Fra La Paz til Puno

Venter på bussen til PunoVi begynner å bli vant til grufulle bussturer. Bussen fra La Paz til Puno var i og for seg mye bedre enn den vi hadde kjørt til og fra Uyuni med, men det var andre hendelser som gjorde turen mindre hyggelig. Puno ligger jo i Peru, så vi måtte gjennom migrasjonskontroll på grensen. Det ble en slitsom opplevelse. Grensebyen var et håpløst kaos av falleferdige rønner, som bussen måtte snirkle seg igjennom for å komme til migrasjonsbygningen, som de hadde klart å plassere ca midt i «byen».På bussen til Puno

Vi ble sluppet av bussen på boliviansk side, og måtte stille oss i kø (som dere vet er vår favoritt aktivitet) til passkontroll. Som vanlig var køen lang som et vondt år, pluss at det var steikende sol. Køen krøp fremover i snegletempo, men etter én og en halv slitsom time hadde vi fått vårt bolivianske stempel i passene våre. Vi måtte nå krysse broen over til Peru sammen med høns, bikkjer og innfødte, for å få stempel fra peruansk immigrasjon. Dette gikk betydelig raskere, og etter kanskje en halv time var vi inne i bussen igjen.

Passkontoret i BoliviaI bussen satt vi omringet av en familie som tydeligvis skulle til Cusco. Vi tror det var en bestemor, to døtre med hver sin kjæreste og flere unger, pluss noen andre unger som vi er usikre på hvem var sine. Det var en del bråk og romstering. Men moroa startet når vi ble stoppet i en kontroll av peruansk politi. Inn kom det en kul politimann i RayBan-briller, som gikk igang med å sjekke pass. Når turen kom til familien så var det tydeligvis ikke alt som var i orden. Inn kom flere politifolk, og det ble ringt og kryssjekket etter alle kunstens regler. Bestemoren og en datter ble tatt med ut av bussen, og det var tydeligvis stor fortvilelse i familien. Etter lang tid og mye om og men fikk de vist ordnet opp i flokene, og vi kunne fortsette til Puno.Køen til passkontoret i Bolivia

Grensen mellom Bolivia og PeruVi var nå rimelig sultene og gledet oss til den inkluderte lunchen som vi skulle få etter grensepasseringen. Det som ble servert var noe moro greier. Som de fleste måltider her i Sør-Amerika så var det både en klump med ris og en neve fries. I tillegg var det et flatt stykke med ukarakteriserbart kjøtt, to små bananer og en fruktdrops. Vi måtte le av hele greia, men vi var så sultene at vi spiste med god innlevelse. Det fikk i alle fall ned sulten, og turen mot Puno til å gå litt raskere.

Puno er en by med rundt 100 000 innbyggere, som ligger ved bredden av Titicacasjøen. De som bor der skal blant annet være etterkommere av Inkafolket, og de snakker både spansk og quechua (språket til inkaene). Flere vi har møtt på turen har snakket dårlig om byen, men vi syntes den var fin. Vi bodde en natt der både før og etter turen ut på Titicacasjøen, og vi hadde det fint. Vi kommer tilbake til Titicacasjøen i neste post.Lunch på bussen til Puno

Vi ankommer La Paz i Bolivia

Utsikt fra hotell SagarnagaFlyet fra Buenos Aires hadde avgang kl 22:15 tirsdag 27. januar, så vi dro fra hotellet allerede kl 19, da turen til flyplassen skulle ta ca 45 minutter. Takk og lov for at vi var ute i god tid, for makan til kaos på en flyplass skal en lete lenge etter. Det var nesten ikke plass til å komme seg inn døra, det var folk overalt og køene gikk på kryss og tvers.

