Stikkord: Aper

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania, Zanzibar

Manyara og reisen til Zanzibar

Etter to netter i Ngorongoro Wildcamp var vi snart klar for å reise til Zanzibar hvor avslapping og strandliv ventet oss, men først var det en siste (halv) dag med safari i Manyara nasjonalpark. Guiden vår og engelskmennene var på Highview, så vi skulle bli kjørt dit av en av sjåførene kl. seks om morgenen. Vi pakket sammen de sakene vi ikke hadde pakket kvelden før, og gikk i halvørska opp til resepsjonen for å sjekke ut. Vi fikk med oss en lunsjboks, men hadde ikke tid til å spise frokost. Det var uansett for tidlig, så vi skulle ta frokosten på Highview. Vi sa adjø og satte avgårde i mørket langs den meget humpete veien.

Vi var ikke på Highview før kl. åtte, etter et lengre opphold i kontrollposten for Ngorongoro verneområde, så vi løp inn for å få i oss litt mat mens de andre ventet. Frokosten ble fortært i en fei, og vi kom oss i bilen for å starte vår siste safari for denne gang. Vi var på vei mot nasjonalparken som omkranser Manyara-innsjøen, og som ligger midt i den østlige delen av Riftdalen. Det er tett regnskog rundt deler av sjøen, med våtmark mot sørøst, og med fjellområdet i Ngorongoro som reiste seg mot vest.

Skogen var tett der vi kjørte langs en smal skogsvei, etter å ha blitt registrert i kontrollposten for parken. Det var trær i forskjellige høyder som kjempet om sin del av sollyset, og som fikk minnene fra Amazonas til å komme strømmende tilbake. Vi hadde sett bavianer fra vi startet inn i parken, og nå var de tallrike i trærne og på bakken. Vi så også andre apearter, som guiden sa var silkeaper og blåaper.

Etter å ha kjørt et godt stykke gjennom skogen åpnet landskapet seg etterhvert som vi kom nærmere bredden av innsjøen. Vi kom til et våtmarksområde helt på kysten der det var store flokker av fugler; flamingoer, pelikaner, storker, noen gribber, typer av rovfugl og mange andre arter. I området rundt så vi også sebraer, gnuer (som var fastboende i dette området, og som hadde en brunlig farge istedet for den sorte og grå fargen de hadde andre steder), elefanter og vortesvin.

Siden vi skulle rekke fly til Zanzibar begynte vi å nærme oss tid for avreise mot Arusha, hvor flyplassen vi skulle reise fra lå. Chris, Deb og Ben skulle helt tilbake til Kilimanjaro for å ta fly, men de skulle bo et annet sted på Zanzibar så det var lite trolig at vi kom til å møte de mer på turen. Vi kjørte ut av parken og fant hovedveien mot øst. Vi stoppet på samme suvenirbutikk som når vi kjørte motsatt vei for å spise lunsj. Der fikk vi tatt et bilde av hele gjengen, sammen med guiden vår, Chitanda. Fremme på småflyplassen tok vi farvel med vennene våre og gikk inn i den lille terminalbygningen.

Sikkerhetskontroll og innsjekk var som vanlig et delvis organisert kaos, men vi fikk etterhvert sjekket inn og satt oss i avgangshallen (samme rom som sikkerhetskontrollen og innsjekkskranken). Vi var usikre på om vi kom til å se sekkene våre igjen. Ved siden av oss var det noen kinesere som gikk bananas i en suvenirbutikk. De hadde med seg en kid i 5-6 års alderen, som tydeligvis hadde fått for mye sukker, og som synes det var rivende moro å prute med selgeren til de voksnes høylytte latter. Selgeren var overrumplet selv om han fikk solgt rimelig mye, men han så sliten ut på slutten. Kinesere er ofte rimelig frekke i forhold til vårs forståelse av kutyme, og de har ikke noe spesielt forhold til køkultur (som er rart i et land med 1,3 mrd mennesker).

