Severdigheter

Ferie, Mellom-Amerika, Natur, Nicaragua, Reise, Severdigheter, Sightseeing

Ometepe

Vi ble hentet tidlig fra hotellet av transporten vår. Siden det kun var oss som skulle til Ometepe så var det en vanlig personbil som kom å hentet oss. Kollektivtilbudet i Sør- og Mellom-America er sånn sett veldig dynamisk.

Turen fra Granada til San Jorge gikk uten noen store overraskelser, og vi ankom fergeleiet i god tid før avgang. Ometepe er en øy som ligger ute i Nicaraguasjøen. Øya er egentlig to store vulkaner som har skapt en ganske stor øy som stiger opp av sjøen. Den næringsrike vulkanasken har gjort at øya er veldig frodig, og med et rikt dyreliv. Ca 30000 mennesker har også slått seg ned på øya, hvor de driver blant annet med turisme, fiskeri, kaffeproduksjon og annet jordbruk.

På fergeleiet ble vi sittende litt å vente på fergen. Vi tok en kaffe og litt brus mens vi ventet. Det begynte å samle seg opp med biler og folk, blant annet en gruppe med amerikanske ungdommer som visstnok skulle til et barnehjem på øya for å jobbe som frivillig. De var like høylytte som alle andre amerikanere vi møtte på turen.

Etterhvert kom fergen og biler, folk og fe begynte å fylle opp både dekk, takterrasse og andre rom på båten. Vi fikk plass oppe på takterrassen på toppen av fergen, hvor vi hadde en veldig fin utsikt rundt båten.

Det var sol, men det blåste en ganske sterk vind over innsjøen. Nicaraguasjøen er en ganske stor innsjø, så vinden hadde skapt nokså store bølger som til tider var hvite på toppene. Fergen var tydeligvis rimelig flatbunnet, uten noe kjøl å skryte av, så den gynget godt fra side til side når den sakte men sikkert tok oss over mot Ometepe.

Jeg er ikke redd i båt, men det var behagelig å få jord under føttene igjen når vi kom i land i Moyogalpa, som er en av to litt større landsbyer på øya. På fergeleiet i Moyogalpa sto den vanlige velkomstkomiteen av taxisjåfører som veldig gjerne ville hjelpe deg med å komme deg dit du skulle, bortsett fra at på Ometepe var dette tuc tuc-sjåfører. Vi hadde sett på kartet at det ikke skulle være så langt til hotellet, så vi hadde planlagt å gå. Vi gikk for sikkerhets skyld innom den lokale turistinformasjonen, som ikke var mer enn et slitent skur rett ved fergeleiet.

I turistinformasjonen satt det en yngre kar som snakket veldig godt engelsk (som ikke er normen i Sør- og Mellom-Amerika), og som rådet oss å ta en tuc tuc. Han jobbet forøvrig også på hotellet vi skulle til, så han fikset sjåfør til oss.

Det var godt vi tok en tuc tuc, for det var et godt stykke til hotellet, spesielt med de store ryggsekkene våre. Vi hadde booket oss inn på et lite hotell med middels standard, og som hadde et lite basseng utenfor. Etter å ha kommet oss på plass på hotellrommet møter vi igjen fyren fra turistinformasjonen som nå tydeligvis er resepsjonist. Vi spør han om ting å gjøre på Ometepe, og han foreslår at vi skal reise til et nes ikke så langt unna for å se på solnedgangen. I tillegg avtaler vi en tur rundt om på øya dagen etter for å se noen severdigheter. Han skal organisere alt for oss.

Vi tok oss litt mat og et par øl på hotellet mens vi ventet på å bli hentet. Når det nærmet seg ettermiddag så ble vi hentet av tuc tuc-sjåføren. Vi kjørte sørover fra Moyogalpa mot Punta Jesús Maria, som neset het. På veien kjørte vi over flyplassen på Ometepe, og da mener jeg bokstavelig talt tvers over stripa. Langs etter veien var det mange skilter med teksten «Ruta de evacuación». Som nevnt så er øya egentlig to store vulkaner.

Neset besto av sand og rakk ganske langt ut i innsjøen, og helt på enden var det en rimelig provisorisk bar med noen campingstoler utenfor. Det var noen gutter som spilte fotball i sanden, mens noen lokale satt i solveggen og spilte kort. Vi tuslet forbi baren og gikk ut til ytterst på neset. Sanden var nesten helt sort, siden den var skapt av vulkansk stein. Det var veldig annerledes å se vannet vaske over den mørke stranden. Vi tok noen bilder før vi gikk tilbake til baren for å kjøpe oss en øl og vente på solnedgangen. Sjåføren satt i tuc tuc’en og småsov, og ventet til vi ville hjem igjen. Vi nøt roen, ølen og den synkende solen. Det ble en fantastisk solnedgang. Når solen var gått ned ble det raskt mørkt, så vi tok en liten runde ut på neset igjen før vi kjørte tilbake til hotellet. Etter å ha stått opp tidlig så var vi litt trøtte, så det ble en tidlig kveld på oss.

