Amazonas, del 2 av 3

Det er visstnok en greie med regn i regnskogen, for det hadde regnet ganske mye i løpet av natten. Vi merket det godt på luftfuktigheten da alarmen på mobilen vekte oss klokken fem. Det var bekmørkt utenfor, men luktene og lydene av jungelen var tilstede. Vi hadde sovet overraskende godt, selv om varmen, fuktigheten og lydene fra jungelen burde holdt oss våkne. Vi hadde fått beskjed om å være klare for avreise etter frokost, så vi stelte og kledde på oss, og pakket en sekk med det mest nødvendige. På oss hadde vi lange bukser, langermet skjorte og hatt mot sola. Vi følte vi var klar for en tur i jungelen.

Frokosten skulle serveres klokken seks, så litt på seks går vi ut av bungalowen og ned den lille trappen ned til stien mot restauranten. Jeg er kommet ned av trappen da jeg hører et brak rett bak meg. Jeg snur meg, og der ligger Målfrid, nedenfor det siste trinnet, med et uttrykk av smerte i ansiktet. Jeg iler til for å hjelpe henne opp, men hun har problemer med å stå på ene foten. Hun hadde klart å trå feil ut fra siste trinn og hadde vrikket foten voldsomt. Jeg tenkte inni meg; hvordan er det mulig å skade seg rett utenfor bungalowen, etter alt vi har vært igjennom, men jeg sier ikke ett ord høyt. Jeg er for glad i livet 🙂 Med en fire kilometer lang tur gjennom jungelen foran oss, så virket det umiddelbart som om det var bare å glemme. Hun hadde det såpass vondt at å i det hele tatt gå på foten var vanskelig. Men hun bet tennene sammen, og vi kom oss bort til restauranten.

Klokken var nå over seks, og de andre var igang med frokosten da vi kom hinkende inn døra. Det ble litt oppstandelse, og alle var bekymret for Målfrid, og om hun ville kunne være med på turen. Det ville jo vært så inderlig synd å gå glipp av turene ut i regnskogen. Paret fra Australia (opprinnelig fra Malaysia) sa de hadde en eller annen kinesisk vidundermedisin med seg, som de hadde brukt en gang hun hadde vrikket foten. Vi spiste først frokost, og Målfrid satt der med foten høyt. Når vi hadde spist ferdig løp mannen, som het Peter(!), for å hente medisinen, mens jeg løp for å hente sportsteip for å kunne stabilisere ankelen. Først gnidde vi inn miksturen rundt ankelen, så kledde vi på sokken før jeg teipet leddet hardt med sportsteipen. Hun forsøke å gå på foten, og mente at hun skulle klare å gjennomføre turen, jeg måtte bare tro henne.

Etter frokost gikk vi ned til støvelskuret for å finn de samme støvlene vi hadde på nattvandringen, men passet på at det ikke var noe som hadde kravlet inni. Med oss på turen skulle det være to stykker fra G-Adventure (turoperatøren som arrangerte turen) sitt kontor i Cusco, som også hadde kommet for å oppleve regnskogen. Nede ved elven ventet en elvebåt på oss, som vi steg ombord i og satte kursen videre oppover elven. På vei opp elven speidet vi langs elvebredden, og vi så en del papegøyer, noen gribber og en hauk. Vi gikk kanskje en times tid oppover før vi ble satt i land, og vi kunne se en smal sti som forsvant innover i skogen. Med Leao i spiss gikk vi opp fra elven og inn i jungelen.

Vi ble bedt om å holde øyne og ører åpne, og speide rundt oss for alt som kunne være av dyr, insekter og planter. Det er ikke bare å få øye på ting som gjemmer seg i buskaset, for alt som finnes i jungelen er veldig god til å kamuflere seg; det er en «spis eller bli spist» verden. Det var gjørmete å gå etter nattas regnskyll, og jeg var spent på hvordan det gikk med Målfrid, men hun gikk nå der foran meg, selvsagt preget av det vonde benet. Heldigvis var tempoet ikke så høyt, både fordi det var litt ulendt å gå, og fordi vi ikke ville gå glipp av noe spennende fordi vi hastet forbi.i

På veien stoppet vi ved mange spesielle trær og vekster, hvor noen var unike for denne delen av Amazonas. Brasilnøttrær (paranøtter) var vanlige i dette området, sammen med palmer, lianer og en del planter som jeg er sikker på jeg har sett i «jungelen» hjemme i huset til mamma. Gummitrærne som vokser her var de som ble tatt med til andre steder i verden, slik som Indonesia og Filippinene, og plantet der. Det fantes også et tre der sevjen har en naturlig motgift mot malaria, og som benyttes i malariamedisin. Kanonkuletreet hadde fått navnet sitt fordi det grodde store runde nøtter rett på stammen til disse enormt høye trærne. Vandretrærne så ut som de sto på mange små føtter ut fra stammen, og de grodde nye føtter i den retningen de ville bevege seg for å komme seg til et mer lysrikt område. Jerntrærne var også enorme trær med tykke rustrøde stammer, som visstnok hadde enormt hard tre, og det hørtes ut som metall mot metall når Leao slo bladet til macheten mot den. Det var også kvelertrærne, som begynte som tynne lianer som snodde seg rundt andre trær, og når de begynte å vokse seg større og tykkere så klemte de også til og kvelte vertstreet. Selv jerntreet kunne ikke stå imot, selv om det kunne ta hundre år før det døde. Nakentreet hadde funnet en annen strategi mot kvelertreet. Ved jevne mellomrom kvittet det seg med barken, og sto der naken, slik at de tynne lianene til kvelertreet ikke hadde noe å feste seg til, og de falt av.

