De fantastiske San Blas-øyene

San Blas er en øygruppe på rundt 350 store og små øyer utenfor den karibiske kysten av Panama. Øygruppen, en god del av kysten og regnskogen innenfor har selvstyre, og tilhører Kunaindianerne. Vi hadde bestilt en femdagers tur til en av øyene, hvor vi skulle bo i en stråhytte rett på stranden. Vi var blitt forberedt på at alt var veldig basic, uten mye infrastruktur, men at naturen, strendene og vannet var fantastisk. Om du er vant til å bo i luksus så kan det nok være San Brasil ikke er for deg, men vi hadde det iallefall helt utmerket.

Vi ble hentet på hotellet i Panama City i en firehjulstrekker. Det var tre andre turister i bilen, men vi kjørte å hentet to til, før turen gikk til kontoret til turoperatøren. Der ble vi informert om turen av en høylytt brysk dame. Vi fikk ordnet logistikken, før vi satte kursen mot den karibiske kyst. Nok en gang var det Peter Solbergs sør-amerikanske tvillingbror som kjørte, og det gikk i hundre og helvete etter motorveien, og deretter langs en smal og svingete vei gjennom regnskogen. Galskapen varte i rundt tre timer, før vi ankom kysten og en elv, hvor det sto et stort antall firehjulstrekkere, og det svermet med andre turister.

I elven lå det en rekke med båter, som lignet elvebåter, men som var litt mer kraftig bygd. Rundt båtene var det Kunaindianerne, som var kommet for å avlevere og hente turister. I kjent stil var det ikke noe som minnet om system for hvem som skulle med hvilken båt, men vi hadde fått beskjed om at vi skulle til en øy som het Ina. Sjåføren hjalp oss litt, og fant en Kuna som var litt mer kul på håret og med mobiltelefon i hånden. Etter litt diskusjon pekte han oss til et område på elvebredden, som tydeligvis var «venterommet» for Ina, og vi gikk dit for å vente på vår båt. Ved siden av var det en gruppe turister som var på vei opp i en båt som skulle til øya Robinson.

Det kom noen flere turister som også skulle til Ina, og ikke lenge etter var vi ombord i en båt, på vei ut mot havet. Det var en del bølger, og båten slo godt når det ble guffet på den 75 hesters Yamaha’en. Det var ikke noe overbygg, og vi hadde bare noen biter gjennomsiktig plast å beskytte oss mot sjøsprøyten som sto over baugen. Vi gikk i en og en halv time mellom øyene før vi kom fram til øya vi skulle bo på. Den var rundt 70 meter bred og kanskje 300 meter lang; ikke mer enn tre meter over vannoverflaten, og med hvite strender rundt nesten hele øya. Palmetrær vokste over alt, og med bebyggelse konsentrert på midten, som i hovedsak besto av bambushytter.

Kunaindianerne bodde på den ene siden av øya, mens på den andre siden var det tre grupperinger av turisthytter med tilhørende matsal og toalett, som virket å fungere som individuelle lodger. Vi ble ført mot den ene av lodgene hvor det over inngangsporten sto «Ina». På lodgen ved siden av sto det «Robinson», og vi innså at det ikke hadde vært snakk om navnet på øyene, men på lodgene. Ina hadde totalt ti hytter, som sammen med matsalen dannet en hestesko som åpnet seg ut mot stranden og det azurblå havet. Hyttene var av forskjellig størrelse, noen hadde én dobbeltseng, noen tre, fire eller flere enkeltsenger,  og alle var bygd rett på sanden. Mellom hyttene vokste det palmer, som ga skygge, og hvor det mellom stammene var hengt opp hengekøyer. I tillegg var det hengt opp et volleyballnett, hvor vi etterhvert kom til å spille en del strandvolleyball.

Vi ble tildelt en hytte av det som virket å være høvdingen på øya, om de i det hele tatt hadde høvdinger. Det var ingenting i klesdrakten som kunne tyde på hvilken rolle de forskjellige indianerne hadde, for mennene gikk alle i surfeshorts, og enten med bar overkropp eller med en sportstrøye. Hytta vår hadde et lite bord og en oppbygd dobbelmadrass med myggnett over, ellers var det ingenting; ingen lys, ingen skap og gulvet var av sand. Vi viste at dette oppholdet kom til å være rustikt og det var det, men det handlet ikke om luksus, men om å finne roen og bare nyte dette karibiske paradiset.

Det var en total mangel på infrastruktur, ingen strøm (bortsett fra et aggregat som ga lys noen timer etter at solen var gått ned), ingen innlagt vann og avløp, og ingen butikker. Heldigvis var det mulighet for å kjøpe kalde øl, som smakte uhyre godt når man lå å døset i hengekøya. All mat var inkludert. Frokost var brød og stekt egg, men resten av måltidene typisk besto av ris og fisk i forskjellige former, ofte sammen med noen grønnsaker og stekte plantain-bananer. Av og til fikk vi kylling eller annet kjøtt, og selv om det over tid ble litt ensformig så var maten veldig god.

Mange av hyttene til indianerne hadde satelittantenne på taket, men det var ingen TV som vi kunne se på. Det var heller ingen Wi-Fi, så det ble ikke noe surfing på Internett, noe som var en liten befrielse. Det er faktisk en smule skremmende hvor avhengig man har gjort seg av Internett. Det er blitt en (u)vane å sjekke nettaviser, Facebook og Twitter når man har en ledig stund, og ofte når man ikke har det. Man tenker at det er bare en kjapp sjekk av hva som er nytt, men man ender opp med å bruke ganske lang tid, for det er alltid noe å lese, like’ og kommentere. Når man ikke har Internett så slapper man av på en helt annen måte.

Vi fylte dagene med soling, bading, snorkling, spille volleyball og ligge på stranden eller i en hengekøye og lese en bok, mens man drakk en øl eller en fersk kokosnøtt. Vi spiste frokost mellom sju og ni, lunsj rundt 12, middag nærmere seks og så var vi typisk i seng før 10. Mellom måltidene var det bare å nyte livet på en tropisk øy. Etter lunsj hadde man mulighet for å bli med på en båttur til en annen ubebodd øy som de kalte Pelican Island, og som lå ca tre kvarter unna. Der var det en om mulig enda finere strand, samt et korallrev som man kunne snorkle ved. Vi så mange typer tropisk fisk, sjøstjerner og sjøpølser. Pelikanene fisket flittig etter de fiskene som hadde forvillet seg nært havoverflaten.