Dagen etter skulle vi bli hentet av sjåføren vår for litt sightseeing. Vi sto opp, stelte oss og spiste frokost. Etterpå ble vi hentet og vi kjørte igjen sørover langs «hovedveien». Vi kjørte lengre enn dagen før, til neste nes ved navn Punta Piñuela. Der gikk vi oss en runde på stiene i området for å se på natur og dyreliv. Det var det klassiske utvalget av insekter og firfirsler, samt at vi fikk se både edderkoppaper og brøleaper. Det var også en smaragdgrønn innsjø, som jeg er usikker på om var naturlig.

Derfra kjørte vi over øya og ned til stranden på andre siden, som lå på landbroen mellom de to vulkanfjellene. Der var det en restaurant med utsikt utover sjøen hvor vi slo oss ned for å spise lunch. Etter lunchen gikk vi litt etter stranden, før vi satte oss ned på noen solstoler. I nærheten drev de med trening av hester i vannkanten. Vi ble sittende å se litt på det.

Neste stopp var Ojo de Agua, en ferskvannskilde og badeplass midt inne i skogen på toppen av øya. Det var en god del lokalbefolkning som satt rundt kanten og som badet i kilden, samt en og annen turist som var lett gjenkjennelig på hudfargen. Vi fant oss ett par solstoler som vi slo oss ned i og ble sittende å nyte dagen. Vi badet og koste oss i en god stund, før vi satte kursen tilbake til hotellet.

Vi var tilbake på hotellet i ca halv fire tiden, og vi bestemte oss for å slappe litt av på rommet. Jeg lå ikke så veldig lenge før jeg ble rastløs, så jeg gikk ut til bassenget for å ta en dukkert. Der kom jeg i prat med en kanadier som også kjølte seg av i vannet. Han og kona bodde også på hotellet. De var kanskje i 50 årene, og hadde førtidspensjonert seg etter å ha solgt deres firma hjemme i Canada. Det hadde de tjent så pass mye på at de kunne pensjonere seg, og brukte nå tiden sin på å reise rundt i verden. Vi fant ut at vi begge skulle til San Juan del Sur som neste destinasjon på reisen.

Om kvelden gikk vi inn til sentrum av Moyogalpa for å spise middag. Det ble ingen sen kveld for vi var nokså slitne, samt at vi skulle reise videre neste morgen. Nå var målet en liten by på stillehavskysten, helt sør i landet. San Juan del Sur skulle være en surfeby med mange restauranter og barer, og ikke minst en lang rekke fantastiske strender. Vi gledet oss!

Ferie, Lima, Mat og drikke, Peru, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

Lima 14.-19. februar

Panorama Plaza San Martin, i sentrum av Lima

Etter noen dager i jungelen med høy luftfuktighet og etterhvert klamme og skitne klær, så vi virkelig fram til noen dager på hotell i storbyen.

Vi hadde booket rom på det som på nettet så ut til å være et hyggelig hotell i peruansk stil, beliggende i bydelen Miraflores. Vi ble derimot litt skuffet da vi åpnet døra til hotellrommet og fikk se et nokså lite rom med to enkeltsenger. Det var ikke akkurat det vi hadde bestilt. Vi ringte ned til resepsjonen, og de mente det var twin-room som lå inne i bestillingen. Jeg sa det måtte være en feil og spurte om de kunne undersøke muligheten for å bytte. En kar kom etter kort tid opp for å følge oss til et nytt rom. Det var også et ganske lite rom, med en dobbeltseng, ja, men det var fortsatt ikke det rommet vi hadde bestilt i følge vår bekreftelse.

Standarden var på langt nær i tråd med de forventningene vi hadde hatt til stedet, så vi var egentlig ganske misfornøyde nå. Vi er ikke storforlangende, men rett skal være rett. Vi gikk derfor ned til resepsjonen for å si at vi kun ønsket å bo der en natt, ikke fem netter som opprinnelig bestilt. Damen i resepsjonen sa vi i såfall måtte gjøre endringen inne på booking.com, noe det viste seg å være altfor sent til. Vi stod 20 min i telefonkø til booking.com uten å få svar, så kostnaden for å ringe overgikk nesten avbestillingsgebyret, som vi for øvrig ikke hadde tenkt å betale. Thomas gikk ned i resepsjonen igjen, denne gang for å vise bilder av rommet vi hadde fått bekreftet. Den type rom var ikke lenger ledig, så det var jo tydelig at hotellet eller booking.com hadde gjort en feil med bestillingen vår. Thomas og resepsjonisten ble enige om at vi skulle få bo der kun ei natt uten ekstra kostnad mot at vi sendte en forklaring av situasjonen til booking.com pr mail.

Nytt hotell ble booket på null komma svisj, og vi kunne endelig senke skuldrene og puste lettet ut. Vi tok etterhvert turen ut for å finne oss noe mat. På vei ut av hotellet så vi plutselig et kjent ansikt. Der satt hun ene canadiske damen vi hadde vært i jungelen sammen med, så vi måtte selvsagt slå av en prat med henne før vi gikk videre.

Hotellet lå ca tjue minutters gange unna hovedgaten i området, så vi tuslet bort dit i håp om å finne noe godt å spise. Vi slo oss ned på en hyggelig uterestaurant, spiste biff bearnaise og innså at det var selveste Valentine’s Day ❤

Dagen etter flyttet vi over til det nye hotellet, med en litt mer oppgradert standard, noe vi var meget fornøyd med. Nå var det også kortere avstand til hovedgaten og selve sentrum av området. Denne dagen sjekket vi ut et kjøpesenter som skulle ligge under jorden nede ved kysten. Vi kunne ikke se det da vi kom ned dit, men oppdaget etterhvert noen trappenedganger, så vi strenet mot de. Det var ett par etasjer med butikker vendt ut mot havet. Det var en flott utsikt, men ikke så mange butikker etter vår smak, så vi endte opp med å spise lunsj på en god italiensk restaurant der før vi vendte snuten tilbake til hotellet.

