Stikkord: Innsjø

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania, Zanzibar

Manyara og reisen til Zanzibar

Etter to netter i Ngorongoro Wildcamp var vi snart klar for å reise til Zanzibar hvor avslapping og strandliv ventet oss, men først var det en siste (halv) dag med safari i Manyara nasjonalpark. Guiden vår og engelskmennene var på Highview, så vi skulle bli kjørt dit av en av sjåførene kl. seks om morgenen. Vi pakket sammen de sakene vi ikke hadde pakket kvelden før, og gikk i halvørska opp til resepsjonen for å sjekke ut. Vi fikk med oss en lunsjboks, men hadde ikke tid til å spise frokost. Det var uansett for tidlig, så vi skulle ta frokosten på Highview. Vi sa adjø og satte avgårde i mørket langs den meget humpete veien.

Vi var ikke på Highview før kl. åtte, etter et lengre opphold i kontrollposten for Ngorongoro verneområde, så vi løp inn for å få i oss litt mat mens de andre ventet. Frokosten ble fortært i en fei, og vi kom oss i bilen for å starte vår siste safari for denne gang. Vi var på vei mot nasjonalparken som omkranser Manyara-innsjøen, og som ligger midt i den østlige delen av Riftdalen. Det er tett regnskog rundt deler av sjøen, med våtmark mot sørøst, og med fjellområdet i Ngorongoro som reiste seg mot vest.

Skogen var tett der vi kjørte langs en smal skogsvei, etter å ha blitt registrert i kontrollposten for parken. Det var trær i forskjellige høyder som kjempet om sin del av sollyset, og som fikk minnene fra Amazonas til å komme strømmende tilbake. Vi hadde sett bavianer fra vi startet inn i parken, og nå var de tallrike i trærne og på bakken. Vi så også andre apearter, som guiden sa var silkeaper og blåaper.

Etter å ha kjørt et godt stykke gjennom skogen åpnet landskapet seg etterhvert som vi kom nærmere bredden av innsjøen. Vi kom til et våtmarksområde helt på kysten der det var store flokker av fugler; flamingoer, pelikaner, storker, noen gribber, typer av rovfugl og mange andre arter. I området rundt så vi også sebraer, gnuer (som var fastboende i dette området, og som hadde en brunlig farge istedet for den sorte og grå fargen de hadde andre steder), elefanter og vortesvin.

Siden vi skulle rekke fly til Zanzibar begynte vi å nærme oss tid for avreise mot Arusha, hvor flyplassen vi skulle reise fra lå. Chris, Deb og Ben skulle helt tilbake til Kilimanjaro for å ta fly, men de skulle bo et annet sted på Zanzibar så det var lite trolig at vi kom til å møte de mer på turen. Vi kjørte ut av parken og fant hovedveien mot øst. Vi stoppet på samme suvenirbutikk som når vi kjørte motsatt vei for å spise lunsj. Der fikk vi tatt et bilde av hele gjengen, sammen med guiden vår, Chitanda. Fremme på småflyplassen tok vi farvel med vennene våre og gikk inn i den lille terminalbygningen.

Sikkerhetskontroll og innsjekk var som vanlig et delvis organisert kaos, men vi fikk etterhvert sjekket inn og satt oss i avgangshallen (samme rom som sikkerhetskontrollen og innsjekkskranken). Vi var usikre på om vi kom til å se sekkene våre igjen. Ved siden av oss var det noen kinesere som gikk bananas i en suvenirbutikk. De hadde med seg en kid i 5-6 års alderen, som tydeligvis hadde fått for mye sukker, og som synes det var rivende moro å prute med selgeren til de voksnes høylytte latter. Selgeren var overrumplet selv om han fikk solgt rimelig mye, men han så sliten ut på slutten. Kinesere er ofte rimelig frekke i forhold til vårs forståelse av kutyme, og de har ikke noe spesielt forhold til køkultur (som er rart i et land med 1,3 mrd mennesker).

Flyet vårt var en rimelig ny 70 seters ATR 72 turboprop fra Precision Air, og som fløy oss behagelig de ca én og en halv timene det tok til Zanzibar. På veien fikk vi en fin utsikt over toppen på Kilimanjaro, der den fløt over skylaget. Vi ankom Zanzibar litt over fem, hentet bagasjen vår (som heldigvis også hadde funnet veien) og trillet ut av terminalen for å finne sjåføren som skulle kjøre oss til Sultan Sands Island Resort. Det var en god gjeng med ivrige sjåfører som sto utenfor ankomsthallen, alle holdt de skilter med diverse navn på.

Vi fant fort en som hadde «Afrika Safari» på skiltet sitt og fulgte han mot parkeringsplassen. Vi var flere stykker, og vi ble delt opp i vi som skulle til Sultan Sands og de som skulle til Bluebay, som er søster-resorten og ligger rett ved siden av. Det var nesten en time å kjøre, over øya til østsiden der resorten lå. Vi fikk se på det yrende folkelivet etterhvert som vi kjørte langs den tett trafikkerte veien. Når vi nærmet oss endepunktet så svingte vi av hovedveien og kjørte inn på en smal vei som gikk til resorten, som lå litt isolert ned mot stranden. Det var en høy mur rundt hele området, og en bevoktet port for å komme inn. Vi ble kontrollert før vi ble sluppet inn og kjørte opp til resepsjonsbygningen.

Vel inne i resepsjonen ble vi tatt godt imot, og vi fikk litt fruktjuice mens de sjekket oss inn. Vi ble tildelt en stor bungalow med balkong, dobbel dobbeltseng og fint bad. Vi så veldig frem til å ta en dusj og slappe litt av før middag. Vi var støvete og slitne. Middag ble servert fra kl. 19, men vi lå på sengen og surfet litt og hvilte oss en god stund. Vi gikk bort til restauranten som lå ut mot bassengområdet, og med utsikt ut mot stranden og havet. Vi fikk tildelt bord og forsynte oss av bufféten, som besto av diverse kjøtt, fisk, tilbehør samt noe som ble grillet på bestilling. Vi bestilte en flaske vin, og koste oss med middag og drikke.

