Vi reiser til Afrika!

2016-07-21 18.08.38Vi hadde egentlig tenkt å ha ferie i Norge. Vi vurderte å ta oss en rundtur i Lofoten, men i kjent stil så var vi sent ute med å undersøke ledighet og pris. Når vi endelig begynte å søke så var det ikke alt for mye utvalg, og prisene var over middels høye. I samme tid så vi reklame for safari til Afrika, og tanken begynte å romstere i hodene våre. Etter at ideen hadde modnet litt så begynte vi å undersøke litt nærmere, og kom i den forbindelse over turen med safari på Serengeti og Nogorogoro, samt strandliv på Zanzibar. Vi var nå solgt på ideen, og vi bestilte tur.

2016-07-22 19.03.58Etter en liten uke i Tromsø med under middelmådig vær var endelig dagen kommet for å besøke det mørke kontinent. Halv sju skulle flyet gå, så vi hadde klokken på ringing halv tre. Det er ulidelig tidlig, men vi kom oss opp og til flyplassen. Det var en del charterreiser som gikk samtidig, så det var mye folk på Gardermoen.
2016-07-22 19.17.14Vi fløy med KLM via Amsterdam til Kilimanjaro internasjonale flyplass i Tanzania. Det er en lang flytur, men siden vi hadde litt mangel på søvn så sov vi så mye vi klarte. Jeg ble også sittende å snakke med en amerikaner om alt fra Donald Trump til genetikk.

2016-07-22 22.21.09Vi landet i Tanzania ca kvart på åtte om kvelden, lokal tid, som er en time etter norsk tid. Vi ble møtt av en representant fra Afrikasafari, og vi fikk hjelp til å fikse visum og passkontroll. Så hentet vi bagasjen og ble lastet inn i en minibuss sammen med et svensk par som også hadde bestilt safari.

20160722_231727Vi kjørte i ca en time langs dårlige landeveier, i bekmørket, før vi kom frem til hotellet hvor vi skal overnatte. Her er vi nå, og skal snart binge før turen går videre mot Serengeti i morgen tidlig. Det er et fint hotell, med litt slitne rom. Men vi skal bare sove noen timer før resten av eventyret venter.

Ometepe

Vi ble hentet tidlig fra hotellet av transporten vår. Siden det kun var oss som skulle til Ometepe så var det en vanlig personbil som kom å hentet oss. Kollektivtilbudet i Sør- og Mellom-America er sånn sett veldig dynamisk.

Turen fra Granada til San Jorge gikk uten noen store overraskelser, og vi ankom fergeleiet i god tid før avgang. Ometepe er en øy som ligger ute i Nicaraguasjøen. Øya er egentlig to store vulkaner som har skapt en ganske stor øy som stiger opp av sjøen. Den næringsrike vulkanasken har gjort at øya er veldig frodig, og med et rikt dyreliv. Ca 30000 mennesker har også slått seg ned på øya, hvor de driver blant annet med turisme, fiskeri, kaffeproduksjon og annet jordbruk.

På fergeleiet ble vi sittende litt å vente på fergen. Vi tok en kaffe og litt brus mens vi ventet. Det begynte å samle seg opp med biler og folk, blant annet en gruppe med amerikanske ungdommer som visstnok skulle til et barnehjem på øya for å jobbe som frivillig. De var like høylytte som alle andre amerikanere vi møtte på turen.

Etterhvert kom fergen og biler, folk og fe begynte å fylle opp både dekk, takterrasse og andre rom på båten. Vi fikk plass oppe på takterrassen på toppen av fergen, hvor vi hadde en veldig fin utsikt rundt båten.

Det var sol, men det blåste en ganske sterk vind over innsjøen. Nicaraguasjøen er en ganske stor innsjø, så vinden hadde skapt nokså store bølger som til tider var hvite på toppene. Fergen var tydeligvis rimelig flatbunnet, uten noe kjøl å skryte av, så den gynget godt fra side til side når den sakte men sikkert tok oss over mot Ometepe.