Flyet vårt var en rimelig ny 70 seters ATR 72 turboprop fra Precision Air, og som fløy oss behagelig de ca én og en halv timene det tok til Zanzibar. På veien fikk vi en fin utsikt over toppen på Kilimanjaro, der den fløt over skylaget. Vi ankom Zanzibar litt over fem, hentet bagasjen vår (som heldigvis også hadde funnet veien) og trillet ut av terminalen for å finne sjåføren som skulle kjøre oss til Sultan Sands Island Resort. Det var en god gjeng med ivrige sjåfører som sto utenfor ankomsthallen, alle holdt de skilter med diverse navn på.

Vi fant fort en som hadde «Afrika Safari» på skiltet sitt og fulgte han mot parkeringsplassen. Vi var flere stykker, og vi ble delt opp i vi som skulle til Sultan Sands og de som skulle til Bluebay, som er søster-resorten og ligger rett ved siden av. Det var nesten en time å kjøre, over øya til østsiden der resorten lå. Vi fikk se på det yrende folkelivet etterhvert som vi kjørte langs den tett trafikkerte veien. Når vi nærmet oss endepunktet så svingte vi av hovedveien og kjørte inn på en smal vei som gikk til resorten, som lå litt isolert ned mot stranden. Det var en høy mur rundt hele området, og en bevoktet port for å komme inn. Vi ble kontrollert før vi ble sluppet inn og kjørte opp til resepsjonsbygningen.

Vel inne i resepsjonen ble vi tatt godt imot, og vi fikk litt fruktjuice mens de sjekket oss inn. Vi ble tildelt en stor bungalow med balkong, dobbel dobbeltseng og fint bad. Vi så veldig frem til å ta en dusj og slappe litt av før middag. Vi var støvete og slitne. Middag ble servert fra kl. 19, men vi lå på sengen og surfet litt og hvilte oss en god stund. Vi gikk bort til restauranten som lå ut mot bassengområdet, og med utsikt ut mot stranden og havet. Vi fikk tildelt bord og forsynte oss av bufféten, som besto av diverse kjøtt, fisk, tilbehør samt noe som ble grillet på bestilling. Vi bestilte en flaske vin, og koste oss med middag og drikke.

Etter middag gikk vi over til baren som lå rett bortenfor restauranten for å få oss en kveldsdrink. Der møtte vi igjen sunnmøringene, som vi hadde sett på flyplassen i Arusha, hvor de raskt hadde forsvunnet ut gjennom gaten. De hadde flydd med et tidligere fly enn oss, så de hadde spist tidligere og satt nå og nøt den tropiske natten. Vi ble sittende litt å prate, men vi var alle rimelig slitne, så det ble ikke så alt for sent før vi takket for oss og sa god natt. Det var ikke mange sidene vi fikk lest i boken før søvnen kom sigende og tok oss med inn i drømmeland.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Safari i Tarangire nasjonalpark

Etter en god natts søvn med mye rare drømmer, indusert av malariamedisinen vår, var vi klare for å se noe av den fantastiske afrikanske floraen, faunaen og naturen vi har sett så mye av på tv og bilder hele livet vårt. Nå er vi her og skal oppleve det på nært hold!

Vi gikk for å spise frokost, som besto av klassiske afrikanske råvarer; brød, frukt, grønnsaker, potet, bønner, samt omelett laget på bestilling. Etter å ha spist gjorde vi oss klar for avreise. Vi pakket de små sekkene våre med fotoutstyr, myggspray, solkrem og noen andre småting vi skulle ha med. Tilbake i resepsjonen plukket vi sammen mat til en lunchboks.

Sammen med våre engelske venner gikk vi bort til parkeringsplassen. Der møtte vi guiden vår, som het Emanuel Chitanda og som skulle være vår guide hele safarioppholdet vårt. Han var en rolig og hyggelig fyr, og han ga oss en gjennomgang av opplegget de neste dagene. Vi hoppet inn i Land Cruiser’en og satte av sted mot Tarangire.

Tarangire nasjonalpark ligger sørøst for Manyara-innsjøen, så vi måtte kjøre tilbake langs veien mot Moshi, før vi tok sørover mot parken. Det var et stykke kjøring innover en sliten skogsvei før vi kom til inngangsporten, der vi ble registrert. Så startet første safari!