Etter middag gikk vi over til baren som lå rett bortenfor restauranten for å få oss en kveldsdrink. Der møtte vi igjen sunnmøringene, som vi hadde sett på flyplassen i Arusha, hvor de raskt hadde forsvunnet ut gjennom gaten. De hadde flydd med et tidligere fly enn oss, så de hadde spist tidligere og satt nå og nøt den tropiske natten. Vi ble sittende litt å prate, men vi var alle rimelig slitne, så det ble ikke så alt for sent før vi takket for oss og sa god natt. Det var ikke mange sidene vi fikk lest i boken før søvnen kom sigende og tok oss med inn i drømmeland.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Ngorongorokrateret

I løpet av natta våknet vi av lyden av dyr rundt teltet vårt. Vi tenkte det måtte være giraffvennen vår fra dagen før. Vi sto opp og gikk ut i forteltet for å se om vi kunne få øye på dyrene, men det var så mørkt at vi så ingenting, så vi gikk tilbake i seng. Morgenen etter rakk vi så vidt å spise frokost før vi reiste avgårde fra campen klokken halv åtte. Vi skulle møte de andre som kom fra Highview i krysset der vi skilte lag dagen før. Det var de samme humpete 40-45 minuttene til veikrysset, denne gangen i grålysningen og med litt lavtliggende tåke.

Ikke lenge etter at vi var ankommet krysset kom de andre kjørende, så vi hoppet inn før kursen ble satt mot krateret. Vi stoppet litt på toppen av kraterveggen for å ta noen bilder, så startet vi på den smale og bratte veien ned mot bunnen. Veien var så smal at den var kun for nedkjøring, mens det var en annen vei et annet sted i krateret for å komme opp igjen. Krateret ble skapt da en over 5000 meter høy vulkan eksploderte og kollapset for 2-3 millioner år siden. Krateret er også verdens største inaktive og intakte kaldera med sine 260 kvadratkilometer, og med en kratervegg som strekker seg over 600 meter over bunnen.

Vi så store flokker med gnu, og når vi var kommet ned til bunnen så vi også gaseller, sebraer og en og annen struts. Sjakaler patruljerte området og lette etter mindre byttedyr. Når vi nærmet oss vannhull ble det grønnere og vi så mye dyr, deriblant flodhester og flokker med bøffel. De har en tendens til å følge med når man nærmer seg, mens de stirrer rett på deg. De virker klare til å beskytte flokken sin. Storker og pelikaner var det en del av langs vannkanten, og var ofte i samme område som flodhestene. Nesten som de brukte de som vakt.

Vi hadde kanskje kjørt rundt en halvdel av krateret når vi fikk øye på hyener. De virket større enn det man hadde tenkt de skulle være, og ser nesten ut som en litt vanskapt hund med den lange nakken sin og korte bakkropp. Det var en hel familie av de som så ut til å jobbe sammen der de spanet over savannen. Vi nærmet oss den største innsjøen i krateret, som heter Magadisjøen, og som er hjemmet til mengder av pelikaner. De skilte seg godt ut i sin rosa fjærdrakt.

Det var også løver i krateret, som på klassisk løvevis lå og slumret og sov. Elefanter var det også, men det store målet for dagen var å få sett neshorn, det siste av de «fem store» vi hadde igjen å få se. Å få se neshorn var ikke det enkleste ettersom guiden vår sa det kun var 26 igjen i krateret. Men vi hadde håp om å få se de. Guiden stoppet plutselig og ba om å få låne kikkerten. Han hadde sikkert fått beskjed på radioen om at det var noe i nærheten, og på en åskam litt lengre bort kunne vi se flere biler som hadde stilt seg opp.

Etter en stund sa han at han kunne se et neshorn, men at det var ganske langt unna. Jeg fikk låne kikkerten og så i det området han pekte. Jeg fikk snart øye på en liten grå neshornformet skikkelse et godt stykke unna. Jeg så kroppen og hornet, men det var for langt unna til å klare å se noen detaljer. De andre klarte ikke å se noe. Vi kjørte rundt til åskammen for å se om vi fikk øye på det derfra, men det hadde mest sannsynlig lagt seg ned i gresset, for det var ikke å se. Vi dro derifra slukøret med håp om at vi skulle få en annen mulighet et annet sted i krateret.

Det nærmet seg lunsjtider så vi kjørte til et piknikområde som lå rett ved en liten innsjø. I nærheten av området så vi noe som så ut som et gnukadaver, som tydet på at det var løver i nærheten. Fikk bare håpe det ikke var vi som kom til å bli lunsj. Vi spiste i bilen før vi gikk oss en runde og fikk strukket på bena. Der var det også toaletter til de mest nødne. Etter lunsj kjørte vi noen runder til rundt om i krateret for å forsøke å finne neshorn, men de var som sunket i jorden. Guiden sa at tørketida var et dårlig tidspunkt for å se neshorn, da de ofte legger seg ned i gresset.

Vi kjørte opp av krateret den andre veien og fikk en fantastisk utsikt over sletten på vei opp. Det var bratt ned på den ene siden der vi snirklet oss oppover, som ikke var så heldig for Deb som hadde høydeskrekk. Midt oppe i veggen møtte vi utrolig nok en jeep på vei ned. Det var en viltvokter som stoppet og snakket lenge og vel med Chitanda, uvist om hva. Oppe på toppen stoppet vi på et annet piknikområde, hvor vi skulle bli hentet av skyssen vår tilbake til campen. Tok kanskje en halv time før de kom for å hente oss, og vi sa hade til de andre.

Tilbake i campen tok vi med oss ett par øl til teltet for å sitte på balkongen og nyte utsikten og fordøye dagen. Vi leste litt fra quizboken vi hadde med, mens vi koste oss med den kalde ølen og en liten Underberger. Når det nærmet seg middag dusjet vi og kledde oss om, før vi gikk opp til restauranten for å se på solnedgangen. Under middagen ble vi sittende sammen med en tysk far og sønn fra Hamburg som var på ferie sammen. De hadde bare tre dager safari i Tarangire, Manyara og Ngorongoro før de skulle bestige både Meru (4565 m) og Kilimanjaro (5895 m).

