Stikkord: Highview Hotel

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Første dag i Serengeti

Vi satte av gårde fra Highview i grålysningen for å komme oss til Serengeti. Endemålet var Ikoma Wildcamp i Ikoma Game Reserve, hvor vi skulle tilbringe de neste to nettene. Etter frokost gikk vi for å hente bagasjen vår, som ble båret ned til bilen av to masaier. Vi sjekket ut av hotellet og startet kjøreturen.

For å komme dit måtte vi krysse tvers igjennom Serengeti, hvor vi ville ha vår andre safari. Highview ligger på østsiden av Ngorongorokrateret, så vi kjørte opp til toppen og langs kanten. Så tidlig på dagen ligger skyene rimelig lavt over fjellene, så vi hadde kanskje fem meter sikt på toppen. Det brydde tydeligvis ikke Chitanda seg mye om der han suste avgårde i høyt tempo. Motgående trafikk var det også, samt at han kjørte forbi de fleste andre på den smale fjellveien.

På vestsiden av krateret begynte vi nedstigningen mot den enorme savannen som utgjør Serengeti. Etter en stund stoppet vi ved en Masailandsby for å få en omvisning og se hvordan de bodde. Vi ble møtt av sønnen til høvdingen som ønsket oss velkommen. Han ba oss stille oss opp foran inngangen til landsbyen, slik at Masaiene kunne komme å danse velkomstdans for oss. De kom småløpende på en rekke mens de ropte og hoiet. De stilte seg i en halvsirkel foran oss. Jeg fikk tildelt en stav og ble bedt om å gå bort til de. Da begynte de å danse rundt med meg mellom seg, med hopp og sprett. Det var ikke det mest komfortable jeg har vært, så etter en stund byttet jeg og Chris.

Når de var ferdige ble vi invitert inn i landsbyen, og fikk møte flere innbyggere. Inne mellom husene stilte de seg opp for en ny dans. Denne gangen var det den karakteristiske hoppende dansen til Masaiene. Målfrid og Deb ble invitert til å danse sammen med damene og Ben sammen med mennene. Vi ble så delt opp, og jeg og Målfrid ble med en fyr til et av husene hvor vi ble vist hvordan de bodde. Han sa han var sønn av høvdingen og at dette var hans hus. Inngangen til huset var kanskje 130 cm høy og ikke mer enn 40 cm bred, så det var ikke så enkelt å komme inn. Husene var runde med en diameter på kanskje fire meter, så det var trangt inne. Det var også helt mørkt, bortsett fra en liten stripe lys som kom fra et hull i taket rett over bålplassen. De bodde fire stykker i det huset, to voksne og to barn.

Etter å ha blitt fortalt om hvordan de bodde og levde gikk vi ut for å se på håndarbeid de hadde på utstilling. Vi følte oss nødt til å kjøpe et par småting, som vi garantert ikke kommer til å bruke. Chris hadde vært i huset til en som også sa han var høvdingens sønn. Det viste seg at høvdingen hadde 20 koner og tilsammen 63 barn. Vi fikk ikke møtt han fordi han var ute på savannen og jaktet. Vi sa adjø og fortsatte ferden.

Det var fortsatt et godt stykke å kjøre gjennom Ngorongoro Conservation Area før vi kom til inngangsporten til Serengeti, der vi igjen måtte registreres. Sjekkpunktet lå på en kopje, en steinformasjon som stakk opp fra savannen. Vi så oss litt rundt mens vi ventet på Chitanda, før vi alle spiste lunsj. Etter å ha vært på do forsatte inn i parken.

Det var dyr rundt oss i alle retninger, og det ble flere og flere etterhvert som vi kjørte lengre inn på savannen. I starten var det mest Thompson- og Grant-gazeller, impalaer, Eland-, Topi- og Hartebeest-anteloper, gnuer, sebraer og struts. Vi kom så inn i et svært område hvor alt gresset var avsvidd. Det er tørketid, så viltvokterne hadde tent på det for å få nytt gress til å vokse.