Taket på jeepen kunne heves, slik at vi kunne stå og se oss rundt etter dyr. Rundt om i parken gikk det enkle skogsveier som vi kjørte på. Vi hadde ikke kjørt lenge før vi begynte å se dyreliv. Vi så antiloper, impalaer, sebraer, gnuer og vortesvin. Etter litt mer kjøring kom vi over en giraff som sto å spiste fra toppen av et akasietre. Vi var i ekstase, og knipset i vei. Vi kjørte videre og kom til et uttørket vannhull da vi plutselig ser to nye giraffer som kommer rett mot oss. Da de så oss svingte de utenom og gikk forbi.

Vi var ganske oppslukt av giraffene da jeg plutselig skimtet noen elefanter et stykke unna. Vi fulgte de med kikkerten mens de beveget seg nærmere og nærmere. De stoppet 100 meter unna, mens en av de kom bare 50 meter fra bilen. Vi kjørte videre og så flere sebraer og gnuer, samt et par struts. Så kom vi over en større gruppe elefanter rett ved veien. Guiden kjørte helt opp til de, så vi fikk virkelig sett de på nært hold. Han rullet litt videre, som var litt for fort for et par store elefanter brølte til og gjorde skinnangrep mot oss. Det var rått å se på!

Vi kjørte videre rundt og så mange dyr rundt oss. Etter alle opplevelsene var det tid for lunch, så vi kjørte til et oppbygd piknikområde hvor vi parkerte. Der var det bord og stoler som vi spiste ved. Der var det også apekatter som var veldig ute etter å stjele maten vår, så vi måtte passe på. En jente ved nabobordet fikk brødet sitt stjelt i et uoppmerksomt øyeblikk.

Etter lunch fortsatte vi å lete etter dyr rundt om i parken. Vi så mange grupper med elefanter, samt mye av de andre typene med dyr vi hadde sett tidligere. Når vi kom forbi en elefantflokk så var det en stor hann som plutselig gikk til angrep på en buss, sånn at den måtte gasse på for å komme seg unna. Vi kjørte videre rundt om i parken og så på alle de fantastiske dyrene, før vi til slutt satte kursen hjemover.

På veien tilbake til Highview kjørte vi innom et barnehjem. Vi ble møtt i døra av en av arbeiderne og ett av barna, som viste oss inn. Det kom brått på både de og oss, for mange av barna lå å sov, og de prøvde fort å få organisert en omvisning. Det var ca 20 barn som bodde der, de fleste foreldreløse. De fleste foreldrene hadde dødd av malaria, og noen andre sykdommer. Ungene var fra 3 til 15 år, men de eldste var på søndagsskole akkurat da, så det var kun de minste som var i barnehjemmet akkurat da.

Vi kom inn i gården hvor vi ble introdusert til staben, og barna var kommet løpende for å holde oss i handa. De var nok blitt opplært til at det var det man skulle gjøre med turister, men det var forsatt litt rørende. Vi fikk se et av klasserommene som var brukt av de minste barna. De store gikk på vanlig skole i nærheten. Vi så hvor de laget mat og hvor de sov, der det fortsatt lå en del barn å slumret. Vi hadde med noe mat, kjeks og godteri, samt at engelskmennene hadde med noen fotballtrøyer. Jeg tok litt nærbilder av barna, og de var veldig ivrige på å se seg selv i displayet etterpå. Vi sa adjø og fortsatte tilbake til hotellet.

På vei opp til rommet gikk vi forbi noen nyankomne turister som satt utfor rommet sitt. Det viste seg å være nordmenn som hadde booket akkurat samme tur som oss. De hadde desverre mistet bagasjen på vei fra Oslo, så de hadde kun det de sto og gikk i. Vi pratet litt med de før vi gikk til rommet for å dusje og slappe av. Vi tok bilder av den magiske solnedgangen, så var det tid for middag. Det var buffé med svinekjøtt og det normale tilbehøret. Det ble noen øl sammen med Chris, Deb og Ben, i tillegg til mye latter og moro. Vi var ganske slitne etter en hel dag på safari, så det var veldig godt å krype til sengs. Det var mange inntrykk som skulle fordøyes etter en utrolig bra dag.