Neste dag dro vi ut i 11-tiden på jakt etter et sted vi kunne se Arsenal-kamp, så klart. Kampene starter jo som kjent ganske tidlig her i Sør-Amerika pga tidsforskjellen til England, men hva gjør man ikke for det beste laget? 😉 Vi fant til slutt en uterestaurant der tv-skjermen allerede var skrudd på, men der de ikke hadde åpnet helt enda. Damen som var der jobbet fortsatt med å klargjøre restauranten for dagen, men viste oss likevel til et bord. Kampen endte med seier, så da var alt bare fryd og gammen den dagen der 🙂

De neste dagene sløvet vi en del på hotellet, fikk sett enda en fotballkamp (Champions League med et og annet lag) og testet publivet på kvelden, levert inn klærne våre til vask hos et lokalt vaskeri, før vi den siste dagen valgte å være litt ordentlig turister. Vi bestemte oss for å ta en tur til downtown av byen, det var ikke spesielt anbefalt av fyren fra Lima vi traff i Bolivia, men vi tenkte det var litt ålreit å se noe annet enn bare Miraflores. Taxisjåføren kjørte som en tulling, som de fleste her i Sør-Amerika, så det er jo bare et under at man kommer helskinnet fram. Det var heldigvis sikkerhetsbelter bak, noe som for øvrig har hørt til sjeldenhetene her til lands, og taxituren varte og rakk. Derfor var jeg rimelig glad da jeg endelig kunne sette begge bena på jorda ved Plaza de Armas i Lima sentrum.

Det var ikke så mye å trakte etter i sentrum, så vi bestemte oss for å dra videre til en severdighet i byen kalt Huaca Pucllana, et område bestående av ruiner og en pyramide fra tiden 200 og 700 år e.K. Vi spiste en bedre lunsj der før vi ble med på en guidet tur, hvor vi ble fortalt at dette var et seremoniellt og administrativt senter for en gammel sivilisasjon dannet i Lima på den tiden. Det ble en lang dag til slutt, så vi endte med å bestille room-service på hotellet den kvelden og fikk pakket sekken vår før avreise til Colombia og Cartagena dagen etter.

Ferie, Natur, Peru, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

Endelig skal vi få se Machu Picchu

Åpen plass med Wayna Picchu i bakgrunnen

Machu Picchu var det første vi begge nevnte da vi så smått begynte å leke med tanken om at vi ville reise på en lengre tur, og at denne turen skulle gå til Sør-Amerika. Denne hellige Inkabyen høyt oppe i fjellene har noe mystisk over seg, og man føler en viss tiltrekning til den. Det føltes som om man alltid har visst at man på ett eller annet tidspunkt i livet skulle ta turen for å oppleve den.

Machu Picchu er egentlig navnet på et fjell som rager over byen, som sammen med Wayna Picchu (også kalt Huayna Picchu) og noen mindre topper omkranser byen. Arkeologene mener at byens hovedfunksjon var å være et spirituelt og hellig sted for å tilbe gudene, og de mange templene som byen består av er et bevis på dette. Trolig bygde Inkaene byen oppe i fjellene for å gjemme sine skatter, helligdommer og seg selv fra spanjolene, som jaktet etter alt av verdi. Det måtte ha tatt mange tiår å bygge Machu Picchu, som tildels er hugget rett ut av berget, men det er mange tegn på at de ikke ble helt ferdig. Av en eller annen grunn forlot inkaene byen, som grodde over og ble glemt, helt til den ble oppdaget igjen i 1911 av amerikaneren Hiram Bingham, som så brukte 30 år på å utgrave ruinene.

Guiden vår Jhon mente det beste var å få en tidlig start på turen opp til Machu Picchu, for å unngå de store hordene, og slik at vi kunne få se en folketom by. Vi hadde derfor satt alarmen til å ringe klokken fire om morgenen, for å kunne være klar nede i hotellresepsjonen til kl. 05:00. Det gikk ikke lynraskt å få kommet seg ut av senga, via dusjen og i klærne. Det var en passelig mutt gjeng vi møtte i resepsjonen, trøtte men klar for å komme seg opp fjellet.

Jhon møtte oss på hotellet, og vi gikk i samlet tropp bort til der bussene sto, som skulle ta oss opp til Machu Picchu. Det var bekmørkt ute, litt småkaldt og luften føltes rå, siden det hadde regnet en del i løpet av natten. Det ble litt køståing før vi ble sluppet inn på bussen, som startet mot veien opp fjellet. Fjellsidene opp fra dalbunnen er stupbratte, og veien snirkler seg i sikksakk oppover. Trollstigen blekner i forhold til denne smale, svingete og humpete veien, hvor det ikke fantes snev av autovern. Som vi har blitt vant til så prøvde sjåføren å sette ny rekord oppover fjellsiden, og vi satt med hjertet i halsen etterhvert som vi kom høyere og høyere. Det begynte så smått å lysne, og vi kunne se de lave skyene og disen danse rundt fjellene. Hele veien kjørte vi forbi folk som hadde valgt å gå til toppen, opp bratte trapper som tildels var hugget inn i berget.