Vi bodde på Ina i fire netter, og på den tiden var det mange turister som kom og dro. Mange bodde kun en eller to netter, før de dro tilbake til Panama City. Vi merket at for å få fulstendig ro i kroppen så var det ikke nok med en eller to netter, men at fire passet oss perfekt. Da vi kom til øya var det blant annet fire spanske jenter, to chilenske gutter og en amerikaner i noen av hyttene. Vi kom sammen med blant annet en tysker, en argentiner, ei fra Tsjekkia og ei til fra Spania. Alle bortsett fra oss kunne spansk, så vi ble til tider litt isolert språkmessig, og angret nok en gang på at vi ikke hadde vært mer proaktive i å lære oss spansk. Vi snakket noe med de som ikke hadde spansk som morsmål, samt hun spanske som kom samtidig med oss; de andre virket ikke så gira på å snakke engelsk.

Vi kom ikke noe i kontakt med de som bodde i Robinson-hyttene, selv om det var rett ved siden av. Vi kunne nok vært bedre på å sosialisere, men det var også noe med å bare slappe helt av og ta det helt med ro, og vi kjente ikke veldig behovet for å prate så mye med andre. Vi lå mye i hengekøya og døste og leste bok. Når det ble for varmt var det bare å gå fem meter ned til havet og hoppe uti. Vi snorklet også mye, og det var mange fisk å se, til og med helt opp mot land. En dag var det en stor piggrokke (stingray) som svømte fram og tilbake like utenfor stranden. Bølgene virvlet opp sand fra bunnen så vannet var litt grumsete, så jeg skvatt litt til da jeg plutselig fikk øye på at den kom svømmende rett foran meg. Det var den typen som drepte Steve Irving, så selv om indianerne sa den kun var farlig om man tråkket på den, så holdt vi oss litt på avstand. Selvfølgelig var GoPro’en gått tom for strøm, så vi fikk hverken filmet eller tatt bilder under vann.

Når spanjolene dro kom det istedet en gruppe med tyskere, så istedet for en spansk språkbarriere ble det nå en tysk en. Selv om vi ikke pratet så fryktelig med de så fikk jeg spilt en del volleyball med de. Det er lenge siden sist, men jeg tror jeg klarte meg bra. Moro var det i alle fall, selv om jeg kjente godt at jeg ikke er noen ungdom lengere. Det var ihvertfall utrolig deilig å kunne avkjøle seg i havet når man var for svett og sliten.

Den siste dagen spiste vi frokost før vi ble kjørt tilbake til kysten, og opp elven til der vi skulle bli hentet av firehjulstrekkern og kjørt tilbake til Panama City. Det var en annen sjåfør denne gangen, som heldigvis var litt roligere på gassen. Vi så frem til litt mer luksus, en dusj og hvitt sengetøy. Maten på øya hadde vært god, men litt ensformig, så jeg så frem til å sette tennene i en tykk og blodig biff.

Amazonas, del 3 av 3

Jeg tror vi begge var en snartur innom drømmeland etter den lange turen gjennom jungelen. Varmen og luftfuktigheten tar også litt av energien ut av deg. Det var planlagt en tur til en lokal gård på ettermiddagen, så vi begynte å gjøre oss klar litt før tre. Desverre så hadde Målfrid så pass vondt i foten sin at hun var i tvil om hun kunne være med. Hun prøvde å gå litt rundt i bungalowen, men kjente fort at det var best om hun tok det med ro og hvilte foten. Jeg vurderte å også hoppe over turen, men vi ble enige at det ville være dumt om vi begge gikk glipp av turen. Jeg gikk dermed bort til baren for å møte de andre.

Vi tok båten et kort stykke ned elven, og gikk i land på motsatt elvebredd, hvor det var et lite landingssted. Derfra gikk vi på en sti opp til gården, som besto av et hovedhus, et uthus og en grisebinge. Rundt på gårdsplassen gikk det høns, og på markene vokste det forskjellig frukt og grønnsaker uten noe umiddelbart system. Utenfor hovedhuset lå det et utvalg av fruktene de grodde, og vi fikk smake på de forskjellige typene. Mens Leao fortalte om gården og hva de dyrket så fikk vi øye på en blå og gul papegøye som satt i et tre like ved, og som virket litt tammere enn de vi hadde sett tidligere. Vi kom nokså nært og kunne ta bilder av den, og Leao matet den med en banan. Vi gikk en runde rundt på gården før vi dro tilbake.

I bungalowen hadde Målfrid brukt tiden på å lese bok og småsove. Foten var hoven og vond, og det var klart at dette ville ta tid å hele. Det var en time til middag, så vi lå og leste litt bok begge to. Da vi møtte de andre i baren før middag hadde Leao en overraskelse til oss. Han gikk inn på kjøkkenet og kom tilbake med et brett med nystekte plantains, som er saltede chips av en type grønne bananer. De smakte fantastisk godt. Han fortalte litt om planen for kvelden, da vi skulle ta en nattur på elven for å se om vi kunne finne alligatorer, kaimaner eller kanskje en anaconda. Han snakket også om morgendagen, hvor de andre skulle dra hjem igjen, mens jeg og Målfrid skulle ta en ny tur i jungelen til en sjø hvor vi ville kunne se en del dyr, spesielt papegøyer. Vi så en video om alligatorer og kaimaner før vi spiste middag. Damene fra Canada sa de var slitne, og ville ikke være med på natturen.

Da vi gikk ombord i båten var det helt mørkt ute, og vi kunne ikke se noe hverken i elven eller på land. Leao stilte seg på baugen med en lyskaster, og sveipet elven både for å se hvor båtføreren skulle kjøre og for å se etter dyr. Jeg kan ikke skjønne at han så noe i det hele tatt, så raskt som han sveipet med lyset, men det gikk ikke lang tid før han signaliserte mot et område på elvebredden. Der kunne vi skimte konturene av en kaiman som lå på leiren. Vi kom nærmere og fikk sett godt på øglen, som kanskje var rundt en meter lang, før den krøp ned i vannet. Den var ikke redd, og kom faktisk helt opp mot båten, før den snudde og ble borte. Vi så en kaiman til lengere ned, men ingen alligator eller slange. Tilbake ved lodgen var det bare å gå å legge seg.