Dyreliv, Ferie, Natur, Peru, Reise, Sør-Amerika

Amazonas, del 3 av 3

Jeg tror vi begge var en snartur innom drømmeland etter den lange turen gjennom jungelen. Varmen og luftfuktigheten tar også litt av energien ut av deg. Det var planlagt en tur til en lokal gård på ettermiddagen, så vi begynte å gjøre oss klar litt før tre. Desverre så hadde Målfrid så pass vondt i foten sin at hun var i tvil om hun kunne være med. Hun prøvde å gå litt rundt i bungalowen, men kjente fort at det var best om hun tok det med ro og hvilte foten. Jeg vurderte å også hoppe over turen, men vi ble enige at det ville være dumt om vi begge gikk glipp av turen. Jeg gikk dermed bort til baren for å møte de andre.

Vi tok båten et kort stykke ned elven, og gikk i land på motsatt elvebredd, hvor det var et lite landingssted. Derfra gikk vi på en sti opp til gården, som besto av et hovedhus, et uthus og en grisebinge. Rundt på gårdsplassen gikk det høns, og på markene vokste det forskjellig frukt og grønnsaker uten noe umiddelbart system. Utenfor hovedhuset lå det et utvalg av fruktene de grodde, og vi fikk smake på de forskjellige typene. Mens Leao fortalte om gården og hva de dyrket så fikk vi øye på en blå og gul papegøye som satt i et tre like ved, og som virket litt tammere enn de vi hadde sett tidligere. Vi kom nokså nært og kunne ta bilder av den, og Leao matet den med en banan. Vi gikk en runde rundt på gården før vi dro tilbake.

I bungalowen hadde Målfrid brukt tiden på å lese bok og småsove. Foten var hoven og vond, og det var klart at dette ville ta tid å hele. Det var en time til middag, så vi lå og leste litt bok begge to. Da vi møtte de andre i baren før middag hadde Leao en overraskelse til oss. Han gikk inn på kjøkkenet og kom tilbake med et brett med nystekte plantains, som er saltede chips av en type grønne bananer. De smakte fantastisk godt. Han fortalte litt om planen for kvelden, da vi skulle ta en nattur på elven for å se om vi kunne finne alligatorer, kaimaner eller kanskje en anaconda. Han snakket også om morgendagen, hvor de andre skulle dra hjem igjen, mens jeg og Målfrid skulle ta en ny tur i jungelen til en sjø hvor vi ville kunne se en del dyr, spesielt papegøyer. Vi så en video om alligatorer og kaimaner før vi spiste middag. Damene fra Canada sa de var slitne, og ville ikke være med på natturen.

Da vi gikk ombord i båten var det helt mørkt ute, og vi kunne ikke se noe hverken i elven eller på land. Leao stilte seg på baugen med en lyskaster, og sveipet elven både for å se hvor båtføreren skulle kjøre og for å se etter dyr. Jeg kan ikke skjønne at han så noe i det hele tatt, så raskt som han sveipet med lyset, men det gikk ikke lang tid før han signaliserte mot et område på elvebredden. Der kunne vi skimte konturene av en kaiman som lå på leiren. Vi kom nærmere og fikk sett godt på øglen, som kanskje var rundt en meter lang, før den krøp ned i vannet. Den var ikke redd, og kom faktisk helt opp mot båten, før den snudde og ble borte. Vi så en kaiman til lengere ned, men ingen alligator eller slange. Tilbake ved lodgen var det bare å gå å legge seg.

Etter frokost neste dag sa vi adjø til de andre som skulle reise, før Målfrid, Leao og meg tok båten oppover elven til en ny sti. Denne stien var kortere enn den dagen før, men det var tettere jungel, mere bakker og sumpområder på veien. Etter vi hadde gått i ca tre kvarter kom vi fram til to hytter som sto på en høyde over et lite vann. Hyttene hadde benker og god utsikt mot et område med en skrent, hvor dyr kom for å spise leire. Vi satte oss i en av hyttene for å vente og se hva som kunne dukke opp.