Det ble ikke noen sen kveld da vi skulle tidlig opp neste dag. Målfrid pratet litt med de uheldige nordmennene (som hadde mistet bagasjen) på vei forbi bordet deres. De hadde heldigvis fått tilbake bagasjen sin før de forlot Highview. Rett før kl 21 var vi tilbake i teltet. Vi ble stående lenge å se på stjernehimmelen. Nesten helt uten lysforurensning var den helt utrolig klar, og man kunne til og med se sløret av disken til Melkeveien som gikk på tvers av himmelen. Vi pakket sammen sekkene våre før vi krøp til sengs og la oss til å sove. Vekkerklokka stod på 05:15 neste morgen.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Safari i Tarangire nasjonalpark

Etter en god natts søvn med mye rare drømmer, indusert av malariamedisinen vår, var vi klare for å se noe av den fantastiske afrikanske floraen, faunaen og naturen vi har sett så mye av på tv og bilder hele livet vårt. Nå er vi her og skal oppleve det på nært hold!

Vi gikk for å spise frokost, som besto av klassiske afrikanske råvarer; brød, frukt, grønnsaker, potet, bønner, samt omelett laget på bestilling. Etter å ha spist gjorde vi oss klar for avreise. Vi pakket de små sekkene våre med fotoutstyr, myggspray, solkrem og noen andre småting vi skulle ha med. Tilbake i resepsjonen plukket vi sammen mat til en lunchboks.

Sammen med våre engelske venner gikk vi bort til parkeringsplassen. Der møtte vi guiden vår, som het Emanuel Chitanda og som skulle være vår guide hele safarioppholdet vårt. Han var en rolig og hyggelig fyr, og han ga oss en gjennomgang av opplegget de neste dagene. Vi hoppet inn i Land Cruiser’en og satte av sted mot Tarangire.

Tarangire nasjonalpark ligger sørøst for Manyara-innsjøen, så vi måtte kjøre tilbake langs veien mot Moshi, før vi tok sørover mot parken. Det var et stykke kjøring innover en sliten skogsvei før vi kom til inngangsporten, der vi ble registrert. Så startet første safari!

Taket på jeepen kunne heves, slik at vi kunne stå og se oss rundt etter dyr. Rundt om i parken gikk det enkle skogsveier som vi kjørte på. Vi hadde ikke kjørt lenge før vi begynte å se dyreliv. Vi så antiloper, impalaer, sebraer, gnuer og vortesvin. Etter litt mer kjøring kom vi over en giraff som sto å spiste fra toppen av et akasietre. Vi var i ekstase, og knipset i vei. Vi kjørte videre og kom til et uttørket vannhull da vi plutselig ser to nye giraffer som kommer rett mot oss. Da de så oss svingte de utenom og gikk forbi.

Vi var ganske oppslukt av giraffene da jeg plutselig skimtet noen elefanter et stykke unna. Vi fulgte de med kikkerten mens de beveget seg nærmere og nærmere. De stoppet 100 meter unna, mens en av de kom bare 50 meter fra bilen. Vi kjørte videre og så flere sebraer og gnuer, samt et par struts. Så kom vi over en større gruppe elefanter rett ved veien. Guiden kjørte helt opp til de, så vi fikk virkelig sett de på nært hold. Han rullet litt videre, som var litt for fort for et par store elefanter brølte til og gjorde skinnangrep mot oss. Det var rått å se på!

Vi kjørte videre rundt og så mange dyr rundt oss. Etter alle opplevelsene var det tid for lunch, så vi kjørte til et oppbygd piknikområde hvor vi parkerte. Der var det bord og stoler som vi spiste ved. Der var det også apekatter som var veldig ute etter å stjele maten vår, så vi måtte passe på. En jente ved nabobordet fikk brødet sitt stjelt i et uoppmerksomt øyeblikk.

Etter lunch fortsatte vi å lete etter dyr rundt om i parken. Vi så mange grupper med elefanter, samt mye av de andre typene med dyr vi hadde sett tidligere. Når vi kom forbi en elefantflokk så var det en stor hann som plutselig gikk til angrep på en buss, sånn at den måtte gasse på for å komme seg unna. Vi kjørte videre rundt om i parken og så på alle de fantastiske dyrene, før vi til slutt satte kursen hjemover.

På veien tilbake til Highview kjørte vi innom et barnehjem. Vi ble møtt i døra av en av arbeiderne og ett av barna, som viste oss inn. Det kom brått på både de og oss, for mange av barna lå å sov, og de prøvde fort å få organisert en omvisning. Det var ca 20 barn som bodde der, de fleste foreldreløse. De fleste foreldrene hadde dødd av malaria, og noen andre sykdommer. Ungene var fra 3 til 15 år, men de eldste var på søndagsskole akkurat da, så det var kun de minste som var i barnehjemmet akkurat da.

Vi kom inn i gården hvor vi ble introdusert til staben, og barna var kommet løpende for å holde oss i handa. De var nok blitt opplært til at det var det man skulle gjøre med turister, men det var forsatt litt rørende. Vi fikk se et av klasserommene som var brukt av de minste barna. De store gikk på vanlig skole i nærheten. Vi så hvor de laget mat og hvor de sov, der det fortsatt lå en del barn å slumret. Vi hadde med noe mat, kjeks og godteri, samt at engelskmennene hadde med noen fotballtrøyer. Jeg tok litt nærbilder av barna, og de var veldig ivrige på å se seg selv i displayet etterpå. Vi sa adjø og fortsatte tilbake til hotellet.

På vei opp til rommet gikk vi forbi noen nyankomne turister som satt utfor rommet sitt. Det viste seg å være nordmenn som hadde booket akkurat samme tur som oss. De hadde desverre mistet bagasjen på vei fra Oslo, så de hadde kun det de sto og gikk i. Vi pratet litt med de før vi gikk til rommet for å dusje og slappe av. Vi tok bilder av den magiske solnedgangen, så var det tid for middag. Det var buffé med svinekjøtt og det normale tilbehøret. Det ble noen øl sammen med Chris, Deb og Ben, i tillegg til mye latter og moro. Vi var ganske slitne etter en hel dag på safari, så det var veldig godt å krype til sengs. Det var mange inntrykk som skulle fordøyes etter en utrolig bra dag.

