Avreise – YAMB

Vi reiser til Afrika!

2016-07-21 18.08.38 Vi hadde egentlig tenkt å ha ferie i Norge. Vi vurderte å ta oss en rundtur i Lofoten, men i kjent stil så var vi sent ute med å undersøke ledighet og pris. Når vi endelig begynte å søke så var det ikke alt for mye utvalg, og prisene var over middels høye. I samme tid så vi reklame for safari til Afrika, og tanken begynte å romstere i hodene våre. Etter at ideen hadde modnet litt så begynte vi å undersøke litt nærmere, og kom i den forbindelse over turen med safari på Serengeti og Nogorogoro, samt strandliv på Zanzibar. Vi var nå solgt på ideen, og vi bestilte tur.

2016-07-22 19.03.58 Etter en liten uke i Tromsø med under middelmådig vær var endelig dagen kommet for å besøke det mørke kontinent. Halv sju skulle flyet gå, så vi hadde klokken på ringing halv tre. Det er ulidelig tidlig, men vi kom oss opp og til flyplassen. Det var en del charterreiser som gikk samtidig, så det var mye folk på Gardermoen.
2016-07-22 19.17.14 Vi fløy med KLM via Amsterdam til Kilimanjaro internasjonale flyplass i Tanzania. Det er en lang flytur, men siden vi hadde litt mangel på søvn så sov vi så mye vi klarte. Jeg ble også sittende å snakke med en amerikaner om alt fra Donald Trump til genetikk.

2016-07-22 22.21.09 Vi landet i Tanzania ca kvart på åtte om kvelden, lokal tid, som er en time etter norsk tid. Vi ble møtt av en representant fra Afrikasafari, og vi fikk hjelp til å fikse visum og passkontroll. Så hentet vi bagasjen og ble lastet inn i en minibuss sammen med et svensk par som også hadde bestilt safari.

20160722_231727 Vi kjørte i ca en time langs dårlige landeveier, i bekmørket, før vi kom frem til hotellet hvor vi skal overnatte. Her er vi nå, og skal snart binge før turen går videre mot Serengeti i morgen tidlig. Det er et fint hotell, med litt slitne rom. Men vi skal bare sove noen timer før resten av eventyret venter.

Ferie, Peru, Reise, Sør-Amerika

På vei mot Machu Picchu

Pizza og mikrobrygget øl fra Peru, middag i Cusco

På vei i minibuss fra Cusco til Ollantaytambo

Klokka 08 på morningen torsdag 5. februar tok vi bussen fra Puno til Cusco, og denne gangen gikk det som en drøm. Det var en tilsvarende luksusbuss som fra La Paz til Puno, men nå var det nesten ingen folk ombord. Turen tok ca sju timer og vi kunne slappe av/sove hele veien om vi ville, uten videre forstyrrelser.

Vi sjekket inn på Tierra Viva Hotel i halv fire-tiden (tilsvarende hotellkjede som i Puno – vi likte oss godt der) og gikk etterhvert ut for å utforske den nye byen vi hadde ankommet. Cusco er den fjerde største byen i Peru med sine 300 000 innbyggere, og den ligger 3400 meter over er havet. Man får ikke nødvendigvis inntrykk av at byen er spesielt stor, da bysentrum kun består av et stort torg omringet av en katedral, noen restauranter og en kirke, samt ett par mindre torg med tilstøtende gater.

Første ettermiddagen/kvelden fant vi fort veien til en irsk pub (av en eller annen grunn er det lett å «ty» til de irske pubene). Der spiste vi mat, for øvrig den beste quesadillaen jeg tror jeg noen gang har spist, og tok ett par øl som seg hør og bør på en irsk pub. Da vi skulle gå bøttet det ned utenfor, så vi drøyde den litt til og tok like godt en pisco sour mens vi ventet 😉 Ikke den beste vi har smakt, men det er jo tross alt nasjonaldrinken i Peru og måtte prøves.

I Cusco gjorde vi ikke så veldig mye annet enn å tusle rundt i gatene for å se oss litt rundt, spiste god mat, koste oss og slappet av. Det var ulike turer og aktiviteter man kunne dra på, men vi ventet bare på at avreisedagen for turen med stor T skulle komme. Det kom en real regnskur minst en gang om dagen, så vi merket mer til regntiden her enn noe annet sted så langt på turen.