Vi kunne høre papegøyer som satt i tretoppene rundt, og de var helt sikkert klar over at vi var der. Vi ventet nokså lenge på at noe skulle komme, men det varte og rakk. I mens satt vi å så på en enorm humle (tropical black bumblebee) som samlet pollen til bolet sitt. Den var kanskje tre centimeter lang, og hørtes ut som en gresstrimmer når den kom flyvende. Papegøyene patruljerte området for å se om det var trygt å lande, men de satte seg ikke. Det satt en hauk i et tre i nærheten, som gjorde de ekstra påpasselige. Plutselig la vi merke til at noe beveget seg borte ved skrenten. Det var en liten hjort som sto i skråningen og spiste på leiren. Den var på størrelse med et rådyr, og den brune pelsen glinset i solen. Dette var det eneste som viste seg, så vi gikk tilbake til båten. På turen tilbake til lodgen fikk Leao øye på noe på elvebredden, og vi gikk nærmere for å se. Der var det ett par Capibara som gjemte seg i sivet. Capibara er den største arten av gnager i verden, så det var ikke så vanskelig å se den.

Når vi kom tilbake til lodgen var det tid for lunsj, så vi satte fra oss turutstyret og gikk til restauranten. Det var kommet en ny turist, en kvinne fra England, som hadde med seg en annen guide. Vi spiste før vi gikk tilbake for å dusje og sove litt. Vi hadde knapt lukket øynene før vi ble hentet av Leao, som sa at det var aper rett ved baren. Da vi kom bort fikk vi se en gruppe med brøleaper som satt i et høyt tre, rett ved administrasjonsbygget. Den store hanapen holdt vakt mens resten spiste av bladene. Ungene svingte seg i grenene og lekte, det var utrolig kult å se. Vi hadde hørt ropene til brøleaper helt siden vi kom til regnskogen, så det var gøy å se hvordan de så ut. Etter å ha slappet litt av gikk vi for å spise middag. Leao spurte om vi ville ta en ny nattvandring på kvelden, men vi sa vi bare ville ta det med ro. Det er krevende å være i jungelen, og vi var litt slitne. Vi sovnet tidlig.

Etter frokost neste dag var det tid for å reise tilbake til Puerto Maldonado. Flyet vårt til Lima, via Cusco, gikk i tolv tiden, så Leao og sjåføren kjørte oss rett til flyplassen. Det hadde vært en utrolig tur. Vi prøvde å ramse opp alle arter vi hadde sett, og det ble en lang liste. Regnskogen er et utrolig rikt økosystem. Vi hadde liten formening om hva vi ville oppleve før vi kom dit, men etter å ha vært der er det liten tvil om at jeg vil tilbake til jungelen, hvor enn det måtte bli.

Dyreliv, Ferie, Natur, Peru, Reise, Sør-Amerika

Amazonas, del 2 av 3

Det er visstnok en greie med regn i regnskogen, for det hadde regnet ganske mye i løpet av natten. Vi merket det godt på luftfuktigheten da alarmen på mobilen vekte oss klokken fem. Det var bekmørkt utenfor, men luktene og lydene av jungelen var tilstede. Vi hadde sovet overraskende godt, selv om varmen, fuktigheten og lydene fra jungelen burde holdt oss våkne. Vi hadde fått beskjed om å være klare for avreise etter frokost, så vi stelte og kledde på oss, og pakket en sekk med det mest nødvendige. På oss hadde vi lange bukser, langermet skjorte og hatt mot sola. Vi følte vi var klar for en tur i jungelen.