Vi ankom inngangsområdet og ble satt av bussen foran porten inn til selve byruinene. Vi var kanskje den tredje bussen som kom til toppen, sammen med de få som hadde startet tidlig nok på gåturen til at de nå var nådd helt opp. Det var derfor så å si ingen kø da de begynte å slippe inn folk klokken seks. Det var en del skyer som sveipet over fjellet, så vi var litt urolig for om vi skulle få sett Machu Picchu i panorama.

Da vi kom inn på området gikk vi rett opp på den første høyden, hvor man får en utrolig utsikt over byen, og hvor alle de klassiske bildene av ruinene er tatt. Som om det var bestilt så åpnet skyene seg opp og åpenbarte et fantastisk syn. Det var et sånn øyeblikk der man bare blir stående stille å se utover, uten å si et ord, av redsel for å ødelegge en sånn magisk opplevelse. Jhon var fulstendig klar over hvilken opplevelse dette er, for han trakk seg tilbake og lot oss få litt tid til å ta dette inn, før han etter en stund samlet oss og begynte å fortelle om historien til stedet.

Etter mange bilder av utsikten gikk vi ned og inn i byen hvor vi besøkte de forskjellige delene av ruinene, som boligområdene, husene til overklassen, huset til kongen, de forskjellige templene, og områder som ble brukt til å dyrke mat og for dyrehold. De hadde til og med noen lamaer for å illustrere dette. Jhon forklarte i vei etterhvert som vi gikk igjennom ruinene. Etter et par timer var vi ferdig med den guidede delen av turen og vi kunne gå rundt på egenhånd. Da det ikke var lov å spise inne blant ruinene, så gikk vi ut til inngangsområdet for å drikke, spise og gå på do.

Solen var nå kommet opp og det ble straks varmere. Fra Machu Picchu har man mulighet til å kunne klarte opp på toppen av Wayna Picchu, hvor inkaene har bygget et tempel. Som de fleste fjell i området er fjellsidene opp mot toppen ekstremt bratte. Turen opp til toppen er uten guide, og går på en smal sti med trappetrinn som er hugget ut rett i berget. Om man vil gå turen må den bestilles noen dager på forhånd, og er ikke inkludert i resten av turen. Det var kun oss og en av de engelske jentene som hadde bestilt turen, men hun bestemte seg for å droppe det, siden de hadde gått i tre dager før de kom til Aguas Calientes.

De slipper kun 400 personer per dag opp på Wayna Picchu, i to puljer, og vi skulle med i andre pulje som startet klokken ti. Vi vandret litt rundt i ruinene før vi gikk bort til slusen, hvor man startet turen opp mot toppen. Vi var blant de første i vår pulje, og det gikk ikke lang tid før vi så konturene av hvordan turen ville bli. Det gikk først litt opp før vi kom ned til en smal passasje over til selve Wayna Picchu. Derfra gikk stien rett til værs, langs bratte trappetrinn hugget inn i fjellet. Hadde man mistet fotfeste hadde man ikke stoppet før man var nede i dalen, noe en vi møtte på vei ned nesten gjorde, da han tråkket utfor stien. Vi fikk tatt tak i han før han forsvant.

Det var om å ta det pent å rolig, også for ikke å dø av utmattelse. Det var tungt å gå, men utsikten var fantastisk, de gangene vi turte å kikke ned. Etter ca en time nådde vi opp til tempelruinene, som på lik linje med oss nesten klamret seg til den smale toppen. Uheldigvis var toppen innhyllet i skyer, som blokkerte utsikten mot Machu Picchu. Vi brukte litt tid der oppe i håp om at skyene skulle bli borte, men vi begynte snart på nedturen. Vi hadde ikke gått langt da skyene forsvant og viste oss Machu Picchu i all sin skjønnhet. Nedturen var også rimelig tung, og det var godt å komme ned og kunne sette seg å slappe av litt.

Vi gikk litt mer rundt i ruinene, nå som det var sol. Bussene ned igjen gikk hele tiden, så da vi kom til inngangsområdet stilte vi oss i kø. Det gikk enda hurtigere ned enn det gjorde opp, og vi satt med hjertet i halsen hele turen. Nede i Aguas Calientes var det lite annet å gjøre enn å gå tilbake til togstasjonen for å vente på toget tilbake. Vi fikk oss litt mat, og kunne sitte å bruke litt tid på å fordøye alle inntrykkene fra en fantastisk dag. Dette er noe ingen av oss kommer til å glemme.

Bolivia, Ferie, Natur, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

Opplevelsetur i Uyuni, dag 3

Etter en litt begredelig natt våknet vi tidlig, men ble liggende i sengen og komme sakte, men sikkert til oss selv. Med veldig lite søvn kjente jeg at jeg var litt mutt og grumpy. Det var tomt for rundstykker og pålegg, så dagens frokost var pannekaker og frokostblanding med yoghurt, samt juice og kaffe/te. Det var ikke en veldig snakkesalig gjeng som satte seg inn i firehjulstrekkern, bortsett fra hun fra Australia som spurte og spurte, både teite spørsmål og spørsmål som vi hadde fått svar på før. Merket at lunten min var rimelig kort.

