Den spektakulære Foz do Iguaçu

Vi er nå kommet til Buenos Aires, og har vært her noen dager. Mer om det i senere poster. Først må jeg bare skrive litt, og vise mange bilder, om turen vår til vannfallene i Iguaçu- (Brasil) eller Iguazú- (Argentina) elven.

Vi sa farvel til Rio, etter noen fine dager i denne herlige byen, og tok fly til byen Foz do Iguaçu (ja, den er oppkalt etter fossen) via Sao Paulo. Byen ligger ikke langt fra vannfallene og har ca 260 000 innbyggere. Iguaçu-elven danner litt av grensen mellom Brasil og Argentina, og fossen er delt mellom landene. Ca 80% av vannfallene ligger på argentinsk side, hvor det også ligger en by som heter Puerto Iguazú med rundt 80 000 innbyggere. Turisme er en av hovedbeskjeftigelsene i begge byene.

Vi ble møtt av en hyggelig fyr fra turoperatøren på flyplassen som kjørte oss til hotellet vårt. Vi hadde booket en todagers guidet tur til vannfallene, hvor vi skulle få se de fra både brasiliansk og argentinsk side. Vi skulle bli møtt av vår guide, som het Sidney, neste morgen kl. 8 i resepsjonen, så vi tok en rolig kveld på hotellrommet.

Neste morgen møtte vi Sidney, og fikk også møtt de andre turistene som skulle være med på turen. Det var en svensk familie på fire, hvor foreldrene var pensjonister, samt et godt voksent engelsk par. Vi ble geleidet inn i en minibuss, og turen gikk til den argentinske delen av vannfallene. For å komme dit måtte vi igjennom grenseovergangen mot Argentina. Sidney hadde full kontroll, han samlet inn passene våre og fikk oss klarert på kort tid.

Vi ankom en fornøyelsespark og Sidney fikset billetter og kart til alle. Rundt oss tuslet det små pelskledde dyr som kaltes Coati, som er på størrelse med en stor katt og som er i familie med vaskebjørn. Disse rakkerne var ikke spesielt redd mennesker og de var raske til å stjele til seg mat, selv ut av posene til folk, noe vi så flere ganger. De kunne også finne på å bite om det var noen som gjorde noe de ikke likte, så vi holdt god avstand.

For å se vannfallene hadde de bygget stier rundt til forskjellige utsiktspunkter. Disse stiene gikk også over deler av elven med broer og trapper. Vi kom helt opp til mange av fossene, hvor man ble klissvåt om man ikke hadde regnponcho. Vi fikk sett fossene både nedenfra og fra toppen. Noen av stiene var nokså lange, og vi ble godt fornøyd med gåing etter at vi hadde trasket noen kilometer på stiene. Vannfallene er 2,7 kilometer bred og over 80 meter høye, så det tar tid å få med seg alt.

Etter all gåingen endte vi opp under vannfallene hvor vi fikk tilbud om en båttur med noe som så ut som en forvokst RIB. Om dere noen gang skal til Iguazú så vil jeg på det sterkeste anbefale dere om å ta denne båtturen, det er utrolig kult. Men dere kommer til å bli våte, for selv med regnponcho ble vi dryppende gjennomvåte. Båten kjører ut i strykene under vannfallene, og så nært noen av fossene at vi fikk vann rett i hodet (og alle andre steder). I tillegg til vann fra fossen begynte det også å regne ganske kraftig. Selv om vi ble våte var det dritkult, og vi har noen GoPro-videoer som vi skal prøve å legge ut.

Etter båtturen ble vi satt i land lengre ned i elva. Her satt vi oss inn i en 4WD som hadde åpen topp. Vi fikk så en guidet kjøretur gjennom deler av regnskogen. Iguazú-parken et ikke bare vannfallene, men også en nasjonalpark på hver side (550 km² i Argentina og 1700 km² i Brasil). Jeepen satte oss av i midten av parken akkurat i det himmelen åpnet seg på ny. Vi løp inn i en nærliggende restaurant hvor vi spiste lunch, mens vi tørket etter beste evne. Etter lunch tok vi et lite søtt tog opp til toppen av vannfallene. Herfra gikk det en bro 1100 meter på tvers av elva til Devil’s Throat, som er den største fossen i elva. Etter denne turen var vi ferdige for dagen og ble kjørt tilbake til hotellet.

Neste dag skulle vi se vannfallene fra brasiliansk side. Fornøyelsesparken her er mye mindre, siden den brasilianske delen av vannfallene er kun 20%, men utsikten er mye bedre her. Vi fikk panoramautsikt over vannfallene, som er helt spektakulære. Vi tok en kort runde rundt på stiene og knipset i vei. Vi var ferdig på en snau time, som var greit fordi vi kjente godt all gåingen fra gårsdagen tur i beina. På kvelden gikk vi på en tradisjonell brasiliansk churrascaria-restaurant og spiste oss overmette på kjøtt, med tilhørende deilig Merlot.

Vi hadde jo egentlig ikke planlagt å besøke Iguaçu-fossen i vår originale reiserute. Men det at jeg ble syk over nyttår, og at vi måtte booke om noen flyvninger, gjorde at vi la inn denne turen. Det angrer vi definitivt ikke på. Om noen av dere skal til Brasil, Argentina eller Paraguay så vil jeg påstå at en tur til Iguaçu er obligatorisk. Det er en unik opplevelse!