Frokosten skulle serveres klokken seks, så litt på seks går vi ut av bungalowen og ned den lille trappen ned til stien mot restauranten. Jeg er kommet ned av trappen da jeg hører et brak rett bak meg. Jeg snur meg, og der ligger Målfrid, nedenfor det siste trinnet, med et uttrykk av smerte i ansiktet. Jeg iler til for å hjelpe henne opp, men hun har problemer med å stå på ene foten. Hun hadde klart å trå feil ut fra siste trinn og hadde vrikket foten voldsomt. Jeg tenkte inni meg; hvordan er det mulig å skade seg rett utenfor bungalowen, etter alt vi har vært igjennom, men jeg sier ikke ett ord høyt. Jeg er for glad i livet 🙂 Med en fire kilometer lang tur gjennom jungelen foran oss, så virket det umiddelbart som om det var bare å glemme. Hun hadde det såpass vondt at å i det hele tatt gå på foten var vanskelig. Men hun bet tennene sammen, og vi kom oss bort til restauranten.

Klokken var nå over seks, og de andre var igang med frokosten da vi kom hinkende inn døra. Det ble litt oppstandelse, og alle var bekymret for Målfrid, og om hun ville kunne være med på turen. Det ville jo vært så inderlig synd å gå glipp av turene ut i regnskogen. Paret fra Australia (opprinnelig fra Malaysia) sa de hadde en eller annen kinesisk vidundermedisin med seg, som de hadde brukt en gang hun hadde vrikket foten. Vi spiste først frokost, og Målfrid satt der med foten høyt. Når vi hadde spist ferdig løp mannen, som het Peter(!), for å hente medisinen, mens jeg løp for å hente sportsteip for å kunne stabilisere ankelen. Først gnidde vi inn miksturen rundt ankelen, så kledde vi på sokken før jeg teipet leddet hardt med sportsteipen. Hun forsøke å gå på foten, og mente at hun skulle klare å gjennomføre turen, jeg måtte bare tro henne.

Etter frokost gikk vi ned til støvelskuret for å finn de samme støvlene vi hadde på nattvandringen, men passet på at det ikke var noe som hadde kravlet inni. Med oss på turen skulle det være to stykker fra G-Adventure (turoperatøren som arrangerte turen) sitt kontor i Cusco, som også hadde kommet for å oppleve regnskogen. Nede ved elven ventet en elvebåt på oss, som vi steg ombord i og satte kursen videre oppover elven. På vei opp elven speidet vi langs elvebredden, og vi så en del papegøyer, noen gribber og en hauk. Vi gikk kanskje en times tid oppover før vi ble satt i land, og vi kunne se en smal sti som forsvant innover i skogen. Med Leao i spiss gikk vi opp fra elven og inn i jungelen.

Vi ble bedt om å holde øyne og ører åpne, og speide rundt oss for alt som kunne være av dyr, insekter og planter. Det er ikke bare å få øye på ting som gjemmer seg i buskaset, for alt som finnes i jungelen er veldig god til å kamuflere seg; det er en «spis eller bli spist» verden. Det var gjørmete å gå etter nattas regnskyll, og jeg var spent på hvordan det gikk med Målfrid, men hun gikk nå der foran meg, selvsagt preget av det vonde benet. Heldigvis var tempoet ikke så høyt, både fordi det var litt ulendt å gå, og fordi vi ikke ville gå glipp av noe spennende fordi vi hastet forbi.i

På veien stoppet vi ved mange spesielle trær og vekster, hvor noen var unike for denne delen av Amazonas. Brasilnøttrær (paranøtter) var vanlige i dette området, sammen med palmer, lianer og en del planter som jeg er sikker på jeg har sett i «jungelen» hjemme i huset til mamma. Gummitrærne som vokser her var de som ble tatt med til andre steder i verden, slik som Indonesia og Filippinene, og plantet der. Det fantes også et tre der sevjen har en naturlig motgift mot malaria, og som benyttes i malariamedisin. Kanonkuletreet hadde fått navnet sitt fordi det grodde store runde nøtter rett på stammen til disse enormt høye trærne. Vandretrærne så ut som de sto på mange små føtter ut fra stammen, og de grodde nye føtter i den retningen de ville bevege seg for å komme seg til et mer lysrikt område. Jerntrærne var også enorme trær med tykke rustrøde stammer, som visstnok hadde enormt hard tre, og det hørtes ut som metall mot metall når Leao slo bladet til macheten mot den. Det var også kvelertrærne, som begynte som tynne lianer som snodde seg rundt andre trær, og når de begynte å vokse seg større og tykkere så klemte de også til og kvelte vertstreet. Selv jerntreet kunne ikke stå imot, selv om det kunne ta hundre år før det døde. Nakentreet hadde funnet en annen strategi mot kvelertreet. Ved jevne mellomrom kvittet det seg med barken, og sto der naken, slik at de tynne lianene til kvelertreet ikke hadde noe å feste seg til, og de falt av.

