiste på leiren. Den var på størrelse med et rådyr, og den brune pelsen glinset i solen. Dette var det eneste som viste seg, så vi gikk tilbake til båten. På turen tilbake til lodgen fikk Leao øye på noe på elvebredden, og vi gikk nærmere for å se. Der var det ett par Capibara som gjemte seg i sivet. Capibara er den største arten av gnager i verden, så det var ikke så vanskelig å se den.

Når vi kom tilbake til lodgen var det tid for lunsj, så vi satte fra oss turutstyret og gikk til restauranten. Det var kommet en ny turist, en kvinne fra England, som hadde med seg en annen guide. Vi spiste før vi gikk tilbake for å dusje og sove litt. Vi hadde knapt lukket øynene før vi ble hentet av Leao, som sa at det var aper rett ved baren. Da vi kom bort fikk vi se en gruppe med brøleaper som satt i et høyt tre, rett ved administrasjonsbygget. Den store hanapen holdt vakt mens resten spiste av bladene. Ungene svingte seg i grenene og lekte, det var utrolig kult å se. Vi hadde hørt ropene til brøleaper helt siden vi kom til regnskogen, så det var gøy å se hvordan de så ut. Etter å ha slappet litt av gikk vi for å spise middag. Leao spurte om vi ville ta en ny nattvandring på kvelden, men vi sa vi bare ville ta det med ro. Det er krevende å være i jungelen, og vi var litt slitne. Vi sovnet tidlig.

Etter frokost neste dag var det tid for å reise tilbake til Puerto Maldonado. Flyet vårt til Lima, via Cusco, gikk i tolv tiden, så Leao og sjåføren kjørte oss rett til flyplassen. Det hadde vært en utrolig tur. Vi prøvde å ramse opp alle arter vi hadde sett, og det ble en lang liste. Regnskogen er et utrolig rikt økosystem. Vi hadde liten formening om hva vi ville oppleve før vi kom dit, men etter å ha vært der er det liten tvil om at jeg vil tilbake til jungelen, hvor enn det måtte bli.

Amazonas, del 2 av 3

Det er visstnok en greie med regn i regnskogen, for det hadde regnet ganske mye i løpet av natten. Vi merket det godt på luftfuktigheten da alarmen på mobilen vekte oss klokken fem. Det var bekmørkt utenfor, men luktene og lydene av jungelen var tilstede. Vi hadde sovet overraskende godt, selv om varmen, fuktigheten og lydene fra jungelen burde holdt oss våkne. Vi hadde fått beskjed om å være klare for avreise etter frokost, så vi stelte og kledde på oss, og pakket en sekk med det mest nødvendige. På oss hadde vi lange bukser, langermet skjorte og hatt mot sola. Vi følte vi var klar for en tur i jungelen.

Frokosten skulle serveres klokken seks, så litt på seks går vi ut av bungalowen og ned den lille trappen ned til stien mot restauranten. Jeg er kommet ned av trappen da jeg hører et brak rett bak meg. Jeg snur meg, og der ligger Målfrid, nedenfor det siste trinnet, med et uttrykk av smerte i ansiktet. Jeg iler til for å hjelpe henne opp, men hun har problemer med å stå på ene foten. Hun hadde klart å trå feil ut fra siste trinn og hadde vrikket foten voldsomt. Jeg tenkte inni meg; hvordan er det mulig å skade seg rett utenfor bungalowen, etter alt vi har vært igjennom, men jeg sier ikke ett ord høyt. Jeg er for glad i livet 🙂 Med en fire kilometer lang tur gjennom jungelen foran oss, så virket det umiddelbart som om det var bare å glemme. Hun hadde det såpass vondt at å i det hele tatt gå på foten var vanskelig. Men hun bet tennene sammen, og vi kom oss bort til restauranten.