En kø er en kø er en kø…

Oss og Jesus Det er selvfølgelig obligatorisk å skulle se de viktigste severdighetene når man kommer til en storby slik som Rio de Janeiro. Og det er vel ikke mange severdigheter som er større enn Copacabana- og Ipanema-strendene, Maracanã stadion, Kristus-statuen og Sukkertoppen (eller Sukkerloffen som det heter lokalt).

Vi er ikke så veldig glad i å stresse rundt for å få med seg alle mulige severdigheter, slik som noen folk er. Vi liker mer å reise rundt i byen og kjenne på livet, sitte på en liten kafé eller fortausrestaurant og oppleve stemningen. Men vi hadde en plan om å få gjort unna det meste av sightseeing i løpet av en dag, slik at vi kunne kose oss med det vi liker de andre dagene. Vi la som mål om ihvertfall få med oss Kristus-statuen (Cristo Redentor) og Sukkertoppen (Pão de Açúcar). Men etter litt diskusjon fant vi ut at vi måtte dele det opp i to dager.

Vi startet dagen med en klar intensjon om å komme oss opp til Cristo Redentor. Det finnes drøssevis med turistsjapper som har forskjellige pakketurer hvor man blir plukket opp på hotellet, får transport fram og tilbake, billett til statuen og lunch på veien. Men disse må typisk bestilles en dag i forveien. Vi skulle jo egentlig bare opp for å få tatt en selfie foran den store fyren, som bevis for at vi hadde vært der. Så vi tenkte at det var like greit å bare ta en taxi opp. Vi spurte en fyr i en av turistsjappene om råd, og han mente at det enkleste var å ta buss opp til foten av Corcovado-fjellet.

På buss 583Som sagt så gjort, selv om vi brukte litt tid på å skjønne hvordan bussystemet fungerte. Men vi kom oss etterhvert på buss 583 mot Cosme Velho. Man får sett litt av byen på bussturen, som blant annet kjører gjennom Botafogo og Flamengo på veien.

Vel oppe ved Corcovado tenkte vi at nå er det bare en liten togtur opp på toppen som gjenstår. MEN NEIDA! Vi fikk jo den hyggelige beskjeden om at toget som vi trodde gikk hver halvtime ikke gikk før om 3 timer! Uten noe mer forklaring om grunnen. Men vi kunne gjerne benytte minibuss-tjenesten som tydeligvis gikk mye oftere. Vi syntes det var litt kjipt fordi vi hadde hørt at togturen var veldig fin. Men en kjapp tur med minibuss til toppen fikk være greit.

Minibuss Vi stilte oss i kø og ventet på neste ledige minibuss. Minibussen kom, vi satt oss inn og tenkte: nå er vi snart på toppen. MEN NEIDA! Vi ble bare kjørt 200 meter opp en bakke der vi måtte ut for å kjøpe billetter, for så å stille oss i ny kø for å komme inn i minibussen igjen. Vi kom oss inn og fant oss seter, litt smått oppgitt, men endelig var vi på vei mot toppen. Minibussen kjørte i et halsbrekkende tempo opp den smale og veldig svingete veien, som får Trollstigen til å se ut som autobahn. Sjåføren måtte tydeligvis være en pensjonert rallyfører, for det skrenset og hylte i dekk mens vi ble kastet rundt som bingokuler inne i bilen. Vi håpet inderlig at vi snart var fremme på toppen av fjellet. MEN NEIDA!

KøVi ble satt av på en parkeringsplass et stykke unna toppen, og ble geleidet inn i en ny kø. Denne køen snirklet seg mellom biler som var parkert i lett uorden på dette kaoset av en parkeringsplass. Når vi nærmet oss slutten av køen så vi jo at dette kun var en for-kø for en mye lengere kø litt bortenfor. Vi sto i kø i en drøy time, i noen og tredve grader, før vi fikk lov til å sette oss inn i en ny minibuss. Denne sjåføren hadde vist kjørt Formel 1 i sin ungdom. Vi for som vaskeballer oppover fjellsiden, men snart var vi oppe ved statuen.

Utsikt over RioDet første vi gjorde var å sette oss ned å hvile på en uterestaurant, få oss noe mat og drikke, og komme oss igjen etter strabasene. Vi fikk tatt noen bilder av den strålende utsikten over Rio og strendene. Vi gikk så opp de siste trappene opp til statuen og fikk tatt selfiene som hele turen hadde vært for. Etter 10 minutter i folkemyldret var vi godt fornøyd og vi gikk ned igjen for å stille oss i kø for minibussturen ned igjen. Vi ble kjørt ned til parkeringsplassen hvor vi var så heldige å få lov til å stå i en ny kø for neste minibuss. Men snart var vi nede i Cosme Velho og kunne hoppe på buss 584 mot Copacabana og Ipanema. Det var rimelig deilig å få tatt seg en kald dusj, lagt seg på sengen og åpnet en boks med kald Skol-øl.

Folkehav og Sukkertoppen Dette var litt av en tur, i alle fall for oss som ikke er noe spesielt glad i slike severdigheter. Vi hadde brukt så å si hele dagen på denne galskapen. Vi er nå klar for ren hygge de resterende dagene i Rio, og så kan Sukkerloffen være Sukkerloffen 😛