Plutselig så vi en løve som kom labbende over gresset, nærmere og nærmere veien. Litt etter så vi to til som fulgte etter den første, som nå hadde kurs rett mot oss. Den passerte veien mellom oss og bilen bak oss, kanskje en meter fra vår bil. Den andre fulgte snart etter, men ble stående på andre siden av veien å vente på den tredje, som hadde satt seg ned litt unna. Den andre kalte på den tredje med dype rop for å kalle den etter seg, men da den ikke kom tuslet den andre tilbake over veien. Chitanda sa at de to siste sannsynligvis jaget den første, fordi den var fra en annen flokk og var inne på deres territorium.

Når vi kjørte videre begynte vi å se vortesvin, giraffer og elefanter. Vi kjørte bort til noen andre safari-jeeper som hadde stoppet opp. Vi så i den retningen de andre kikket da et gepardhode plutselig stakk opp av gresset. Den kikket seg rundt, sannsynligvis etter Thompson-gazeller som er primærbyttet dens. Nå hadde vi sett tre av de «fem store», og manglet nå bare afrikansk bøffel og neshorn.

Det tok ikke lange tiden før vi så en stor flokk bøfler som beitet langs med veien, så da manglet vi bare å få se neshorn. Videre så vi en løve som hadde klatret opp i et tre og satt der å speidet etter bytte. Etter det fant vi like godt en leopard som lå å slumret på en gren. Det var bare utrolig hvor mye dyreliv som fantes i alle retninger. Vi så en stor hannløve som sov i skyggen av et tre, en svart mambo (slange) som krysset veien rett foran oss, mere elefanter, giraffer, samt sjakaler, flodhester og krokodiller. Fotoapparatet gikk varmt der jeg knipset i vei.

Det begynte å nærme seg middagstid, så vi satte kursen mot Ikoma Wildcamp. Da vi kom dit ble vi tildelt en søt liten rund hytte, med dusj og toalett. Det var den beste dusjen vi hadde hatt på turen, og det var deilig å få skylt av seg alt støvet. Det var tørketid, så det var støv i bøtter og spann. Vi lå litt i sengen å slappet av etter en lang dag på savannen.

Vi gikk opp til restauranten for å se på solnedgangen, og fant oss et bord med god utsikt. Det var utrolig flott, og solen var blodrød der den sakte gikk ned over sletten. Til middag ble vi sittende lenge å prate om dagens opplevelser, sammen med Chris, Deb og Ben. Når vi skulle tilbake til hytten var det bekmørkt, så vi ble eskortert av en masai. Det kunne være farlige dyr både rundt og inni campen. Vi var rimelig trøtte etter en lang dag, så søvnen kom villig til oss begge.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Safari i Tarangire nasjonalpark

Etter en god natts søvn med mye rare drømmer, indusert av malariamedisinen vår, var vi klare for å se noe av den fantastiske afrikanske floraen, faunaen og naturen vi har sett så mye av på tv og bilder hele livet vårt. Nå er vi her og skal oppleve det på nært hold!

Vi gikk for å spise frokost, som besto av klassiske afrikanske råvarer; brød, frukt, grønnsaker, potet, bønner, samt omelett laget på bestilling. Etter å ha spist gjorde vi oss klar for avreise. Vi pakket de små sekkene våre med fotoutstyr, myggspray, solkrem og noen andre småting vi skulle ha med. Tilbake i resepsjonen plukket vi sammen mat til en lunchboks.

Sammen med våre engelske venner gikk vi bort til parkeringsplassen. Der møtte vi guiden vår, som het Emanuel Chitanda og som skulle være vår guide hele safarioppholdet vårt. Han var en rolig og hyggelig fyr, og han ga oss en gjennomgang av opplegget de neste dagene. Vi hoppet inn i Land Cruiser’en og satte av sted mot Tarangire.