Ferie, Mellom-Amerika, Natur, Nicaragua, Reise, Severdigheter, Sightseeing

Ometepe

Vi ble hentet tidlig fra hotellet av transporten vår. Siden det kun var oss som skulle til Ometepe så var det en vanlig personbil som kom å hentet oss. Kollektivtilbudet i Sør- og Mellom-America er sånn sett veldig dynamisk.

Turen fra Granada til San Jorge gikk uten noen store overraskelser, og vi ankom fergeleiet i god tid før avgang. Ometepe er en øy som ligger ute i Nicaraguasjøen. Øya er egentlig to store vulkaner som har skapt en ganske stor øy som stiger opp av sjøen. Den næringsrike vulkanasken har gjort at øya er veldig frodig, og med et rikt dyreliv. Ca 30000 mennesker har også slått seg ned på øya, hvor de driver blant annet med turisme, fiskeri, kaffeproduksjon og annet jordbruk.

På fergeleiet ble vi sittende litt å vente på fergen. Vi tok en kaffe og litt brus mens vi ventet. Det begynte å samle seg opp med biler og folk, blant annet en gruppe med amerikanske ungdommer som visstnok skulle til et barnehjem på øya for å jobbe som frivillig. De var like høylytte som alle andre amerikanere vi møtte på turen.

Etterhvert kom fergen og biler, folk og fe begynte å fylle opp både dekk, takterrasse og andre rom på båten. Vi fikk plass oppe på takterrassen på toppen av fergen, hvor vi hadde en veldig fin utsikt rundt båten.

Det var sol, men det blåste en ganske sterk vind over innsjøen. Nicaraguasjøen er en ganske stor innsjø, så vinden hadde skapt nokså store bølger som til tider var hvite på toppene. Fergen var tydeligvis rimelig flatbunnet, uten noe kjøl å skryte av, så den gynget godt fra side til side når den sakte men sikkert tok oss over mot Ometepe.

Jeg er ikke redd i båt, men det var behagelig å få jord under føttene igjen når vi kom i land i Moyogalpa, som er en av to litt større landsbyer på øya. På fergeleiet i Moyogalpa sto den vanlige velkomstkomiteen av taxisjåfører som veldig gjerne ville hjelpe deg med å komme deg dit du skulle, bortsett fra at på Ometepe var dette tuc tuc-sjåfører. Vi hadde sett på kartet at det ikke skulle være så langt til hotellet, så vi hadde planlagt å gå. Vi gikk for sikkerhets skyld innom den lokale turistinformasjonen, som ikke var mer enn et slitent skur rett ved fergeleiet.

I turistinformasjonen satt det en yngre kar som snakket veldig godt engelsk (som ikke er normen i Sør- og Mellom-Amerika), og som rådet oss å ta en tuc tuc. Han jobbet forøvrig også på hotellet vi skulle til, så han fikset sjåfør til oss.

Det var godt vi tok en tuc tuc, for det var et godt stykke til hotellet, spesielt med de store ryggsekkene våre. Vi hadde booket oss inn på et lite hotell med middels standard, og som hadde et lite basseng utenfor. Etter å ha kommet oss på plass på hotellrommet møter vi igjen fyren fra turistinformasjonen som nå tydeligvis er resepsjonist. Vi spør han om ting å gjøre på Ometepe, og han foreslår at vi skal reise til et nes ikke så langt unna for å se på solnedgangen. I tillegg avtaler vi en tur rundt om på øya dagen etter for å se noen severdigheter. Han skal organisere alt for oss.

Vi tok oss litt mat og et par øl på hotellet mens vi ventet på å bli hentet. Når det nærmet seg ettermiddag så ble vi hentet av tuc tuc-sjåføren. Vi kjørte sørover fra Moyogalpa mot Punta Jesús Maria, som neset het. På veien kjørte vi over flyplassen på Ometepe, og da mener jeg bokstavelig talt tvers over stripa. Langs etter veien var det mange skilter med teksten «Ruta de evacuación». Som nevnt så er øya egentlig to store vulkaner.

Neset besto av sand og rakk ganske langt ut i innsjøen, og helt på enden var det en rimelig provisorisk bar med noen campingstoler utenfor. Det var noen gutter som spilte fotball i sanden, mens noen lokale satt i solveggen og spilte kort. Vi tuslet forbi baren og gikk ut til ytterst på neset. Sanden var nesten helt sort, siden den var skapt av vulkansk stein. Det var veldig annerledes å se vannet vaske over den mørke stranden. Vi tok noen bilder før vi gikk tilbake til baren for å kjøpe oss en øl og vente på solnedgangen. Sjåføren satt i tuc tuc’en og småsov, og ventet til vi ville hjem igjen. Vi nøt roen, ølen og den synkende solen. Det ble en fantastisk solnedgang. Når solen var gått ned ble det raskt mørkt, så vi tok en liten runde ut på neset igjen før vi kjørte tilbake til hotellet. Etter å ha stått opp tidlig så var vi litt trøtte, så det ble en tidlig kveld på oss.

Dagen etter skulle vi bli hentet av sjåføren vår for litt sightseeing. Vi sto opp, stelte oss og spiste frokost. Etterpå ble vi hentet og vi kjørte igjen sørover langs «hovedveien». Vi kjørte lengre enn dagen før, til neste nes ved navn Punta Piñuela. Der gikk vi oss en runde på stiene i området for å se på natur og dyreliv. Det var det klassiske utvalget av insekter og firfirsler, samt at vi fikk se både edderkoppaper og brøleaper. Det var også en smaragdgrønn innsjø, som jeg er usikker på om var naturlig.

Derfra kjørte vi over øya og ned til stranden på andre siden, som lå på landbroen mellom de to vulkanfjellene. Der var det en restaurant med utsikt utover sjøen hvor vi slo oss ned for å spise lunch. Etter lunchen gikk vi litt etter stranden, før vi satte oss ned på noen solstoler. I nærheten drev de med trening av hester i vannkanten. Vi ble sittende å se litt på det.