Jeg er ikke redd i båt, men det var behagelig å få jord under føttene igjen når vi kom i land i Moyogalpa, som er en av to litt større landsbyer på øya. På fergeleiet i Moyogalpa sto den vanlige velkomstkomiteen av taxisjåfører som veldig gjerne ville hjelpe deg med å komme deg dit du skulle, bortsett fra at på Ometepe var dette tuc tuc-sjåfører. Vi hadde sett på kartet at det ikke skulle være så langt til hotellet, så vi hadde planlagt å gå. Vi gikk for sikkerhets skyld innom den lokale turistinformasjonen, som ikke var mer enn et slitent skur rett ved fergeleiet.

I turistinformasjonen satt det en yngre kar som snakket veldig godt engelsk (som ikke er normen i Sør- og Mellom-Amerika), og som rådet oss å ta en tuc tuc. Han jobbet forøvrig også på hotellet vi skulle til, så han fikset sjåfør til oss.

Det var godt vi tok en tuc tuc, for det var et godt stykke til hotellet, spesielt med de store ryggsekkene våre. Vi hadde booket oss inn på et lite hotell med middels standard, og som hadde et lite basseng utenfor. Etter å ha kommet oss på plass på hotellrommet møter vi igjen fyren fra turistinformasjonen som nå tydeligvis er resepsjonist. Vi spør han om ting å gjøre på Ometepe, og han foreslår at vi skal reise til et nes ikke så langt unna for å se på solnedgangen. I tillegg avtaler vi en tur rundt om på øya dagen etter for å se noen severdigheter. Han skal organisere alt for oss.

Vi tok oss litt mat og et par øl på hotellet mens vi ventet på å bli hentet. Når det nærmet seg ettermiddag så ble vi hentet av tuc tuc-sjåføren. Vi kjørte sørover fra Moyogalpa mot Punta Jesús Maria, som neset het. På veien kjørte vi over flyplassen på Ometepe, og da mener jeg bokstavelig talt tvers over stripa. Langs etter veien var det mange skilter med teksten «Ruta de evacuación». Som nevnt så er øya egentlig to store vulkaner.

Neset besto av sand og rakk ganske langt ut i innsjøen, og helt på enden var det en rimelig provisorisk bar med noen campingstoler utenfor. Det var noen gutter som spilte fotball i sanden, mens noen lokale satt i solveggen og spilte kort. Vi tuslet forbi baren og gikk ut til ytterst på neset. Sanden var nesten helt sort, siden den var skapt av vulkansk stein. Det var veldig annerledes å se vannet vaske over den mørke stranden. Vi tok noen bilder før vi gikk tilbake til baren for å kjøpe oss en øl og vente på solnedgangen. Sjåføren satt i tuc tuc’en og småsov, og ventet til vi ville hjem igjen. Vi nøt roen, ølen og den synkende solen. Det ble en fantastisk solnedgang. Når solen var gått ned ble det raskt mørkt, så vi tok en liten runde ut på neset igjen før vi kjørte tilbake til hotellet. Etter å ha stått opp tidlig så var vi litt trøtte, så det ble en tidlig kveld på oss.

Dagen etter skulle vi bli hentet av sjåføren vår for litt sightseeing. Vi sto opp, stelte oss og spiste frokost. Etterpå ble vi hentet og vi kjørte igjen sørover langs «hovedveien». Vi kjørte lengre enn dagen før, til neste nes ved navn Punta Piñuela. Der gikk vi oss en runde på stiene i området for å se på natur og dyreliv. Det var det klassiske utvalget av insekter og firfirsler, samt at vi fikk se både edderkoppaper og brøleaper. Det var også en smaragdgrønn innsjø, som jeg er usikker på om var naturlig.

Derfra kjørte vi over øya og ned til stranden på andre siden, som lå på landbroen mellom de to vulkanfjellene. Der var det en restaurant med utsikt utover sjøen hvor vi slo oss ned for å spise lunch. Etter lunchen gikk vi litt etter stranden, før vi satte oss ned på noen solstoler. I nærheten drev de med trening av hester i vannkanten. Vi ble sittende å se litt på det.

Neste stopp var Ojo de Agua, en ferskvannskilde og badeplass midt inne i skogen på toppen av øya. Det var en god del lokalbefolkning som satt rundt kanten og som badet i kilden, samt en og annen turist som var lett gjenkjennelig på hudfargen. Vi fant oss ett par solstoler som vi slo oss ned i og ble sittende å nyte dagen. Vi badet og koste oss i en god stund, før vi satte kursen tilbake til hotellet.

