Vi reiser til Afrika!

2016-07-21 18.08.38Vi hadde egentlig tenkt å ha ferie i Norge. Vi vurderte å ta oss en rundtur i Lofoten, men i kjent stil så var vi sent ute med å undersøke ledighet og pris. Når vi endelig begynte å søke så var det ikke alt for mye utvalg, og prisene var over middels høye. I samme tid så vi reklame for safari til Afrika, og tanken begynte å romstere i hodene våre. Etter at ideen hadde modnet litt så begynte vi å undersøke litt nærmere, og kom i den forbindelse over turen med safari på Serengeti og Nogorogoro, samt strandliv på Zanzibar. Vi var nå solgt på ideen, og vi bestilte tur.

2016-07-22 19.03.58Etter en liten uke i Tromsø med under middelmådig vær var endelig dagen kommet for å besøke det mørke kontinent. Halv sju skulle flyet gå, så vi hadde klokken på ringing halv tre. Det er ulidelig tidlig, men vi kom oss opp og til flyplassen. Det var en del charterreiser som gikk samtidig, så det var mye folk på Gardermoen.
2016-07-22 19.17.14Vi fløy med KLM via Amsterdam til Kilimanjaro internasjonale flyplass i Tanzania. Det er en lang flytur, men siden vi hadde litt mangel på søvn så sov vi så mye vi klarte. Jeg ble også sittende å snakke med en amerikaner om alt fra Donald Trump til genetikk.

2016-07-22 22.21.09Vi landet i Tanzania ca kvart på åtte om kvelden, lokal tid, som er en time etter norsk tid. Vi ble møtt av en representant fra Afrikasafari, og vi fikk hjelp til å fikse visum og passkontroll. Så hentet vi bagasjen og ble lastet inn i en minibuss sammen med et svensk par som også hadde bestilt safari.

20160722_231727Vi kjørte i ca en time langs dårlige landeveier, i bekmørket, før vi kom frem til hotellet hvor vi skal overnatte. Her er vi nå, og skal snart binge før turen går videre mot Serengeti i morgen tidlig. Det er et fint hotell, med litt slitne rom. Men vi skal bare sove noen timer før resten av eventyret venter.

Vi ankommer Nicaragua

Vi hadde ingen planer om hva vi skulle gjøre i Nicaragua før vi kom dit, og vi viste svært lite om landet da vi bestemte oss for at vi skulle bruke 14 dager der. Vi hadde egentlig ikke vurdert å reise dit før Ingrid på Kilroy foreslo det som reisemål, og manet oss til å bruke litt tid der. Det er kjent som et av de fattigste landene i Sør- og Mellom-Amerika, men dette til tross er det et av de tryggeste, og med veldig vennlige mennesker. I ettertid angret vi oss ikke et sekund på at vi reiste til dette fantastisk flotte landet.

Som i Colombia hoppet vi over å besøke hovedstaden. Vi fløy inn til hovedflyplassen i Managua og fikk ordnet oss en taxi som kunne kjøre oss til Granada, som var første destinasjon i Nicaragua-besøket vårt. Denne sjarmerende lille byen ligger ved den nordlige bredden av Nicaraguasjøen. Hverken Lonely Planet eller folk vi møtte på reisen var raus med komplimentene om byen, men vi likte oss godt de to nettene vi var der.

Vi bodde på Hotel Estrada, som var et kjempefint hotell to gater fra gågaten. Det var et lite hyggelig hotell, med god standard og en fin bakgård hvor man spiste frokost. Når vi ankom ble vi godt tatt imot, og ble plassert i en sofa med en kald drink, mens de sjekket oss inn og bar opp bagasjen vår.

Gågata var full av barer og uterestauranter, og det var livemusikk og et yrende folkeliv fra tidlig til sent. Vi ble sittende der hele dagen, hvor vi bare var hjemme og skiftet klær før kvelden begynte. Vi kom blant annet i snakk med en eldre herremann fra England, som levde sin pensjonisttilværelse med å reise rundt i verden. 90 åringen skrøt veldig av Nicaragua, og vi gledet oss til å finne mer ut av dette litt ukjente landet.

Dagen etter brukte vi litt tid på å finne transport til Ometepe, som var neste destinasjon på reisen vår. Det regnet nok så mye, så vi løp mellom de forskjellige transporttilbyderne. Det var samme løsning på transport her som andre steder i Sør- og Mellom-Amerika. Man setter seg opp på en liste for destinasjonen, så blir prisen delt på så mange som er med på turen.