Eneste severdigheten planlagt for dagen var et besøk ved den grønne lagune, og denne lå bare en kort kjøretur unna. Fargene til lagunen kommer av at den innholder arsenikk, som gjorde at vi måtte holde litt avstand. Men flamingoene trivdes godt, og var mer tallrike her enn i noen av de andre lagunene. Arsenikken gjør at flamingoene kunne være relativt uforstyrret, som også gjør at dette er en perfekt rugeplass.

Dette var slutten på severdighetene, så nå var det å sette kursen tilbake til Uyuni. Her snakker vi om en åtte timer lang kjøretur over ulendt terreng, over fjellpass og sletteland. Men det var ikke alle som skulle til Uyuni. En del av reisefølget skulle videre til Chile, som lå kun et kort stykke unna. Vi kom fram til en grensestasjon som kun var en brakke og en bom, høyt oppe i fjellet. Her måtte vi vente på en minibuss som skulle komme fra den chilenske siden. Det tok kanskje tre kvarter før den kom, og vi tok farvel med de som dro.

Bortsett fra lengden var turen tilbake til Uyuni nokså begivenhetsløs. Godt over halvveis stoppet vi for lunsj i en liten landsby, før vi fortsatte ferden mot Uyuni. Vel framme hentet vi den andre sekken hos turoperatøren, fikk lempet begge sekkene hos busselskapet før vi gikk til sentrum av Uyuni for å spise middag og ta oss en velfortjent øl. Foran oss lå en 11 timers busstur til La Paz, som vi ikke spesielt gledet oss til. Vi var så slitne fra disse tre dagene at vi sov store deler av veien. Bortsett fra den første delen av veien ut av Uyuni, hvor ikke Skomperud på Heia har noe å stille opp med engang.

Vi var tilbake i La Paz kl. 05:30 om morgenen og tok en taxi til hotellet, fikk sjekket inn og gikk rett til sengs, etter en etterlengtet dusj. Det kan ta på å være på ferie gitt 🙂

Bolivia, Ferie, Natur, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

Opplevelsetur i Uyuni, dag 2

Vi sov forholdsvis godt i Culpina, selv om vi var våkne noen ganger iløpet av natten. Peruaneren var i godform ute i oppholdsrommet og sang og hoiet litt utover natten. Vi skulle avgårde rimelig tidlig, så vi våknet og spiste frokost rundt syv. Til å være ute i ingenting så var ikke frokosten så verst, med eggerøre, boller, pålegg og kaffe.

Første stopp var en steinørken som var skapt av vulkanutbrudd for lenge siden. Det vistes tydelig av alle de rare formene som steinene hadde. Vi klatret litt rundt og tok bilder. Fargene var utrolig fine, og kunne minne litt om Grand Canyon. Men det er begrenset hvor spennende steiner er, så vi dro vi videre etter ikke så lenge.

Hovedplanen for dagen var å se lagunene og geysirene i nasjonalparken Eduardo Avaroa Andean. For å komme dit måtte vi høyere opp i fjellene. Regnet som vi hadde i Culpina hadde falt som snø når vi kom opp i over 4000 meter. Vi kom over et pass og ned til en liten lagune, som er en grunn sjø full av mineraler. Mineralene gir sjøen forskjellige farger og fører også til oppblomstring av alger, som igjen spises av flamingoer som lever i disse lagunene. Vi gjorde bare et kort stop ved denne lagunen siden det fantes andre større laguner med mer spektakulære farger.

Vi kjørte rundt i et kjempefint landskap med vide sletteland omkranset av høye fjell. Vi forsatte opp i høyden mot Andean-lagunen hvor vi skulle ha lunsj. Ved lagunen var det også forlatte hus og smelteovner etter en nedlagt sølvgruve. Vi kikket litt rundt, før vi spiste lunsj av kylling og ris.

Så gikk turen videre oppover, og vi passerte det høyeste passet på over 5000 meter. Vi skulle til annet område hvor vulkanutbrudd hadde skapt store steinformasjoner som sto opp av sanden. Her er blant annet en stein som ser ut som en kantarell, som er kjent fra kunstverk av Salvador Dali. Her var det tid til flere bilder og klatring.

Det er ganske lange avstander som vi kjører for å se disse severdighetene, og det er som sagt over veldig ulendt terreng. Vi kjører over fjellpass og ned i daler og sletter. Vi må over nok et pass og ned på en slette for å komme til den røde lagune. Denne er farget av jern som finnes i grunnen her. Selv her trivdes flamingoene, som spiste alger fra vannet.

Siste stopp før middag var et vulkansk aktivt område med geysirer. Vi fikk gå rundt huller med kokende stein og sprutende damp. Det var om å se seg for før man satt ned foten, at man ikke tråkket på et lite hull. Noe som en av guidene klarte å legge hånden over et lite dampende hull, og fikk ei bra forbrenning. Det var ett stort hull hvor man kunne se at det boblet voldsomt av kokende stein, og av og til sprutet det opp store «dråper». De fortalte at en uforsiktig tysker hadde falt oppi for noen år siden, og ble kokt levende. Vi var ikke så veldig modige, så vi holdt god avstand.

