Etter to netter i Ngorongoro Wildcamp var vi snart klar for å reise til Zanzibar hvor avslapping og strandliv ventet oss, men først var det en siste (halv) dag med safari i Manyara nasjonalpark. Guiden vår og engelskmennene var på Highview, så vi skulle bli kjørt dit av en av sjåførene kl. seks om morgenen. Vi pakket sammen de sakene vi ikke hadde pakket kvelden før, og gikk i halvørska opp til resepsjonen for å sjekke ut. Vi fikk med oss en lunsjboks, men hadde ikke tid til å spise frokost. Det var uansett for tidlig, så vi skulle ta frokosten på Highview. Vi sa adjø og satte avgårde i mørket langs den meget humpete veien.
Vi var ikke på Highview før kl. åtte, etter et lengre opphold i kontrollposten for Ngorongoro verneområde, så vi løp inn for å få i oss litt mat mens de andre ventet. Frokosten ble fortært i en fei, og vi kom oss i bilen for å starte vår siste safari for denne gang. Vi var på vei mot nasjonalparken som omkranser Manyara-innsjøen, og som ligger midt i den østlige delen av Riftdalen. Det er tett regnskog rundt deler av sjøen, med våtmark mot sørøst, og med fjellområdet i Ngorongoro som reiste seg mot vest.
Skogen var tett der vi kjørte langs en smal skogsvei, etter å ha blitt registrert i kontrollposten for parken. Det var trær i forskjellige høyder som kjempet om sin del av sollyset, og som fikk minnene fra Amazonas til å komme strømmende tilbake. Vi hadde sett bavianer fra vi startet inn i parken, og nå var de tallrike i trærne og på bakken. Vi så også andre apearter, som guiden sa var silkeaper og blåaper.
Etter å ha kjørt et godt stykke gjennom skogen åpnet landskapet seg etterhvert som vi kom nærmere bredden av innsjøen. Vi kom til et våtmarksområde helt på kysten der det var store flokker av fugler; flamingoer, pelikaner, storker, noen gribber, typer av rovfugl og mange andre arter. I området rundt så vi også sebraer, gnuer (som var fastboende i dette området, og som hadde en brunlig farge istedet for den sorte og grå fargen de hadde andre steder), elefanter og vortesvin.
Siden vi skulle rekke fly til Zanzibar begynte vi å nærme oss tid for avreise mot Arusha, hvor flyplassen vi skulle reise fra lå. Chris, Deb og Ben skulle helt tilbake til Kilimanjaro for å ta fly, men de skulle bo et annet sted på Zanzibar så det var lite trolig at vi kom til å møte de mer på turen. Vi kjørte ut av parken og fant hovedveien mot øst. Vi stoppet på samme suvenirbutikk som når vi kjørte motsatt vei for å spise lunsj. Der fikk vi tatt et bilde av hele gjengen, sammen med guiden vår, Chitanda. Fremme på småflyplassen tok vi farvel med vennene våre og gikk inn i den lille terminalbygningen.
Sikkerhetskontroll og innsjekk var som vanlig et delvis organisert kaos, men vi fikk etterhvert sjekket inn og satt oss i avgangshallen (samme rom som sikkerhetskontrollen og innsjekkskranken). Vi var usikre på om vi kom til å se sekkene våre igjen. Ved siden av oss var det noen kinesere som gikk bananas i en suvenirbutikk. De hadde med seg en kid i 5-6 års alderen, som tydeligvis hadde fått for mye sukker, og som synes det var rivende moro å prute med selgeren til de voksnes høylytte latter. Selgeren var overrumplet selv om han fikk solgt rimelig mye, men han så sliten ut på slutten. Kinesere er ofte rimelig frekke i forhold til vårs forståelse av kutyme, og de har ikke noe spesielt forhold til køkultur (som er rart i et land med 1,3 mrd mennesker).
Flyet vårt var en rimelig ny 70 seters ATR 72 turboprop fra Precision Air, og som fløy oss behagelig de ca én og en halv timene det tok til Zanzibar. På veien fikk vi en fin utsikt over toppen på Kilimanjaro, der den fløt over skylaget. Vi ankom Zanzibar litt over fem, hentet bagasjen vår (som heldigvis også hadde funnet veien) og trillet ut av terminalen for å finne sjåføren som skulle kjøre oss til Sultan Sands Island Resort. Det var en god gjeng med ivrige sjåfører som sto utenfor ankomsthallen, alle holdt de skilter med diverse navn på.
Vi fant fort en som hadde «Afrika Safari» på skiltet sitt og fulgte han mot parkeringsplassen. Vi var flere stykker, og vi ble delt opp i vi som skulle til Sultan Sands og de som skulle til Bluebay, som er søster-resorten og ligger rett ved siden av. Det var nesten en time å kjøre, over øya til østsiden der resorten lå. Vi fikk se på det yrende folkelivet etterhvert som vi kjørte langs den tett trafikkerte veien. Når vi nærmet oss endepunktet så svingte vi av hovedveien og kjørte inn på en smal vei som gikk til resorten, som lå litt isolert ned mot stranden. Det var en høy mur rundt hele området, og en bevoktet port for å komme inn. Vi ble kontrollert før vi ble sluppet inn og kjørte opp til resepsjonsbygningen.
Vel inne i resepsjonen ble vi tatt godt imot, og vi fikk litt fruktjuice mens de sjekket oss inn. Vi ble tildelt en stor bungalow med balkong, dobbel dobbeltseng og fint bad. Vi så veldig frem til å ta en dusj og slappe litt av før middag. Vi var støvete og slitne. Middag ble servert fra kl. 19, men vi lå på sengen og surfet litt og hvilte oss en god stund. Vi gikk bort til restauranten som lå ut mot bassengområdet, og med utsikt ut mot stranden og havet. Vi fikk tildelt bord og forsynte oss av bufféten, som besto av diverse kjøtt, fisk, tilbehør samt noe som ble grillet på bestilling. Vi bestilte en flaske vin, og koste oss med middag og drikke.
Etter middag gikk vi over til baren som lå rett bortenfor restauranten for å få oss en kveldsdrink. Der møtte vi igjen sunnmøringene, som vi hadde sett på flyplassen i Arusha, hvor de raskt hadde forsvunnet ut gjennom gaten. De hadde flydd med et tidligere fly enn oss, så de hadde spist tidligere og satt nå og nøt den tropiske natten. Vi ble sittende litt å prate, men vi var alle rimelig slitne, så det ble ikke så alt for sent før vi takket for oss og sa god natt. Det var ikke mange sidene vi fikk lest i boken før søvnen kom sigende og tok oss med inn i drømmeland.
YAMB 