Det må jo nevnes at Arsenal spilte kamp den ene dagen vi var der, kl 07 lokal tid. Ingen hindring det for øvrig. Kampen ble vist på tv på hotellrommet og i hvertfall en av oss var ivrig tilskuer til tross for det tidlige tidspunktet 😉 Vi har vel nesten ikke gått glipp av en eneste Arsenal-kamp i løpet av turen vår.

Vi var to netter på Tierra Viva før vi flyttet over til Milhouse Backpacker Hostel kvelden før avreisen til Machu Picchu. Hostellet var forhåndsbestilt i forbindelse med turen til MP, så hvis det ikke hadde vært for det ville vi nok blitt værende der vi var.

Etter frokost på søndagen ble vi plukket opp av en minibuss utenfor hostellet. Den kjørte ett par runder rundt i byen for å plukke opp ett par personer til før vi var på vei mot Ollantaytambo, en liten landsby ca halvannen time fra Cusco, der togturen vår mot Machu Picchu skulle starte.

I Ollantaytambo var det flere ulike togtyper man kunne ta: Peru Rail, som så ut som et vanlig, moderne tog og Inca Rail, som var et litt eldre, ærverdig togsett. I tillegg til de to var det et tog som tilbudte litt mer luksus med restaurantvogn a la 1900-tallet, hvor man kunne reise standsmessig slik Hiram Bingham (oppdageren av Machu Picchu) gjorde i 1911. Vi var booket inn på Inca Rail, der vi fikk snacks og drikke servert på veien. Toget snirklet seg avgårde den halvannen timen det tok, blant bratte fjell og fantastisk natur. Vi kunne til og med se noen av de som hadde valgt å ta bena fatt oppi fjellsidene. Vi valgte derimot å avstå fra tredagers vandring i fjellet og valgte en dagstur med tog og minibuss i stedet. Det passet oss i grunnen helt perfekt, spesielt da vi fikk høre at de som gikk hadde hatt mye regn underveis.

Vel framme i Aguas Calientes i ett-tiden, ble vi møtt av en kar som viste oss vei til hostellet vi skulle sove på. Han fortalte oss at vi skulle møte guiden vår, Jhon, der kl 18 for mer info om morgendagen og felles middag på kvelden. Etter å ha installert oss gikk vi og spiste lunsj. Vi ble sittende en god stund på restauranten, da det plutselig kom en real regnskur (regntid, ser du..), så vi så ingen grunn til å løpe rundt i regnet.

Aguas Calientes er for øvrig endestasjonen til toget, før man starter på siste etappen opp mot Machu Picchu, enten til fots eller med buss. Det er et lite tettsted i bunnen av dalen, midt mellom stupbratte fjellsider. Stedet er fullpakket med turistbutikker, restauranter og overnattingssteder.

På kvelden møtte vi guiden og fire stk han hadde hatt med seg på en tredagers tur i fjellet. Ei fra Danmark og tre stk fra England, alle i 20-årene. Vi hadde et hyggelig middagsmåltid sammen og fikk vite at oppmøtet før bussturen til Machu Picchu dagen etter var kl 04:50! Ja, så da var det bare å komme seg i seng så fort som mulig 🙂

Bolivia, Ferie, Peru, Reise, Sør-Amerika

Fra La Paz til Puno

Vi begynner å bli vant til grufulle bussturer. Bussen fra La Paz til Puno var i og for seg mye bedre enn den vi hadde kjørt til og fra Uyuni med, men det var andre hendelser som gjorde turen mindre hyggelig. Puno ligger jo i Peru, så vi måtte gjennom migrasjonskontroll på grensen. Det ble en slitsom opplevelse. Grensebyen var et håpløst kaos av falleferdige rønner, som bussen måtte snirkle seg igjennom for å komme til migrasjonsbygningen, som de hadde klart å plassere ca midt i «byen».

Vi ble sluppet av bussen på boliviansk side, og måtte stille oss i kø (som dere vet er vår favoritt aktivitet) til passkontroll. Som vanlig var køen lang som et vondt år, pluss at det var steikende sol. Køen krøp fremover i snegletempo, men etter én og en halv slitsom time hadde vi fått vårt bolivianske stempel i passene våre. Vi måtte nå krysse broen over til Peru sammen med høns, bikkjer og innfødte, for å få stempel fra peruansk immigrasjon. Dette gikk betydelig raskere, og etter kanskje en halv time var vi inne i bussen igjen.