Vi var tilbake på hotellet i ca halv fire tiden, og vi bestemte oss for å slappe litt av på rommet. Jeg lå ikke så veldig lenge før jeg ble rastløs, så jeg gikk ut til bassenget for å ta en dukkert. Der kom jeg i prat med en kanadier som også kjølte seg av i vannet. Han og kona bodde også på hotellet. De var kanskje i 50 årene, og hadde førtidspensjonert seg etter å ha solgt deres firma hjemme i Canada. Det hadde de tjent så pass mye på at de kunne pensjonere seg, og brukte nå tiden sin på å reise rundt i verden. Vi fant ut at vi begge skulle til San Juan del Sur som neste destinasjon på reisen.

Om kvelden gikk vi inn til sentrum av Moyogalpa for å spise middag. Det ble ingen sen kveld for vi var nokså slitne, samt at vi skulle reise videre neste morgen. Nå var målet en liten by på stillehavskysten, helt sør i landet. San Juan del Sur skulle være en surfeby med mange restauranter og barer, og ikke minst en lang rekke fantastiske strender. Vi gledet oss!

Vi ankommer Nicaragua

Vi hadde ingen planer om hva vi skulle gjøre i Nicaragua før vi kom dit, og vi viste svært lite om landet da vi bestemte oss for at vi skulle bruke 14 dager der. Vi hadde egentlig ikke vurdert å reise dit før Ingrid på Kilroy foreslo det som reisemål, og manet oss til å bruke litt tid der. Det er kjent som et av de fattigste landene i Sør- og Mellom-Amerika, men dette til tross er det et av de tryggeste, og med veldig vennlige mennesker. I ettertid angret vi oss ikke et sekund på at vi reiste til dette fantastisk flotte landet.

Som i Colombia hoppet vi over å besøke hovedstaden. Vi fløy inn til hovedflyplassen i Managua og fikk ordnet oss en taxi som kunne kjøre oss til Granada, som var første destinasjon i Nicaragua-besøket vårt. Denne sjarmerende lille byen ligger ved den nordlige bredden av Nicaraguasjøen. Hverken Lonely Planet eller folk vi møtte på reisen var raus med komplimentene om byen, men vi likte oss godt de to nettene vi var der.

Vi bodde på Hotel Estrada, som var et kjempefint hotell to gater fra gågaten. Det var et lite hyggelig hotell, med god standard og en fin bakgård hvor man spiste frokost. Når vi ankom ble vi godt tatt imot, og ble plassert i en sofa med en kald drink, mens de sjekket oss inn og bar opp bagasjen vår.

Gågata var full av barer og uterestauranter, og det var livemusikk og et yrende folkeliv fra tidlig til sent. Vi ble sittende der hele dagen, hvor vi bare var hjemme og skiftet klær før kvelden begynte. Vi kom blant annet i snakk med en eldre herremann fra England, som levde sin pensjonisttilværelse med å reise rundt i verden. 90 åringen skrøt veldig av Nicaragua, og vi gledet oss til å finne mer ut av dette litt ukjente landet.

Dagen etter brukte vi litt tid på å finne transport til Ometepe, som var neste destinasjon på reisen vår. Det regnet nok så mye, så vi løp mellom de forskjellige transporttilbyderne. Det var samme løsning på transport her som andre steder i Sør- og Mellom-Amerika. Man setter seg opp på en liste for destinasjonen, så blir prisen delt på så mange som er med på turen.

Vi labbet litt rundt, så på en eller annen katolsk parade, gikk ned til havnen og bare satt på restauranter og slappet av med en Toña øl. Vi tok det rolig på kvelden, og gjorde oss klar til avreise dagen etter. Vi var de eneste som skulle reise til Ometepe, så vi ble hentet neste morgen av en eldre kar i en vanlig personbil, og kjørt til fergeleiet.