Etter frokost neste dag sa vi adjø til de andre som skulle reise, før Målfrid, Leao og meg tok båten oppover elven til en ny sti. Denne stien var kortere enn den dagen før, men det var tettere jungel, mere bakker og sumpområder på veien. Etter vi hadde gått i ca tre kvarter kom vi fram til to hytter som sto på en høyde over et lite vann. Hyttene hadde benker og god utsikt mot et område med en skrent, hvor dyr kom for å spise leire. Vi satte oss i en av hyttene for å vente og se hva som kunne dukke opp.

Vi kunne høre papegøyer som satt i tretoppene rundt, og de var helt sikkert klar over at vi var der. Vi ventet nokså lenge på at noe skulle komme, men det varte og rakk. I mens satt vi å så på en enorm humle (tropical black bumblebee) som samlet pollen til bolet sitt. Den var kanskje tre centimeter lang, og hørtes ut som en gresstrimmer når den kom flyvende. Papegøyene patruljerte området for å se om det var trygt å lande, men de satte seg ikke. Det satt en hauk i et tre i nærheten, som gjorde de ekstra påpasselige. Plutselig la vi merke til at noe beveget seg borte ved skrenten. Det var en liten hjort som sto i skråningen og spiste på leiren. Den var på størrelse med et rådyr, og den brune pelsen glinset i solen. Dette var det eneste som viste seg, så vi gikk tilbake til båten. På turen tilbake til lodgen fikk Leao øye på noe på elvebredden, og vi gikk nærmere for å se. Der var det ett par Capibara som gjemte seg i sivet. Capibara er den største arten av gnager i verden, så det var ikke så vanskelig å se den.

Når vi kom tilbake til lodgen var det tid for lunsj, så vi satte fra oss turutstyret og gikk til restauranten. Det var kommet en ny turist, en kvinne fra England, som hadde med seg en annen guide. Vi spiste før vi gikk tilbake for å dusje og sove litt. Vi hadde knapt lukket øynene før vi ble hentet av Leao, som sa at det var aper rett ved baren. Da vi kom bort fikk vi se en gruppe med brøleaper som satt i et høyt tre, rett ved administrasjonsbygget. Den store hanapen holdt vakt mens resten spiste av bladene. Ungene svingte seg i grenene og lekte, det var utrolig kult å se. Vi hadde hørt ropene til brøleaper helt siden vi kom til regnskogen, så det var gøy å se hvordan de så ut. Etter å ha slappet litt av gikk vi for å spise middag. Leao spurte om vi ville ta en ny nattvandring på kvelden, men vi sa vi bare ville ta det med ro. Det er krevende å være i jungelen, og vi var litt slitne. Vi sovnet tidlig.

Etter frokost neste dag var det tid for å reise tilbake til Puerto Maldonado. Flyet vårt til Lima, via Cusco, gikk i tolv tiden, så Leao og sjåføren kjørte oss rett til flyplassen. Det hadde vært en utrolig tur. Vi prøvde å ramse opp alle arter vi hadde sett, og det ble en lang liste. Regnskogen er et utrolig rikt økosystem. Vi hadde liten formening om hva vi ville oppleve før vi kom dit, men etter å ha vært der er det liten tvil om at jeg vil tilbake til jungelen, hvor enn det måtte bli.

Amazonas, del 2 av 3

Det er visstnok en greie med regn i regnskogen, for det hadde regnet ganske mye i løpet av natten. Vi merket det godt på luftfuktigheten da alarmen på mobilen vekte oss klokken fem. Det var bekmørkt utenfor, men luktene og lydene av jungelen var tilstede. Vi hadde sovet overraskende godt, selv om varmen, fuktigheten og lydene fra jungelen burde holdt oss våkne. Vi hadde fått beskjed om å være klare for avreise etter frokost, så vi stelte og kledde på oss, og pakket en sekk med det mest nødvendige. På oss hadde vi lange bukser, langermet skjorte og hatt mot sola. Vi følte vi var klar for en tur i jungelen.

Frokosten skulle serveres klokken seks, så litt på seks går vi ut av bungalowen og ned den lille trappen ned til stien mot restauranten. Jeg er kommet ned av trappen da jeg hører et brak rett bak meg. Jeg snur meg, og der ligger Målfrid, nedenfor det siste trinnet, med et uttrykk av smerte i ansiktet. Jeg iler til for å hjelpe henne opp, men hun har problemer med å stå på ene foten. Hun hadde klart å trå feil ut fra siste trinn og hadde vrikket foten voldsomt. Jeg tenkte inni meg; hvordan er det mulig å skade seg rett utenfor bungalowen, etter alt vi har vært igjennom, men jeg sier ikke ett ord høyt. Jeg er for glad i livet 🙂 Med en fire kilometer lang tur gjennom jungelen foran oss, så virket det umiddelbart som om det var bare å glemme. Hun hadde det såpass vondt at å i det hele tatt gå på foten var vanskelig. Men hun bet tennene sammen, og vi kom oss bort til restauranten.

Klokken var nå over seks, og de andre var igang med frokosten da vi kom hinkende inn døra. Det ble litt oppstandelse, og alle var bekymret for Målfrid, og om hun ville kunne være med på turen. Det ville jo vært så inderlig synd å gå glipp av turene ut i regnskogen. Paret fra Australia (opprinnelig fra Malaysia) sa de hadde en eller annen kinesisk vidundermedisin med seg, som de hadde brukt en gang hun hadde vrikket foten. Vi spiste først frokost, og Målfrid satt der med foten høyt. Når vi hadde spist ferdig løp mannen, som het Peter(!), for å hente medisinen, mens jeg løp for å hente sportsteip for å kunne stabilisere ankelen. Først gnidde vi inn miksturen rundt ankelen, så kledde vi på sokken før jeg teipet leddet hardt med sportsteipen. Hun forsøke å gå på foten, og mente at hun skulle klare å gjennomføre turen, jeg måtte bare tro henne.