Vi labbet litt rundt, så på en eller annen katolsk parade, gikk ned til havnen og bare satt på restauranter og slappet av med en Toña øl. Vi tok det rolig på kvelden, og gjorde oss klar til avreise dagen etter. Vi var de eneste som skulle reise til Ometepe, så vi ble hentet neste morgen av en eldre kar i en vanlig personbil, og kjørt til fergeleiet.

Colombia here we come!

Historisk så har Colombia et litt dårlig rykte, så da vi planla turen var vi ikke helt sikre på om vi ville innom her. Vi fant til slutt ut at vi bare kunne hoppe over hovedstaden Bogota, og heller reise til steder på den karibiske kysten. Vi hadde hørt mye bra om Cartagena, og det ble destinasjonen etter at vi forlot Peru. I ettertid har vi vel innsett at det er flere steder man skulle besøkt i Colombia, men vi har da alltids mulighet til å reise tilbake. De fleste land og byer har sine utrygge områder, så det er bare om å bruke sunt folkevett. Colombia har også blitt betydelig tryggere etter våpenhvilen med FARC-geriljaen, men det er selvfølgelig områder turister ikke bør dra.

Cartagena, byen vi skulle oppholde oss i de neste tre nettene, ligger ved den karibiske kysten nord-øst i Colombia. Den har en gammel og ny bydel, der vi valgte å bo i gamlebyen. En utrolig sjarmerende bydel omringet av en forsvarsmur, med trange gater og små torg, og et godt utvalg av butikker og restauranter/barer. Det var deilig å endelig kjenne på varmen igjen. Det hadde vært fint i Lima, men nå var det rundt 30 grader og ikke et eneste tegn på at det skulle regne på aldri så lenge.

Vi tenkte å ta ut noen colombianske pesos på flyplassen slik at vi enkelt skulle få betalt taxien inn til byen, men den eneste minibanken som var der var i ustand. Derfor måtte vi betale med amerikanske dollar i stedet. Det burde jo strengt tatt ikke være noe problem det, men når taxisjåføren bare hadde veksel i pesos ble det litt verre. 100 norske kroner er pr dags dato 32289 pesos, så det ble straks forvirrende å skulle regne på vekselen, noe den slu taxisjåføren sannsynligvis skjønte. Vi endte nemlig opp med å betale dobbelt så mye enn det vi skulle, da vi ikke hadde pepling og det ble vanskelig å diskutere riktig og galt på et språk vi ikke mestrer spesielt godt. Åh, så irriterende…

Når vi hadde fått installert oss og ergrelsen over den teite taxisjåføren hadde lagt seg gikk vi ut for å bli bedre kjent med vårt nye nabolag. Vi hadde hotell midt i gryta, så det var nokså greit å orientere seg. Rundt omkring i gatene var det stadig noen som ville selge oss noe, det være seg hatter, smykker, plakater, frukt e.l. På et av de større torgene var det flere ivrige turselgere, både for båt- og bussturer. Vi lot oss ikke rive med da, men ville heller sjekke litt rundt. Med taxituren friskt i minne så var ihvertfall jeg litt på vakt i forhold til lurerier og denslags 😛

Etter middag på kvelden satte vi oss på det som etterhvert skulle bli vårt lille stamsted i Cartagena, nemlig en liten rom/sigarbar som het R & T (Rum &  Tobacco hvis noen lurte), med hyggelige sitteplasser på utsiden og en sjarmerende, eldre herremann som servitør. Baren var lokalisert på hjørnet av et lite torg, så det var toppers å bare sitte der, nyte god rom og se på livet rundt oss. Vi kom lett i snakk med gjestene ved siden av oss, så da fikk vi vært litt sosiale også 😉

Dagen etter bestemte vi oss for å ta en busstur rundt om i byen. Det var en guidet tur som bl.a. kjørte til den nye bydelen kalt Boca Grande, der de mer eksklusive hotellene, samt byens strender var. Vi gjorde også et stopp med omvisning på et fort, og endte turen oppe ved et gammelt kloster. Der var det en flott utsikt over hele Cartagena. På vei opp til klosteret opplevde vi en plutselig trafikkork og det glade kaos. Thomas trodde det var køen for å komme inn og nektet å skulle stå i den. Etter Rio har kø blitt den store skrekken, noe det sikkert også var før vi i det hele tatt startet på denne turen 🙂 Det viste seg at en hel skokk med mennesker stod midt i veien foran et kors og ba. På forhånd hadde vi blitt fortalt av guiden at det var 14 kors plassert ut langs veien opp til klosteret (jeg fikk dessverre ikke helt med meg hvorfor), så nå ante vi konturen av hvordan turen opp bakken kom til å bli. Heldigvis fikk vi kjørt forbi den store folkemengden litt lenger opp, til tross for at de som gikk så ut til å bry seg mindre med bilene som kom kjørende i begge retninger.