Klokken var nå over seks, og de andre var igang med frokosten da vi kom hinkende inn døra. Det ble litt oppstandelse, og alle var bekymret for Målfrid, og om hun ville kunne være med på turen. Det ville jo vært så inderlig synd å gå glipp av turene ut i regnskogen. Paret fra Australia (opprinnelig fra Malaysia) sa de hadde en eller annen kinesisk vidundermedisin med seg, som de hadde brukt en gang hun hadde vrikket foten. Vi spiste først frokost, og Målfrid satt der med foten høyt. Når vi hadde spist ferdig løp mannen, som het Peter(!), for å hente medisinen, mens jeg løp for å hente sportsteip for å kunne stabilisere ankelen. Først gnidde vi inn miksturen rundt ankelen, så kledde vi på sokken før jeg teipet leddet hardt med sportsteipen. Hun forsøke å gå på foten, og mente at hun skulle klare å gjennomføre turen, jeg måtte bare tro henne.

Etter frokost gikk vi ned til støvelskuret for å finn de samme støvlene vi hadde på nattvandringen, men passet på at det ikke var noe som hadde kravlet inni. Med oss på turen skulle det være to stykker fra G-Adventure (turoperatøren som arrangerte turen) sitt kontor i Cusco, som også hadde kommet for å oppleve regnskogen. Nede ved elven ventet en elvebåt på oss, som vi steg ombord i og satte kursen videre oppover elven. På vei opp elven speidet vi langs elvebredden, og vi så en del papegøyer, noen gribber og en hauk. Vi gikk kanskje en times tid oppover før vi ble satt i land, og vi kunne se en smal sti som forsvant innover i skogen. Med Leao i spiss gikk vi opp fra elven og inn i jungelen.

Vi ble bedt om å holde øyne og ører åpne, og speide rundt oss for alt som kunne være av dyr, insekter og planter. Det er ikke bare å få øye på ting som gjemmer seg i buskaset, for alt som finnes i jungelen er veldig god til å kamuflere seg; det er en «spis eller bli spist» verden. Det var gjørmete å gå etter nattas regnskyll, og jeg var spent på hvordan det gikk med Målfrid, men hun gikk nå der foran meg, selvsagt preget av det vonde benet. Heldigvis var tempoet ikke så høyt, både fordi det var litt ulendt å gå, og fordi vi ikke ville gå glipp av noe spennende fordi vi hastet forbi.i

På veien stoppet vi ved mange spesielle trær og vekster, hvor noen var unike for denne delen av Amazonas. Brasilnøttrær (paranøtter) var vanlige i dette området, sammen med palmer, lianer og en del planter som jeg er sikker på jeg har sett i «jungelen» hjemme i huset til mamma. Gummitrærne som vokser her var de som ble tatt med til andre steder i verden, slik som Indonesia og Filippinene, og plantet der. Det fantes også et tre der sevjen har en naturlig motgift mot malaria, og som benyttes i malariamedisin. Kanonkuletreet hadde fått navnet sitt fordi det grodde store runde nøtter rett på stammen til disse enormt høye trærne. Vandretrærne så ut som de sto på mange små føtter ut fra stammen, og de grodde nye føtter i den retningen de ville bevege seg for å komme seg til et mer lysrikt område. Jerntrærne var også enorme trær med tykke rustrøde stammer, som visstnok hadde enormt hard tre, og det hørtes ut som metall mot metall når Leao slo bladet til macheten mot den. Det var også kvelertrærne, som begynte som tynne lianer som snodde seg rundt andre trær, og når de begynte å vokse seg større og tykkere så klemte de også til og kvelte vertstreet. Selv jerntreet kunne ikke stå imot, selv om det kunne ta hundre år før det døde. Nakentreet hadde funnet en annen strategi mot kvelertreet. Ved jevne mellomrom kvittet det seg med barken, og sto der naken, slik at de tynne lianene til kvelertreet ikke hadde noe å feste seg til, og de falt av.