Nå begynte det å bli sent på dagen, så tiden var inne for å komme seg til vårt overnattingssted. Vi måtte et godt stykke ned fra høyden, på nokså smale og kronglete «veier», ofte med stup på siden. Mye av kjøringen var bare rett over slettene, uten noe som lignet på oppkjørte stier engang. Det var snart mørkt når vi kom fram til en rimelig rustikk hytte ved et vann. Rett ved vannet var det en varm kilde, hvor det var laget som en badestamp. Her holdt vannet 35 grader, selv om det var rundt 10 grader i luften.

Vi skulle bo på et firemannsrom samme med han fra England og hun fra Australia. Det var et nokså enkelt rom med fire enkeltsenger. Vi var spente på hvordan natten kom til å bli. Vi fikk servert en enkel middag, noe som var oppvarmet fra dagen før. Etter en lang dag var vi ikke så kresne, så vi spiste med velvilje.

Vi ble sittende å prate sammen utover kvelden, og noen gikk til og med for å ta seg et kveldsbad, med hodelykt på hodet. Vi gikk etterhvert å la oss, slitne som vi var. Det ble nok en natt uten mye søvn. Jeg lå å snudde og vrei på meg, men søvnen kom ikke. Da morgen kom hadde jeg vel fått meg knappe to timer søvn. Dette skulle bli en tung dag.

Bolivia, Ferie, Natur, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

Opplevelsetur i Uyuni, dag 1

Vi var passe trøtte og slitne da vi ankom Uyuni kl. åtte på morgenen. Byen har litt over 10000 innbyggere, og ble grunnlagt som et handelssentrum for området. I dag er det primært turisme som livnærer byen, som ligger på et karrig platå 3700 meter over havet. Hovedattraksjonen for turister som besøker byen er selvfølgelig saltørken med samme navn, som ligger et kort stykke unna.

Etter at vi ble satt av bussen ved kontoret til Todo Turismo ble vi hentet av ei dame som tok oss med til Red Planet Expeditions, som er firmaet som arrangerer turen vår. De er én av mange slike firmaer som alle driver med opplevelsesturer i området. Det er et veldig ulendt terreng vi skal ut i, så vi blir kjørt rundt i firehjulstrekkere med lokalkjente sjåfører og guider.

På kontoret får vi beskjed om at vi kun kan ha med én ryggsekk, siden det er begrenset plass på takstativet til bilen. Vi går derfor igang med å pakke om til én sekk, alt vi måtte trenge til de tre dagene turen skal vare.

Vi ble tildelt en 4WD tilhørende en sjåfør med navn Santiago, som var en godt voksen, stille og litt værbitt kar som ikke snakket et ord engelsk. Heldigvis kunne guiden vår, Bismark (helt sant) snakke godt engelsk. Vi delte bil med tre andre turister, en fyr fra England, en dame fra Australia og en fyr fra Peru. I tillegg til vår bil var det to andre biler i følget vårt.

Første stopp på turen var lokomotiv-kirkegården i Uyuni. Fjellene rundt Uyuni er fulle av mineraler og metaller som de transporterte til kysten med tog. Jernbanen ble bygget med hjelp fra England på slutten av 1800 tallet, men da gruvene gikk tomme ble alle de gamle damplokomotivene bare parkert.

Klokken nærmet seg nå midt på dagen, så vi kjørte videre til saltfabrikkene for å spise lunsj. Så og si alt av salt som benyttes i Bolivia, samt mye som også eksporteres, utvinnes fra saltørkenen. Fabrikkene drives som de har gjort det i lang tid, hvor det meste er manuelt arbeid.

Etter lunsj skulle vi endelig ut i selve Uyuni saltørken. Heldigvis holdt tordenværet seg i horisonten, så vi fikk sol og gode forhold. Salar de Uyuni er verdens største saltørken på over 10000 kvadratkilometer og ligger på 3656 meter over havet. Det er nesten utenomjordisk å gå rundt på den helt flate og hvite overflaten av salt. Uten referanser spiller dybdesynet deg noen puss, som gjør det moro å leke med perspektiver og fotoapparatet.

Fra saltørkenen kjørte vi sørover til en liten by som heter Culpina, hvor vi fikk servert middag og hvor vi skulle overnatte. Det var et litt rustikk hus, hvor jeg og Målfrid fikk dobbeltrom, mens de andre lå på fellesrom. Her ble vi litt bedre kjent med de andre i følget, og vi kjøpte noen øl som vi hygget oss med. Vi tok det rolig og gikk til sengs i 10 tiden, mens noen av de andre fortsatte litt utover natten. Spesielt han fra Peru, som het Israel!!? og en fra California, som het London!!? holdt det gående 🙂

Regnværet som vi hadde sett i horisonten hele dagen kom nå over byen, og det regnet kraftig det meste av kvelden og natten. Men det er bare deilig å sovne til regn.

Argentina, Brasil, Ferie, Natur, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

Båttur i Iguaçu-elven

Som nevnt i forrige innlegg, så tok vi en båttur på Iguaçu-elven. I tillegg til at det regnet ganske kraftig, så ble vi ført helt inntil noen av fossene, og faktisk helt under en av de. Vi filmet turen med GoPro, og jeg tror dere får et vist inntrykk av hvor vått det var. Smellene dere hører er store vanndråper som treffer kamerahuset. Selv om vi ble dyvåte så var det fantastisk moro!

