Stikkord: Slette

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Ngorongorokrateret

I løpet av natta våknet vi av lyden av dyr rundt teltet vårt. Vi tenkte det måtte være giraffvennen vår fra dagen før. Vi sto opp og gikk ut i forteltet for å se om vi kunne få øye på dyrene, men det var så mørkt at vi så ingenting, så vi gikk tilbake i seng. Morgenen etter rakk vi så vidt å spise frokost før vi reiste avgårde fra campen klokken halv åtte. Vi skulle møte de andre som kom fra Highview i krysset der vi skilte lag dagen før. Det var de samme humpete 40-45 minuttene til veikrysset, denne gangen i grålysningen og med litt lavtliggende tåke.

Ikke lenge etter at vi var ankommet krysset kom de andre kjørende, så vi hoppet inn før kursen ble satt mot krateret. Vi stoppet litt på toppen av kraterveggen for å ta noen bilder, så startet vi på den smale og bratte veien ned mot bunnen. Veien var så smal at den var kun for nedkjøring, mens det var en annen vei et annet sted i krateret for å komme opp igjen. Krateret ble skapt da en over 5000 meter høy vulkan eksploderte og kollapset for 2-3 millioner år siden. Krateret er også verdens største inaktive og intakte kaldera med sine 260 kvadratkilometer, og med en kratervegg som strekker seg over 600 meter over bunnen.

Vi så store flokker med gnu, og når vi var kommet ned til bunnen så vi også gaseller, sebraer og en og annen struts. Sjakaler patruljerte området og lette etter mindre byttedyr. Når vi nærmet oss vannhull ble det grønnere og vi så mye dyr, deriblant flodhester og flokker med bøffel. De har en tendens til å følge med når man nærmer seg, mens de stirrer rett på deg. De virker klare til å beskytte flokken sin. Storker og pelikaner var det en del av langs vannkanten, og var ofte i samme område som flodhestene. Nesten som de brukte de som vakt.

Vi hadde kanskje kjørt rundt en halvdel av krateret når vi fikk øye på hyener. De virket større enn det man hadde tenkt de skulle være, og ser nesten ut som en litt vanskapt hund med den lange nakken sin og korte bakkropp. Det var en hel familie av de som så ut til å jobbe sammen der de spanet over savannen. Vi nærmet oss den største innsjøen i krateret, som heter Magadisjøen, og som er hjemmet til mengder av pelikaner. De skilte seg godt ut i sin rosa fjærdrakt.

Det var også løver i krateret, som på klassisk løvevis lå og slumret og sov. Elefanter var det også, men det store målet for dagen var å få sett neshorn, det siste av de «fem store» vi hadde igjen å få se. Å få se neshorn var ikke det enkleste ettersom guiden vår sa det kun var 26 igjen i krateret. Men vi hadde håp om å få se de. Guiden stoppet plutselig og ba om å få låne kikkerten. Han hadde sikkert fått beskjed på radioen om at det var noe i nærheten, og på en åskam litt lengre bort kunne vi se flere biler som hadde stilt seg opp.

Etter en stund sa han at han kunne se et neshorn, men at det var ganske langt unna. Jeg fikk låne kikkerten og så i det området han pekte. Jeg fikk snart øye på en liten grå neshornformet skikkelse et godt stykke unna. Jeg så kroppen og hornet, men det var for langt unna til å klare å se noen detaljer. De andre klarte ikke å se noe. Vi kjørte rundt til åskammen for å se om vi fikk øye på det derfra, men det hadde mest sannsynlig lagt seg ned i gresset, for det var ikke å se. Vi dro derifra slukøret med håp om at vi skulle få en annen mulighet et annet sted i krateret.

Det nærmet seg lunsjtider så vi kjørte til et piknikområde som lå rett ved en liten innsjø. I nærheten av området så vi noe som så ut som et gnukadaver, som tydet på at det var løver i nærheten. Fikk bare håpe det ikke var vi som kom til å bli lunsj. Vi spiste i bilen før vi gikk oss en runde og fikk strukket på bena. Der var det også toaletter til de mest nødne. Etter lunsj kjørte vi noen runder til rundt om i krateret for å forsøke å finne neshorn, men de var som sunket i jorden. Guiden sa at tørketida var et dårlig tidspunkt for å se neshorn, da de ofte legger seg ned i gresset.