Etter frokost gikk vi ned til støvelskuret for å finn de samme støvlene vi hadde på nattvandringen, men passet på at det ikke var noe som hadde kravlet inni. Med oss på turen skulle det være to stykker fra G-Adventure (turoperatøren som arrangerte turen) sitt kontor i Cusco, som også hadde kommet for å oppleve regnskogen. Nede ved elven ventet en elvebåt på oss, som vi steg ombord i og satte kursen videre oppover elven. På vei opp elven speidet vi langs elvebredden, og vi så en del papegøyer, noen gribber og en hauk. Vi gikk kanskje en times tid oppover før vi ble satt i land, og vi kunne se en smal sti som forsvant innover i skogen. Med Leao i spiss gikk vi opp fra elven og inn i jungelen.

Vi ble bedt om å holde øyne og ører åpne, og speide rundt oss for alt som kunne være av dyr, insekter og planter. Det er ikke bare å få øye på ting som gjemmer seg i buskaset, for alt som finnes i jungelen er veldig god til å kamuflere seg; det er en «spis eller bli spist» verden. Det var gjørmete å gå etter nattas regnskyll, og jeg var spent på hvordan det gikk med Målfrid, men hun gikk nå der foran meg, selvsagt preget av det vonde benet. Heldigvis var tempoet ikke så høyt, både fordi det var litt ulendt å gå, og fordi vi ikke ville gå glipp av noe spennende fordi vi hastet forbi.i

På veien stoppet vi ved mange spesielle trær og vekster, hvor noen var unike for denne delen av Amazonas. Brasilnøttrær (paranøtter) var vanlige i dette området, sammen med palmer, lianer og en del planter som jeg er sikker på jeg har sett i «jungelen» hjemme i huset til mamma. Gummitrærne som vokser her var de som ble tatt med til andre steder i verden, slik som Indonesia og Filippinene, og plantet der. Det fantes også et tre der sevjen har en naturlig motgift mot malaria, og som benyttes i malariamedisin. Kanonkuletreet hadde fått navnet sitt fordi det grodde store runde nøtter rett på stammen til disse enormt høye trærne. Vandretrærne så ut som de sto på mange små føtter ut fra stammen, og de grodde nye føtter i den retningen de ville bevege seg for å komme seg til et mer lysrikt område. Jerntrærne var også enorme trær med tykke rustrøde stammer, som visstnok hadde enormt hard tre, og det hørtes ut som metall mot metall når Leao slo bladet til macheten mot den. Det var også kvelertrærne, som begynte som tynne lianer som snodde seg rundt andre trær, og når de begynte å vokse seg større og tykkere så klemte de også til og kvelte vertstreet. Selv jerntreet kunne ikke stå imot, selv om det kunne ta hundre år før det døde. Nakentreet hadde funnet en annen strategi mot kvelertreet. Ved jevne mellomrom kvittet det seg med barken, og sto der naken, slik at de tynne lianene til kvelertreet ikke hadde noe å feste seg til, og de falt av.

Vi så mange fugler både i trærne og som fløy over tretoppene, og disse var med på å skape det fantastiske lydbildet som er i regnskogen. Det mest spennende var imidlertid når Leao oppdaget et nylig gravd hi til en tarantella. Han ba oss stille oss i en halvsirkel, så tok han et strå som han førte inn i hullet. Han lirket litt med strået til han kjente noe som tok fatt i det, så trakk han det sakte ut. Det første som viste seg var tydeligvis en unge, fordi den var liten, og hadde ikke vært i stand til å grave det hiet. Den forsvant fort inn igjen, men da han gjentok prosessen så vi plutselig noen store edderkoppben som kom ut av hullet. Mammaen var diger, og han lurte den helt ut av hullet, men da Peter rørte på seg for å kunne ta et bilde ble den var på bevegelsen og forsvant rask inn i hiet sitt. Leao prøvde noen ganger til, men ingenting kom ut, så vi gikk videre. Heldigvis fant han et nytt hi lengre fremme på stien, og denne gangen klarte han å lure tarantellaen helt ut av hullet, og den var diger. De er store nok til å fange og spise fugler, og heter derfor bird eating tarantula.

Det var nok av forskjellige typer maur, termitter, biller, edderkopper, gresshopper, fluer og sommerfugler, og vi så også pinnedyr, firfirsler og noen frosker. Vi hadde håpet å se noen større dyr, og aller helst leoparder, jaguarer, pythonslanger eller en anaconda, men ingen av disse viste seg. Det var mange forlatte hi til pinnsvin og armadilloer, men innbyggerne var forduftet. Vi hørte brøleaper i det fjerne, og andre typer aper som ropte til hverandre mens vi gikk langs stien. Hele jungelen var nok klar over at vi var her.

Etter en god stund kom vi frem til et vann, som egentlig var en gammel del av elva som var blitt isolert når elva hadde gravd seg et nytt løp. Her lå det noen kanoer, samt en stor flåte med benker og en tverråre på. Vi skulle ta flåten for en rundtur rundt vannet, for å se hva vi kunne se av dyr langs land. Leao stilte som åremann, og rodde oss langs etter stranden. Vi så en Tucanfugl, papegøyer, gribber, hegrer og en merkelig fugl som het Hoatzin. Det mest spennende var da vi kom over en familie med Titiaper som lekte seg i buskene. De var små brune aper med bustete pels. De gjemte seg godt inni buskene, og var veldig vanskelig å få øye på. På slutten av roturen fikk vi en pakke kjeks hver, og Leao sa at vi skulle prøve å kaste noen biter ut i det grumsete vannet. Skal si det ble liv i vannoverflaten, med masse små fisk som ilte til for å spise av skallet, og vi så til og med noen pirajaer, som var litt større enn de andre fiskene. Det gikk ikke lange stunden før all kjeksen var borte, og overflaten ble rolig igjen.