Neste stopp var Ojo de Agua, en ferskvannskilde og badeplass midt inne i skogen på toppen av øya. Det var en god del lokalbefolkning som satt rundt kanten og som badet i kilden, samt en og annen turist som var lett gjenkjennelig på hudfargen. Vi fant oss ett par solstoler som vi slo oss ned i og ble sittende å nyte dagen. Vi badet og koste oss i en god stund, før vi satte kursen tilbake til hotellet.

Vi var tilbake på hotellet i ca halv fire tiden, og vi bestemte oss for å slappe litt av på rommet. Jeg lå ikke så veldig lenge før jeg ble rastløs, så jeg gikk ut til bassenget for å ta en dukkert. Der kom jeg i prat med en kanadier som også kjølte seg av i vannet. Han og kona bodde også på hotellet. De var kanskje i 50 årene, og hadde førtidspensjonert seg etter å ha solgt deres firma hjemme i Canada. Det hadde de tjent så pass mye på at de kunne pensjonere seg, og brukte nå tiden sin på å reise rundt i verden. Vi fant ut at vi begge skulle til San Juan del Sur som neste destinasjon på reisen.

Om kvelden gikk vi inn til sentrum av Moyogalpa for å spise middag. Det ble ingen sen kveld for vi var nokså slitne, samt at vi skulle reise videre neste morgen. Nå var målet en liten by på stillehavskysten, helt sør i landet. San Juan del Sur skulle være en surfeby med mange restauranter og barer, og ikke minst en lang rekke fantastiske strender. Vi gledet oss!

Dyreliv, Ferie, Natur, Peru, Reise, Sør-Amerika

Amazonas, del 2 av 3

Det er visstnok en greie med regn i regnskogen, for det hadde regnet ganske mye i løpet av natten. Vi merket det godt på luftfuktigheten da alarmen på mobilen vekte oss klokken fem. Det var bekmørkt utenfor, men luktene og lydene av jungelen var tilstede. Vi hadde sovet overraskende godt, selv om varmen, fuktigheten og lydene fra jungelen burde holdt oss våkne. Vi hadde fått beskjed om å være klare for avreise etter frokost, så vi stelte og kledde på oss, og pakket en sekk med det mest nødvendige. På oss hadde vi lange bukser, langermet skjorte og hatt mot sola. Vi følte vi var klar for en tur i jungelen.

Frokosten skulle serveres klokken seks, så litt på seks går vi ut av bungalowen og ned den lille trappen ned til stien mot restauranten. Jeg er kommet ned av trappen da jeg hører et brak rett bak meg. Jeg snur meg, og der ligger Målfrid, nedenfor det siste trinnet, med et uttrykk av smerte i ansiktet. Jeg iler til for å hjelpe henne opp, men hun har problemer med å stå på ene foten. Hun hadde klart å trå feil ut fra siste trinn og hadde vrikket foten voldsomt. Jeg tenkte inni meg; hvordan er det mulig å skade seg rett utenfor bungalowen, etter alt vi har vært igjennom, men jeg sier ikke ett ord høyt. Jeg er for glad i livet 🙂 Med en fire kilometer lang tur gjennom jungelen foran oss, så virket det umiddelbart som om det var bare å glemme. Hun hadde det såpass vondt at å i det hele tatt gå på foten var vanskelig. Men hun bet tennene sammen, og vi kom oss bort til restauranten.

Klokken var nå over seks, og de andre var igang med frokosten da vi kom hinkende inn døra. Det ble litt oppstandelse, og alle var bekymret for Målfrid, og om hun ville kunne være med på turen. Det ville jo vært så inderlig synd å gå glipp av turene ut i regnskogen. Paret fra Australia (opprinnelig fra Malaysia) sa de hadde en eller annen kinesisk vidundermedisin med seg, som de hadde brukt en gang hun hadde vrikket foten. Vi spiste først frokost, og Målfrid satt der med foten høyt. Når vi hadde spist ferdig løp mannen, som het Peter(!), for å hente medisinen, mens jeg løp for å hente sportsteip for å kunne stabilisere ankelen. Først gnidde vi inn miksturen rundt ankelen, så kledde vi på sokken før jeg teipet leddet hardt med sportsteipen. Hun forsøke å gå på foten, og mente at hun skulle klare å gjennomføre turen, jeg måtte bare tro henne.

Etter frokost gikk vi ned til støvelskuret for å finn de samme støvlene vi hadde på nattvandringen, men passet på at det ikke var noe som hadde kravlet inni. Med oss på turen skulle det være to stykker fra G-Adventure (turoperatøren som arrangerte turen) sitt kontor i Cusco, som også hadde kommet for å oppleve regnskogen. Nede ved elven ventet en elvebåt på oss, som vi steg ombord i og satte kursen videre oppover elven. På vei opp elven speidet vi langs elvebredden, og vi så en del papegøyer, noen gribber og en hauk. Vi gikk kanskje en times tid oppover før vi ble satt i land, og vi kunne se en smal sti som forsvant innover i skogen. Med Leao i spiss gikk vi opp fra elven og inn i jungelen.