Vi kjørte opp av krateret den andre veien og fikk en fantastisk utsikt over sletten på vei opp. Det var bratt ned på den ene siden der vi snirklet oss oppover, som ikke var så heldig for Deb som hadde høydeskrekk. Midt oppe i veggen møtte vi utrolig nok en jeep på vei ned. Det var en viltvokter som stoppet og snakket lenge og vel med Chitanda, uvist om hva. Oppe på toppen stoppet vi på et annet piknikområde, hvor vi skulle bli hentet av skyssen vår tilbake til campen. Tok kanskje en halv time før de kom for å hente oss, og vi sa hade til de andre.

Tilbake i campen tok vi med oss ett par øl til teltet for å sitte på balkongen og nyte utsikten og fordøye dagen. Vi leste litt fra quizboken vi hadde med, mens vi koste oss med den kalde ølen og en liten Underberger. Når det nærmet seg middag dusjet vi og kledde oss om, før vi gikk opp til restauranten for å se på solnedgangen. Under middagen ble vi sittende sammen med en tysk far og sønn fra Hamburg som var på ferie sammen. De hadde bare tre dager safari i Tarangire, Manyara og Ngorongoro før de skulle bestige både Meru (4565 m) og Kilimanjaro (5895 m).

Det ble ikke noen sen kveld da vi skulle tidlig opp neste dag. Målfrid pratet litt med de uheldige nordmennene (som hadde mistet bagasjen) på vei forbi bordet deres. De hadde heldigvis fått tilbake bagasjen sin før de forlot Highview. Rett før kl 21 var vi tilbake i teltet. Vi ble stående lenge å se på stjernehimmelen. Nesten helt uten lysforurensning var den helt utrolig klar, og man kunne til og med se sløret av disken til Melkeveien som gikk på tvers av himmelen. Vi pakket sammen sekkene våre før vi krøp til sengs og la oss til å sove. Vekkerklokka stod på 05:15 neste morgen.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Å våkne opp i Serengeti

Vi våknet rett før soloppgang. Sammen gikk vi opp for å spise frokost. Vi tok et bord med en fantastisk utsikt over Serengeti, som lå badet i morgensol og med et tynt lag dis over savannen. Det var terapi for sjelen å sitter der å se utover det magiske slettelandskapet.

Halv åtte var vi i bilen og på vei mot en ny dag med safari. Vi skulle til et vannhull hvor det skulle være mange flodhester som oppholdt seg, og på veien så vi flokker av antiloper, gaseller, sebraer og giraffer. Bavianer var det også en del av.

Fremme ved vannhullet parkerte vi og gikk ned mot bredden. Flodhester er veldig aggressive og er det dyret som dreper flest mennesker i Afrika, bortsett fra malariamygg (og mennesker). Heldigvis var det en bratt skrent opp fra vannet til der vi sto. Det var kanskje 50 flodhester som lå i gjørmevannet og deiget seg. Det luktet ikke akkurat blomster i området.

Vi kjørte derfra inn mot midten av Serengeti. Snart kom vi forbi en løveflokk som lå i gresset rundt et stort tre. Det var flere safaribiler der allerede. Guidene bruker radio for å gi beskjed til andre når de ser noe spesielt, sånn at flere kan dele opplevelsen. Ved siden av løvene lå det et oppspist bøffelkadaver, så det var en ganske heftig eim der også. Vi så en hann og tre hunner som lå rundt treet, og ikke lenge etter så vi to hanner til som lå på hver sin side av de andre. Det virket som de holdt vakt, og så skjønte vi hvorfor. Vi så plutselig noen små løvehoder som kikket opp mellom to av hunnene. Det var tre løveunger sammen med flokken sin. I trærne rundt satt det gribber og ventet på tur.