Etter roturen gikk vi tilbake langs stien, og fant båten ventende på oss. Jeg tror vi alle var nokså slitne etter gåturen, som hadde vært både ulendt og våt, men utrolig spennende. Målfrid klarte turen, selv om foten hadde vært vond og hoven. Jeg skal ikke klage på motet hennes 🙂 Vi kom oss ombord i båten og kjørte tilbake nedover langs elven. Tilbake ved lodgen var det så vidt tid til å sette fra seg tingene før vi skulle spise lunsj. Under lunsjen gikk praten jevnt om de tingene vi hadde sett og opplevd. Så var det tid for avslapping, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen, Målfrid med foten høyt.

Amazonas, del 1 av 3

Turen til regnskogen er nok den opplevelsen som har gjort sterkest inntrykk på meg til nå på reisen. Uyuni, Titicacasjøen og Machu Picchu var utrolige opplevelser det også, men det å gå igjennom jungelen å se plante- og dyrelivet på nært hold var helt fantastisk. Bare stemningen og lydene av regnskogen fylte meg både med en ro og en undring.

Vi tok flyet fra Cusco til Puerto Maldonado, som er et gammelt handelssentrum midt i jungelen, og ligger der Tambopataelven møter Rio Madre de Dios. Madre de Dios flyter både gjennom Peru og Bolivia, før den sammen med Rio Mamoré danner Rio Madeira på grensen mellom Bolivia og Brasil, og som så flyter langt før den møter Rio Amazonas. Store deler av regnskogen fra Puerto Maldonado og oppover Tambopataelven danner Tambopata naturreservat, som går over til å bli en nasjonalpark som også strekker seg langt inn på boliviansk side. Det er denne jungelen vi er så heldige å få oppleve.

På flyplassen i Puerto Maldonado blir vi møtt av vår guide, som introduserte seg som Leao. Han var en slank og ungdommelig fyr, som med sine 26 år ikke så veldig mye ut som en erfaren jungelmann. Men som kjent kan utseende bedra, og det viste seg at han var oppvokst i regnskogen, hvor familien hans bor og hvor faren jobber som bonde og skogbruker. Leao hadde hjulpet til på gården fra barnsben av, vært med faren på skogbruk og jakt, og jobbet med sanking av brasilnøtter (paranøtter) fra trærne som vokser vilt inne i regnskogen. Vi var i trygge hender, som seg hør og bør i en jungel.

Leao viste vei til en buss som skulle ta oss til der vi ville bytte til en elvebåt. Sammen med oss var det to eldre søstre fra Canada og et ektepar fra Australia, men av malaysisk avstamning. Første stopp var kontoret til lodgen, hvor vi pakket om til mindre bagger, og satte igjen de store sekkene. Så ble vi kjørt langs en humpete skogsvei til en liten havn ved Tambopataelven, hvor elvebåten lå og ventet på oss. Vi hadde nå en lengre båttur oppover elven, før vi ville være fremme ved Tambopata Eco Lodge, som lå langt inne i regnskogen. Dette var en av rundt 30 lodger som lå oppover elven, før som drev med turisme i området.

Det var kult å reise oppover elven, med tykk jungel på hver side. Lengst ned i elven lå det en del små gårder, hus og hytter, og vi så folk både på land og på vannet, men dette ble det mindre og mindre av jo lengre opp vi kom. Vi måtte stoppe ved en kontrollpost, hvor det ble registrert at vi var på vei inn i naturreservatet. Guiden vår ba oss se etter dyr langs bredden, men det var han som pekte ut det meste av de dyrene vi så, som en gruppe papegøyer (red and green macaw) som satt på elvebredden. Der satt de og spiste en type leire som hjalp til med å nøytralisere de toksiner som fantes i plantene de spiser. Det var utrolig for et godt syn Leao hadde, for plutselig ga han på ny tegn til båtføreren, som svingte mot land. Og på en stokk var det en familie med skilpadder som satt å varmet seg i solen. De gikk nesten i ett med bakgrunnen, men da vi kom nærmere så gikk de ned i vannet og forsvant fra syne.

Etter to timer i båten var vi fremme ved logden, som lå nokså tett ved elven. Vi kom opp til hovedhuset, som besto av en bar som også fungerte som resepsjon, et restaurantområde og kjøkken. Lengre bort, over en liten bro, lå det mange bungalower, de fleste delt i to boenheter. I tillegg var det hytter for betjeningen, samt noen forskjellige uthus. Vi ble alle registrert inn og fikk tildelt hver vår boenhet. Vi var visst de eneste turistene på hele lodgen. Rundt om på området løp det små hårete dyr som het Agouti, som hadde kraftige bakben, men ingen hale.

Jeg og Målfrid fikk tildelt en bungalow som lå helt ut mot jungelen. Det var en fin hytte med kun myggnett til vinduer, det var høyt under taket, og det var ett stort rom med to senger, og et bad. Vi hadde nå tid for oss selv frem til vi skulle spise middag klokken seks. Vi fikk installert oss i bungalowen før vi gikk en tur rundt på området. Varmen og luftfuktigheten hadde gjort oss ganske klamme, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen for å slappe av, mens vi hørte på lydene av regnskogen utenfor. Etterhvert begynte det å regne litt, som også hjalp til med stemningen.

Etter litt slumring gikk vi bort til baren for å ta oss en kald øl, lese litt bok, skrive på bloggen og vente på middag. Det var veldig varmt og klamt etter regnet, så det smakte fortreffelig med iskald øl. Etterhvert kom de andre, og vi gikk bort til det de kalte kinoen for å se en introduksjonsfilm om lodgen, nasjonalparken og de artene som fantes der. Vi ble også vist en del bilder av de mest spennende dyrene, mens guiden fortalte oss om de, samt en video hvor han fanger en anaconda.

Så var det middag, og vi gikk samlet bort til spisesalen. Leao spiste sammen med oss, og benyttet anledningen til å fortelle litt om seg selv, om jungelen og livet der, og om hva som skulle skje på vårt opphold på lodgen. Han snakket veldig godt engelsk, i forhold til det vi var blitt vant til på vår reise. Vi spurte om han hadde gått skole, men han fortalte at han hadde lært det av noen engelske forskere fra Manchester. Han hadde vært guide for de i et halvt år, mens de hadde vært på et forskningsprosjekt i regnskogen, og samtidig hadde de lært han engelsk. Dette gjorde at han i starten snakket engelsk med tykk aksent 🙂

Etter middagen skulle vi ta en nattvandring i jungelen for å se hvilke dyr og insekter vi kunne finne. Heldigvis var regnet stoppet for en stund, ellers hadde det blitt en våt opplevelse. Han fortalte at ca halvparten av dyrene i regnskogen var aktive om dagen og den andre halvparten var aktive om natten. Vi var spente og kanskje litt nervøse for hva vi ville komme til å se.