Tarangire nasjonalpark ligger sørøst for Manyara-innsjøen, så vi måtte kjøre tilbake langs veien mot Moshi, før vi tok sørover mot parken. Det var et stykke kjøring innover en sliten skogsvei før vi kom til inngangsporten, der vi ble registrert. Så startet første safari!

Taket på jeepen kunne heves, slik at vi kunne stå og se oss rundt etter dyr. Rundt om i parken gikk det enkle skogsveier som vi kjørte på. Vi hadde ikke kjørt lenge før vi begynte å se dyreliv. Vi så antiloper, impalaer, sebraer, gnuer og vortesvin. Etter litt mer kjøring kom vi over en giraff som sto å spiste fra toppen av et akasietre. Vi var i ekstase, og knipset i vei. Vi kjørte videre og kom til et uttørket vannhull da vi plutselig ser to nye giraffer som kommer rett mot oss. Da de så oss svingte de utenom og gikk forbi.

Vi var ganske oppslukt av giraffene da jeg plutselig skimtet noen elefanter et stykke unna. Vi fulgte de med kikkerten mens de beveget seg nærmere og nærmere. De stoppet 100 meter unna, mens en av de kom bare 50 meter fra bilen. Vi kjørte videre og så flere sebraer og gnuer, samt et par struts. Så kom vi over en større gruppe elefanter rett ved veien. Guiden kjørte helt opp til de, så vi fikk virkelig sett de på nært hold. Han rullet litt videre, som var litt for fort for et par store elefanter brølte til og gjorde skinnangrep mot oss. Det var rått å se på!

Vi kjørte videre rundt og så mange dyr rundt oss. Etter alle opplevelsene var det tid for lunch, så vi kjørte til et oppbygd piknikområde hvor vi parkerte. Der var det bord og stoler som vi spiste ved. Der var det også apekatter som var veldig ute etter å stjele maten vår, så vi måtte passe på. En jente ved nabobordet fikk brødet sitt stjelt i et uoppmerksomt øyeblikk.

Etter lunch fortsatte vi å lete etter dyr rundt om i parken. Vi så mange grupper med elefanter, samt mye av de andre typene med dyr vi hadde sett tidligere. Når vi kom forbi en elefantflokk så var det en stor hann som plutselig gikk til angrep på en buss, sånn at den måtte gasse på for å komme seg unna. Vi kjørte videre rundt om i parken og så på alle de fantastiske dyrene, før vi til slutt satte kursen hjemover.

På veien tilbake til Highview kjørte vi innom et barnehjem. Vi ble møtt i døra av en av arbeiderne og ett av barna, som viste oss inn. Det kom brått på både de og oss, for mange av barna lå å sov, og de prøvde fort å få organisert en omvisning. Det var ca 20 barn som bodde der, de fleste foreldreløse. De fleste foreldrene hadde dødd av malaria, og noen andre sykdommer. Ungene var fra 3 til 15 år, men de eldste var på søndagsskole akkurat da, så det var kun de minste som var i barnehjemmet akkurat da.

Vi kom inn i gården hvor vi ble introdusert til staben, og barna var kommet løpende for å holde oss i handa. De var nok blitt opplært til at det var det man skulle gjøre med turister, men det var forsatt litt rørende. Vi fikk se et av klasserommene som var brukt av de minste barna. De store gikk på vanlig skole i nærheten. Vi så hvor de laget mat og hvor de sov, der det fortsatt lå en del barn å slumret. Vi hadde med noe mat, kjeks og godteri, samt at engelskmennene hadde med noen fotballtrøyer. Jeg tok litt nærbilder av barna, og de var veldig ivrige på å se seg selv i displayet etterpå. Vi sa adjø og fortsatte tilbake til hotellet.