Vi kjørte litt mer rundt før det ble tid for lunsj. Vi skulle få varm lunsj i Serengeti Wildcamp, som er en ren teltcamp ute på savannen. Vi fikk spist og brukt toalettene før vi fortsatte safarien. Det ble mange fine møter med forskjellige dyr utover dagen. Vi så løver, de fleste lå på toppen av en haug, med utsikt over sletten, men en hannløve lå og sov under et tre rett ved veien. Vi så flere leoparder som sov i trær, og spesielt en som hadde hengt bytte sitt, en Thompson-gazelle, opp i et tre og satt selv litt lengre opp i treet. Vi så mange elefantflokker, en sto sammen i en ring og sov med de minste liggende i midten. Det var selvfølgelig også mange andre dyr, som det alltid er på Serengeti.

På veien tilbake til Ikoma så vi røyk stige opp fra savannen. Lengre frem så vi at det brant i gresset til høyre for veien. Det var et ganske stort område som var i brann, og det steg også røyk opp lengre bort mot horisonten. Vi ga vann til noen jenter som samlet gress rett ved brannen. Ilden beveget seg raskt i det tørre gresset.

Tilbake i campen dusjet vi før vi gikk opp i restauranten for å ta en øl før middag. Derfra kunne vi se brannen som dekket flere kilometer med slette. Når mørket kom så lyste det urovekkende fra flammene i det fjerne. Vi håpet bare at ilden ikke skulle spre seg mot campen. Vi spiste middag og hygget oss utover kvelden. Nok en dag med fantastiske opplevelser gikk mot slutten.

Afrika, Dyreliv, Ferie, Natur, Reise, Safari, Tanzania

Første dag i Serengeti

Vi satte av gårde fra Highview i grålysningen for å komme oss til Serengeti. Endemålet var Ikoma Wildcamp i Ikoma Game Reserve, hvor vi skulle tilbringe de neste to nettene. Etter frokost gikk vi for å hente bagasjen vår, som ble båret ned til bilen av to masaier. Vi sjekket ut av hotellet og startet kjøreturen.

For å komme dit måtte vi krysse tvers igjennom Serengeti, hvor vi ville ha vår andre safari. Highview ligger på østsiden av Ngorongorokrateret, så vi kjørte opp til toppen og langs kanten. Så tidlig på dagen ligger skyene rimelig lavt over fjellene, så vi hadde kanskje fem meter sikt på toppen. Det brydde tydeligvis ikke Chitanda seg mye om der han suste avgårde i høyt tempo. Motgående trafikk var det også, samt at han kjørte forbi de fleste andre på den smale fjellveien.

På vestsiden av krateret begynte vi nedstigningen mot den enorme savannen som utgjør Serengeti. Etter en stund stoppet vi ved en Masailandsby for å få en omvisning og se hvordan de bodde. Vi ble møtt av sønnen til høvdingen som ønsket oss velkommen. Han ba oss stille oss opp foran inngangen til landsbyen, slik at Masaiene kunne komme å danse velkomstdans for oss. De kom småløpende på en rekke mens de ropte og hoiet. De stilte seg i en halvsirkel foran oss. Jeg fikk tildelt en stav og ble bedt om å gå bort til de. Da begynte de å danse rundt med meg mellom seg, med hopp og sprett. Det var ikke det mest komfortable jeg har vært, så etter en stund byttet jeg og Chris.

Når de var ferdige ble vi invitert inn i landsbyen, og fikk møte flere innbyggere. Inne mellom husene stilte de seg opp for en ny dans. Denne gangen var det den karakteristiske hoppende dansen til Masaiene. Målfrid og Deb ble invitert til å danse sammen med damene og Ben sammen med mennene. Vi ble så delt opp, og jeg og Målfrid ble med en fyr til et av husene hvor vi ble vist hvordan de bodde. Han sa han var sønn av høvdingen og at dette var hans hus. Inngangen til huset var kanskje 130 cm høy og ikke mer enn 40 cm bred, så det var ikke så enkelt å komme inn. Husene var runde med en diameter på kanskje fire meter, så det var trangt inne. Det var også helt mørkt, bortsett fra en liten stripe lys som kom fra et hull i taket rett over bålplassen. De bodde fire stykker i det huset, to voksne og to barn.