I bussen satt vi omringet av en familie som tydeligvis skulle til Cusco. Vi tror det var en bestemor, to døtre med hver sin kjæreste og flere unger, pluss noen andre unger som vi er usikre på hvem var sine. Det var en del bråk og romstering. Men moroa startet når vi ble stoppet i en kontroll av peruansk politi. Inn kom det en kul politimann i RayBan-briller, som gikk igang med å sjekke pass. Når turen kom til familien så var det tydeligvis ikke alt som var i orden. Inn kom flere politifolk, og det ble ringt og kryssjekket etter alle kunstens regler. Bestemoren og en datter ble tatt med ut av bussen, og det var tydeligvis stor fortvilelse i familien. Etter lang tid og mye om og men fikk de vist ordnet opp i flokene, og vi kunne fortsette til Puno.

Vi var nå rimelig sultene og gledet oss til den inkluderte lunchen som vi skulle få etter grensepasseringen. Det som ble servert var noe moro greier. Som de fleste måltider her i Sør-Amerika så var det både en klump med ris og en neve fries. I tillegg var det et flatt stykke med ukarakteriserbart kjøtt, to små bananer og en fruktdrops. Vi måtte le av hele greia, men vi var så sultene at vi spiste med god innlevelse. Det fikk i alle fall ned sulten, og turen mot Puno til å gå litt raskere.

Puno er en by med rundt 100 000 innbyggere, som ligger ved bredden av Titicacasjøen. De som bor der skal blant annet være etterkommere av Inkafolket, og de snakker både spansk og quechua (språket til inkaene). Flere vi har møtt på turen har snakket dårlig om byen, men vi syntes den var fin. Vi bodde en natt der både før og etter turen ut på Titicacasjøen, og vi hadde det fint. Vi kommer tilbake til Titicacasjøen i neste post.

Bolivia, Ferie, Reise, Sør-Amerika

Reisen til Uyuni ble noe for seg selv

Det som skulle være starten på en spennende reise inn til saltørkenen i Uyuni ble litt vel kaotisk for vår del. Vi var forberedt på at bussen vår til Uyuni skulle gå kl. ni på kvelden fra busstasjonen i La Paz. Det var det som sto på voucheren vår som vi hadde fått fra Bamba Adventures. På billetten som var levert på hotellet vårt sto det både 21:00 og 19:00, som gjorde oss litt usikker. Vi vet vi er i manjana-land, så etter frokost sendte vi for sikkerhets skyld en epost til Bamba, før vi gikk en tur ut i La Paz for å se på byen.

Når vi kom tilbake til hotellet rundt fem på ettermiddagen hadde vi fått svar om at bussen skulle gå kl. 19:00. Rett etterpå kom det en ny epost hvor de nå sa at bussen gikk kl. 18:00. Vi måtte også være der 30 minutter før avreise. Vi hadde nå under en halv time på å ordne oss, pakke sekkene og komme oss til busstasjonen.

Det var bare å kaste seg rundt. Vi måtte bare hoppe over dusjen vi hadde planlagt, og i stedet ble det en hurtig kattevask. Sekkene ble pakket i en fei og vi løp til heisen. Vi fikk sjekket ut og fikk en av pikkoloene til å bli med for å hjelpe å praie en taxi, som tydeligvis hadde fått beskjed om at vi var i tidsnød.

Busstasjonen i La Paz er jo noe for seg. Den er full av boder for alskens transportbedrifter uten noe klart system, ei heller noe god oversikt over galskapen. Vi trålte stasjonen opp og ned, men Todo Turismo var ikke mulig å finne. I kjent Målfrid-stil tok hun ansvar og fikk spurt noen som pekte i retning inngangen. Vi hastet ut av stasjonen igjen, men fant ingen sted det var noe skilt med Todo. Vi spurte noen andre som pekte over gata fra busstasjonen. Å der klarte vi såvidt å skimte et lite skilt med rød skrift.