Vi hadde på oss lang bukse for at ikke noe skulle bite oss, eller krype opp under shortsen 🙂 Vi hadde dusjet oss godt i myggspray da vi gikk ned til støvelskuret for å finne oss passende støvler. Det er viktig å sjekke støvlene før man tar de på, for vi fant en stor edderkopp (Wolf spider) sittende på siden av en støvel. Med lykt i hånd gikk vi innover en smal sti som førte innover i jungelen, anført av vår guide, med streng instruksjon om ikke å ta i noe. Selv om insektene ikke alle var giftige, så var det nok av planter som var det. Og det manglet ikke på ting å se, for det meste insekter, slik som edderkopper, maur (bullet ants, army ants, leaf cutter ants), pinnedyr, biller, gresshopper, firfirsler, små slanger (blunt head snake), flaggermus og mengder av flyvende ting som var veldig glade i lyset fra lyktene våre. Vi hørte også fugler, aper og mange andre lyder som vi ikke viste hva var. Jungelen var full av liv, og det var utrolig spennende å gå langs stien uten å vite hva man ville se neste gang. Vi gikk et godt stykke innover før vi snudde for å gå tilbake til lodgen. Etter å ha satt fra oss støvlene sa vi god natt til hverandre, og vi gikk til hver vår bungalow.

Da vi kom opp på trappen så jeg en gecko som sto på veggen ved inngangsdøren. Da jeg skulle snu meg for å si det til Målfrid så jeg at det satt enda én på raftet under taket. De satt nok der for å spise det som kom av fluer og nattsvermere bort mot utelysene. Vi skulle tidlig opp neste dag for å gå en lengre tur gjennom jungelen. Etter å ha pusset tenner gikk vi til køys, passelig trøtte etter en lang dag. Lydene fra regnskogen var overraskende dyssende der vi sakte, men sikkert drev lengre inn i drømmeland.

Titicacasjøen, del 3 av 3

Vi våknet tidlig siden vi skulle være i havnen på Amantani klokken halv åtte for å reise videre med båten. Vi pakket sekkene og gikk ned i kjøkkenet, hvor Mathilde satt å stekte pannekaker som vi skulle få til frokost. Vi drakk te til, som var laget av en urt som de grodde selv. Vi forlot huset, og ble fulgt ned av både Mathilde og mannen. Desli lå tydeligvis å sov, for vi så ikke snurten av henne. Nede ved havnen møtte vi de andre og guiden. Vi tok farvel og takket for gjestfriheten, også med en liten pengegave.

Ombord i turistbåten satte vi kurs mot naboøya Taquile, hvor vi blant annet skulle spise lunsj. Taquile er mindre enn Amantani, men er mer turistifisert. Fra havnen så skulle vi også her opp mot toppen av øya, hvor det administrative sentrumet lå, og hvor det var restauranter og butikker. Trappene gitt passe steilt oppover, men av en eller annen grunn gikk det nokså smertefritt å komme seg til toppen. På toppen gikk vi langs en sti som krysset øya på langs, og endte opp på et rimelig stort torg. Vel fremme på torget ble vi tatt igjen av guiden som fortalte at en av de chilenske damene hadde fått et illebefinnende på vei opp trappene, og hun var nå på legesenteret for å få litt oksygen og en sjekk.

Vi gikk litt rundt i landsbyen for å kikke i de forskjellige butikkene. Folkene på Taquile skal være de flinkeste til å strikke og veve, og det er uvanlig nok kun mennene som gjør dette. Etter en stund samlet vi oss, også damen fra Chile som så bedre ut, og vi gikk i samlet tropp til restauranten vi skulle spise lunsj på. Her fikk vi et fint langbord på terrassen, og guiden gav oss et foredrag om historien og tradisjonene til menneskene som bor på Taquile. Blant annet så fikk vi en innføring i hvordan form og mønster på luen til en mann signaliserer sivilstatus, og at de sier hei og hade ved å bytte en neve cocablader. Guiden hadde en eldre innfødt til å hjelpe seg, og for å fungere som illustrasjon.

Etter foredraget var det klart for lunsj, som besto av suppe og grillet fisk med grønnsaker, ris og chips. Vi spiste og hygget oss da plutselig guiden tok frem en tradisjonell lue, panfløyte og en liten ukulele, og begynte å spille for oss. Han var rimelig dyktig, og det ble en veldig koselig lunsj. Når lunsjen var over var egentlig turen også over, og vi hadde bare igjen å komme oss tilbake til Puno. Vi gikk ned bakkene mot havnen der båten lå, og vi var snart igang med den tre timer lange tilbaketuren. På veien kom vi igjen inn i sivområdet hvor Urosøyene lå. Det er utrolig å se disse øyene. Tilbake i Puno ble vi hentet av en minibuss som kjørte oss tilbake til hotellet. Det var mange inntrykk som gikk igjennom hodet da vi endelig kunne få tatt en etterlengtet dusj.

Titicacasjøen, del 2 av 3

Amantaniøya er den største øya i den peruanske delen av Titicacasjøen, og den ligger nesten 4 timer fra Puno med den båten vi benyttet. Øya er befolket av etterkommere av Inkafolket, som ble hentet fra Puno av spanjolene for å jobbe på Amantani. Jeg og Målfrid skulle bo hos en av familiene, hvor vi også skulle få mat og overnatting.

Da vi kom inn mot havnen var det tidlig ettermiddag, og på land hadde det samlet seg en del folk, deriblant kvinner fra hver av vertsfamiliene vi skulle bo hos. Det ble en liten seremoni hvor vi ble fordelt til hver vår familie. Jeg og Målfrid skulle bo hjemme hos en søt liten dame som het Mathilde. Vi hilste på henne og fikk den nødvendige informasjonen fra guiden om oppholdet vårt.