Vi så mange fugler både i trærne og som fløy over tretoppene, og disse var med på å skape det fantastiske lydbildet som er i regnskogen. Det mest spennende var imidlertid når Leao oppdaget et nylig gravd hi til en tarantella. Han ba oss stille oss i en halvsirkel, så tok han et strå som han førte inn i hullet. Han lirket litt med strået til han kjente noe som tok fatt i det, så trakk han det sakte ut. Det første som viste seg var tydeligvis en unge, fordi den var liten, og hadde ikke vært i stand til å grave det hiet. Den forsvant fort inn igjen, men da han gjentok prosessen så vi plutselig noen store edderkoppben som kom ut av hullet. Mammaen var diger, og han lurte den helt ut av hullet, men da Peter rørte på seg for å kunne ta et bilde ble den var på bevegelsen og forsvant rask inn i hiet sitt. Leao prøvde noen ganger til, men ingenting kom ut, så vi gikk videre. Heldigvis fant han et nytt hi lengre fremme på stien, og denne gangen klarte han å lure tarantellaen helt ut av hullet, og den var diger. De er store nok til å fange og spise fugler, og heter derfor bird eating tarantula.

Det var nok av forskjellige typer maur, termitter, biller, edderkopper, gresshopper, fluer og sommerfugler, og vi så også pinnedyr, firfirsler og noen frosker. Vi hadde håpet å se noen større dyr, og aller helst leoparder, jaguarer, pythonslanger eller en anaconda, men ingen av disse viste seg. Det var mange forlatte hi til pinnsvin og armadilloer, men innbyggerne var forduftet. Vi hørte brøleaper i det fjerne, og andre typer aper som ropte til hverandre mens vi gikk langs stien. Hele jungelen var nok klar over at vi var her.

Etter en god stund kom vi frem til et vann, som egentlig var en gammel del av elva som var blitt isolert når elva hadde gravd seg et nytt løp. Her lå det noen kanoer, samt en stor flåte med benker og en tverråre på. Vi skulle ta flåten for en rundtur rundt vannet, for å se hva vi kunne se av dyr langs land. Leao stilte som åremann, og rodde oss langs etter stranden. Vi så en Tucanfugl, papegøyer, gribber, hegrer og en merkelig fugl som het Hoatzin. Det mest spennende var da vi kom over en familie med Titiaper som lekte seg i buskene. De var små brune aper med bustete pels. De gjemte seg godt inni buskene, og var veldig vanskelig å få øye på. På slutten av roturen fikk vi en pakke kjeks hver, og Leao sa at vi skulle prøve å kaste noen biter ut i det grumsete vannet. Skal si det ble liv i vannoverflaten, med masse små fisk som ilte til for å spise av skallet, og vi så til og med noen pirajaer, som var litt større enn de andre fiskene. Det gikk ikke lange stunden før all kjeksen var borte, og overflaten ble rolig igjen.

Etter roturen gikk vi tilbake langs stien, og fant båten ventende på oss. Jeg tror vi alle var nokså slitne etter gåturen, som hadde vært både ulendt og våt, men utrolig spennende. Målfrid klarte turen, selv om foten hadde vært vond og hoven. Jeg skal ikke klage på motet hennes 🙂 Vi kom oss ombord i båten og kjørte tilbake nedover langs elven. Tilbake ved lodgen var det så vidt tid til å sette fra seg tingene før vi skulle spise lunsj. Under lunsjen gikk praten jevnt om de tingene vi hadde sett og opplevd. Så var det tid for avslapping, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen, Målfrid med foten høyt.

Amazonas, del 1 av 3

Turen til regnskogen er nok den opplevelsen som har gjort sterkest inntrykk på meg til nå på reisen. Uyuni, Titicacasjøen og Machu Picchu var utrolige opplevelser det også, men det å gå igjennom jungelen å se plante- og dyrelivet på nært hold var helt fantastisk. Bare stemningen og lydene av regnskogen fylte meg både med en ro og en undring.