Vi så mange fugler både i trærne og som fløy over tretoppene, og disse var med på å skape det fantastiske lydbildet som er i regnskogen. Det mest spennende var imidlertid når Leao oppdaget et nylig gravd hi til en tarantella. Han ba oss stille oss i en halvsirkel, så tok han et strå som han førte inn i hullet. Han lirket litt med strået til han kjente noe som tok fatt i det, så trakk han det sakte ut. Det første som viste seg var tydeligvis en unge, fordi den var liten, og hadde ikke vært i stand til å grave det hiet. Den forsvant fort inn igjen, men da han gjentok prosessen så vi plutselig noen store edderkoppben som kom ut av hullet. Mammaen var diger, og han lurte den helt ut av hullet, men da Peter rørte på seg for å kunne ta et bilde ble den var på bevegelsen og forsvant rask inn i hiet sitt. Leao prøvde noen ganger til, men ingenting kom ut, så vi gikk videre. Heldigvis fant han et nytt hi lengre fremme på stien, og denne gangen klarte han å lure tarantellaen helt ut av hullet, og den var diger. De er store nok til å fange og spise fugler, og heter derfor bird eating tarantula.

Det var nok av forskjellige typer maur, termitter, biller, edderkopper, gresshopper, fluer og sommerfugler, og vi så også pinnedyr, firfirsler og noen frosker. Vi hadde håpet å se noen større dyr, og aller helst leoparder, jaguarer, pythonslanger eller en anaconda, men ingen av disse viste seg. Det var mange forlatte hi til pinnsvin og armadilloer, men innbyggerne var forduftet. Vi hørte brøleaper i det fjerne, og andre typer aper som ropte til hverandre mens vi gikk langs stien. Hele jungelen var nok klar over at vi var her.

Etter en god stund kom vi frem til et vann, som egentlig var en gammel del av elva som var blitt isolert når elva hadde gravd seg et nytt løp. Her lå det noen kanoer, samt en stor flåte med benker og en tverråre på. Vi skulle ta flåten for en rundtur rundt vannet, for å se hva vi kunne se av dyr langs land. Leao stilte som åremann, og rodde oss langs etter stranden. Vi så en Tucanfugl, papegøyer, gribber, hegrer og en merkelig fugl som het Hoatzin. Det mest spennende var da vi kom over en familie med Titiaper som lekte seg i buskene. De var små brune aper med bustete pels. De gjemte seg godt inni buskene, og var veldig vanskelig å få øye på. På slutten av roturen fikk vi en pakke kjeks hver, og Leao sa at vi skulle prøve å kaste noen biter ut i det grumsete vannet. Skal si det ble liv i vannoverflaten, med masse små fisk som ilte til for å spise av skallet, og vi så til og med noen pirajaer, som var litt større enn de andre fiskene. Det gikk ikke lange stunden før all kjeksen var borte, og overflaten ble rolig igjen.

Etter roturen gikk vi tilbake langs stien, og fant båten ventende på oss. Jeg tror vi alle var nokså slitne etter gåturen, som hadde vært både ulendt og våt, men utrolig spennende. Målfrid klarte turen, selv om foten hadde vært vond og hoven. Jeg skal ikke klage på motet hennes 🙂 Vi kom oss ombord i båten og kjørte tilbake nedover langs elven. Tilbake ved lodgen var det så vidt tid til å sette fra seg tingene før vi skulle spise lunsj. Under lunsjen gikk praten jevnt om de tingene vi hadde sett og opplevd. Så var det tid for avslapping, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen, Målfrid med foten høyt.

Amazonas, del 1 av 3

Turen til regnskogen er nok den opplevelsen som har gjort sterkest inntrykk på meg til nå på reisen. Uyuni, Titicacasjøen og Machu Picchu var utrolige opplevelser det også, men det å gå igjennom jungelen å se plante- og dyrelivet på nært hold var helt fantastisk. Bare stemningen og lydene av regnskogen fylte meg både med en ro og en undring.

Vi tok flyet fra Cusco til Puerto Maldonado, som er et gammelt handelssentrum midt i jungelen, og ligger der Tambopataelven møter Rio Madre de Dios. Madre de Dios flyter både gjennom Peru og Bolivia, før den sammen med Rio Mamoré danner Rio Madeira på grensen mellom Bolivia og Brasil, og som så flyter langt før den møter Rio Amazonas. Store deler av regnskogen fra Puerto Maldonado og oppover Tambopataelven danner Tambopata naturreservat, som går over til å bli en nasjonalpark som også strekker seg langt inn på boliviansk side. Det er denne jungelen vi er så heldige å få oppleve.

På flyplassen i Puerto Maldonado blir vi møtt av vår guide, som introduserte seg som Leao. Han var en slank og ungdommelig fyr, som med sine 26 år ikke så veldig mye ut som en erfaren jungelmann. Men som kjent kan utseende bedra, og det viste seg at han var oppvokst i regnskogen, hvor familien hans bor og hvor faren jobber som bonde og skogbruker. Leao hadde hjulpet til på gården fra barnsben av, vært med faren på skogbruk og jakt, og jobbet med sanking av brasilnøtter (paranøtter) fra trærne som vokser vilt inne i regnskogen. Vi var i trygge hender, som seg hør og bør i en jungel.

Leao viste vei til en buss som skulle ta oss til der vi ville bytte til en elvebåt. Sammen med oss var det to eldre søstre fra Canada og et ektepar fra Australia, men av malaysisk avstamning. Første stopp var kontoret til lodgen, hvor vi pakket om til mindre bagger, og satte igjen de store sekkene. Så ble vi kjørt langs en humpete skogsvei til en liten havn ved Tambopataelven, hvor elvebåten lå og ventet på oss. Vi hadde nå en lengre båttur oppover elven, før vi ville være fremme ved Tambopata Eco Lodge, som lå langt inne i regnskogen. Dette var en av rundt 30 lodger som lå oppover elven, før som drev med turisme i området.