Panama City

Før vi dro ut til San Blas øyene overnattet vi ei natt i Panama City. Vi ankom hotellet i fem-tiden på ettermiddagen fredag 27. februar, etter nok en spinnvill taxitur fra flyplassen der jeg satt med hjertet i halsen flere ganger. Ingen setebelter baki så klart, 140 km/t med dristige forbikjøringer på hovedveien og om å gjøre å gasse mest mulig på etter hvert lyskryss inne i byen. 25 minutter tok det, og jeg var ganske lettet da vi endelig kom fram. Hotellet var også et stort casino, så vi lurte egentlig på om vi hadde kommet riktig, da vi ikke hadde booket det selv og ble litt overrasket over standarden. Joda, vi hadde kommet riktig 🙂

Siden vi skulle stå opp kl 04:00 morgenen etter for å reise ut til øyene, var det ikke mye tid å gjøre sightseeing på. Vi gikk derfor og spiste middag på en restaurant i nærheten av hotellet og var i seng klokka 21. Vi bestemte oss for å heller se litt mer av byen på returen etter øy-oppholdet fem dager senere.

Mens vi satt i hotell lobbyen og ventet på skyssen vår til San Blas kl 05 morgenen etter, trøtte og stive i blikket, var det overraskende mye liv der til å være så tidlig/sent, alt etter hvordan man ser det. Byens eskortepiker var på vei både inn og ut av lobbyen, noen gjorde også tydelig en deal med en eller flere av de mange amerikanske sportsfiskerne som overnattet på hotellet. I tillegg var det noen som så ut til å være ferdig med gamblingen for natten, mens andre, spesielt enarmet banditt-spillerne, hadde sittet der natten igjennom og ble fortsatt sittende.

Vi var tilbake i Panama City ca kl 13 onsdag 4. mars, og hadde utpå øyene fått et tips om å dra til den gamle delen av byen, Casco Viejo, så vi tok en taxi dit etter at vi hadde fått vasket vekk sanden mellom tærne. Derfra fikk vi sett byens skyline på avstand, tuslet rundt i koselige, trange gater, spist og hygget oss til det ble dags for å returnere til hotellet for å legge seg. Det har vært en del tidlige avganger på denne turen, så nok en gang stod vekkerklokka på et hinsides tidspunkt, nemlig kl 03:30. Det er ikke mye til ferie det, vet du 😛

Nicaragua stod heretter for tur, og Panama som land kan helt sikkert være verdt å ta turen tilbake til for å se mer av. Vi har dessuten tilgode å se Panamakanalen på nært hold.

Nå er det fire måneder siden vi kom hjem fra turen og tida flyr. Vi har store ambisjoner om å fullføre bloggen med poster fra opplevelsene som ventet oss etter Panama, det bare tar litt tid 😉 Stay tuned!

De fantastiske San Blas-øyene

San Blas er en øygruppe på rundt 350 store og små øyer utenfor den karibiske kysten av Panama. Øygruppen, en god del av kysten og regnskogen innenfor har selvstyre, og tilhører Kunaindianerne. Vi hadde bestilt en femdagers tur til en av øyene, hvor vi skulle bo i en stråhytte rett på stranden. Vi var blitt forberedt på at alt var veldig basic, uten mye infrastruktur, men at naturen, strendene og vannet var fantastisk. Om du er vant til å bo i luksus så kan det nok være San Brasil ikke er for deg, men vi hadde det iallefall helt utmerket.

Vi ble hentet på hotellet i Panama City i en firehjulstrekker. Det var tre andre turister i bilen, men vi kjørte å hentet to til, før turen gikk til kontoret til turoperatøren. Der ble vi informert om turen av en høylytt brysk dame. Vi fikk ordnet logistikken, før vi satte kursen mot den karibiske kyst. Nok en gang var det Peter Solbergs sør-amerikanske tvillingbror som kjørte, og det gikk i hundre og helvete etter motorveien, og deretter langs en smal og svingete vei gjennom regnskogen. Galskapen varte i rundt tre timer, før vi ankom kysten og en elv, hvor det sto et stort antall firehjulstrekkere, og det svermet med andre turister.

I elven lå det en rekke med båter, som lignet elvebåter, men som var litt mer kraftig bygd. Rundt båtene var det Kunaindianerne, som var kommet for å avlevere og hente turister. I kjent stil var det ikke noe som minnet om system for hvem som skulle med hvilken båt, men vi hadde fått beskjed om at vi skulle til en øy som het Ina. Sjåføren hjalp oss litt, og fant en Kuna som var litt mer kul på håret og med mobiltelefon i hånden. Etter litt diskusjon pekte han oss til et område på elvebredden, som tydeligvis var «venterommet» for Ina, og vi gikk dit for å vente på vår båt. Ved siden av var det en gruppe turister som var på vei opp i en båt som skulle til øya Robinson.