Vi tok flyet fra Cusco til Puerto Maldonado, som er et gammelt handelssentrum midt i jungelen, og ligger der Tambopataelven møter Rio Madre de Dios. Madre de Dios flyter både gjennom Peru og Bolivia, før den sammen med Rio Mamoré danner Rio Madeira på grensen mellom Bolivia og Brasil, og som så flyter langt før den møter Rio Amazonas. Store deler av regnskogen fra Puerto Maldonado og oppover Tambopataelven danner Tambopata naturreservat, som går over til å bli en nasjonalpark som også strekker seg langt inn på boliviansk side. Det er denne jungelen vi er så heldige å få oppleve.

På flyplassen i Puerto Maldonado blir vi møtt av vår guide, som introduserte seg som Leao. Han var en slank og ungdommelig fyr, som med sine 26 år ikke så veldig mye ut som en erfaren jungelmann. Men som kjent kan utseende bedra, og det viste seg at han var oppvokst i regnskogen, hvor familien hans bor og hvor faren jobber som bonde og skogbruker. Leao hadde hjulpet til på gården fra barnsben av, vært med faren på skogbruk og jakt, og jobbet med sanking av brasilnøtter (paranøtter) fra trærne som vokser vilt inne i regnskogen. Vi var i trygge hender, som seg hør og bør i en jungel.

Leao viste vei til en buss som skulle ta oss til der vi ville bytte til en elvebåt. Sammen med oss var det to eldre søstre fra Canada og et ektepar fra Australia, men av malaysisk avstamning. Første stopp var kontoret til lodgen, hvor vi pakket om til mindre bagger, og satte igjen de store sekkene. Så ble vi kjørt langs en humpete skogsvei til en liten havn ved Tambopataelven, hvor elvebåten lå og ventet på oss. Vi hadde nå en lengre båttur oppover elven, før vi ville være fremme ved Tambopata Eco Lodge, som lå langt inne i regnskogen. Dette var en av rundt 30 lodger som lå oppover elven, før som drev med turisme i området.

Det var kult å reise oppover elven, med tykk jungel på hver side. Lengst ned i elven lå det en del små gårder, hus og hytter, og vi så folk både på land og på vannet, men dette ble det mindre og mindre av jo lengre opp vi kom. Vi måtte stoppe ved en kontrollpost, hvor det ble registrert at vi var på vei inn i naturreservatet. Guiden vår ba oss se etter dyr langs bredden, men det var han som pekte ut det meste av de dyrene vi så, som en gruppe papegøyer (red and green macaw) som satt på elvebredden. Der satt de og spiste en type leire som hjalp til med å nøytralisere de toksiner som fantes i plantene de spiser. Det var utrolig for et godt syn Leao hadde, for plutselig ga han på ny tegn til båtføreren, som svingte mot land. Og på en stokk var det en familie med skilpadder som satt å varmet seg i solen. De gikk nesten i ett med bakgrunnen, men da vi kom nærmere så gikk de ned i vannet og forsvant fra syne.

Etter to timer i båten var vi fremme ved logden, som lå nokså tett ved elven. Vi kom opp til hovedhuset, som besto av en bar som også fungerte som resepsjon, et restaurantområde og kjøkken. Lengre bort, over en liten bro, lå det mange bungalower, de fleste delt i to boenheter. I tillegg var det hytter for betjeningen, samt noen forskjellige uthus. Vi ble alle registrert inn og fikk tildelt hver vår boenhet. Vi var visst de eneste turistene på hele lodgen. Rundt om på området løp det små hårete dyr som het Agouti, som hadde kraftige bakben, men ingen hale.

Jeg og Målfrid fikk tildelt en bungalow som lå helt ut mot jungelen. Det var en fin hytte med kun myggnett til vinduer, det var høyt under taket, og det var ett stort rom med to senger, og et bad. Vi hadde nå tid for oss selv frem til vi skulle spise middag klokken seks. Vi fikk installert oss i bungalowen før vi gikk en tur rundt på området. Varmen og luftfuktigheten hadde gjort oss ganske klamme, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen for å slappe av, mens vi hørte på lydene av regnskogen utenfor. Etterhvert begynte det å regne litt, som også hjalp til med stemningen.