Det var kult å reise oppover elven, med tykk jungel på hver side. Lengst ned i elven lå det en del små gårder, hus og hytter, og vi så folk både på land og på vannet, men dette ble det mindre og mindre av jo lengre opp vi kom. Vi måtte stoppe ved en kontrollpost, hvor det ble registrert at vi var på vei inn i naturreservatet. Guiden vår ba oss se etter dyr langs bredden, men det var han som pekte ut det meste av de dyrene vi så, som en gruppe papegøyer (red and green macaw) som satt på elvebredden. Der satt de og spiste en type leire som hjalp til med å nøytralisere de toksiner som fantes i plantene de spiser. Det var utrolig for et godt syn Leao hadde, for plutselig ga han på ny tegn til båtføreren, som svingte mot land. Og på en stokk var det en familie med skilpadder som satt å varmet seg i solen. De gikk nesten i ett med bakgrunnen, men da vi kom nærmere så gikk de ned i vannet og forsvant fra syne.

Etter to timer i båten var vi fremme ved logden, som lå nokså tett ved elven. Vi kom opp til hovedhuset, som besto av en bar som også fungerte som resepsjon, et restaurantområde og kjøkken. Lengre bort, over en liten bro, lå det mange bungalower, de fleste delt i to boenheter. I tillegg var det hytter for betjeningen, samt noen forskjellige uthus. Vi ble alle registrert inn og fikk tildelt hver vår boenhet. Vi var visst de eneste turistene på hele lodgen. Rundt om på området løp det små hårete dyr som het Agouti, som hadde kraftige bakben, men ingen hale.

Jeg og Målfrid fikk tildelt en bungalow som lå helt ut mot jungelen. Det var en fin hytte med kun myggnett til vinduer, det var høyt under taket, og det var ett stort rom med to senger, og et bad. Vi hadde nå tid for oss selv frem til vi skulle spise middag klokken seks. Vi fikk installert oss i bungalowen før vi gikk en tur rundt på området. Varmen og luftfuktigheten hadde gjort oss ganske klamme, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen for å slappe av, mens vi hørte på lydene av regnskogen utenfor. Etterhvert begynte det å regne litt, som også hjalp til med stemningen.

Etter litt slumring gikk vi bort til baren for å ta oss en kald øl, lese litt bok, skrive på bloggen og vente på middag. Det var veldig varmt og klamt etter regnet, så det smakte fortreffelig med iskald øl. Etterhvert kom de andre, og vi gikk bort til det de kalte kinoen for å se en introduksjonsfilm om lodgen, nasjonalparken og de artene som fantes der. Vi ble også vist en del bilder av de mest spennende dyrene, mens guiden fortalte oss om de, samt en video hvor han fanger en anaconda.

Så var det middag, og vi gikk samlet bort til spisesalen. Leao spiste sammen med oss, og benyttet anledningen til å fortelle litt om seg selv, om jungelen og livet der, og om hva som skulle skje på vårt opphold på lodgen. Han snakket veldig godt engelsk, i forhold til det vi var blitt vant til på vår reise. Vi spurte om han hadde gått skole, men han fortalte at han hadde lært det av noen engelske forskere fra Manchester. Han hadde vært guide for de i et halvt år, mens de hadde vært på et forskningsprosjekt i regnskogen, og samtidig hadde de lært han engelsk. Dette gjorde at han i starten snakket engelsk med tykk aksent 🙂

Etter middagen skulle vi ta en nattvandring i jungelen for å se hvilke dyr og insekter vi kunne finne. Heldigvis var regnet stoppet for en stund, ellers hadde det blitt en våt opplevelse. Han fortalte at ca halvparten av dyrene i regnskogen var aktive om dagen og den andre halvparten var aktive om natten. Vi var spente og kanskje litt nervøse for hva vi ville komme til å se.

Vi hadde på oss lang bukse for at ikke noe skulle bite oss, eller krype opp under shortsen 🙂 Vi hadde dusjet oss godt i myggspray da vi gikk ned til støvelskuret for å finne oss passende støvler. Det er viktig å sjekke støvlene før man tar de på, for vi fant en stor edderkopp (Wolf spider) sittende på siden av en støvel. Med lykt i hånd gikk vi innover en smal sti som førte innover i jungelen, anført av vår guide, med streng instruksjon om ikke å ta i noe. Selv om insektene ikke alle var giftige, så var det nok av planter som var det. Og det manglet ikke på ting å se, for det meste insekter, slik som edderkopper, maur (bullet ants, army ants, leaf cutter ants), pinnedyr, biller, gresshopper, firfirsler, små slanger (blunt head snake), flaggermus og mengder av flyvende ting som var veldig glade i lyset fra lyktene våre. Vi hørte også fugler, aper og mange andre lyder som vi ikke viste hva var. Jungelen var full av liv, og det var utrolig spennende å gå langs stien uten å vite hva man ville se neste gang. Vi gikk et godt stykke innover før vi snudde for å gå tilbake til lodgen. Etter å ha satt fra oss støvlene sa vi god natt til hverandre, og vi gikk til hver vår bungalow.

Da vi kom opp på trappen så jeg en gecko som sto på veggen ved inngangsdøren. Da jeg skulle snu meg for å si det til Målfrid så jeg at det satt enda én på raftet under taket. De satt nok der for å spise det som kom av fluer og nattsvermere bort mot utelysene. Vi skulle tidlig opp neste dag for å gå en lengre tur gjennom jungelen. Etter å ha pusset tenner gikk vi til køys, passelig trøtte etter en lang dag. Lydene fra regnskogen var overraskende dyssende der vi sakte, men sikkert drev lengre inn i drømmeland.