Vi skulle møtes igjen med de andre turistene senere på kvelden, på torget i den lille landsbyen, for å gå en tur til toppen av øya. På kvelden skulle vi alle møtes på torget hvor landsbyen skulle holde en fest i vår ære. Først skulle vi bli med Mathilde hjem, for å få vist rommet vi skulle sove i, samt at vi skulle få lunsj av familien. Vi sa adjø til de andre, og fulgte etter Mathilde bortover stranden. Øya er nokså bratt opp mot de to toppene som rager høyest, og landsbyen ligger i skråningen fra havnen og langt oppover fjellsiden. Jeg tror vi begge i stillhet ba om at vi ikke skulle så veldig langt opp bakken, men det tok ikke lang tid før den lille damen pekte nesen rett mot toppen.

Som vi har nevnt i tidligere poster så har høyden vært snill med oss, bortsett fra at luften er så tynn at vi føler som om vi er i verdens dårligste form bare vi går opp noen få høydemeter. Vi har vært høyere steder på vår reise, men med en høyde på 3812 meter over havet er Titicacasjøen også rimelig høyt oppe. Mathilde så helt uanfektet ut der hun hastet oppover de bratte stiene, med to heseblesende turister på slep. Tror både Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby hadde slitt mot denne vesle damen, som guffet på som om hun jaktet klatretrøyen i Tour de Titicaca. Vi hadde mange pitstops oppover bakken, hvor vi så på hverandre med fortvilelse i blikket, men akkurat da det kjentes ut som om lungene var på vei ut av brystkassen så var vi fremme.

Vi kom til et lite hesteskoformet hus med en liten åpen plass i midten, og et lite tilbygg som ble benyttet til kjøkken og spiseplass. Huset var bygget opp av det som så ut som hjemmelagd murstein, og var utenpå dekt av jordfarget murpuss. De indre veggene var pusset mer slett, og var til og med malt, men det så ut som det var en stund siden. På et steingjerde ved huset satt det en liten jente som så ut som hun ventet på at det skulle komme noen hjem til huset sitt. Hun så ut som om hun var i skolemoden alder, selv om hun var litt spedbygd.

Rundt huset var det gress, hvor det gikk høns og sauer, samt at det så ut som om det ble dyrket noe i noen inngjerde flekker av jord. Både Urosfolket og menneskene på Amantani er veldig lave av vekst, som ble veldig tydelig da vi forsøkte å gå inn i rommet vi hadde fått tildelt i andre etasje. Sengen var også så pass kort at det kom til å bli vanskelig å strekke seg ut.

Vi fikk satt fra oss sekkene og la oss litt på sengen for å slappe av etter strabasene opp bakkene. Etter en halv times tid ble vi hentet av jenta for å komme å spise lunsj i tilbygget. Vi ble først servert en veldig god hjemmelaget grønnsaksuppe. Etter det fikk vi et fat med grønnsaker, potet og ost. Det var mye mat, og vi slet litt med å klare å spise alt, men det føltes galt å ikke spise opp det vi var blitt tilbudt. Det var tydelig at familien var nokså fattige, og at det å ha turister boende hos seg var en måte å spe på inntektene.

Underveis i måltidet forsøkte både vi og Mathilde å snakke litt sammen, men det var veldig begrenset på grunn av språkbarrieren. Siden folkene på Amantani er etterkommere av Inkafolket så snakker de primært Quechua, selv om de også lærer spansk. Vi klarte iallefall å skjønne at den lille jenta het Desli og at hun var 8 år gammel. Hun satt på en benk ved veggen å spiste, mens hun innimellom lurte seg til et kort blikk bort mot oss. Hun var veldig søt. Vi klarte ikke å finne ut av hvor stor familien var, men vi forsto at mannen i huset var ute å jobbet.

Etter lunsj slappet vi litt mer av før vi skulle møte de andre på torvet klokken fem. Når tiden nærmet seg så pakket vi en liten sekk og gikk ned i gården. Mathilde kom for å følge oss bort, og på veien møtte vi en av de andre vertsmødrene. Hun var uten sine turister, som hadde bestemt seg for å bli hjemme og ikke være med på turen.

På torget samlet vi oss og ble møtt av guiden vår, før vi begynte turen oppover mot toppen av øya. Jeg og Målfrid begynte friskt og freidig i teten av gruppa, men da stigningsgraden på bakkene økte sakket vi akterut, og måtte ha flere og flere pustepauser. Jentegjengen fra Sverige var visst en del bedre trent, eventuelt kjente ikke så godt til høyden, og stimet oppover fjellsiden. På toppen av øya lå det to tempelruiner, hver på sin topp. De to templene var for å hedre gudene for jorden, Pachamama (moder jord) og Pachatata (fader jord), som også er navnene på selve toppene.

Vi kom omsider opp til Pachamama, og en helt fantastisk utsikt åpenbarte seg utover Titicacasjøen. Vi fikk virkelig inntrykk av hvor stor denne innsjøen egentlig er. Vi vandret litt rundt innenfor og utenfor templet, tok mange bilder og så oss rundt. Vi hadde håpet å kunne se solnedgangen, men det var skyer i horisonten, så vi kunne ikke se solen i det hele tatt.

Da vi kom ned til torget sto Desli å ventet på oss, for å ta oss med tilbake til huset. Det var blitt mørkt, og vi ville ikke hatt sjanse for å finne veien tilbake på jungelen av stier, uten noe form for belysning. Vel hjemme fikk vi hilse på mannen i huset, som vi ikke husker navnet på, samt en veldig gammel og skrøpelig bestemor. Vi gikk opp på rommet for å slappe av, før vi skulle spise middag.

Etter en stund gikk vi ned til kjøkkenet. Over gårdsplassen var det strukket en ståltråd, som var i høyde nok til at Mathilde skulle nå, men som for oss var i halshøyde. I mørket var den helt usynlig, og hadde jeg kommet i større fart kunne det blitt vondt. Inne i kjøkkenet satt den eldgamle bestemoren i et hjørne, og så ut som om hun var ved å dø når som helst. Vi satte oss ned og ikke lenge etter kom mannen inn og satte seg sammen med oss. Han virket mer interessert i å prøve å kommunisere med oss enn det Mathilde var, og vi klarte med mye innlevelse og gestikulering å ha noe som lignet på en samtale. Han snufset mye og så ut som han frøs, tydelig syk.