Etter litt slumring gikk vi bort til baren for å ta oss en kald øl, lese litt bok, skrive på bloggen og vente på middag. Det var veldig varmt og klamt etter regnet, så det smakte fortreffelig med iskald øl. Etterhvert kom de andre, og vi gikk bort til det de kalte kinoen for å se en introduksjonsfilm om lodgen, nasjonalparken og de artene som fantes der. Vi ble også vist en del bilder av de mest spennende dyrene, mens guiden fortalte oss om de, samt en video hvor han fanger en anaconda.

Så var det middag, og vi gikk samlet bort til spisesalen. Leao spiste sammen med oss, og benyttet anledningen til å fortelle litt om seg selv, om jungelen og livet der, og om hva som skulle skje på vårt opphold på lodgen. Han snakket veldig godt engelsk, i forhold til det vi var blitt vant til på vår reise. Vi spurte om han hadde gått skole, men han fortalte at han hadde lært det av noen engelske forskere fra Manchester. Han hadde vært guide for de i et halvt år, mens de hadde vært på et forskningsprosjekt i regnskogen, og samtidig hadde de lært han engelsk. Dette gjorde at han i starten snakket engelsk med tykk aksent 🙂

Etter middagen skulle vi ta en nattvandring i jungelen for å se hvilke dyr og insekter vi kunne finne. Heldigvis var regnet stoppet for en stund, ellers hadde det blitt en våt opplevelse. Han fortalte at ca halvparten av dyrene i regnskogen var aktive om dagen og den andre halvparten var aktive om natten. Vi var spente og kanskje litt nervøse for hva vi ville komme til å se.

Vi hadde på oss lang bukse for at ikke noe skulle bite oss, eller krype opp under shortsen 🙂 Vi hadde dusjet oss godt i myggspray da vi gikk ned til støvelskuret for å finne oss passende støvler. Det er viktig å sjekke støvlene før man tar de på, for vi fant en stor edderkopp (Wolf spider) sittende på siden av en støvel. Med lykt i hånd gikk vi innover en smal sti som førte innover i jungelen, anført av vår guide, med streng instruksjon om ikke å ta i noe. Selv om insektene ikke alle var giftige, så var det nok av planter som var det. Og det manglet ikke på ting å se, for det meste insekter, slik som edderkopper, maur (bullet ants, army ants, leaf cutter ants), pinnedyr, biller, gresshopper, firfirsler, små slanger (blunt head snake), flaggermus og mengder av flyvende ting som var veldig glade i lyset fra lyktene våre. Vi hørte også fugler, aper og mange andre lyder som vi ikke viste hva var. Jungelen var full av liv, og det var utrolig spennende å gå langs stien uten å vite hva man ville se neste gang. Vi gikk et godt stykke innover før vi snudde for å gå tilbake til lodgen. Etter å ha satt fra oss støvlene sa vi god natt til hverandre, og vi gikk til hver vår bungalow.

Da vi kom opp på trappen så jeg en gecko som sto på veggen ved inngangsdøren. Da jeg skulle snu meg for å si det til Målfrid så jeg at det satt enda én på raftet under taket. De satt nok der for å spise det som kom av fluer og nattsvermere bort mot utelysene. Vi skulle tidlig opp neste dag for å gå en lengre tur gjennom jungelen. Etter å ha pusset tenner gikk vi til køys, passelig trøtte etter en lang dag. Lydene fra regnskogen var overraskende dyssende der vi sakte, men sikkert drev lengre inn i drømmeland.

Endelig skal vi få se Machu Picchu

Machu Picchu var det første vi begge nevnte da vi så smått begynte å leke med tanken om at vi ville reise på en lengre tur, og at denne turen skulle gå til Sør-Amerika. Denne hellige Inkabyen høyt oppe i fjellene har noe mystisk over seg, og man føler en viss tiltrekning til den. Det føltes som om man alltid har visst at man på ett eller annet tidspunkt i livet skulle ta turen for å oppleve den.