Endelig skal vi få se Machu Picchu

Machu Picchu var det første vi begge nevnte da vi så smått begynte å leke med tanken om at vi ville reise på en lengre tur, og at denne turen skulle gå til Sør-Amerika. Denne hellige Inkabyen høyt oppe i fjellene har noe mystisk over seg, og man føler en viss tiltrekning til den. Det føltes som om man alltid har visst at man på ett eller annet tidspunkt i livet skulle ta turen for å oppleve den.

Machu Picchu er egentlig navnet på et fjell som rager over byen, som sammen med Wayna Picchu (også kalt Huayna Picchu) og noen mindre topper omkranser byen. Arkeologene mener at byens hovedfunksjon var å være et spirituelt og hellig sted for å tilbe gudene, og de mange templene som byen består av er et bevis på dette. Trolig bygde Inkaene byen oppe i fjellene for å gjemme sine skatter, helligdommer og seg selv fra spanjolene, som jaktet etter alt av verdi. Det måtte ha tatt mange tiår å bygge Machu Picchu, som tildels er hugget rett ut av berget, men det er mange tegn på at de ikke ble helt ferdig. Av en eller annen grunn forlot inkaene byen, som grodde over og ble glemt, helt til den ble oppdaget igjen i 1911 av amerikaneren Hiram Bingham, som så brukte 30 år på å utgrave ruinene.

Guiden vår Jhon mente det beste var å få en tidlig start på turen opp til Machu Picchu, for å unngå de store hordene, og slik at vi kunne få se en folketom by. Vi hadde derfor satt alarmen til å ringe klokken fire om morgenen, for å kunne være klar nede i hotellresepsjonen til kl. 05:00. Det gikk ikke lynraskt å få kommet seg ut av senga, via dusjen og i klærne. Det var en passelig mutt gjeng vi møtte i resepsjonen, trøtte men klar for å komme seg opp fjellet.

Jhon møtte oss på hotellet, og vi gikk i samlet tropp bort til der bussene sto, som skulle ta oss opp til Machu Picchu. Det var bekmørkt ute, litt småkaldt og luften føltes rå, siden det hadde regnet en del i løpet av natten. Det ble litt køståing før vi ble sluppet inn på bussen, som startet mot veien opp fjellet. Fjellsidene opp fra dalbunnen er stupbratte, og veien snirkler seg i sikksakk oppover. Trollstigen blekner i forhold til denne smale, svingete og humpete veien, hvor det ikke fantes snev av autovern. Som vi har blitt vant til så prøvde sjåføren å sette ny rekord oppover fjellsiden, og vi satt med hjertet i halsen etterhvert som vi kom høyere og høyere. Det begynte så smått å lysne, og vi kunne se de lave skyene og disen danse rundt fjellene. Hele veien kjørte vi forbi folk som hadde valgt å gå til toppen, opp bratte trapper som tildels var hugget inn i berget.

Vi ankom inngangsområdet og ble satt av bussen foran porten inn til selve byruinene. Vi var kanskje den tredje bussen som kom til toppen, sammen med de få som hadde startet tidlig nok på gåturen til at de nå var nådd helt opp. Det var derfor så å si ingen kø da de begynte å slippe inn folk klokken seks. Det var en del skyer som sveipet over fjellet, så vi var litt urolig for om vi skulle få sett Machu Picchu i panorama.

Da vi kom inn på området gikk vi rett opp på den første høyden, hvor man får en utrolig utsikt over byen, og hvor alle de klassiske bildene av ruinene er tatt. Som om det var bestilt så åpnet skyene seg opp og åpenbarte et fantastisk syn. Det var et sånn øyeblikk der man bare blir stående stille å se utover, uten å si et ord, av redsel for å ødelegge en sånn magisk opplevelse. Jhon var fulstendig klar over hvilken opplevelse dette er, for han trakk seg tilbake og lot oss få litt tid til å ta dette inn, før han etter en stund samlet oss og begynte å fortelle om historien til stedet.

Etter mange bilder av utsikten gikk vi ned og inn i byen hvor vi besøkte de forskjellige delene av ruinene, som boligområdene, husene til overklassen, huset til kongen, de forskjellige templene, og områder som ble brukt til å dyrke mat og for dyrehold. De hadde til og med noen lamaer for å illustrere dette. Jhon forklarte i vei etterhvert som vi gikk igjennom ruinene. Etter et par timer var vi ferdig med den guidede delen av turen og vi kunne gå rundt på egenhånd. Da det ikke var lov å spise inne blant ruinene, så gikk vi ut til inngangsområdet for å drikke, spise og gå på do.

Solen var nå kommet opp og det ble straks varmere. Fra Machu Picchu har man mulighet til å kunne klarte opp på toppen av Wayna Picchu, hvor inkaene har bygget et tempel. Som de fleste fjell i området er fjellsidene opp mot toppen ekstremt bratte. Turen opp til toppen er uten guide, og går på en smal sti med trappetrinn som er hugget ut rett i berget. Om man vil gå turen må den bestilles noen dager på forhånd, og er ikke inkludert i resten av turen. Det var kun oss og en av de engelske jentene som hadde bestilt turen, men hun bestemte seg for å droppe det, siden de hadde gått i tre dager før de kom til Aguas Calientes.

De slipper kun 400 personer per dag opp på Wayna Picchu, i to puljer, og vi skulle med i andre pulje som startet klokken ti. Vi vandret litt rundt i ruinene før vi gikk bort til slusen, hvor man startet turen opp mot toppen. Vi var blant de første i vår pulje, og det gikk ikke lang tid før vi så konturene av hvordan turen ville bli. Det gikk først litt opp før vi kom ned til en smal passasje over til selve Wayna Picchu. Derfra gikk stien rett til værs, langs bratte trappetrinn hugget inn i fjellet. Hadde man mistet fotfeste hadde man ikke stoppet før man var nede i dalen, noe en vi møtte på vei ned nesten gjorde, da han tråkket utfor stien. Vi fikk tatt tak i han før han forsvant.