Etter å ha blitt fortalt om hvordan de bodde og levde gikk vi ut for å se på håndarbeid de hadde på utstilling. Vi følte oss nødt til å kjøpe et par småting, som vi garantert ikke kommer til å bruke. Chris hadde vært i huset til en som også sa han var høvdingens sønn. Det viste seg at høvdingen hadde 20 koner og tilsammen 63 barn. Vi fikk ikke møtt han fordi han var ute på savannen og jaktet. Vi sa adjø og fortsatte ferden.

Det var fortsatt et godt stykke å kjøre gjennom Ngorongoro Conservation Area før vi kom til inngangsporten til Serengeti, der vi igjen måtte registreres. Sjekkpunktet lå på en kopje, en steinformasjon som stakk opp fra savannen. Vi så oss litt rundt mens vi ventet på Chitanda, før vi alle spiste lunsj. Etter å ha vært på do forsatte inn i parken.

Det var dyr rundt oss i alle retninger, og det ble flere og flere etterhvert som vi kjørte lengre inn på savannen. I starten var det mest Thompson- og Grant-gazeller, impalaer, Eland-, Topi- og Hartebeest-anteloper, gnuer, sebraer og struts. Vi kom så inn i et svært område hvor alt gresset var avsvidd. Det er tørketid, så viltvokterne hadde tent på det for å få nytt gress til å vokse.

Plutselig så vi en løve som kom labbende over gresset, nærmere og nærmere veien. Litt etter så vi to til som fulgte etter den første, som nå hadde kurs rett mot oss. Den passerte veien mellom oss og bilen bak oss, kanskje en meter fra vår bil. Den andre fulgte snart etter, men ble stående på andre siden av veien å vente på den tredje, som hadde satt seg ned litt unna. Den andre kalte på den tredje med dype rop for å kalle den etter seg, men da den ikke kom tuslet den andre tilbake over veien. Chitanda sa at de to siste sannsynligvis jaget den første, fordi den var fra en annen flokk og var inne på deres territorium.

Når vi kjørte videre begynte vi å se vortesvin, giraffer og elefanter. Vi kjørte bort til noen andre safari-jeeper som hadde stoppet opp. Vi så i den retningen de andre kikket da et gepardhode plutselig stakk opp av gresset. Den kikket seg rundt, sannsynligvis etter Thompson-gazeller som er primærbyttet dens. Nå hadde vi sett tre av de «fem store», og manglet nå bare afrikansk bøffel og neshorn.

Det tok ikke lange tiden før vi så en stor flokk bøfler som beitet langs med veien, så da manglet vi bare å få se neshorn. Videre så vi en løve som hadde klatret opp i et tre og satt der å speidet etter bytte. Etter det fant vi like godt en leopard som lå å slumret på en gren. Det var bare utrolig hvor mye dyreliv som fantes i alle retninger. Vi så en stor hannløve som sov i skyggen av et tre, en svart mambo (slange) som krysset veien rett foran oss, mere elefanter, giraffer, samt sjakaler, flodhester og krokodiller. Fotoapparatet gikk varmt der jeg knipset i vei.

Det begynte å nærme seg middagstid, så vi satte kursen mot Ikoma Wildcamp. Da vi kom dit ble vi tildelt en søt liten rund hytte, med dusj og toalett. Det var den beste dusjen vi hadde hatt på turen, og det var deilig å få skylt av seg alt støvet. Det var tørketid, så det var støv i bøtter og spann. Vi lå litt i sengen å slappet av etter en lang dag på savannen.

Vi gikk opp til restauranten for å se på solnedgangen, og fant oss et bord med god utsikt. Det var utrolig flott, og solen var blodrød der den sakte gikk ned over sletten. Til middag ble vi sittende lenge å prate om dagens opplevelser, sammen med Chris, Deb og Ben. Når vi skulle tilbake til hytten var det bekmørkt, så vi ble eskortert av en masai. Det kunne være farlige dyr både rundt og inni campen. Vi var rimelig trøtte etter en lang dag, så søvnen kom villig til oss begge.

Bolivia, Ferie, Natur, Reise, Sør-Amerika, Severdigheter

Opplevelsetur i Uyuni, dag 2

Vi sov forholdsvis godt i Culpina, selv om vi var våkne noen ganger iløpet av natten. Peruaneren var i godform ute i oppholdsrommet og sang og hoiet litt utover natten. Vi skulle avgårde rimelig tidlig, så vi våknet og spiste frokost rundt syv. Til å være ute i ingenting så var ikke frokosten så verst, med eggerøre, boller, pålegg og kaffe.