Vi var ikke i noe kjempehumør der vi trampet opp trappene til Todo. Klokken var kvart over seks da vi braste inn døren, hvor vi forventet å bli møtt med en beklagelse om at bussen var kjørt. Men inne på kontoret fant vi en gjeng bedagelige funksjonærer som bare ba oss om å sitte ned, for bussen skulle ikke gå før kl. 20:30. Ikke 21, ikke 19, ikke 18, neida.

Jeg tror jeg kunne se svartrøyk stige opp fra hodet til Målfrid. Nå hadde vi over to timer til overs, som vi godt kunne tenkt oss å bruke på andre ting enn å sitte på kontoret til Todo. Målfrid gikk rett igang med å forfatte en epost til Bamba, og jeg kan røpe at det var ikke takk for godt opplegg og god informasjon som var innholdet. Det kom etterhvert også andre forvillede turister inn døra, mer eller mindre stresset i blikket.

Klokken var kvart over ni før bussen endelig kom seg i vei. Vi så skikkelig frem til en 12 timers busstur etter alt styret. Veien til Uyuni går 530 km på dårlig asfalt og over 180 km på grusvei, hvor de i alle fall ikke hadde spart på humper, huller og vaskebrett. Det var bare å holde fast på fyllingene, og det var optimistisk å tro at man skulle klare å sove noe. Fikk vel maks to timer dårlig og oppstykket søvn før vi var fremme i Uyuni. Nå hadde vi 3 timer før selve opplevelsesturen skulle starte.

Bolivia, Ferie, Reise, Sør-Amerika

Vi ankommer La Paz i Bolivia

Flyet fra Buenos Aires hadde avgang kl 22:15 tirsdag 27. januar, så vi dro fra hotellet allerede kl 19, da turen til flyplassen skulle ta ca 45 minutter. Takk og lov for at vi var ute i god tid, for makan til kaos på en flyplass skal en lete lenge etter. Det var nesten ikke plass til å komme seg inn døra, det var folk overalt og køene gikk på kryss og tvers.

Vi stilte oss i en kø som så ut til å være riktig for å få droppet bagasjen vår, men da vi kom fram til der kø-systemet egentlig startet, og vi skulle vise billetten vår til fyren som jobbet der, fikk vi beskjed om å stille oss i køen ved siden av. Han trøstet oss med at den uansett var kortere 😛 Vi klarte ikke helt å slå oss til ro med at dette var riktig kø, en ganske lang kø dette også, så Thomas gikk fram for å spørre ei dame som også jobbet der. Hun kunne berolige oss med at vi stod riktig. Det kunne se ut som at det ikke bare var vi som lurte, da nesten samtlige henvendte seg til de ansatte i stedet for at de kunne hatt et bedre informasjonssystem. Bagasjen ble til slutt droppet og vi kunne puste ut..

Ny kø ventet derimot etter sikkerhetskontrollen, denne gangen for å få stempel i passet ut av Argentina, men det gikk greit. Nå var vi straks på vei til Bolivia 🙂

Flyet var litt forsinket ut fra Buenos Aires, så vi ble litt bekymret om vi ville rekke å hente ut bagasjen og sjekke oss inn på nytt i Santa Cruz, der vi skulle mellomlande kl ett på natten. Det var en liten flyplass så det gikk heldigvis greit, til tross for et nokså tregt migrasjonssystem midt i natta.

Kl 03:30 landet vi i La Paz. Flyplassen til Bolivias hovedstad ligger på over 4000 meters høyde, så vi følte oss nesten litt tungpustet og svimle med det samme vi kom ut av flyet. Uten å tenke oss om duret vi avgårde til terminalen, før vi plutselig kom på at et tips er å ta det rolig i høyden. Vi roet oss derfor ganske fort ned på vei inn til bagasjen. Trøtte og slitne hoppet vi i en taxi som tok oss til hotellet som var nede i La Paz sentrum.

En trøtt kar tok oss imot og fikk sjekket oss inn på Hotel Sagrada (nå var klokken nærmere 04:30), der vi skulle holde hus før avreise med nattbussen videre til Uyuni samme kveld. Det tok litt tid å sovne, da ihvertfall jeg hadde en følelse av å hyperventilere hvert øyeblikk, men det gikk til slutt.