Argentina, Brasil, Ferie, Natur, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

Den spektakulære Foz do Iguaçu

Vi er nå kommet til Buenos Aires, og har vært her noen dager. Mer om det i senere poster. Først må jeg bare skrive litt, og vise mange bilder, om turen vår til vannfallene i Iguaçu- (Brasil) eller Iguazú- (Argentina) elven.

Vi sa farvel til Rio, etter noen fine dager i denne herlige byen, og tok fly til byen Foz do Iguaçu (ja, den er oppkalt etter fossen) via Sao Paulo. Byen ligger ikke langt fra vannfallene og har ca 260 000 innbyggere. Iguaçu-elven danner litt av grensen mellom Brasil og Argentina, og fossen er delt mellom landene. Ca 80% av vannfallene ligger på argentinsk side, hvor det også ligger en by som heter Puerto Iguazú med rundt 80 000 innbyggere. Turisme er en av hovedbeskjeftigelsene i begge byene.

Vi ble møtt av en hyggelig fyr fra turoperatøren på flyplassen som kjørte oss til hotellet vårt. Vi hadde booket en todagers guidet tur til vannfallene, hvor vi skulle få se de fra både brasiliansk og argentinsk side. Vi skulle bli møtt av vår guide, som het Sidney, neste morgen kl. 8 i resepsjonen, så vi tok en rolig kveld på hotellrommet.

Neste morgen møtte vi Sidney, og fikk også møtt de andre turistene som skulle være med på turen. Det var en svensk familie på fire, hvor foreldrene var pensjonister, samt et godt voksent engelsk par. Vi ble geleidet inn i en minibuss, og turen gikk til den argentinske delen av vannfallene. For å komme dit måtte vi igjennom grenseovergangen mot Argentina. Sidney hadde full kontroll, han samlet inn passene våre og fikk oss klarert på kort tid.

Vi ankom en fornøyelsespark og Sidney fikset billetter og kart til alle. Rundt oss tuslet det små pelskledde dyr som kaltes Coati, som er på størrelse med en stor katt og som er i familie med vaskebjørn. Disse rakkerne var ikke spesielt redd mennesker og de var raske til å stjele til seg mat, selv ut av posene til folk, noe vi så flere ganger. De kunne også finne på å bite om det var noen som gjorde noe de ikke likte, så vi holdt god avstand.

For å se vannfallene hadde de bygget stier rundt til forskjellige utsiktspunkter. Disse stiene gikk også over deler av elven med broer og trapper. Vi kom helt opp til mange av fossene, hvor man ble klissvåt om man ikke hadde regnponcho. Vi fikk sett fossene både nedenfra og fra toppen. Noen av stiene var nokså lange, og vi ble godt fornøyd med gåing etter at vi hadde trasket noen kilometer på stiene. Vannfallene er 2,7 kilometer bred og over 80 meter høye, så det tar tid å få med seg alt.

Etter all gåingen endte vi opp under vannfallene hvor vi fikk tilbud om en båttur med noe som så ut som en forvokst RIB. Om dere noen gang skal til Iguazú så vil jeg på det sterkeste anbefale dere om å ta denne båtturen, det er utrolig kult. Men dere kommer til å bli våte, for selv med regnponcho ble vi dryppende gjennomvåte. Båten kjører ut i strykene under vannfallene, og så nært noen av fossene at vi fikk vann rett i hodet (og alle andre steder). I tillegg til vann fra fossen begynte det også å regne ganske kraftig. Selv om vi ble våte var det dritkult, og vi har noen GoPro-videoer som vi skal prøve å legge ut.

Etter båtturen ble vi satt i land lengre ned i elva. Her satt vi oss inn i en 4WD som hadde åpen topp. Vi fikk så en guidet kjøretur gjennom deler av regnskogen. Iguazú-parken et ikke bare vannfallene, men også en nasjonalpark på hver side (550 km² i Argentina og 1700 km² i Brasil). Jeepen satte oss av i midten av parken akkurat i det himmelen åpnet seg på ny. Vi løp inn i en nærliggende restaurant hvor vi spiste lunch, mens vi tørket etter beste evne. Etter lunch tok vi et lite søtt tog opp til toppen av vannfallene. Herfra gikk det en bro 1100 meter på tvers av elva til Devil’s Throat, som er den største fossen i elva. Etter denne turen var vi ferdige for dagen og ble kjørt tilbake til hotellet.

Neste dag skulle vi se vannfallene fra brasiliansk side. Fornøyelsesparken her er mye mindre, siden den brasilianske delen av vannfallene er kun 20%, men utsikten er mye bedre her. Vi fikk panoramautsikt over vannfallene, som er helt spektakulære. Vi tok en kort runde rundt på stiene og knipset i vei. Vi var ferdig på en snau time, som var greit fordi vi kjente godt all gåingen fra gårsdagen tur i beina. På kvelden gikk vi på en tradisjonell brasiliansk churrascaria-restaurant og spiste oss overmette på kjøtt, med tilhørende deilig Merlot.

Vi hadde jo egentlig ikke planlagt å besøke Iguaçu-fossen i vår originale reiserute. Men det at jeg ble syk over nyttår, og at vi måtte booke om noen flyvninger, gjorde at vi la inn denne turen. Det angrer vi definitivt ikke på. Om noen av dere skal til Brasil, Argentina eller Paraguay så vil jeg påstå at en tur til Iguaçu er obligatorisk. Det er en unik opplevelse!