Vi så mange fugler både i trærne og som fløy over tretoppene, og disse var med på å skape det fantastiske lydbildet som er i regnskogen. Det mest spennende var imidlertid når Leao oppdaget et nylig gravd hi til en tarantella. Han ba oss stille oss i en halvsirkel, så tok han et strå som han førte inn i hullet. Han lirket litt med strået til han kjente noe som tok fatt i det, så trakk han det sakte ut. Det første som viste seg var tydeligvis en unge, fordi den var liten, og hadde ikke vært i stand til å grave det hiet. Den forsvant fort inn igjen, men da han gjentok prosessen så vi plutselig noen store edderkoppben som kom ut av hullet. Mammaen var diger, og han lurte den helt ut av hullet, men da Peter rørte på seg for å kunne ta et bilde ble den var på bevegelsen og forsvant rask inn i hiet sitt. Leao prøvde noen ganger til, men ingenting kom ut, så vi gikk videre. Heldigvis fant han et nytt hi lengre fremme på stien, og denne gangen klarte han å lure tarantellaen helt ut av hullet, og den var diger. De er store nok til å fange og spise fugler, og heter derfor bird eating tarantula.

Det var nok av forskjellige typer maur, termitter, biller, edderkopper, gresshopper, fluer og sommerfugler, og vi så også pinnedyr, firfirsler og noen frosker. Vi hadde håpet å se noen større dyr, og aller helst leoparder, jaguarer, pythonslanger eller en anaconda, men ingen av disse viste seg. Det var mange forlatte hi til pinnsvin og armadilloer, men innbyggerne var forduftet. Vi hørte brøleaper i det fjerne, og andre typer aper som ropte til hverandre mens vi gikk langs stien. Hele jungelen var nok klar over at vi var her.

Etter en god stund kom vi frem til et vann, som egentlig var en gammel del av elva som var blitt isolert når elva hadde gravd seg et nytt løp. Her lå det noen kanoer, samt en stor flåte med benker og en tverråre på. Vi skulle ta flåten for en rundtur rundt vannet, for å se hva vi kunne se av dyr langs land. Leao stilte som åremann, og rodde oss langs etter stranden. Vi så en Tucanfugl, papegøyer, gribber, hegrer og en merkelig fugl som het Hoatzin. Det mest spennende var da vi kom over en familie med Titiaper som lekte seg i buskene. De var små brune aper med bustete pels. De gjemte seg godt inni buskene, og var veldig vanskelig å få øye på. På slutten av roturen fikk vi en pakke kjeks hver, og Leao sa at vi skulle prøve å kaste noen biter ut i det grumsete vannet. Skal si det ble liv i vannoverflaten, med masse små fisk som ilte til for å spise av skallet, og vi så til og med noen pirajaer, som var litt større enn de andre fiskene. Det gikk ikke lange stunden før all kjeksen var borte, og overflaten ble rolig igjen.

Etter roturen gikk vi tilbake langs stien, og fant båten ventende på oss. Jeg tror vi alle var nokså slitne etter gåturen, som hadde vært både ulendt og våt, men utrolig spennende. Målfrid klarte turen, selv om foten hadde vært vond og hoven. Jeg skal ikke klage på motet hennes 🙂 Vi kom oss ombord i båten og kjørte tilbake nedover langs elven. Tilbake ved lodgen var det så vidt tid til å sette fra seg tingene før vi skulle spise lunsj. Under lunsjen gikk praten jevnt om de tingene vi hadde sett og opplevd. Så var det tid for avslapping, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen, Målfrid med foten høyt.