Vi ble bedt om å holde øyne og ører åpne, og speide rundt oss for alt som kunne være av dyr, insekter og planter. Det er ikke bare å få øye på ting som gjemmer seg i buskaset, for alt som finnes i jungelen er veldig god til å kamuflere seg; det er en «spis eller bli spist» verden. Det var gjørmete å gå etter nattas regnskyll, og jeg var spent på hvordan det gikk med Målfrid, men hun gikk nå der foran meg, selvsagt preget av det vonde benet. Heldigvis var tempoet ikke så høyt, både fordi det var litt ulendt å gå, og fordi vi ikke ville gå glipp av noe spennende fordi vi hastet forbi.i

På veien stoppet vi ved mange spesielle trær og vekster, hvor noen var unike for denne delen av Amazonas. Brasilnøttrær (paranøtter) var vanlige i dette området, sammen med palmer, lianer og en del planter som jeg er sikker på jeg har sett i «jungelen» hjemme i huset til mamma. Gummitrærne som vokser her var de som ble tatt med til andre steder i verden, slik som Indonesia og Filippinene, og plantet der. Det fantes også et tre der sevjen har en naturlig motgift mot malaria, og som benyttes i malariamedisin. Kanonkuletreet hadde fått navnet sitt fordi det grodde store runde nøtter rett på stammen til disse enormt høye trærne. Vandretrærne så ut som de sto på mange små føtter ut fra stammen, og de grodde nye føtter i den retningen de ville bevege seg for å komme seg til et mer lysrikt område. Jerntrærne var også enorme trær med tykke rustrøde stammer, som visstnok hadde enormt hard tre, og det hørtes ut som metall mot metall når Leao slo bladet til macheten mot den. Det var også kvelertrærne, som begynte som tynne lianer som snodde seg rundt andre trær, og når de begynte å vokse seg større og tykkere så klemte de også til og kvelte vertstreet. Selv jerntreet kunne ikke stå imot, selv om det kunne ta hundre år før det døde. Nakentreet hadde funnet en annen strategi mot kvelertreet. Ved jevne mellomrom kvittet det seg med barken, og sto der naken, slik at de tynne lianene til kvelertreet ikke hadde noe å feste seg til, og de falt av.

Vi så mange fugler både i trærne og som fløy over tretoppene, og disse var med på å skape det fantastiske lydbildet som er i regnskogen. Det mest spennende var imidlertid når Leao oppdaget et nylig gravd hi til en tarantella. Han ba oss stille oss i en halvsirkel, så tok han et strå som han førte inn i hullet. Han lirket litt med strået til han kjente noe som tok fatt i det, så trakk han det sakte ut. Det første som viste seg var tydeligvis en unge, fordi den var liten, og hadde ikke vært i stand til å grave det hiet. Den forsvant fort inn igjen, men da han gjentok prosessen så vi plutselig noen store edderkoppben som kom ut av hullet. Mammaen var diger, og han lurte den helt ut av hullet, men da Peter rørte på seg for å kunne ta et bilde ble den var på bevegelsen og forsvant rask inn i hiet sitt. Leao prøvde noen ganger til, men ingenting kom ut, så vi gikk videre. Heldigvis fant han et nytt hi lengre fremme på stien, og denne gangen klarte han å lure tarantellaen helt ut av hullet, og den var diger. De er store nok til å fange og spise fugler, og heter derfor bird eating tarantula.

Det var nok av forskjellige typer maur, termitter, biller, edderkopper, gresshopper, fluer og sommerfugler, og vi så også pinnedyr, firfirsler og noen frosker. Vi hadde håpet å se noen større dyr, og aller helst leoparder, jaguarer, pythonslanger eller en anaconda, men ingen av disse viste seg. Det var mange forlatte hi til pinnsvin og armadilloer, men innbyggerne var forduftet. Vi hørte brøleaper i det fjerne, og andre typer aper som ropte til hverandre mens vi gikk langs stien. Hele jungelen var nok klar over at vi var her.

Etter en god stund kom vi frem til et vann, som egentlig var en gammel del av elva som var blitt isolert når elva hadde gravd seg et nytt løp. Her lå det noen kanoer, samt en stor flåte med benker og en tverråre på. Vi skulle ta flåten for en rundtur rundt vannet, for å se hva vi kunne se av dyr langs land. Leao stilte som åremann, og rodde oss langs etter stranden. Vi så en Tucanfugl, papegøyer, gribber, hegrer og en merkelig fugl som het Hoatzin. Det mest spennende var da vi kom over en familie med Titiaper som lekte seg i buskene. De var små brune aper med bustete pels. De gjemte seg godt inni buskene, og var veldig vanskelig å få øye på. På slutten av roturen fikk vi en pakke kjeks hver, og Leao sa at vi skulle prøve å kaste noen biter ut i det grumsete vannet. Skal si det ble liv i vannoverflaten, med masse små fisk som ilte til for å spise av skallet, og vi så til og med noen pirajaer, som var litt større enn de andre fiskene. Det gikk ikke lange stunden før all kjeksen var borte, og overflaten ble rolig igjen.

Etter roturen gikk vi tilbake langs stien, og fant båten ventende på oss. Jeg tror vi alle var nokså slitne etter gåturen, som hadde vært både ulendt og våt, men utrolig spennende. Målfrid klarte turen, selv om foten hadde vært vond og hoven. Jeg skal ikke klage på motet hennes 🙂 Vi kom oss ombord i båten og kjørte tilbake nedover langs elven. Tilbake ved lodgen var det så vidt tid til å sette fra seg tingene før vi skulle spise lunsj. Under lunsjen gikk praten jevnt om de tingene vi hadde sett og opplevd. Så var det tid for avslapping, så vi tok en dusj før vi la oss på sengen, Målfrid med foten høyt.

Ferie, Peru, Reise, Sør-Amerika

Titicacasjøen, del 2 av 3

Amantaniøya er den største øya i den peruanske delen av Titicacasjøen, og den ligger nesten 4 timer fra Puno med den båten vi benyttet. Øya er befolket av etterkommere av Inkafolket, som ble hentet fra Puno av spanjolene for å jobbe på Amantani. Jeg og Målfrid skulle bo hos en av familiene, hvor vi også skulle få mat og overnatting.

Da vi kom inn mot havnen var det tidlig ettermiddag, og på land hadde det samlet seg en del folk, deriblant kvinner fra hver av vertsfamiliene vi skulle bo hos. Det ble en liten seremoni hvor vi ble fordelt til hver vår familie. Jeg og Målfrid skulle bo hjemme hos en søt liten dame som het Mathilde. Vi hilste på henne og fikk den nødvendige informasjonen fra guiden om oppholdet vårt.