På frokostbordet (som vi for øvrig ikke trodde vi skulle rekke) var det bl.a. satt fram coca-blader og varmt vann. Siden jeg har vært litt bekymret for å bli høydesyk og hadde lest at det kunne hjelpe med coca-te, så trådde vi til. NB! til våre mødre og fedre: Coca-blader i seg selv er ikke et narkotikum 😉

Utpå dagen tok vi en runde i byen, spiste den beste og billigste lunsjen så langt på turen og fikk kikket litt i alle de små butikkene de har rundt her, med superbillig alpakkaull (klær, skjerf, luer og votter m.m.), i tillegg til vesker og smykker og mere til i kjent sør-amerikansk, fargerik stil.

En voldsom regnbyge gjorde at vi tok turen tilbake til hotellet litt tidligere enn tenkt, noe som skulle vise seg å være like lurt…

Argentina, Ferie, Mat og drikke, Reise, Sør-Amerika

Adjø kjære Buenos Aires

Så er den siste dagen kommet i vårt opphold i Buenos Aires, denne sjarmerende og spennende byen som vi har blitt så forelsket i. Allerede etter få timer skjønte vi at vi var kommet til en by som vi ville like, og vi har digget hvert minutt. Denne byen er en verdensmetropol, med mye klassisk vestlig arkitektur, store avenyer, koselige bydeler og den unike sør-amerikanske atmosfæren.

Vårt hotell ligger i bydelen Palermo, som er litt øst for sentrum av byen. Dette er en litt hip del av byen, full av trendy butikker, koselige barer, deilige restauranter og kule diskoteker. Her har vi spist mye god mat (besøk på argentinsk biff-restaurant er obligatorisk), drukket god øl og gode drinker, og selfølgelig mye fantastisk Malbec. Og om man bestiller et glass vin, normalt gikk det i flasker :-), så fikk man et skikkelig glass.

Vi bodde på Bys Palermo som er et flott firestjerners hotell, med moderne interiør og hyggelig og hjelpsom betjening. Det ligger 10 minutters gange fra nærmeste T-bane-stasjon og 20 minutter fra det beste område med barer og restauranter. Skal vi være veldig kritiske så kunne frokosten hatt litt større utvalg, samt at restauranten var litt liten, noe som førte til kø noen ganger. Det trådløse nettverket var også litt ustabilt, men det kan vel hende vi er vel godt vant i Norge.

Vi har ikke brukt mye tid på museer og severdigheter, men vi har gått mye rundt i byen, i avenyer, gater og smug, og sett oss rundt. Byen har et bra T-bane-nett som gjør det lett å komme seg rundt til de forskjellige bydelene. Til tider har det dog blitt litt vel mye trasking, og med sandaler på beina får man litt vondt i ben og muskler.

Vi har hatt planer om å kjøpe oss joggesko på veien, noe som hadde gjort all gåingen litt mer behagelig, men prisene på klær og sko er mer eller mindre lik med Norge. Vi venter heller med det til vi kommer til mer lavkostland, om vi finner det der da. Vi kan heller ikke gå bananas med shopping da vi tross alt skal bære alt med oss. Mat og spesielt vin er billigere enn Norge, mens øl og drinker er på nivå.

Handlegata i sentrum er fullpakket med sportsbutikker og fancy butikker som selger typiske vestlige merkeklær. Den er også full av folk som prøver å prakke på deg sightseeingturer eller tilbyr veksling av penger. Det blir litt irriterende å riste på hodet og si nei takk hver tredje meter. Argentinere er generelt pent kledde, og er ikke mye ulik det man ser i en hvilken som helst europeisk storby. Eneste trenden vi stusset litt på var at det tydeligvis var in med platåsko og platåsandaler. Der var vi ikke helt på nett med klesstilen.

I kveld flyr vi til La Paz i Bolivia, hvor vi skal ut på en tur til Uyuni saltplatå. Det er nok begrenset med nettilgang i de områdene, så det er sannsynlig at vi blir å være off the grid for en stund. Vi er plutselig tilbake med flere opplevelser og historier. Vi høres!

Ferie, Reise, Sør-Amerika

Tidlig avgårde

Det var tidlig på’n i morges for å nå flyet til London. Vi var oppe før halv 5. Det var tungt. Nå har vi fått oss litt frokost på Heathrow, så da føles alt så meget bedre.