Vi hoppet av turen på nest siste stopp som var i gamlebyen, da var det nemlig ikke langt til hotellet vårt. Siste stopp var uansett torget der vi hoppet på bussen og det var derfor lite å gå glipp av. På veien tok vi oss noe å drikke på en av de mange uterestaurantene før vi gikk og slappet av på hotellet før middag.

Siste dagen valgte vi å se litt mer av gamlebyen til fots. Vi tuslet rundt oppå muren og i gater vi ikke hadde vært før. Etter lunsj gikk jeg på en liten shoppingrunde mens Thomas slappet av på hotellrommet. Ikke mye til gevinst fra shoppingen gitt, noe som i grunnen var like greit siden sekken er fullstappet og tung nok som den er.

På kvelden tok det såpass lang tid før vi kom oss ut til middag og fikk satt oss til bords at vi droppet stamstedet vårt før leggetid. Vi hadde nemlig bestilt tur morgenen etter med en minibuss til Santa Marta, en liten by litt lenger nordvest i Colombia. Derfor var det greit å komme seg i seng i rett tid.

Vi har nå ankommet Lima

Pisco Sour på valentinsdagen«Endelig» er vi tilbake i sivilisasjonen igjen. Jeg vet ikke om vi kan si at vi har savnet den, kanskje bortsett fra en ordentlig god dusj. Det er en stund siden siste post, men det er jaggu ikke fordi det har manglet på opplevelser. Det har vært lite eller ingen trådløsnett de stedene vi har besøkt. Så nå har vi litt å ta igjen, og veldig mye å fortelle og vise. Det kommer til å ta oss noen poster for å fortelle om alt.

Etter La Paz har vi besøkt Puno, Titicacasjøen, Cusco, Aguas Calientes, Machu Picchu, Puerto Maldonado og Tambopataelven i Amazonas. Det har vært en utrolig reise, full av fantastiske inntrykk og minner. Men dere må ikke tro det har vært en latmannsferie. Vi har vært oppe tidlig, ofte i 5 tiden, for å starte turene våre.

Nå har vi kommet til Lima, og da vi ankom hotellet ble ikke alt som forventet. Hotellet vi hadde reservert gjennom Booking.com hadde registrert oss inn på et twin-rom selv om vi hadde reservert et dobbeltrom. Det dobbeltrommet vi så fikk var ikke den standarden vi hadde bestilt. Vi bor derfor kun en natt her før vi flytter til et annet hotell i dag. Etter noen dager i jungelen skal det bli godt å skjemme oss selv litt bort noen dager her i storbyen 🙂

På vei mot Machu Picchu

Klokka 08 på morningen torsdag 5. februar tok vi bussen fra Puno til Cusco, og denne gangen gikk det som en drøm. Det var en tilsvarende luksusbuss som fra La Paz til Puno, men nå var det nesten ingen folk ombord. Turen tok ca sju timer og vi kunne slappe av/sove hele veien om vi ville, uten videre forstyrrelser.

Vi sjekket inn på Tierra Viva Hotel i halv fire-tiden (tilsvarende hotellkjede som i Puno – vi likte oss godt der) og gikk etterhvert ut for å utforske den nye byen vi hadde ankommet. Cusco er den fjerde største byen i Peru med sine 300 000 innbyggere, og den ligger 3400 meter over er havet. Man får ikke nødvendigvis inntrykk av at byen er spesielt stor, da bysentrum kun består av et stort torg omringet av en katedral, noen restauranter og en kirke, samt ett par mindre torg med tilstøtende gater.

Første ettermiddagen/kvelden fant vi fort veien til en irsk pub (av en eller annen grunn er det lett å «ty» til de irske pubene). Der spiste vi mat, for øvrig den beste quesadillaen jeg tror jeg noen gang har spist, og tok ett par øl som seg hør og bør på en irsk pub. Da vi skulle gå bøttet det ned utenfor, så vi drøyde den litt til og tok like godt en pisco sour mens vi ventet 😉 Ikke den beste vi har smakt, men det er jo tross alt nasjonaldrinken i Peru og måtte prøves.

I Cusco gjorde vi ikke så veldig mye annet enn å tusle rundt i gatene for å se oss litt rundt, spiste god mat, koste oss og slappet av. Det var ulike turer og aktiviteter man kunne dra på, men vi ventet bare på at avreisedagen for turen med stor T skulle komme. Det kom en real regnskur minst en gang om dagen, så vi merket mer til regntiden her enn noe annet sted så langt på turen.