Vi skulle møtes igjen med de andre turistene senere på kvelden, på torget i den lille landsbyen, for å gå en tur til toppen av øya. På kvelden skulle vi alle møtes på torget hvor landsbyen skulle holde en fest i vår ære. Først skulle vi bli med Mathilde hjem, for å få vist rommet vi skulle sove i, samt at vi skulle få lunsj av familien. Vi sa adjø til de andre, og fulgte etter Mathilde bortover stranden. Øya er nokså bratt opp mot de to toppene som rager høyest, og landsbyen ligger i skråningen fra havnen og langt oppover fjellsiden. Jeg tror vi begge i stillhet ba om at vi ikke skulle så veldig langt opp bakken, men det tok ikke lang tid før den lille damen pekte nesen rett mot toppen.

Som vi har nevnt i tidligere poster så har høyden vært snill med oss, bortsett fra at luften er så tynn at vi føler som om vi er i verdens dårligste form bare vi går opp noen få høydemeter. Vi har vært høyere steder på vår reise, men med en høyde på 3812 meter over havet er Titicacasjøen også rimelig høyt oppe. Mathilde så helt uanfektet ut der hun hastet oppover de bratte stiene, med to heseblesende turister på slep. Tror både Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby hadde slitt mot denne vesle damen, som guffet på som om hun jaktet klatretrøyen i Tour de Titicaca. Vi hadde mange pitstops oppover bakken, hvor vi så på hverandre med fortvilelse i blikket, men akkurat da det kjentes ut som om lungene var på vei ut av brystkassen så var vi fremme.

Vi kom til et lite hesteskoformet hus med en liten åpen plass i midten, og et lite tilbygg som ble benyttet til kjøkken og spiseplass. Huset var bygget opp av det som så ut som hjemmelagd murstein, og var utenpå dekt av jordfarget murpuss. De indre veggene var pusset mer slett, og var til og med malt, men det så ut som det var en stund siden. På et steingjerde ved huset satt det en liten jente som så ut som hun ventet på at det skulle komme noen hjem til huset sitt. Hun så ut som om hun var i skolemoden alder, selv om hun var litt spedbygd.

Rundt huset var det gress, hvor det gikk høns og sauer, samt at det så ut som om det ble dyrket noe i noen inngjerde flekker av jord. Både Urosfolket og menneskene på Amantani er veldig lave av vekst, som ble veldig tydelig da vi forsøkte å gå inn i rommet vi hadde fått tildelt i andre etasje. Sengen var også så pass kort at det kom til å bli vanskelig å strekke seg ut.

Vi fikk satt fra oss sekkene og la oss litt på sengen for å slappe av etter strabasene opp bakkene. Etter en halv times tid ble vi hentet av jenta for å komme å spise lunsj i tilbygget. Vi ble først servert en veldig god hjemmelaget grønnsaksuppe. Etter det fikk vi et fat med grønnsaker, potet og ost. Det var mye mat, og vi slet litt med å klare å spise alt, men det føltes galt å ikke spise opp det vi var blitt tilbudt. Det var tydelig at familien var nokså fattige, og at det å ha turister boende hos seg var en måte å spe på inntektene.

Underveis i måltidet forsøkte både vi og Mathilde å snakke litt sammen, men det var veldig begrenset på grunn av språkbarrieren. Siden folkene på Amantani er etterkommere av Inkafolket så snakker de primært Quechua, selv om de også lærer spansk. Vi klarte iallefall å skjønne at den lille jenta het Desli og at hun var 8 år gammel. Hun satt på en benk ved veggen å spiste, mens hun innimellom lurte seg til et kort blikk bort mot oss. Hun var veldig søt. Vi klarte ikke å finne ut av hvor stor familien var, men vi forsto at mannen i huset var ute å jobbet.

Etter lunsj slappet vi litt mer av før vi skulle møte de andre på torvet klokken fem. Når tiden nærmet seg så pakket vi en liten sekk og gikk ned i gården. Mathilde kom for å følge oss bort, og på veien møtte vi en av de andre vertsmødrene. Hun var uten sine turister, som hadde bestemt seg for å bli hjemme og ikke være med på turen.

På torget samlet vi oss og ble møtt av guiden vår, før vi begynte turen oppover mot toppen av øya. Jeg og Målfrid begynte friskt og freidig i teten av gruppa, men da stigningsgraden på bakkene økte sakket vi akterut, og måtte ha flere og flere pustepauser. Jentegjengen fra Sverige var visst en del bedre trent, eventuelt kjente ikke så godt til høyden, og stimet oppover fjellsiden. På toppen av øya lå det to tempelruiner, hver på sin topp. De to templene var for å hedre gudene for jorden, Pachamama (moder jord) og Pachatata (fader jord), som også er navnene på selve toppene.

Vi kom omsider opp til Pachamama, og en helt fantastisk utsikt åpenbarte seg utover Titicacasjøen. Vi fikk virkelig inntrykk av hvor stor denne innsjøen egentlig er. Vi vandret litt rundt innenfor og utenfor templet, tok mange bilder og så oss rundt. Vi hadde håpet å kunne se solnedgangen, men det var skyer i horisonten, så vi kunne ikke se solen i det hele tatt.

Da vi kom ned til torget sto Desli å ventet på oss, for å ta oss med tilbake til huset. Det var blitt mørkt, og vi ville ikke hatt sjanse for å finne veien tilbake på jungelen av stier, uten noe form for belysning. Vel hjemme fikk vi hilse på mannen i huset, som vi ikke husker navnet på, samt en veldig gammel og skrøpelig bestemor. Vi gikk opp på rommet for å slappe av, før vi skulle spise middag.

Etter en stund gikk vi ned til kjøkkenet. Over gårdsplassen var det strukket en ståltråd, som var i høyde nok til at Mathilde skulle nå, men som for oss var i halshøyde. I mørket var den helt usynlig, og hadde jeg kommet i større fart kunne det blitt vondt. Inne i kjøkkenet satt den eldgamle bestemoren i et hjørne, og så ut som om hun var ved å dø når som helst. Vi satte oss ned og ikke lenge etter kom mannen inn og satte seg sammen med oss. Han virket mer interessert i å prøve å kommunisere med oss enn det Mathilde var, og vi klarte med mye innlevelse og gestikulering å ha noe som lignet på en samtale. Han snufset mye og så ut som han frøs, tydelig syk.