Det var om å ta det pent å rolig, også for ikke å dø av utmattelse. Det var tungt å gå, men utsikten var fantastisk, de gangene vi turte å kikke ned. Etter ca en time nådde vi opp til tempelruinene, som på lik linje med oss nesten klamret seg til den smale toppen. Uheldigvis var toppen innhyllet i skyer, som blokkerte utsikten mot Machu Picchu. Vi brukte litt tid der oppe i håp om at skyene skulle bli borte, men vi begynte snart på nedturen. Vi hadde ikke gått langt da skyene forsvant og viste oss Machu Picchu i all sin skjønnhet. Nedturen var også rimelig tung, og det var godt å komme ned og kunne sette seg å slappe av litt.

Vi gikk litt mer rundt i ruinene, nå som det var sol. Bussene ned igjen gikk hele tiden, så da vi kom til inngangsområdet stilte vi oss i kø. Det gikk enda hurtigere ned enn det gjorde opp, og vi satt med hjertet i halsen hele turen. Nede i Aguas Calientes var det lite annet å gjøre enn å gå tilbake til togstasjonen for å vente på toget tilbake. Vi fikk oss litt mat, og kunne sitte å bruke litt tid på å fordøye alle inntrykkene fra en fantastisk dag. Dette er noe ingen av oss kommer til å glemme.

På vei mot Machu Picchu

Klokka 08 på morningen torsdag 5. februar tok vi bussen fra Puno til Cusco, og denne gangen gikk det som en drøm. Det var en tilsvarende luksusbuss som fra La Paz til Puno, men nå var det nesten ingen folk ombord. Turen tok ca sju timer og vi kunne slappe av/sove hele veien om vi ville, uten videre forstyrrelser.

Vi sjekket inn på Tierra Viva Hotel i halv fire-tiden (tilsvarende hotellkjede som i Puno – vi likte oss godt der) og gikk etterhvert ut for å utforske den nye byen vi hadde ankommet. Cusco er den fjerde største byen i Peru med sine 300 000 innbyggere, og den ligger 3400 meter over er havet. Man får ikke nødvendigvis inntrykk av at byen er spesielt stor, da bysentrum kun består av et stort torg omringet av en katedral, noen restauranter og en kirke, samt ett par mindre torg med tilstøtende gater.

Første ettermiddagen/kvelden fant vi fort veien til en irsk pub (av en eller annen grunn er det lett å «ty» til de irske pubene). Der spiste vi mat, for øvrig den beste quesadillaen jeg tror jeg noen gang har spist, og tok ett par øl som seg hør og bør på en irsk pub. Da vi skulle gå bøttet det ned utenfor, så vi drøyde den litt til og tok like godt en pisco sour mens vi ventet 😉 Ikke den beste vi har smakt, men det er jo tross alt nasjonaldrinken i Peru og måtte prøves.

I Cusco gjorde vi ikke så veldig mye annet enn å tusle rundt i gatene for å se oss litt rundt, spiste god mat, koste oss og slappet av. Det var ulike turer og aktiviteter man kunne dra på, men vi ventet bare på at avreisedagen for turen med stor T skulle komme. Det kom en real regnskur minst en gang om dagen, så vi merket mer til regntiden her enn noe annet sted så langt på turen.

Det må jo nevnes at Arsenal spilte kamp den ene dagen vi var der, kl 07 lokal tid. Ingen hindring det for øvrig. Kampen ble vist på tv på hotellrommet og i hvertfall en av oss var ivrig tilskuer til tross for det tidlige tidspunktet 😉 Vi har vel nesten ikke gått glipp av en eneste Arsenal-kamp i løpet av turen vår.

Vi var to netter på Tierra Viva før vi flyttet over til Milhouse Backpacker Hostel kvelden før avreisen til Machu Picchu. Hostellet var forhåndsbestilt i forbindelse med turen til MP, så hvis det ikke hadde vært for det ville vi nok blitt værende der vi var.

Etter frokost på søndagen ble vi plukket opp av en minibuss utenfor hostellet. Den kjørte ett par runder rundt i byen for å plukke opp ett par personer til før vi var på vei mot Ollantaytambo, en liten landsby ca halvannen time fra Cusco, der togturen vår mot Machu Picchu skulle starte.

I Ollantaytambo var det flere ulike togtyper man kunne ta: Peru Rail, som så ut som et vanlig, moderne tog og Inca Rail, som var et litt eldre, ærverdig togsett. I tillegg til de to var det et tog som tilbudte litt mer luksus med restaurantvogn a la 1900-tallet, hvor man kunne reise standsmessig slik Hiram Bingham (oppdageren av Machu Picchu) gjorde i 1911. Vi var booket inn på Inca Rail, der vi fikk snacks og drikke servert på veien. Toget snirklet seg avgårde den halvannen timen det tok, blant bratte fjell og fantastisk natur. Vi kunne til og med se noen av de som hadde valgt å ta bena fatt oppi fjellsidene. Vi valgte derimot å avstå fra tredagers vandring i fjellet og valgte en dagstur med tog og minibuss i stedet. Det passet oss i grunnen helt perfekt, spesielt da vi fikk høre at de som gikk hadde hatt mye regn underveis.