Første stopp var en steinørken som var skapt av vulkanutbrudd for lenge siden. Det vistes tydelig av alle de rare formene som steinene hadde. Vi klatret litt rundt og tok bilder. Fargene var utrolig fine, og kunne minne litt om Grand Canyon. Men det er begrenset hvor spennende steiner er, så vi dro vi videre etter ikke så lenge.

Hovedplanen for dagen var å se lagunene og geysirene i nasjonalparken Eduardo Avaroa Andean. For å komme dit måtte vi høyere opp i fjellene. Regnet som vi hadde i Culpina hadde falt som snø når vi kom opp i over 4000 meter. Vi kom over et pass og ned til en liten lagune, som er en grunn sjø full av mineraler. Mineralene gir sjøen forskjellige farger og fører også til oppblomstring av alger, som igjen spises av flamingoer som lever i disse lagunene. Vi gjorde bare et kort stop ved denne lagunen siden det fantes andre større laguner med mer spektakulære farger.

Vi kjørte rundt i et kjempefint landskap med vide sletteland omkranset av høye fjell. Vi forsatte opp i høyden mot Andean-lagunen hvor vi skulle ha lunsj. Ved lagunen var det også forlatte hus og smelteovner etter en nedlagt sølvgruve. Vi kikket litt rundt, før vi spiste lunsj av kylling og ris.

Så gikk turen videre oppover, og vi passerte det høyeste passet på over 5000 meter. Vi skulle til annet område hvor vulkanutbrudd hadde skapt store steinformasjoner som sto opp av sanden. Her er blant annet en stein som ser ut som en kantarell, som er kjent fra kunstverk av Salvador Dali. Her var det tid til flere bilder og klatring.

Det er ganske lange avstander som vi kjører for å se disse severdighetene, og det er som sagt over veldig ulendt terreng. Vi kjører over fjellpass og ned i daler og sletter. Vi må over nok et pass og ned på en slette for å komme til den røde lagune. Denne er farget av jern som finnes i grunnen her. Selv her trivdes flamingoene, som spiste alger fra vannet.

Siste stopp før middag var et vulkansk aktivt område med geysirer. Vi fikk gå rundt huller med kokende stein og sprutende damp. Det var om å se seg for før man satt ned foten, at man ikke tråkket på et lite hull. Noe som en av guidene klarte å legge hånden over et lite dampende hull, og fikk ei bra forbrenning. Det var ett stort hull hvor man kunne se at det boblet voldsomt av kokende stein, og av og til sprutet det opp store «dråper». De fortalte at en uforsiktig tysker hadde falt oppi for noen år siden, og ble kokt levende. Vi var ikke så veldig modige, så vi holdt god avstand.

Nå begynte det å bli sent på dagen, så tiden var inne for å komme seg til vårt overnattingssted. Vi måtte et godt stykke ned fra høyden, på nokså smale og kronglete «veier», ofte med stup på siden. Mye av kjøringen var bare rett over slettene, uten noe som lignet på oppkjørte stier engang. Det var snart mørkt når vi kom fram til en rimelig rustikk hytte ved et vann. Rett ved vannet var det en varm kilde, hvor det var laget som en badestamp. Her holdt vannet 35 grader, selv om det var rundt 10 grader i luften.

Vi skulle bo på et firemannsrom samme med han fra England og hun fra Australia. Det var et nokså enkelt rom med fire enkeltsenger. Vi var spente på hvordan natten kom til å bli. Vi fikk servert en enkel middag, noe som var oppvarmet fra dagen før. Etter en lang dag var vi ikke så kresne, så vi spiste med velvilje.

Vi ble sittende å prate sammen utover kvelden, og noen gikk til og med for å ta seg et kveldsbad, med hodelykt på hodet. Vi gikk etterhvert å la oss, slitne som vi var. Det ble nok en natt uten mye søvn. Jeg lå å snudde og vrei på meg, men søvnen kom ikke. Da morgen kom hadde jeg vel fått meg knappe to timer søvn. Dette skulle bli en tung dag.