Det må jo nevnes at Arsenal spilte kamp den ene dagen vi var der, kl 07 lokal tid. Ingen hindring det for øvrig. Kampen ble vist på tv på hotellrommet og i hvertfall en av oss var ivrig tilskuer til tross for det tidlige tidspunktet 😉 Vi har vel nesten ikke gått glipp av en eneste Arsenal-kamp i løpet av turen vår.

Vi var to netter på Tierra Viva før vi flyttet over til Milhouse Backpacker Hostel kvelden før avreisen til Machu Picchu. Hostellet var forhåndsbestilt i forbindelse med turen til MP, så hvis det ikke hadde vært for det ville vi nok blitt værende der vi var.

Etter frokost på søndagen ble vi plukket opp av en minibuss utenfor hostellet. Den kjørte ett par runder rundt i byen for å plukke opp ett par personer til før vi var på vei mot Ollantaytambo, en liten landsby ca halvannen time fra Cusco, der togturen vår mot Machu Picchu skulle starte.

I Ollantaytambo var det flere ulike togtyper man kunne ta: Peru Rail, som så ut som et vanlig, moderne tog og Inca Rail, som var et litt eldre, ærverdig togsett. I tillegg til de to var det et tog som tilbudte litt mer luksus med restaurantvogn a la 1900-tallet, hvor man kunne reise standsmessig slik Hiram Bingham (oppdageren av Machu Picchu) gjorde i 1911. Vi var booket inn på Inca Rail, der vi fikk snacks og drikke servert på veien. Toget snirklet seg avgårde den halvannen timen det tok, blant bratte fjell og fantastisk natur. Vi kunne til og med se noen av de som hadde valgt å ta bena fatt oppi fjellsidene. Vi valgte derimot å avstå fra tredagers vandring i fjellet og valgte en dagstur med tog og minibuss i stedet. Det passet oss i grunnen helt perfekt, spesielt da vi fikk høre at de som gikk hadde hatt mye regn underveis.

Vel framme i Aguas Calientes i ett-tiden, ble vi møtt av en kar som viste oss vei til hostellet vi skulle sove på. Han fortalte oss at vi skulle møte guiden vår, Jhon, der kl 18 for mer info om morgendagen og felles middag på kvelden. Etter å ha installert oss gikk vi og spiste lunsj. Vi ble sittende en god stund på restauranten, da det plutselig kom en real regnskur (regntid, ser du..), så vi så ingen grunn til å løpe rundt i regnet.

Aguas Calientes er for øvrig endestasjonen til toget, før man starter på siste etappen opp mot Machu Picchu, enten til fots eller med buss. Det er et lite tettsted i bunnen av dalen, midt mellom stupbratte fjellsider. Stedet er fullpakket med turistbutikker, restauranter og overnattingssteder.

På kvelden møtte vi guiden og fire stk han hadde hatt med seg på en tredagers tur i fjellet. Ei fra Danmark og tre stk fra England, alle i 20-årene. Vi hadde et hyggelig middagsmåltid sammen og fikk vite at oppmøtet før bussturen til Machu Picchu dagen etter var kl 04:50! Ja, så da var det bare å komme seg i seng så fort som mulig 🙂

Fra La Paz til Puno

Venter på bussen til PunoVi begynner å bli vant til grufulle bussturer. Bussen fra La Paz til Puno var i og for seg mye bedre enn den vi hadde kjørt til og fra Uyuni med, men det var andre hendelser som gjorde turen mindre hyggelig. Puno ligger jo i Peru, så vi måtte gjennom migrasjonskontroll på grensen. Det ble en slitsom opplevelse. Grensebyen var et håpløst kaos av falleferdige rønner, som bussen måtte snirkle seg igjennom for å komme til migrasjonsbygningen, som de hadde klart å plassere ca midt i «byen».På bussen til Puno

Vi ble sluppet av bussen på boliviansk side, og måtte stille oss i kø (som dere vet er vår favoritt aktivitet) til passkontroll. Som vanlig var køen lang som et vondt år, pluss at det var steikende sol. Køen krøp fremover i snegletempo, men etter én og en halv slitsom time hadde vi fått vårt bolivianske stempel i passene våre. Vi måtte nå krysse broen over til Peru sammen med høns, bikkjer og innfødte, for å få stempel fra peruansk immigrasjon. Dette gikk betydelig raskere, og etter kanskje en halv time var vi inne i bussen igjen.