Kø-kaos Argentina AirlinesVi stilte oss i en kø som så ut til å være riktig for å få droppet bagasjen vår, men da vi kom fram til der kø-systemet egentlig startet, og vi skulle vise billetten vår til fyren som jobbet der, fikk vi beskjed om å stille oss i køen ved siden av. Han trøstet oss med at den uansett var kortere 😛 Vi klarte ikke helt å slå oss til ro med at dette var riktig kø, en ganske lang kø dette også, så Thomas gikk fram for å spørre ei dame som også jobbet der. Hun kunne berolige oss med at vi stod riktig. Det kunne se ut som at det ikke bare var vi som lurte, da nesten samtlige henvendte seg til de ansatte i stedet for at de kunne hatt et bedre informasjonssystem. Bagasjen ble til slutt droppet og vi kunne puste ut..

Ny kø ventet derimot etter sikkerhetskontrollen, denne gangen for å få stempel i passet ut av Argentina, men det gikk greit. Nå var vi straks på vei til Bolivia 🙂

Flyet var litt forsinket ut fra Buenos Aires, så vi ble litt bekymret om vi ville rekke å hente ut bagasjen og sjekke oss inn på nytt i Santa Cruz, der vi skulle mellomlande kl ett på natten. Det var en liten flyplass så det gikk heldigvis greit, til tross for et nokså tregt migrasjonssystem midt i natta.

Hotel Sagarnaga La PazKl 03:30 landet vi i La Paz. Flyplassen til Bolivias hovedstad ligger på over 4000 meters høyde, så vi følte oss nesten litt tungpustet og svimle med det samme vi kom ut av flyet. Uten å tenke oss om duret vi avgårde til terminalen, før vi plutselig kom på at et tips er å ta det rolig i høyden. Vi roet oss derfor ganske fort ned på vei inn til bagasjen. Trøtte og slitne hoppet vi i en taxi som tok oss til hotellet som var nede i La Paz sentrum.

En trøtt kar tok oss imot og fikk sjekket oss inn på Hotel Sagrada (nå var klokken nærmere 04:30), der vi skulle holde hus før avreise med nattbussen videre til Uyuni samme kveld. Det tok litt tid å sovne, da ihvertfall jeg hadde en følelse av å hyperventilere hvert øyeblikk, men det gikk til slutt.

Te av cocablader i La PazPå frokostbordet (som vi for øvrig ikke trodde vi skulle rekke) var det bl.a. satt fram coca-blader og varmt vann. Siden jeg har vært litt bekymret for å bli høydesyk og hadde lest at det kunne hjelpe med coca-te, så trådde vi til. NB! til våre mødre og fedre: Coca-blader i seg selv er ikke et narkotikum 😉

Utpå dagen tok vi en runde i byen, spiste den beste og billigste lunsjen så langt på turen og fikk kikket litt i alle de små butikkene de har rundt her, med superbillig alpakkaull (klær, skjerf, luer og votter m.m.), i tillegg til vesker og smykker og mere til i kjent sør-amerikansk, fargerik stil.Lunsj i La Paz

En voldsom regnbyge gjorde at vi tok turen tilbake til hotellet litt tidligere enn tenkt, noe som skulle vise seg å være like lurt…Boliviansk håndverk i regnet

En kø er en kø er en kø…

Oss og Jesus Det er selvfølgelig obligatorisk å skulle se de viktigste severdighetene når man kommer til en storby slik som Rio de Janeiro. Og det er vel ikke mange severdigheter som er større enn Copacabana- og Ipanema-strendene, Maracanã stadion, Kristus-statuen og Sukkertoppen (eller Sukkerloffen som det heter lokalt).

Vi er ikke så veldig glad i å stresse rundt for å få med seg alle mulige severdigheter, slik som noen folk er. Vi liker mer å reise rundt i byen og kjenne på livet, sitte på en liten kafé eller fortausrestaurant og oppleve stemningen. Men vi hadde en plan om å få gjort unna det meste av sightseeing i løpet av en dag, slik at vi kunne kose oss med det vi liker de andre dagene. Vi la som mål om ihvertfall få med oss Kristus-statuen (Cristo Redentor) og Sukkertoppen (Pão de Açúcar). Men etter litt diskusjon fant vi ut at vi måtte dele det opp i to dager.

