La Paz – YAMB

Bolivia, Ferie, Mat og drikke, Reise, Sør-Amerika

Tilbake i La Paz

Vi hadde forhåndsbestilt et rom på Hotel Rosario da vi kom tilbake til La Paz. Ikke spesielt dyrt, men betraktelig mye bedre enn det krypinnet vi hadde den første natta vi var her. Vi ankom hotellet kl 05:45 på morningen og møtte verdens blideste og søteste resepsjonist. Hun skjønte at vi var trøtte og tilbød oss rommet allerede da, selv om normal sjekk-inn var kl 11. Vi ble super happy og kunne nesten ikke vente med å få tatt oss en deilig dusj og stupe inn i den store, gode sengen.

Vi hadde bestemt oss for å være i La Paz i to netter denne gangen, både for å roe litt ned og for å få sett litt mer av byen. Da vi våknet til liv utpå formiddagen gikk vi ut for å spise, tuslet litt i det som var hovedgaten, før vi fikk sett oss litt om på heksemarkedet. Der finner man alt man måtte ønske seg av superkrefter og visdom, både i pulverform, eliksir, urter og piller. Blant annet kunne jeg kjøpe et pulver og gni det mellom hendene. Vedkommende jeg deretter tok i hånda ville kue meg som en hund. Interessant.. De hadde i tillegg lamafoster hengende over døråpningen, da det visstnok brukes i ulike ritualer til heksedoktorene.

Vi gikk deretter og tok oss en øl på en engelsk pub. La Paz kan ta knekken på enhver pga høyden (jeg har aldri vært så tungpustet før), så det er viktig å slappe av innimellom slagene 😉 Det viste det seg å være en hyggelig restaurant i førsteetasjen til puben, som skulle vise Super Bowl-finalen på kvelden, så det ble kveldens event.

Dagen etter tok vi byens nyervervede taubane opp i høyden for å få en flott utsikt over byen. Taubanen ble bygd for bare et år siden for å lettere få fraktet folk til og fra arbeid. Som man kan se på bilder av byen så er det både bratt og kronglete å komme seg fra topp til bunn og vice versa, så dette har nok vært en kjærkommen investering for byens innbyggere. Spesielt når det kan sies å ikke være noe ordentlig bussystem i byen.

Vi spiste lunsj på en uterestaurant på et tak ved byens torg før vi gikk tilbake til hotellet og kjøpte bussbilletter til morgendagens tur til Puno i Peru. Puno, som ligger ved Titicacasjøen, er utgangspunktet for båtturer ut til de flytende øyene (Uro’s Islands), samt Amantani Island og Taquile Island, som vi vil skrive mer om i neste post 🙂

Bolivia, Ferie, Reise, Sør-Amerika

Reisen til Uyuni ble noe for seg selv

Det som skulle være starten på en spennende reise inn til saltørkenen i Uyuni ble litt vel kaotisk for vår del. Vi var forberedt på at bussen vår til Uyuni skulle gå kl. ni på kvelden fra busstasjonen i La Paz. Det var det som sto på voucheren vår som vi hadde fått fra Bamba Adventures. På billetten som var levert på hotellet vårt sto det både 21:00 og 19:00, som gjorde oss litt usikker. Vi vet vi er i manjana-land, så etter frokost sendte vi for sikkerhets skyld en epost til Bamba, før vi gikk en tur ut i La Paz for å se på byen.

Når vi kom tilbake til hotellet rundt fem på ettermiddagen hadde vi fått svar om at bussen skulle gå kl. 19:00. Rett etterpå kom det en ny epost hvor de nå sa at bussen gikk kl. 18:00. Vi måtte også være der 30 minutter før avreise. Vi hadde nå under en halv time på å ordne oss, pakke sekkene og komme oss til busstasjonen.

Det var bare å kaste seg rundt. Vi måtte bare hoppe over dusjen vi hadde planlagt, og i stedet ble det en hurtig kattevask. Sekkene ble pakket i en fei og vi løp til heisen. Vi fikk sjekket ut og fikk en av pikkoloene til å bli med for å hjelpe å praie en taxi, som tydeligvis hadde fått beskjed om at vi var i tidsnød.

Busstasjonen i La Paz er jo noe for seg. Den er full av boder for alskens transportbedrifter uten noe klart system, ei heller noe god oversikt over galskapen. Vi trålte stasjonen opp og ned, men Todo Turismo var ikke mulig å finne. I kjent Målfrid-stil tok hun ansvar og fikk spurt noen som pekte i retning inngangen. Vi hastet ut av stasjonen igjen, men fant ingen sted det var noe skilt med Todo. Vi spurte noen andre som pekte over gata fra busstasjonen. Å der klarte vi såvidt å skimte et lite skilt med rød skrift.