Det kom noen flere turister som også skulle til Ina, og ikke lenge etter var vi ombord i en båt, på vei ut mot havet. Det var en del bølger, og båten slo godt når det ble guffet på den 75 hesters Yamaha’en. Det var ikke noe overbygg, og vi hadde bare noen biter gjennomsiktig plast å beskytte oss mot sjøsprøyten som sto over baugen. Vi gikk i en og en halv time mellom øyene før vi kom fram til øya vi skulle bo på. Den var rundt 70 meter bred og kanskje 300 meter lang; ikke mer enn tre meter over vannoverflaten, og med hvite strender rundt nesten hele øya. Palmetrær vokste over alt, og med bebyggelse konsentrert på midten, som i hovedsak besto av bambushytter.

Kunaindianerne bodde på den ene siden av øya, mens på den andre siden var det tre grupperinger av turisthytter med tilhørende matsal og toalett, som virket å fungere som individuelle lodger. Vi ble ført mot den ene av lodgene hvor det over inngangsporten sto «Ina». På lodgen ved siden av sto det «Robinson», og vi innså at det ikke hadde vært snakk om navnet på øyene, men på lodgene. Ina hadde totalt ti hytter, som sammen med matsalen dannet en hestesko som åpnet seg ut mot stranden og det azurblå havet. Hyttene var av forskjellig størrelse, noen hadde én dobbeltseng, noen tre, fire eller flere enkeltsenger,  og alle var bygd rett på sanden. Mellom hyttene vokste det palmer, som ga skygge, og hvor det mellom stammene var hengt opp hengekøyer. I tillegg var det hengt opp et volleyballnett, hvor vi etterhvert kom til å spille en del strandvolleyball.

Vi ble tildelt en hytte av det som virket å være høvdingen på øya, om de i det hele tatt hadde høvdinger. Det var ingenting i klesdrakten som kunne tyde på hvilken rolle de forskjellige indianerne hadde, for mennene gikk alle i surfeshorts, og enten med bar overkropp eller med en sportstrøye. Hytta vår hadde et lite bord og en oppbygd dobbelmadrass med myggnett over, ellers var det ingenting; ingen lys, ingen skap og gulvet var av sand. Vi viste at dette oppholdet kom til å være rustikt og det var det, men det handlet ikke om luksus, men om å finne roen og bare nyte dette karibiske paradiset.

Det var en total mangel på infrastruktur, ingen strøm (bortsett fra et aggregat som ga lys noen timer etter at solen var gått ned), ingen innlagt vann og avløp, og ingen butikker. Heldigvis var det mulighet for å kjøpe kalde øl, som smakte uhyre godt når man lå å døset i hengekøya. All mat var inkludert. Frokost var brød og stekt egg, men resten av måltidene typisk besto av ris og fisk i forskjellige former, ofte sammen med noen grønnsaker og stekte plantain-bananer. Av og til fikk vi kylling eller annet kjøtt, og selv om det over tid ble litt ensformig så var maten veldig god.

Mange av hyttene til indianerne hadde satelittantenne på taket, men det var ingen TV som vi kunne se på. Det var heller ingen Wi-Fi, så det ble ikke noe surfing på Internett, noe som var en liten befrielse. Det er faktisk en smule skremmende hvor avhengig man har gjort seg av Internett. Det er blitt en (u)vane å sjekke nettaviser, Facebook og Twitter når man har en ledig stund, og ofte når man ikke har det. Man tenker at det er bare en kjapp sjekk av hva som er nytt, men man ender opp med å bruke ganske lang tid, for det er alltid noe å lese, like’ og kommentere. Når man ikke har Internett så slapper man av på en helt annen måte.

Vi fylte dagene med soling, bading, snorkling, spille volleyball og ligge på stranden eller i en hengekøye og lese en bok, mens man drakk en øl eller en fersk kokosnøtt. Vi spiste frokost mellom sju og ni, lunsj rundt 12, middag nærmere seks og så var vi typisk i seng før 10. Mellom måltidene var det bare å nyte livet på en tropisk øy. Etter lunsj hadde man mulighet for å bli med på en båttur til en annen ubebodd øy som de kalte Pelican Island, og som lå ca tre kvarter unna. Der var det en om mulig enda finere strand, samt et korallrev som man kunne snorkle ved. Vi så mange typer tropisk fisk, sjøstjerner og sjøpølser. Pelikanene fisket flittig etter de fiskene som hadde forvillet seg nært havoverflaten.