Passkontoret i BoliviaI bussen satt vi omringet av en familie som tydeligvis skulle til Cusco. Vi tror det var en bestemor, to døtre med hver sin kjæreste og flere unger, pluss noen andre unger som vi er usikre på hvem var sine. Det var en del bråk og romstering. Men moroa startet når vi ble stoppet i en kontroll av peruansk politi. Inn kom det en kul politimann i RayBan-briller, som gikk igang med å sjekke pass. Når turen kom til familien så var det tydeligvis ikke alt som var i orden. Inn kom flere politifolk, og det ble ringt og kryssjekket etter alle kunstens regler. Bestemoren og en datter ble tatt med ut av bussen, og det var tydeligvis stor fortvilelse i familien. Etter lang tid og mye om og men fikk de vist ordnet opp i flokene, og vi kunne fortsette til Puno.Køen til passkontoret i Bolivia

Grensen mellom Bolivia og PeruVi var nå rimelig sultene og gledet oss til den inkluderte lunchen som vi skulle få etter grensepasseringen. Det som ble servert var noe moro greier. Som de fleste måltider her i Sør-Amerika så var det både en klump med ris og en neve fries. I tillegg var det et flatt stykke med ukarakteriserbart kjøtt, to små bananer og en fruktdrops. Vi måtte le av hele greia, men vi var så sultene at vi spiste med god innlevelse. Det fikk i alle fall ned sulten, og turen mot Puno til å gå litt raskere.

Puno er en by med rundt 100 000 innbyggere, som ligger ved bredden av Titicacasjøen. De som bor der skal blant annet være etterkommere av Inkafolket, og de snakker både spansk og quechua (språket til inkaene). Flere vi har møtt på turen har snakket dårlig om byen, men vi syntes den var fin. Vi bodde en natt der både før og etter turen ut på Titicacasjøen, og vi hadde det fint. Vi kommer tilbake til Titicacasjøen i neste post.Lunch på bussen til Puno

Tilbake i La Paz

Vi hadde forhåndsbestilt et rom på Hotel Rosario da vi kom tilbake til La Paz. Ikke spesielt dyrt, men betraktelig mye bedre enn det krypinnet vi hadde den første natta vi var her. Vi ankom hotellet kl 05:45 på morningen og møtte verdens blideste og søteste resepsjonist. Hun skjønte at vi var trøtte og tilbød oss rommet allerede da, selv om normal sjekk-inn var kl 11. Vi ble super happy og kunne nesten ikke vente med å få tatt oss en deilig dusj og stupe inn i den store, gode sengen.

Vi hadde bestemt oss for å være i La Paz i to netter denne gangen, både for å roe litt ned og for å få sett litt mer av byen. Da vi våknet til liv utpå formiddagen gikk vi ut for å spise, tuslet litt i det som var hovedgaten, før vi fikk sett oss litt om på heksemarkedet. Der finner man alt man måtte ønske seg av superkrefter og visdom, både i pulverform, eliksir, urter og piller. Blant annet kunne jeg kjøpe et pulver og gni det mellom hendene. Vedkommende jeg deretter tok i hånda ville kue meg som en hund. Interessant.. De hadde i tillegg lamafoster hengende over døråpningen, da det visstnok brukes i ulike ritualer til heksedoktorene.

Vi gikk deretter og tok oss en øl på en engelsk pub. La Paz kan ta knekken på enhver pga høyden (jeg har aldri vært så tungpustet før), så det er viktig å slappe av innimellom slagene 😉 Det viste det seg å være en hyggelig restaurant i førsteetasjen til puben, som skulle vise Super Bowl-finalen på kvelden, så det ble kveldens event.

Dagen etter tok vi byens nyervervede taubane opp i høyden for å få en flott utsikt over byen. Taubanen ble bygd for bare et år siden for å lettere få fraktet folk til og fra arbeid. Som man kan se på bilder av byen så er det både bratt og kronglete å komme seg fra topp til bunn og vice versa, så dette har nok vært en kjærkommen investering for byens innbyggere. Spesielt når det kan sies å ikke være noe ordentlig bussystem i byen.

Vi spiste lunsj på en uterestaurant på et tak ved byens torg før vi gikk tilbake til hotellet og kjøpte bussbilletter til morgendagens tur til Puno i Peru. Puno, som ligger ved Titicacasjøen, er utgangspunktet for båtturer ut til de flytende øyene (Uro’s Islands), samt Amantani Island og Taquile Island, som vi vil skrive mer om i neste post 🙂