Vel framme i Aguas Calientes i ett-tiden, ble vi møtt av en kar som viste oss vei til hostellet vi skulle sove på. Han fortalte oss at vi skulle møte guiden vår, Jhon, der kl 18 for mer info om morgendagen og felles middag på kvelden. Etter å ha installert oss gikk vi og spiste lunsj. Vi ble sittende en god stund på restauranten, da det plutselig kom en real regnskur (regntid, ser du..), så vi så ingen grunn til å løpe rundt i regnet.

Aguas Calientes er for øvrig endestasjonen til toget, før man starter på siste etappen opp mot Machu Picchu, enten til fots eller med buss. Det er et lite tettsted i bunnen av dalen, midt mellom stupbratte fjellsider. Stedet er fullpakket med turistbutikker, restauranter og overnattingssteder.

På kvelden møtte vi guiden og fire stk han hadde hatt med seg på en tredagers tur i fjellet. Ei fra Danmark og tre stk fra England, alle i 20-årene. Vi hadde et hyggelig middagsmåltid sammen og fikk vite at oppmøtet før bussturen til Machu Picchu dagen etter var kl 04:50! Ja, så da var det bare å komme seg i seng så fort som mulig 🙂

Titicacasjøen, del 3 av 3

Vi våknet tidlig siden vi skulle være i havnen på Amantani klokken halv åtte for å reise videre med båten. Vi pakket sekkene og gikk ned i kjøkkenet, hvor Mathilde satt å stekte pannekaker som vi skulle få til frokost. Vi drakk te til, som var laget av en urt som de grodde selv. Vi forlot huset, og ble fulgt ned av både Mathilde og mannen. Desli lå tydeligvis å sov, for vi så ikke snurten av henne. Nede ved havnen møtte vi de andre og guiden. Vi tok farvel og takket for gjestfriheten, også med en liten pengegave.

Ombord i turistbåten satte vi kurs mot naboøya Taquile, hvor vi blant annet skulle spise lunsj. Taquile er mindre enn Amantani, men er mer turistifisert. Fra havnen så skulle vi også her opp mot toppen av øya, hvor det administrative sentrumet lå, og hvor det var restauranter og butikker. Trappene gitt passe steilt oppover, men av en eller annen grunn gikk det nokså smertefritt å komme seg til toppen. På toppen gikk vi langs en sti som krysset øya på langs, og endte opp på et rimelig stort torg. Vel fremme på torget ble vi tatt igjen av guiden som fortalte at en av de chilenske damene hadde fått et illebefinnende på vei opp trappene, og hun var nå på legesenteret for å få litt oksygen og en sjekk.

Vi gikk litt rundt i landsbyen for å kikke i de forskjellige butikkene. Folkene på Taquile skal være de flinkeste til å strikke og veve, og det er uvanlig nok kun mennene som gjør dette. Etter en stund samlet vi oss, også damen fra Chile som så bedre ut, og vi gikk i samlet tropp til restauranten vi skulle spise lunsj på. Her fikk vi et fint langbord på terrassen, og guiden gav oss et foredrag om historien og tradisjonene til menneskene som bor på Taquile. Blant annet så fikk vi en innføring i hvordan form og mønster på luen til en mann signaliserer sivilstatus, og at de sier hei og hade ved å bytte en neve cocablader. Guiden hadde en eldre innfødt til å hjelpe seg, og for å fungere som illustrasjon.

Etter foredraget var det klart for lunsj, som besto av suppe og grillet fisk med grønnsaker, ris og chips. Vi spiste og hygget oss da plutselig guiden tok frem en tradisjonell lue, panfløyte og en liten ukulele, og begynte å spille for oss. Han var rimelig dyktig, og det ble en veldig koselig lunsj. Når lunsjen var over var egentlig turen også over, og vi hadde bare igjen å komme oss tilbake til Puno. Vi gikk ned bakkene mot havnen der båten lå, og vi var snart igang med den tre timer lange tilbaketuren. På veien kom vi igjen inn i sivområdet hvor Urosøyene lå. Det er utrolig å se disse øyene. Tilbake i Puno ble vi hentet av en minibuss som kjørte oss tilbake til hotellet. Det var mange inntrykk som gikk igjennom hodet da vi endelig kunne få tatt en etterlengtet dusj.

Titicacasjøen, del 2 av 3

Amantaniøya er den største øya i den peruanske delen av Titicacasjøen, og den ligger nesten 4 timer fra Puno med den båten vi benyttet. Øya er befolket av etterkommere av Inkafolket, som ble hentet fra Puno av spanjolene for å jobbe på Amantani. Jeg og Målfrid skulle bo hos en av familiene, hvor vi også skulle få mat og overnatting.

Da vi kom inn mot havnen var det tidlig ettermiddag, og på land hadde det samlet seg en del folk, deriblant kvinner fra hver av vertsfamiliene vi skulle bo hos. Det ble en liten seremoni hvor vi ble fordelt til hver vår familie. Jeg og Målfrid skulle bo hjemme hos en søt liten dame som het Mathilde. Vi hilste på henne og fikk den nødvendige informasjonen fra guiden om oppholdet vårt.

Vi skulle møtes igjen med de andre turistene senere på kvelden, på torget i den lille landsbyen, for å gå en tur til toppen av øya. På kvelden skulle vi alle møtes på torget hvor landsbyen skulle holde en fest i vår ære. Først skulle vi bli med Mathilde hjem, for å få vist rommet vi skulle sove i, samt at vi skulle få lunsj av familien. Vi sa adjø til de andre, og fulgte etter Mathilde bortover stranden. Øya er nokså bratt opp mot de to toppene som rager høyest, og landsbyen ligger i skråningen fra havnen og langt oppover fjellsiden. Jeg tror vi begge i stillhet ba om at vi ikke skulle så veldig langt opp bakken, men det tok ikke lang tid før den lille damen pekte nesen rett mot toppen.