Vi bodde på Ina i fire netter, og på den tiden var det mange turister som kom og dro. Mange bodde kun en eller to netter, før de dro tilbake til Panama City. Vi merket at for å få fulstendig ro i kroppen så var det ikke nok med en eller to netter, men at fire passet oss perfekt. Da vi kom til øya var det blant annet fire spanske jenter, to chilenske gutter og en amerikaner i noen av hyttene. Vi kom sammen med blant annet en tysker, en argentiner, ei fra Tsjekkia og ei til fra Spania. Alle bortsett fra oss kunne spansk, så vi ble til tider litt isolert språkmessig, og angret nok en gang på at vi ikke hadde vært mer proaktive i å lære oss spansk. Vi snakket noe med de som ikke hadde spansk som morsmål, samt hun spanske som kom samtidig med oss; de andre virket ikke så gira på å snakke engelsk.

Vi kom ikke noe i kontakt med de som bodde i Robinson-hyttene, selv om det var rett ved siden av. Vi kunne nok vært bedre på å sosialisere, men det var også noe med å bare slappe helt av og ta det helt med ro, og vi kjente ikke veldig behovet for å prate så mye med andre. Vi lå mye i hengekøya og døste og leste bok. Når det ble for varmt var det bare å gå fem meter ned til havet og hoppe uti. Vi snorklet også mye, og det var mange fisk å se, til og med helt opp mot land. En dag var det en stor piggrokke (stingray) som svømte fram og tilbake like utenfor stranden. Bølgene virvlet opp sand fra bunnen så vannet var litt grumsete, så jeg skvatt litt til da jeg plutselig fikk øye på at den kom svømmende rett foran meg. Det var den typen som drepte Steve Irving, så selv om indianerne sa den kun var farlig om man tråkket på den, så holdt vi oss litt på avstand. Selvfølgelig var GoPro’en gått tom for strøm, så vi fikk hverken filmet eller tatt bilder under vann.

Når spanjolene dro kom det istedet en gruppe med tyskere, så istedet for en spansk språkbarriere ble det nå en tysk en. Selv om vi ikke pratet så fryktelig med de så fikk jeg spilt en del volleyball med de. Det er lenge siden sist, men jeg tror jeg klarte meg bra. Moro var det i alle fall, selv om jeg kjente godt at jeg ikke er noen ungdom lengere. Det var ihvertfall utrolig deilig å kunne avkjøle seg i havet når man var for svett og sliten.

Den siste dagen spiste vi frokost før vi ble kjørt tilbake til kysten, og opp elven til der vi skulle bli hentet av firehjulstrekkern og kjørt tilbake til Panama City. Det var en annen sjåfør denne gangen, som heldigvis var litt roligere på gassen. Vi så frem til litt mer luksus, en dusj og hvitt sengetøy. Maten på øya hadde vært god, men litt ensformig, så jeg så frem til å sette tennene i en tykk og blodig biff.

Soling og bading i Santa Marta

Minibussen plukket oss opp på hotellet ca klokka ni den morgenen vi skulle avgårde til Santa Marta. Heldigvis var vi de første som ble hentet, så vi kunne velge og vrake i hvor vi ville sitte. Det var en nyere buss med 18-seter, så dette så vi bare lyst på. Turen tok ca fire timer, inkludert en liten dopause underveis. Vi hadde booket oss inn på en resort med et stort badebasseng rett ved stranda. Etter noen varme dager i Cartagena var ei solseng og et badebasseng sårt etterlengtet. Resorten lå ca 20 minutter utenfor Santa Marta, nærmere bestemt i et område kalt El Rodadero. Her skulle vi være de neste fire nettene. O’lykke!

Det tok vinter og vår med innsjekken vår da vi ankom resorten, det virket som det både var vanskelig å finne bestillingen vår, samt forstå prisen vi hadde fått. «Here we go again», tenkte jeg, men vi var så tålmodige så, den timen det ca tok… Det ordnet seg jo til slutt 🙂 Etter litt mat var det bare å finne fram badetøyet og teste ut bassenget med det samme. Vi tok også turen ned til stranda for å sjekke den ut, men konkluderte raskt med at det var for mye vind og piskende sand mot huden til at det var et blivende sted.