Vi var ikke i noe kjempehumør der vi trampet opp trappene til Todo. Klokken var kvart over seks da vi braste inn døren, hvor vi forventet å bli møtt med en beklagelse om at bussen var kjørt. Men inne på kontoret fant vi en gjeng bedagelige funksjonærer som bare ba oss om å sitte ned, for bussen skulle ikke gå før kl. 20:30. Ikke 21, ikke 19, ikke 18, neida.

Jeg tror jeg kunne se svartrøyk stige opp fra hodet til Målfrid. Nå hadde vi over to timer til overs, som vi godt kunne tenkt oss å bruke på andre ting enn å sitte på kontoret til Todo. Målfrid gikk rett igang med å forfatte en epost til Bamba, og jeg kan røpe at det var ikke takk for godt opplegg og god informasjon som var innholdet. Det kom etterhvert også andre forvillede turister inn døra, mer eller mindre stresset i blikket.

Klokken var kvart over ni før bussen endelig kom seg i vei. Vi så skikkelig frem til en 12 timers busstur etter alt styret. Veien til Uyuni går 530 km på dårlig asfalt og over 180 km på grusvei, hvor de i alle fall ikke hadde spart på humper, huller og vaskebrett. Det var bare å holde fast på fyllingene, og det var optimistisk å tro at man skulle klare å sove noe. Fikk vel maks to timer dårlig og oppstykket søvn før vi var fremme i Uyuni. Nå hadde vi 3 timer før selve opplevelsesturen skulle starte.

Bolivia, Ferie, Reise, Sør-Amerika

Vi ankommer La Paz i Bolivia

Flyet fra Buenos Aires hadde avgang kl 22:15 tirsdag 27. januar, så vi dro fra hotellet allerede kl 19, da turen til flyplassen skulle ta ca 45 minutter. Takk og lov for at vi var ute i god tid, for makan til kaos på en flyplass skal en lete lenge etter. Det var nesten ikke plass til å komme seg inn døra, det var folk overalt og køene gikk på kryss og tvers.

Vi stilte oss i en kø som så ut til å være riktig for å få droppet bagasjen vår, men da vi kom fram til der kø-systemet egentlig startet, og vi skulle vise billetten vår til fyren som jobbet der, fikk vi beskjed om å stille oss i køen ved siden av. Han trøstet oss med at den uansett var kortere 😛 Vi klarte ikke helt å slå oss til ro med at dette var riktig kø, en ganske lang kø dette også, så Thomas gikk fram for å spørre ei dame som også jobbet der. Hun kunne berolige oss med at vi stod riktig. Det kunne se ut som at det ikke bare var vi som lurte, da nesten samtlige henvendte seg til de ansatte i stedet for at de kunne hatt et bedre informasjonssystem. Bagasjen ble til slutt droppet og vi kunne puste ut..

Ny kø ventet derimot etter sikkerhetskontrollen, denne gangen for å få stempel i passet ut av Argentina, men det gikk greit. Nå var vi straks på vei til Bolivia 🙂

Flyet var litt forsinket ut fra Buenos Aires, så vi ble litt bekymret om vi ville rekke å hente ut bagasjen og sjekke oss inn på nytt i Santa Cruz, der vi skulle mellomlande kl ett på natten. Det var en liten flyplass så det gikk heldigvis greit, til tross for et nokså tregt migrasjonssystem midt i natta.

Kl 03:30 landet vi i La Paz. Flyplassen til Bolivias hovedstad ligger på over 4000 meters høyde, så vi følte oss nesten litt tungpustet og svimle med det samme vi kom ut av flyet. Uten å tenke oss om duret vi avgårde til terminalen, før vi plutselig kom på at et tips er å ta det rolig i høyden. Vi roet oss derfor ganske fort ned på vei inn til bagasjen. Trøtte og slitne hoppet vi i en taxi som tok oss til hotellet som var nede i La Paz sentrum.

En trøtt kar tok oss imot og fikk sjekket oss inn på Hotel Sagrada (nå var klokken nærmere 04:30), der vi skulle holde hus før avreise med nattbussen videre til Uyuni samme kveld. Det tok litt tid å sovne, da ihvertfall jeg hadde en følelse av å hyperventilere hvert øyeblikk, men det gikk til slutt.

På frokostbordet (som vi for øvrig ikke trodde vi skulle rekke) var det bl.a. satt fram coca-blader og varmt vann. Siden jeg har vært litt bekymret for å bli høydesyk og hadde lest at det kunne hjelpe med coca-te, så trådde vi til. NB! til våre mødre og fedre: Coca-blader i seg selv er ikke et narkotikum 😉

Utpå dagen tok vi en runde i byen, spiste den beste og billigste lunsjen så langt på turen og fikk kikket litt i alle de små butikkene de har rundt her, med superbillig alpakkaull (klær, skjerf, luer og votter m.m.), i tillegg til vesker og smykker og mere til i kjent sør-amerikansk, fargerik stil.

En voldsom regnbyge gjorde at vi tok turen tilbake til hotellet litt tidligere enn tenkt, noe som skulle vise seg å være like lurt…