Machu Picchu er egentlig navnet på et fjell som rager over byen, som sammen med Wayna Picchu (også kalt Huayna Picchu) og noen mindre topper omkranser byen. Arkeologene mener at byens hovedfunksjon var å være et spirituelt og hellig sted for å tilbe gudene, og de mange templene som byen består av er et bevis på dette. Trolig bygde Inkaene byen oppe i fjellene for å gjemme sine skatter, helligdommer og seg selv fra spanjolene, som jaktet etter alt av verdi. Det måtte ha tatt mange tiår å bygge Machu Picchu, som tildels er hugget rett ut av berget, men det er mange tegn på at de ikke ble helt ferdig. Av en eller annen grunn forlot inkaene byen, som grodde over og ble glemt, helt til den ble oppdaget igjen i 1911 av amerikaneren Hiram Bingham, som så brukte 30 år på å utgrave ruinene.

Guiden vår Jhon mente det beste var å få en tidlig start på turen opp til Machu Picchu, for å unngå de store hordene, og slik at vi kunne få se en folketom by. Vi hadde derfor satt alarmen til å ringe klokken fire om morgenen, for å kunne være klar nede i hotellresepsjonen til kl. 05:00. Det gikk ikke lynraskt å få kommet seg ut av senga, via dusjen og i klærne. Det var en passelig mutt gjeng vi møtte i resepsjonen, trøtte men klar for å komme seg opp fjellet.

Jhon møtte oss på hotellet, og vi gikk i samlet tropp bort til der bussene sto, som skulle ta oss opp til Machu Picchu. Det var bekmørkt ute, litt småkaldt og luften føltes rå, siden det hadde regnet en del i løpet av natten. Det ble litt køståing før vi ble sluppet inn på bussen, som startet mot veien opp fjellet. Fjellsidene opp fra dalbunnen er stupbratte, og veien snirkler seg i sikksakk oppover. Trollstigen blekner i forhold til denne smale, svingete og humpete veien, hvor det ikke fantes snev av autovern. Som vi har blitt vant til så prøvde sjåføren å sette ny rekord oppover fjellsiden, og vi satt med hjertet i halsen etterhvert som vi kom høyere og høyere. Det begynte så smått å lysne, og vi kunne se de lave skyene og disen danse rundt fjellene. Hele veien kjørte vi forbi folk som hadde valgt å gå til toppen, opp bratte trapper som tildels var hugget inn i berget.

Vi ankom inngangsområdet og ble satt av bussen foran porten inn til selve byruinene. Vi var kanskje den tredje bussen som kom til toppen, sammen med de få som hadde startet tidlig nok på gåturen til at de nå var nådd helt opp. Det var derfor så å si ingen kø da de begynte å slippe inn folk klokken seks. Det var en del skyer som sveipet over fjellet, så vi var litt urolig for om vi skulle få sett Machu Picchu i panorama.

Da vi kom inn på området gikk vi rett opp på den første høyden, hvor man får en utrolig utsikt over byen, og hvor alle de klassiske bildene av ruinene er tatt. Som om det var bestilt så åpnet skyene seg opp og åpenbarte et fantastisk syn. Det var et sånn øyeblikk der man bare blir stående stille å se utover, uten å si et ord, av redsel for å ødelegge en sånn magisk opplevelse. Jhon var fulstendig klar over hvilken opplevelse dette er, for han trakk seg tilbake og lot oss få litt tid til å ta dette inn, før han etter en stund samlet oss og begynte å fortelle om historien til stedet.

Etter mange bilder av utsikten gikk vi ned og inn i byen hvor vi besøkte de forskjellige delene av ruinene, som boligområdene, husene til overklassen, huset til kongen, de forskjellige templene, og områder som ble brukt til å dyrke mat og for dyrehold. De hadde til og med noen lamaer for å illustrere dette. Jhon forklarte i vei etterhvert som vi gikk igjennom ruinene. Etter et par timer var vi ferdig med den guidede delen av turen og vi kunne gå rundt på egenhånd. Da det ikke var lov å spise inne blant ruinene, så gikk vi ut til inngangsområdet for å drikke, spise og gå på do.