Brasil, Ferie, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

En kø er en kø er en kø…

Det er selvfølgelig obligatorisk å skulle se de viktigste severdighetene når man kommer til en storby slik som Rio de Janeiro. Og det er vel ikke mange severdigheter som er større enn Copacabana- og Ipanema-strendene, Maracanã stadion, Kristus-statuen og Sukkertoppen (eller Sukkerloffen som det heter lokalt).

Vi er ikke så veldig glad i å stresse rundt for å få med seg alle mulige severdigheter, slik som noen folk er. Vi liker mer å reise rundt i byen og kjenne på livet, sitte på en liten kafé eller fortausrestaurant og oppleve stemningen. Men vi hadde en plan om å få gjort unna det meste av sightseeing i løpet av en dag, slik at vi kunne kose oss med det vi liker de andre dagene. Vi la som mål om ihvertfall få med oss Kristus-statuen (Cristo Redentor) og Sukkertoppen (Pão de Açúcar). Men etter litt diskusjon fant vi ut at vi måtte dele det opp i to dager.

Vi startet dagen med en klar intensjon om å komme oss opp til Cristo Redentor. Det finnes drøssevis med turistsjapper som har forskjellige pakketurer hvor man blir plukket opp på hotellet, får transport fram og tilbake, billett til statuen og lunch på veien. Men disse må typisk bestilles en dag i forveien. Vi skulle jo egentlig bare opp for å få tatt en selfie foran den store fyren, som bevis for at vi hadde vært der. Så vi tenkte at det var like greit å bare ta en taxi opp. Vi spurte en fyr i en av turistsjappene om råd, og han mente at det enkleste var å ta buss opp til foten av Corcovado-fjellet.

Som sagt så gjort, selv om vi brukte litt tid på å skjønne hvordan bussystemet fungerte. Men vi kom oss etterhvert på buss 583 mot Cosme Velho. Man får sett litt av byen på bussturen, som blant annet kjører gjennom Botafogo og Flamengo på veien.

Vel oppe ved Corcovado tenkte vi at nå er det bare en liten togtur opp på toppen som gjenstår. MEN NEIDA! Vi fikk jo den hyggelige beskjeden om at toget som vi trodde gikk hver halvtime ikke gikk før om 3 timer! Uten noe mer forklaring om grunnen. Men vi kunne gjerne benytte minibuss-tjenesten som tydeligvis gikk mye oftere. Vi syntes det var litt kjipt fordi vi hadde hørt at togturen var veldig fin. Men en kjapp tur med minibuss til toppen fikk være greit.

Vi stilte oss i kø og ventet på neste ledige minibuss. Minibussen kom, vi satt oss inn og tenkte: nå er vi snart på toppen. MEN NEIDA! Vi ble bare kjørt 200 meter opp en bakke der vi måtte ut for å kjøpe billetter, for så å stille oss i ny kø for å komme inn i minibussen igjen. Vi kom oss inn og fant oss seter, litt smått oppgitt, men endelig var vi på vei mot toppen. Minibussen kjørte i et halsbrekkende tempo opp den smale og veldig svingete veien, som får Trollstigen til å se ut som autobahn. Sjåføren måtte tydeligvis være en pensjonert rallyfører, for det skrenset og hylte i dekk mens vi ble kastet rundt som bingokuler inne i bilen. Vi håpet inderlig at vi snart var fremme på toppen av fjellet. MEN NEIDA!

Vi ble satt av på en parkeringsplass et stykke unna toppen, og ble geleidet inn i en ny kø. Denne køen snirklet seg mellom biler som var parkert i lett uorden på dette kaoset av en parkeringsplass. Når vi nærmet oss slutten av køen så vi jo at dette kun var en for-kø for en mye lengere kø litt bortenfor. Vi sto i kø i en drøy time, i noen og tredve grader, før vi fikk lov til å sette oss inn i en ny minibuss. Denne sjåføren hadde vist kjørt Formel 1 i sin ungdom. Vi for som vaskeballer oppover fjellsiden, men snart var vi oppe ved statuen.

Det første vi gjorde var å sette oss ned å hvile på en uterestaurant, få oss noe mat og drikke, og komme oss igjen etter strabasene. Vi fikk tatt noen bilder av den strålende utsikten over Rio og strendene. Vi gikk så opp de siste trappene opp til statuen og fikk tatt selfiene som hele turen hadde vært for. Etter 10 minutter i folkemyldret var vi godt fornøyd og vi gikk ned igjen for å stille oss i kø for minibussturen ned igjen. Vi ble kjørt ned til parkeringsplassen hvor vi var så heldige å få lov til å stå i en ny kø for neste minibuss. Men snart var vi nede i Cosme Velho og kunne hoppe på buss 584 mot Copacabana og Ipanema. Det var rimelig deilig å få tatt seg en kald dusj, lagt seg på sengen og åpnet en boks med kald Skol-øl.

Dette var litt av en tur, i alle fall for oss som ikke er noe spesielt glad i slike severdigheter. Vi hadde brukt så å si hele dagen på denne galskapen. Vi er nå klar for ren hygge de resterende dagene i Rio, og så kan Sukkerloffen være Sukkerloffen 😛