Desli kom inn i kjøkkenet og kikket blygt på oss før hun satte seg ved siden av bestemoren. Mathilde kom også, og satte seg til for å lage middag. Dette var tydeligvis tidspunktet mannen hadde ventet på, for han signaliserte at han skulle gå i seng, så vi sa god natt og han forsvant ut døra. Vi tok fram kameraet for å se på bilder, og viste også noen til Desli og Mathilde. Desli kom usikkert bort til bordet for å se. Vi viste henne mange bilder, også på mobilen, og snart var hun mer varm i trøya. Hun sveipet på mobilen til Målfrid og kikket på nesten alle bildene fra turen vår. Det gikk i et faderlig tempo, og hun klarte til å med å slette ett par av bildene før  vi fikk stoppet henne. Det var heldigvis fra utenfor huset, og de kunne vi ta igjen.

Etter en stund fikk vi servert middag, som besto av oppvarmet suppe, stekt potet med løk og ris. Bestemoren fikk også litt suppe som hun sakte men sikkert spiste, selv om hun for hver skje hørtes ut som hun tok sitt siste åndedrag. Det var igjen mye mat, men vi prøvde å spise opp. Vi satt også å ventet på at Mathilde skulle si noe mer om festen og når vi måtte gå. Men det virket ikke som om hun var så interessert i å prate. Hun hadde mye klær på, og det kunne se ut som om hun også var syk. Vi fikk tydelig inntrykk av at hun ikke hadde tenkt å følge oss til festen. Vi følte ikke for å be henne om å ta oss dit, i den formen hun var, selv om det var synd å gå glipp av festen. Vi unnskyldte oss og sa vi ville gå å legge oss, og gikk tilbake til rommet. Vi ble liggende en stund å prate om dagens opplevelser og lese bok, men snart kjente vi søvnen komme snikende.

Ferie, Natur, Peru, Reise, Sør-Amerika

Titicacasjøen, del 1 av 3

For en opplevelse å få se denne enorme innsjøen, med de berømte flytende øynene. Det er virkelig mye historie som finnes der, blant fjell, sivstrå, vann og øyer.

Turen startet ved at vi ble hentet på hotellet av en shuttlebuss som kjørte oss ned til havna kl 08. Der møtte vi guiden vår, Richard, og de andre vi skulle reise på båttur sammen med. Det var fire svenske jenter, en koreansk familie på fem, et chilensk par og to chilenske damer. Guiden vår hadde for anledningen med seg en liten hjelper, nemlig sin syv år gamle sønn, Pablo. En dag kommer han nok til å bli Titicaca-guide han også. Det var sol og lette skyer, så dette hadde anledning til å bli en kjempefin dag.

Vi ankom havnen hvor turistbåtene lå tett i tett. Båtene var mest som busser med skrog og utkikksplatå på taket. Ut fra havnen i Puno varte det ikke lenge før vi kom inn i sivområdet, hvor det kun var en tynn kanal med åpent vann mellom de høye sivstråene. Området hvor det gror siv er stort, og det er i dette området at Urosfolket bor, menneskene som bor på sivøyene.

Innerst mot Puno er det dannet en by av Urosøyer, som er bundet sammen. Der har de butikker, skole, satellitt-TV og til og med en fotballbane. Vi stoppet ikke her, men fortsatte lenger ut, hvor det fantes individuelle øyer. Disse var mer autentiske, hvor folk levde som de hadde gjort i lang lang tid.

En slik øy var vel rundt 40-50 meter i diameter, og hvor det bodde typisk flere familier. Vi ankom en øy med fem familier, og ble møtt av høvdingen og alle damene på øya, som hilste på oss alle. De andre mennene var tydeligvis ute å fisket eller arbeidet på andre måter, for det var kun høvdingen som var der av eldre menn. De var alle kledd i tradisjonelle og fargerike klær, som var strikket eller vevd av Alpakkaull. Det var også noen mindre barn der som svinset rundt og lekte.

Vi gikk litt rundt på øya å kikket og kjente på hvordan den var å gå på, før vi ble bedt om å sette oss i en halvsirkel, med guiden og høvdingen i midten. Vi fikk et foredrag om historien til sjøen, folkene, øyene og dyrene som levde i og rundt Titicacasjøen. Vi ble også vist hvordan de bygger øyene med torv av sivrøttene i bunnen og så ble sivet lagt på kryss og tvers på toppen av torven. Torven flyter veldig godt, og gir en god platform for alt sivet, som vil råtne sakte men sikkert, og må erstattes av nytt siv ved jevne mellomrom.

Etter foredraget fikk vi mulighet til å ta en tur med sivbåt, mot en liten sum penger selvfølgelig. Det viste seg at høvdingen også var sivbåtkaptein, og båten hadde han kalt Mercedes Benz. Det var ikke den aller største sivbåten jeg har sett, men den var stor nok til å få plass til alle oss turister samt høvdingen, som skulle ro oss rundt på sjøen en liten stund. Som avskjed på vår korte seilas ville damene fra øya synge en tradisjonell sang for oss, med litt enkel koreografi til. Vi ble styrt inn i kanalene mellom sivet, og det senket seg en deilig ro over gruppa. Her rodde vi rundt i en sivbåt på Titicacasjøen, styrt av en Uroshøvding, det hele føltes magisk.

Da vi kom tilbake til øya hadde damene satt opp noen små bord hvor det var lagt utover forskjellige typer av håndtverk som de hadde laget, og som de veldig gjerne ville selge til oss. Vi gidder jo ikke dra med oss alt for mye stæsj rundt, så vi er litt restriktive på å kjøpe for mye, samt at mye av det er ting som vil bli liggende i en skuff, men Målfrid kjøpte en liten keramikkrukke og et armbånd som et minne.

Vi gikk så tilbake ombord i turistbåten, og tok avskjed med øya til et vinkende farvel fra alle som bodde der. Vi satte kursen mot Amantaniøya, som er en naturlig øy lengre ut i sjøen, og hvor vi skulle tilbringe natten.