Dagene som fulgte ble tilbragt ved bassenget etter frokost, med lunsj i poolbaren og påfølgende avslapning i airconditionen på rommet, før middag stod for tur på kvelden. Vi prøvde en buffet i hotellets restaurant første kvelden, noe som ikke falt helt i smak (hvertfall ikke i henhold til prisen), så vi valgte å lete etter andre alternativer de neste kveldene.

Vi visste ikke hvor mye som var av butikker og spisesteder rundt i området, bortsett fra et kjøpesenter et kvartal bortenfor hotellet, før Thomas googlet etter nettopp spisesteder i El Rodadero. Da viste det seg at det var en hel strandpromenade til høyre for hotellet med diverse små butikker og restauranter. Den første kvelden hadde vi kun gått tur et lite stykke til venstre for hotellet og så ikke annet enn mørke gater og øde hus, så vi snudde da vi skjønte at det ikke var så mye å trakte etter der.

Den siste kvelden dro vi inn til Santa Marta for å se oss om og spise middag. Vi rakk akkurat en nydelig solnedgang på stranda der, og slo oss etterhvert ned på en koselig liten uterestaurant i et smug rett ved et av byens torg. Der var det hyggelig personale, gode drinker og god mat, så der ble sittende til kvelden var omme omtrent. Jeg var for øvrig glad for at vi hadde valgt en resort og ikke et hotell nær stranden i denne byen, som hadde vært et av våre alternativer. Noen ganger er det digg å bare ligge ved poolen, stikke sol, avkjøle seg i bassenget og bare nyte slaraffenlivet 😉

Da fire dager var gått og det var dags for å vende snuten mot Cartagena igjen skulle vi nok en gang bli hentet av en minibuss. Denne gangen ble vi plukket opp sist, så vi måtte trøkke oss ned ved siden av to andre helt bakerst i bussen. Der satt vi rett opp og ned med knærne oppunder haka i to timer, før bussen stoppet for dopause halvveis på turen og Thomas kunne flytte seg til en ledig plass litt lenger fram. Da ble det straks litt bedre.

Tilbake i Cartagena sjekket vi inn på samme hotell som tidligere. Det kunne se ut som vi ble oppgradert, da rommet var større enn sist, så det var jo hyggelig. På kvelden måtte vi så klart ta turen innom stamstedet vårt, T & R, igjen, og siden dette var vår siste kveld i Colombia var det siste sjanse for Thomas å teste sigarene de hadde til salgs. Det ble en riktig så trivelig kveld, med en rekke fotoshoots sammen med den eldre servitøren også 🙂

Dagen etter stod avreise til Panama City og San Blas-øyene for tur. Så nå var det bare å glede seg til noen primitive dager i paradis 😀

Colombia here we come!

Historisk så har Colombia et litt dårlig rykte, så da vi planla turen var vi ikke helt sikre på om vi ville innom her. Vi fant til slutt ut at vi bare kunne hoppe over hovedstaden Bogota, og heller reise til steder på den karibiske kysten. Vi hadde hørt mye bra om Cartagena, og det ble destinasjonen etter at vi forlot Peru. I ettertid har vi vel innsett at det er flere steder man skulle besøkt i Colombia, men vi har da alltids mulighet til å reise tilbake. De fleste land og byer har sine utrygge områder, så det er bare om å bruke sunt folkevett. Colombia har også blitt betydelig tryggere etter våpenhvilen med FARC-geriljaen, men det er selvfølgelig områder turister ikke bør dra.

Cartagena, byen vi skulle oppholde oss i de neste tre nettene, ligger ved den karibiske kysten nord-øst i Colombia. Den har en gammel og ny bydel, der vi valgte å bo i gamlebyen. En utrolig sjarmerende bydel omringet av en forsvarsmur, med trange gater og små torg, og et godt utvalg av butikker og restauranter/barer. Det var deilig å endelig kjenne på varmen igjen. Det hadde vært fint i Lima, men nå var det rundt 30 grader og ikke et eneste tegn på at det skulle regne på aldri så lenge.