På vei opp til rommet gikk vi forbi noen nyankomne turister som satt utfor rommet sitt. Det viste seg å være nordmenn som hadde booket akkurat samme tur som oss. De hadde desverre mistet bagasjen på vei fra Oslo, så de hadde kun det de sto og gikk i. Vi pratet litt med de før vi gikk til rommet for å dusje og slappe av. Vi tok bilder av den magiske solnedgangen, så var det tid for middag. Det var buffé med svinekjøtt og det normale tilbehøret. Det ble noen øl sammen med Chris, Deb og Ben, i tillegg til mye latter og moro. Vi var ganske slitne etter en hel dag på safari, så det var veldig godt å krype til sengs. Det var mange inntrykk som skulle fordøyes etter en utrolig bra dag.

Afrika, Ferie, Reise, Tanzania

Veien mot savannen

Vi hadde satt alarmen til å vekke oss klokken seks. Bilen videre skulle gå halv ni, så vi sto opp for å dusje, spise frokost og pakke sekkene. Jeg sov som en stein natten igjennom, men Målfrid slet litt med å få sove. Spesielt når de begynte å kauke bønnerop fra en moské i nærheten rett før soloppgang.

Når vi hadde spist og pakket så møtte vi opp i gården på hotellet for å registrere oss for safarien, og få tildelt guide. Vår guide ville ikke møte oss for neste dag. Så vi skulle sitte på med en sjåfør som het Bony til Highview hotell i Ngorongoro, som er utgangspunktet for safarien. Vi skulle kjøre sammen med et engelsk par og sønnen deres, og de skulle vi også være sammen med på safarien. De het Chris og Debbie og som hadde med seg sønnen Ben. De var veldig hyggelig og pratsomme, selv om faren var Tottenhamsupporter.

Vi satte av gårde på den seks timer lange kjøreturen langs de mildt sagt ujevne veiene. Det var rimelig langt å kjøre på så humpete veier, men vi hadde jo god erfaring med det fra Sør-Amerika-turen vår ifjor. Tiden gikk fort for det var så mye å se på av både natur, kultur og lokalbefolkning. Etter ca to tredjedeler av turen stoppet vi for å spise lunsj ved en suvenirbutikk som var tilknyttet turoperatøren. Vi kjøpte ikke noe særlig av suvenirer for de kommer bare til å bli liggende i en skuff.

Vi kjørte videre og stoppet etterhvert på et utsiktspunkt med en flott utsikt over Manyara-innsjøen og Tarangire nasjonalpark bak. Vi kom fram til hotellet etter 10 minutter kjøring oppover en traktorsti, fra vi tok av fra hovedveien. Et praktfullt hotell i nydelig omgivelser, liggende på et høydedrag. Vi ble godt tatt i mot, fikk sjekket inn og ble tildelt rom. Vi ble vist til rommet av masaier, som også bar bagasjen vår.

Vi skiftet om og gikk ned til hotellhagen hvor vi tok en øl i sola. Vi ble sittende der en stund å nyte tilværelsen, samt bruke WiFi-tilkoblingen. Vi gikk tilbake til rommet for å slappe av før middagen, som skulle serveres fra klokka syv. Målfrid lå å halvsov mens jeg lå å skrev blogg da jeg fikk en dårlig følelse. Telefonen min viste at klokka var litt over seks, men den var jo selvfølgelig på norsk tid. Jeg fikk liv i dama, og vi spratt opp og fikk gjort oss klar til middag i et hattefokk.

Vel nede i restauranten fikk vi tildelt et bord for oss selv i et hjørne. Vi bestilte en Sør-Afrikansk rødvin og fikk hentet oss mat fra bufféten. Den besto av suppe, grønnsaker, ris, potet, bønner, lammegryte og stekt tunfisk. Det var en salig blanding, men det var godt. Vi satt å pratet en stund før vi gikk over til bar-området. Der møtte vi igjen våre engelske venner, og vi tok en øl med de og pratet en hel del skjit.

Vi skulle avgårde rimelig tidlig neste morgen, så det var like greit å legge seg litt tidlig. Det fikk holde med en flaske vin og en øl, så vi gikk tilbake til rommet for å gå til sengs. Vi var nokså trøtte, så vi så frem til en natt i en deilig seng. Morgendagen hadde en eim av forventning rundt seg.