Solen var nå kommet opp og det ble straks varmere. Fra Machu Picchu har man mulighet til å kunne klarte opp på toppen av Wayna Picchu, hvor inkaene har bygget et tempel. Som de fleste fjell i området er fjellsidene opp mot toppen ekstremt bratte. Turen opp til toppen er uten guide, og går på en smal sti med trappetrinn som er hugget ut rett i berget. Om man vil gå turen må den bestilles noen dager på forhånd, og er ikke inkludert i resten av turen. Det var kun oss og en av de engelske jentene som hadde bestilt turen, men hun bestemte seg for å droppe det, siden de hadde gått i tre dager før de kom til Aguas Calientes.

De slipper kun 400 personer per dag opp på Wayna Picchu, i to puljer, og vi skulle med i andre pulje som startet klokken ti. Vi vandret litt rundt i ruinene før vi gikk bort til slusen, hvor man startet turen opp mot toppen. Vi var blant de første i vår pulje, og det gikk ikke lang tid før vi så konturene av hvordan turen ville bli. Det gikk først litt opp før vi kom ned til en smal passasje over til selve Wayna Picchu. Derfra gikk stien rett til værs, langs bratte trappetrinn hugget inn i fjellet. Hadde man mistet fotfeste hadde man ikke stoppet før man var nede i dalen, noe en vi møtte på vei ned nesten gjorde, da han tråkket utfor stien. Vi fikk tatt tak i han før han forsvant.

Det var om å ta det pent å rolig, også for ikke å dø av utmattelse. Det var tungt å gå, men utsikten var fantastisk, de gangene vi turte å kikke ned. Etter ca en time nådde vi opp til tempelruinene, som på lik linje med oss nesten klamret seg til den smale toppen. Uheldigvis var toppen innhyllet i skyer, som blokkerte utsikten mot Machu Picchu. Vi brukte litt tid der oppe i håp om at skyene skulle bli borte, men vi begynte snart på nedturen. Vi hadde ikke gått langt da skyene forsvant og viste oss Machu Picchu i all sin skjønnhet. Nedturen var også rimelig tung, og det var godt å komme ned og kunne sette seg å slappe av litt.

Vi gikk litt mer rundt i ruinene, nå som det var sol. Bussene ned igjen gikk hele tiden, så da vi kom til inngangsområdet stilte vi oss i kø. Det gikk enda hurtigere ned enn det gjorde opp, og vi satt med hjertet i halsen hele turen. Nede i Aguas Calientes var det lite annet å gjøre enn å gå tilbake til togstasjonen for å vente på toget tilbake. Vi fikk oss litt mat, og kunne sitte å bruke litt tid på å fordøye alle inntrykkene fra en fantastisk dag. Dette er noe ingen av oss kommer til å glemme.

På vei mot Machu Picchu

Klokka 08 på morningen torsdag 5. februar tok vi bussen fra Puno til Cusco, og denne gangen gikk det som en drøm. Det var en tilsvarende luksusbuss som fra La Paz til Puno, men nå var det nesten ingen folk ombord. Turen tok ca sju timer og vi kunne slappe av/sove hele veien om vi ville, uten videre forstyrrelser.

Vi sjekket inn på Tierra Viva Hotel i halv fire-tiden (tilsvarende hotellkjede som i Puno – vi likte oss godt der) og gikk etterhvert ut for å utforske den nye byen vi hadde ankommet. Cusco er den fjerde største byen i Peru med sine 300 000 innbyggere, og den ligger 3400 meter over er havet. Man får ikke nødvendigvis inntrykk av at byen er spesielt stor, da bysentrum kun består av et stort torg omringet av en katedral, noen restauranter og en kirke, samt ett par mindre torg med tilstøtende gater.