Desli kom inn i kjøkkenet og kikket blygt på oss før hun satte seg ved siden av bestemoren. Mathilde kom også, og satte seg til for å lage middag. Dette var tydeligvis tidspunktet mannen hadde ventet på, for han signaliserte at han skulle gå i seng, så vi sa god natt og han forsvant ut døra. Vi tok fram kameraet for å se på bilder, og viste også noen til Desli og Mathilde. Desli kom usikkert bort til bordet for å se. Vi viste henne mange bilder, også på mobilen, og snart var hun mer varm i trøya. Hun sveipet på mobilen til Målfrid og kikket på nesten alle bildene fra turen vår. Det gikk i et faderlig tempo, og hun klarte til å med å slette ett par av bildene før  vi fikk stoppet henne. Det var heldigvis fra utenfor huset, og de kunne vi ta igjen.

Etter en stund fikk vi servert middag, som besto av oppvarmet suppe, stekt potet med løk og ris. Bestemoren fikk også litt suppe som hun sakte men sikkert spiste, selv om hun for hver skje hørtes ut som hun tok sitt siste åndedrag. Det var igjen mye mat, men vi prøvde å spise opp. Vi satt også å ventet på at Mathilde skulle si noe mer om festen og når vi måtte gå. Men det virket ikke som om hun var så interessert i å prate. Hun hadde mye klær på, og det kunne se ut som om hun også var syk. Vi fikk tydelig inntrykk av at hun ikke hadde tenkt å følge oss til festen. Vi følte ikke for å be henne om å ta oss dit, i den formen hun var, selv om det var synd å gå glipp av festen. Vi unnskyldte oss og sa vi ville gå å legge oss, og gikk tilbake til rommet. Vi ble liggende en stund å prate om dagens opplevelser og lese bok, men snart kjente vi søvnen komme snikende.

Titicacasjøen, del 1 av 3

For en opplevelse å få se denne enorme innsjøen, med de berømte flytende øynene. Det er virkelig mye historie som finnes der, blant fjell, sivstrå, vann og øyer.

Turen startet ved at vi ble hentet på hotellet av en shuttlebuss som kjørte oss ned til havna kl 08. Der møtte vi guiden vår, Richard, og de andre vi skulle reise på båttur sammen med. Det var fire svenske jenter, en koreansk familie på fem, et chilensk par og to chilenske damer. Guiden vår hadde for anledningen med seg en liten hjelper, nemlig sin syv år gamle sønn, Pablo. En dag kommer han nok til å bli Titicaca-guide han også. Det var sol og lette skyer, så dette hadde anledning til å bli en kjempefin dag.

Vi ankom havnen hvor turistbåtene lå tett i tett. Båtene var mest som busser med skrog og utkikksplatå på taket. Ut fra havnen i Puno varte det ikke lenge før vi kom inn i sivområdet, hvor det kun var en tynn kanal med åpent vann mellom de høye sivstråene. Området hvor det gror siv er stort, og det er i dette området at Urosfolket bor, menneskene som bor på sivøyene.

Innerst mot Puno er det dannet en by av Urosøyer, som er bundet sammen. Der har de butikker, skole, satellitt-TV og til og med en fotballbane. Vi stoppet ikke her, men fortsatte lenger ut, hvor det fantes individuelle øyer. Disse var mer autentiske, hvor folk levde som de hadde gjort i lang lang tid.

En slik øy var vel rundt 40-50 meter i diameter, og hvor det bodde typisk flere familier. Vi ankom en øy med fem familier, og ble møtt av høvdingen og alle damene på øya, som hilste på oss alle. De andre mennene var tydeligvis ute å fisket eller arbeidet på andre måter, for det var kun høvdingen som var der av eldre menn. De var alle kledd i tradisjonelle og fargerike klær, som var strikket eller vevd av Alpakkaull. Det var også noen mindre barn der som svinset rundt og lekte.

Vi gikk litt rundt på øya å kikket og kjente på hvordan den var å gå på, før vi ble bedt om å sette oss i en halvsirkel, med guiden og høvdingen i midten. Vi fikk et foredrag om historien til sjøen, folkene, øyene og dyrene som levde i og rundt Titicacasjøen. Vi ble også vist hvordan de bygger øyene med torv av sivrøttene i bunnen og så ble sivet lagt på kryss og tvers på toppen av torven. Torven flyter veldig godt, og gir en god platform for alt sivet, som vil råtne sakte men sikkert, og må erstattes av nytt siv ved jevne mellomrom.

Etter foredraget fikk vi mulighet til å ta en tur med sivbåt, mot en liten sum penger selvfølgelig. Det viste seg at høvdingen også var sivbåtkaptein, og båten hadde han kalt Mercedes Benz. Det var ikke den aller største sivbåten jeg har sett, men den var stor nok til å få plass til alle oss turister samt høvdingen, som skulle ro oss rundt på sjøen en liten stund. Som avskjed på vår korte seilas ville damene fra øya synge en tradisjonell sang for oss, med litt enkel koreografi til. Vi ble styrt inn i kanalene mellom sivet, og det senket seg en deilig ro over gruppa. Her rodde vi rundt i en sivbåt på Titicacasjøen, styrt av en Uroshøvding, det hele føltes magisk.

Da vi kom tilbake til øya hadde damene satt opp noen små bord hvor det var lagt utover forskjellige typer av håndtverk som de hadde laget, og som de veldig gjerne ville selge til oss. Vi gidder jo ikke dra med oss alt for mye stæsj rundt, så vi er litt restriktive på å kjøpe for mye, samt at mye av det er ting som vil bli liggende i en skuff, men Målfrid kjøpte en liten keramikkrukke og et armbånd som et minne.

Vi gikk så tilbake ombord i turistbåten, og tok avskjed med øya til et vinkende farvel fra alle som bodde der. Vi satte kursen mot Amantaniøya, som er en naturlig øy lengre ut i sjøen, og hvor vi skulle tilbringe natten.