Vi startet dagen med en klar intensjon om å komme oss opp til Cristo Redentor. Det finnes drøssevis med turistsjapper som har forskjellige pakketurer hvor man blir plukket opp på hotellet, får transport fram og tilbake, billett til statuen og lunch på veien. Men disse må typisk bestilles en dag i forveien. Vi skulle jo egentlig bare opp for å få tatt en selfie foran den store fyren, som bevis for at vi hadde vært der. Så vi tenkte at det var like greit å bare ta en taxi opp. Vi spurte en fyr i en av turistsjappene om råd, og han mente at det enkleste var å ta buss opp til foten av Corcovado-fjellet.

På buss 583Som sagt så gjort, selv om vi brukte litt tid på å skjønne hvordan bussystemet fungerte. Men vi kom oss etterhvert på buss 583 mot Cosme Velho. Man får sett litt av byen på bussturen, som blant annet kjører gjennom Botafogo og Flamengo på veien.

Vel oppe ved Corcovado tenkte vi at nå er det bare en liten togtur opp på toppen som gjenstår. MEN NEIDA! Vi fikk jo den hyggelige beskjeden om at toget som vi trodde gikk hver halvtime ikke gikk før om 3 timer! Uten noe mer forklaring om grunnen. Men vi kunne gjerne benytte minibuss-tjenesten som tydeligvis gikk mye oftere. Vi syntes det var litt kjipt fordi vi hadde hørt at togturen var veldig fin. Men en kjapp tur med minibuss til toppen fikk være greit.

Minibuss Vi stilte oss i kø og ventet på neste ledige minibuss. Minibussen kom, vi satt oss inn og tenkte: nå er vi snart på toppen. MEN NEIDA! Vi ble bare kjørt 200 meter opp en bakke der vi måtte ut for å kjøpe billetter, for så å stille oss i ny kø for å komme inn i minibussen igjen. Vi kom oss inn og fant oss seter, litt smått oppgitt, men endelig var vi på vei mot toppen. Minibussen kjørte i et halsbrekkende tempo opp den smale og veldig svingete veien, som får Trollstigen til å se ut som autobahn. Sjåføren måtte tydeligvis være en pensjonert rallyfører, for det skrenset og hylte i dekk mens vi ble kastet rundt som bingokuler inne i bilen. Vi håpet inderlig at vi snart var fremme på toppen av fjellet. MEN NEIDA!

KøVi ble satt av på en parkeringsplass et stykke unna toppen, og ble geleidet inn i en ny kø. Denne køen snirklet seg mellom biler som var parkert i lett uorden på dette kaoset av en parkeringsplass. Når vi nærmet oss slutten av køen så vi jo at dette kun var en for-kø for en mye lengere kø litt bortenfor. Vi sto i kø i en drøy time, i noen og tredve grader, før vi fikk lov til å sette oss inn i en ny minibuss. Denne sjåføren hadde vist kjørt Formel 1 i sin ungdom. Vi for som vaskeballer oppover fjellsiden, men snart var vi oppe ved statuen.

Utsikt over RioDet første vi gjorde var å sette oss ned å hvile på en uterestaurant, få oss noe mat og drikke, og komme oss igjen etter strabasene. Vi fikk tatt noen bilder av den strålende utsikten over Rio og strendene. Vi gikk så opp de siste trappene opp til statuen og fikk tatt selfiene som hele turen hadde vært for. Etter 10 minutter i folkemyldret var vi godt fornøyd og vi gikk ned igjen for å stille oss i kø for minibussturen ned igjen. Vi ble kjørt ned til parkeringsplassen hvor vi var så heldige å få lov til å stå i en ny kø for neste minibuss. Men snart var vi nede i Cosme Velho og kunne hoppe på buss 584 mot Copacabana og Ipanema. Det var rimelig deilig å få tatt seg en kald dusj, lagt seg på sengen og åpnet en boks med kald Skol-øl.

Folkehav og Sukkertoppen Dette var litt av en tur, i alle fall for oss som ikke er noe spesielt glad i slike severdigheter. Vi hadde brukt så å si hele dagen på denne galskapen. Vi er nå klar for ren hygge de resterende dagene i Rio, og så kan Sukkerloffen være Sukkerloffen 😛