Første ettermiddagen/kvelden fant vi fort veien til en irsk pub (av en eller annen grunn er det lett å «ty» til de irske pubene). Der spiste vi mat, for øvrig den beste quesadillaen jeg tror jeg noen gang har spist, og tok ett par øl som seg hør og bør på en irsk pub. Da vi skulle gå bøttet det ned utenfor, så vi drøyde den litt til og tok like godt en pisco sour mens vi ventet 😉 Ikke den beste vi har smakt, men det er jo tross alt nasjonaldrinken i Peru og måtte prøves.

I Cusco gjorde vi ikke så veldig mye annet enn å tusle rundt i gatene for å se oss litt rundt, spiste god mat, koste oss og slappet av. Det var ulike turer og aktiviteter man kunne dra på, men vi ventet bare på at avreisedagen for turen med stor T skulle komme. Det kom en real regnskur minst en gang om dagen, så vi merket mer til regntiden her enn noe annet sted så langt på turen.

Det må jo nevnes at Arsenal spilte kamp den ene dagen vi var der, kl 07 lokal tid. Ingen hindring det for øvrig. Kampen ble vist på tv på hotellrommet og i hvertfall en av oss var ivrig tilskuer til tross for det tidlige tidspunktet 😉 Vi har vel nesten ikke gått glipp av en eneste Arsenal-kamp i løpet av turen vår.

Vi var to netter på Tierra Viva før vi flyttet over til Milhouse Backpacker Hostel kvelden før avreisen til Machu Picchu. Hostellet var forhåndsbestilt i forbindelse med turen til MP, så hvis det ikke hadde vært for det ville vi nok blitt værende der vi var.

Etter frokost på søndagen ble vi plukket opp av en minibuss utenfor hostellet. Den kjørte ett par runder rundt i byen for å plukke opp ett par personer til før vi var på vei mot Ollantaytambo, en liten landsby ca halvannen time fra Cusco, der togturen vår mot Machu Picchu skulle starte.

I Ollantaytambo var det flere ulike togtyper man kunne ta: Peru Rail, som så ut som et vanlig, moderne tog og Inca Rail, som var et litt eldre, ærverdig togsett. I tillegg til de to var det et tog som tilbudte litt mer luksus med restaurantvogn a la 1900-tallet, hvor man kunne reise standsmessig slik Hiram Bingham (oppdageren av Machu Picchu) gjorde i 1911. Vi var booket inn på Inca Rail, der vi fikk snacks og drikke servert på veien. Toget snirklet seg avgårde den halvannen timen det tok, blant bratte fjell og fantastisk natur. Vi kunne til og med se noen av de som hadde valgt å ta bena fatt oppi fjellsidene. Vi valgte derimot å avstå fra tredagers vandring i fjellet og valgte en dagstur med tog og minibuss i stedet. Det passet oss i grunnen helt perfekt, spesielt da vi fikk høre at de som gikk hadde hatt mye regn underveis.

Vel framme i Aguas Calientes i ett-tiden, ble vi møtt av en kar som viste oss vei til hostellet vi skulle sove på. Han fortalte oss at vi skulle møte guiden vår, Jhon, der kl 18 for mer info om morgendagen og felles middag på kvelden. Etter å ha installert oss gikk vi og spiste lunsj. Vi ble sittende en god stund på restauranten, da det plutselig kom en real regnskur (regntid, ser du..), så vi så ingen grunn til å løpe rundt i regnet.

Aguas Calientes er for øvrig endestasjonen til toget, før man starter på siste etappen opp mot Machu Picchu, enten til fots eller med buss. Det er et lite tettsted i bunnen av dalen, midt mellom stupbratte fjellsider. Stedet er fullpakket med turistbutikker, restauranter og overnattingssteder.

På kvelden møtte vi guiden og fire stk han hadde hatt med seg på en tredagers tur i fjellet. Ei fra Danmark og tre stk fra England, alle i 20-årene. Vi hadde et hyggelig middagsmåltid sammen og fikk vite at oppmøtet før bussturen til Machu Picchu dagen etter var kl 04:50! Ja, så da var det bare å komme seg i seng så fort som mulig 🙂