Som vi har nevnt i tidligere poster så har høyden vært snill med oss, bortsett fra at luften er så tynn at vi føler som om vi er i verdens dårligste form bare vi går opp noen få høydemeter. Vi har vært høyere steder på vår reise, men med en høyde på 3812 meter over havet er Titicacasjøen også rimelig høyt oppe. Mathilde så helt uanfektet ut der hun hastet oppover de bratte stiene, med to heseblesende turister på slep. Tror både Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby hadde slitt mot denne vesle damen, som guffet på som om hun jaktet klatretrøyen i Tour de Titicaca. Vi hadde mange pitstops oppover bakken, hvor vi så på hverandre med fortvilelse i blikket, men akkurat da det kjentes ut som om lungene var på vei ut av brystkassen så var vi fremme.

Vi kom til et lite hesteskoformet hus med en liten åpen plass i midten, og et lite tilbygg som ble benyttet til kjøkken og spiseplass. Huset var bygget opp av det som så ut som hjemmelagd murstein, og var utenpå dekt av jordfarget murpuss. De indre veggene var pusset mer slett, og var til og med malt, men det så ut som det var en stund siden. På et steingjerde ved huset satt det en liten jente som så ut som hun ventet på at det skulle komme noen hjem til huset sitt. Hun så ut som om hun var i skolemoden alder, selv om hun var litt spedbygd.

Rundt huset var det gress, hvor det gikk høns og sauer, samt at det så ut som om det ble dyrket noe i noen inngjerde flekker av jord. Både Urosfolket og menneskene på Amantani er veldig lave av vekst, som ble veldig tydelig da vi forsøkte å gå inn i rommet vi hadde fått tildelt i andre etasje. Sengen var også så pass kort at det kom til å bli vanskelig å strekke seg ut.

Vi fikk satt fra oss sekkene og la oss litt på sengen for å slappe av etter strabasene opp bakkene. Etter en halv times tid ble vi hentet av jenta for å komme å spise lunsj i tilbygget. Vi ble først servert en veldig god hjemmelaget grønnsaksuppe. Etter det fikk vi et fat med grønnsaker, potet og ost. Det var mye mat, og vi slet litt med å klare å spise alt, men det føltes galt å ikke spise opp det vi var blitt tilbudt. Det var tydelig at familien var nokså fattige, og at det å ha turister boende hos seg var en måte å spe på inntektene.

Underveis i måltidet forsøkte både vi og Mathilde å snakke litt sammen, men det var veldig begrenset på grunn av språkbarrieren. Siden folkene på Amantani er etterkommere av Inkafolket så snakker de primært Quechua, selv om de også lærer spansk. Vi klarte iallefall å skjønne at den lille jenta het Desli og at hun var 8 år gammel. Hun satt på en benk ved veggen å spiste, mens hun innimellom lurte seg til et kort blikk bort mot oss. Hun var veldig søt. Vi klarte ikke å finne ut av hvor stor familien var, men vi forsto at mannen i huset var ute å jobbet.

Etter lunsj slappet vi litt mer av før vi skulle møte de andre på torvet klokken fem. Når tiden nærmet seg så pakket vi en liten sekk og gikk ned i gården. Mathilde kom for å følge oss bort, og på veien møtte vi en av de andre vertsmødrene. Hun var uten sine turister, som hadde bestemt seg for å bli hjemme og ikke være med på turen.

På torget samlet vi oss og ble møtt av guiden vår, før vi begynte turen oppover mot toppen av øya. Jeg og Målfrid begynte friskt og freidig i teten av gruppa, men da stigningsgraden på bakkene økte sakket vi akterut, og måtte ha flere og flere pustepauser. Jentegjengen fra Sverige var visst en del bedre trent, eventuelt kjente ikke så godt til høyden, og stimet oppover fjellsiden. På toppen av øya lå det to tempelruiner, hver på sin topp. De to templene var for å hedre gudene for jorden, Pachamama (moder jord) og Pachatata (fader jord), som også er navnene på selve toppene.

Vi kom omsider opp til Pachamama, og en helt fantastisk utsikt åpenbarte seg utover Titicacasjøen. Vi fikk virkelig inntrykk av hvor stor denne innsjøen egentlig er. Vi vandret litt rundt innenfor og utenfor templet, tok mange bilder og så oss rundt. Vi hadde håpet å kunne se solnedgangen, men det var skyer i horisonten, så vi kunne ikke se solen i det hele tatt.

Da vi kom ned til torget sto Desli å ventet på oss, for å ta oss med tilbake til huset. Det var blitt mørkt, og vi ville ikke hatt sjanse for å finne veien tilbake på jungelen av stier, uten noe form for belysning. Vel hjemme fikk vi hilse på mannen i huset, som vi ikke husker navnet på, samt en veldig gammel og skrøpelig bestemor. Vi gikk opp på rommet for å slappe av, før vi skulle spise middag.

Etter en stund gikk vi ned til kjøkkenet. Over gårdsplassen var det strukket en ståltråd, som var i høyde nok til at Mathilde skulle nå, men som for oss var i halshøyde. I mørket var den helt usynlig, og hadde jeg kommet i større fart kunne det blitt vondt. Inne i kjøkkenet satt den eldgamle bestemoren i et hjørne, og så ut som om hun var ved å dø når som helst. Vi satte oss ned og ikke lenge etter kom mannen inn og satte seg sammen med oss. Han virket mer interessert i å prøve å kommunisere med oss enn det Mathilde var, og vi klarte med mye innlevelse og gestikulering å ha noe som lignet på en samtale. Han snufset mye og så ut som han frøs, tydelig syk.