Vi tenkte å ta ut noen colombianske pesos på flyplassen slik at vi enkelt skulle få betalt taxien inn til byen, men den eneste minibanken som var der var i ustand. Derfor måtte vi betale med amerikanske dollar i stedet. Det burde jo strengt tatt ikke være noe problem det, men når taxisjåføren bare hadde veksel i pesos ble det litt verre. 100 norske kroner er pr dags dato 32289 pesos, så det ble straks forvirrende å skulle regne på vekselen, noe den slu taxisjåføren sannsynligvis skjønte. Vi endte nemlig opp med å betale dobbelt så mye enn det vi skulle, da vi ikke hadde pepling og det ble vanskelig å diskutere riktig og galt på et språk vi ikke mestrer spesielt godt. Åh, så irriterende…

Når vi hadde fått installert oss og ergrelsen over den teite taxisjåføren hadde lagt seg gikk vi ut for å bli bedre kjent med vårt nye nabolag. Vi hadde hotell midt i gryta, så det var nokså greit å orientere seg. Rundt omkring i gatene var det stadig noen som ville selge oss noe, det være seg hatter, smykker, plakater, frukt e.l. På et av de større torgene var det flere ivrige turselgere, både for båt- og bussturer. Vi lot oss ikke rive med da, men ville heller sjekke litt rundt. Med taxituren friskt i minne så var ihvertfall jeg litt på vakt i forhold til lurerier og denslags 😛

Etter middag på kvelden satte vi oss på det som etterhvert skulle bli vårt lille stamsted i Cartagena, nemlig en liten rom/sigarbar som het R & T (Rum &  Tobacco hvis noen lurte), med hyggelige sitteplasser på utsiden og en sjarmerende, eldre herremann som servitør. Baren var lokalisert på hjørnet av et lite torg, så det var toppers å bare sitte der, nyte god rom og se på livet rundt oss. Vi kom lett i snakk med gjestene ved siden av oss, så da fikk vi vært litt sosiale også 😉

Dagen etter bestemte vi oss for å ta en busstur rundt om i byen. Det var en guidet tur som bl.a. kjørte til den nye bydelen kalt Boca Grande, der de mer eksklusive hotellene, samt byens strender var. Vi gjorde også et stopp med omvisning på et fort, og endte turen oppe ved et gammelt kloster. Der var det en flott utsikt over hele Cartagena. På vei opp til klosteret opplevde vi en plutselig trafikkork og det glade kaos. Thomas trodde det var køen for å komme inn og nektet å skulle stå i den. Etter Rio har kø blitt den store skrekken, noe det sikkert også var før vi i det hele tatt startet på denne turen 🙂 Det viste seg at en hel skokk med mennesker stod midt i veien foran et kors og ba. På forhånd hadde vi blitt fortalt av guiden at det var 14 kors plassert ut langs veien opp til klosteret (jeg fikk dessverre ikke helt med meg hvorfor), så nå ante vi konturen av hvordan turen opp bakken kom til å bli. Heldigvis fikk vi kjørt forbi den store folkemengden litt lenger opp, til tross for at de som gikk så ut til å bry seg mindre med bilene som kom kjørende i begge retninger.

Vi hoppet av turen på nest siste stopp som var i gamlebyen, da var det nemlig ikke langt til hotellet vårt. Siste stopp var uansett torget der vi hoppet på bussen og det var derfor lite å gå glipp av. På veien tok vi oss noe å drikke på en av de mange uterestaurantene før vi gikk og slappet av på hotellet før middag.

Siste dagen valgte vi å se litt mer av gamlebyen til fots. Vi tuslet rundt oppå muren og i gater vi ikke hadde vært før. Etter lunsj gikk jeg på en liten shoppingrunde mens Thomas slappet av på hotellrommet. Ikke mye til gevinst fra shoppingen gitt, noe som i grunnen var like greit siden sekken er fullstappet og tung nok som den er.

På kvelden tok det såpass lang tid før vi kom oss ut til middag og fikk satt oss til bords at vi droppet stamstedet vårt før leggetid. Vi hadde nemlig bestilt tur morgenen etter med en minibuss til Santa Marta, en liten by litt lenger nordvest i Colombia. Derfor var det greit å komme seg i seng i rett tid.