Desli kom inn i kjøkkenet og kikket blygt på oss før hun satte seg ved siden av bestemoren. Mathilde kom også, og satte seg til for å lage middag. Dette var tydeligvis tidspunktet mannen hadde ventet på, for han signaliserte at han skulle gå i seng, så vi sa god natt og han forsvant ut døra. Vi tok fram kameraet for å se på bilder, og viste også noen til Desli og Mathilde. Desli kom usikkert bort til bordet for å se. Vi viste henne mange bilder, også på mobilen, og snart var hun mer varm i trøya. Hun sveipet på mobilen til Målfrid og kikket på nesten alle bildene fra turen vår. Det gikk i et faderlig tempo, og hun klarte til å med å slette ett par av bildene før  vi fikk stoppet henne. Det var heldigvis fra utenfor huset, og de kunne vi ta igjen.

Etter en stund fikk vi servert middag, som besto av oppvarmet suppe, stekt potet med løk og ris. Bestemoren fikk også litt suppe som hun sakte men sikkert spiste, selv om hun for hver skje hørtes ut som hun tok sitt siste åndedrag. Det var igjen mye mat, men vi prøvde å spise opp. Vi satt også å ventet på at Mathilde skulle si noe mer om festen og når vi måtte gå. Men det virket ikke som om hun var så interessert i å prate. Hun hadde mye klær på, og det kunne se ut som om hun også var syk. Vi fikk tydelig inntrykk av at hun ikke hadde tenkt å følge oss til festen. Vi følte ikke for å be henne om å ta oss dit, i den formen hun var, selv om det var synd å gå glipp av festen. Vi unnskyldte oss og sa vi ville gå å legge oss, og gikk tilbake til rommet. Vi ble liggende en stund å prate om dagens opplevelser og lese bok, men snart kjente vi søvnen komme snikende.

Titicacasjøen, del 1 av 3

For en opplevelse å få se denne enorme innsjøen, med de berømte flytende øynene. Det er virkelig mye historie som finnes der, blant fjell, sivstrå, vann og øyer.

Turen startet ved at vi ble hentet på hotellet av en shuttlebuss som kjørte oss ned til havna kl 08. Der møtte vi guiden vår, Richard, og de andre vi skulle reise på båttur sammen med. Det var fire svenske jenter, en koreansk familie på fem, et chilensk par og to chilenske damer. Guiden vår hadde for anledningen med seg en liten hjelper, nemlig sin syv år gamle sønn, Pablo. En dag kommer han nok til å bli Titicaca-guide han også. Det var sol og lette skyer, så dette hadde anledning til å bli en kjempefin dag.

Vi ankom havnen hvor turistbåtene lå tett i tett. Båtene var mest som busser med skrog og utkikksplatå på taket. Ut fra havnen i Puno varte det ikke lenge før vi kom inn i sivområdet, hvor det kun var en tynn kanal med åpent vann mellom de høye sivstråene. Området hvor det gror siv er stort, og det er i dette området at Urosfolket bor, menneskene som bor på sivøyene.

Innerst mot Puno er det dannet en by av Urosøyer, som er bundet sammen. Der har de butikker, skole, satellitt-TV og til og med en fotballbane. Vi stoppet ikke her, men fortsatte lenger ut, hvor det fantes individuelle øyer. Disse var mer autentiske, hvor folk levde som de hadde gjort i lang lang tid.

En slik øy var vel rundt 40-50 meter i diameter, og hvor det bodde typisk flere familier. Vi ankom en øy med fem familier, og ble møtt av høvdingen og alle damene på øya, som hilste på oss alle. De andre mennene var tydeligvis ute å fisket eller arbeidet på andre måter, for det var kun høvdingen som var der av eldre menn. De var alle kledd i tradisjonelle og fargerike klær, som var strikket eller vevd av Alpakkaull. Det var også noen mindre barn der som svinset rundt og lekte.

Vi gikk litt rundt på øya å kikket og kjente på hvordan den var å gå på, før vi ble bedt om å sette oss i en halvsirkel, med guiden og høvdingen i midten. Vi fikk et foredrag om historien til sjøen, folkene, øyene og dyrene som levde i og rundt Titicacasjøen. Vi ble også vist hvordan de bygger øyene med torv av sivrøttene i bunnen og så ble sivet lagt på kryss og tvers på toppen av torven. Torven flyter veldig godt, og gir en god platform for alt sivet, som vil råtne sakte men sikkert, og må erstattes av nytt siv ved jevne mellomrom.

Etter foredraget fikk vi mulighet til å ta en tur med sivbåt, mot en liten sum penger selvfølgelig. Det viste seg at høvdingen også var sivbåtkaptein, og båten hadde han kalt Mercedes Benz. Det var ikke den aller største sivbåten jeg har sett, men den var stor nok til å få plass til alle oss turister samt høvdingen, som skulle ro oss rundt på sjøen en liten stund. Som avskjed på vår korte seilas ville damene fra øya synge en tradisjonell sang for oss, med litt enkel koreografi til. Vi ble styrt inn i kanalene mellom sivet, og det senket seg en deilig ro over gruppa. Her rodde vi rundt i en sivbåt på Titicacasjøen, styrt av en Uroshøvding, det hele føltes magisk.

Da vi kom tilbake til øya hadde damene satt opp noen små bord hvor det var lagt utover forskjellige typer av håndtverk som de hadde laget, og som de veldig gjerne ville selge til oss. Vi gidder jo ikke dra med oss alt for mye stæsj rundt, så vi er litt restriktive på å kjøpe for mye, samt at mye av det er ting som vil bli liggende i en skuff, men Målfrid kjøpte en liten keramikkrukke og et armbånd som et minne.

Vi gikk så tilbake ombord i turistbåten, og tok avskjed med øya til et vinkende farvel fra alle som bodde der. Vi satte kursen mot Amantaniøya, som er en naturlig øy lengre ut i sjøen, og hvor vi skulle tilbringe natten.