Opplevelsetur i Uyuni, dag 1

Vi var passe trøtte og slitne da vi ankom Uyuni kl. åtte på morgenen. Byen har litt over 10000 innbyggere, og ble grunnlagt som et handelssentrum for området. I dag er det primært turisme som livnærer byen, som ligger på et karrig platå 3700 meter over havet. Hovedattraksjonen for turister som besøker byen er selvfølgelig saltørken med samme navn, som ligger et kort stykke unna.

Etter at vi ble satt av bussen ved kontoret til Todo Turismo ble vi hentet av ei dame som tok oss med til Red Planet Expeditions, som er firmaet som arrangerer turen vår. De er én av mange slike firmaer som alle driver med opplevelsesturer i området. Det er et veldig ulendt terreng vi skal ut i, så vi blir kjørt rundt i firehjulstrekkere med lokalkjente sjåfører og guider.

På kontoret får vi beskjed om at vi kun kan ha med én ryggsekk, siden det er begrenset plass på takstativet til bilen. Vi går derfor igang med å pakke om til én sekk, alt vi måtte trenge til de tre dagene turen skal vare.

Vi ble tildelt en 4WD tilhørende en sjåfør med navn Santiago, som var en godt voksen, stille og litt værbitt kar som ikke snakket et ord engelsk. Heldigvis kunne guiden vår, Bismark (helt sant) snakke godt engelsk. Vi delte bil med tre andre turister, en fyr fra England, en dame fra Australia og en fyr fra Peru. I tillegg til vår bil var det to andre biler i følget vårt.

Første stopp på turen var lokomotiv-kirkegården i Uyuni. Fjellene rundt Uyuni er fulle av mineraler og metaller som de transporterte til kysten med tog. Jernbanen ble bygget med hjelp fra England på slutten av 1800 tallet, men da gruvene gikk tomme ble alle de gamle damplokomotivene bare parkert.

Klokken nærmet seg nå midt på dagen, så vi kjørte videre til saltfabrikkene for å spise lunsj. Så og si alt av salt som benyttes i Bolivia, samt mye som også eksporteres, utvinnes fra saltørkenen. Fabrikkene drives som de har gjort det i lang tid, hvor det meste er manuelt arbeid.

Etter lunsj skulle vi endelig ut i selve Uyuni saltørken. Heldigvis holdt tordenværet seg i horisonten, så vi fikk sol og gode forhold. Salar de Uyuni er verdens største saltørken på over 10000 kvadratkilometer og ligger på 3656 meter over havet. Det er nesten utenomjordisk å gå rundt på den helt flate og hvite overflaten av salt. Uten referanser spiller dybdesynet deg noen puss, som gjør det moro å leke med perspektiver og fotoapparatet.

Fra saltørkenen kjørte vi sørover til en liten by som heter Culpina, hvor vi fikk servert middag og hvor vi skulle overnatte. Det var et litt rustikk hus, hvor jeg og Målfrid fikk dobbeltrom, mens de andre lå på fellesrom. Her ble vi litt bedre kjent med de andre i følget, og vi kjøpte noen øl som vi hygget oss med. Vi tok det rolig og gikk til sengs i 10 tiden, mens noen av de andre fortsatte litt utover natten. Spesielt han fra Peru, som het Israel!!? og en fra California, som het London!!? holdt det gående 🙂

Regnværet som vi hadde sett i horisonten hele dagen kom nå over byen, og det regnet kraftig det meste av kvelden og natten. Men det er bare deilig å sovne til regn.

Reisen til Uyuni ble noe for seg selv

Kontoret til busselskapet i La PazDet som skulle være starten på en spennende reise inn til saltørkenen i Uyuni ble litt vel kaotisk for vår del. Vi var forberedt på at bussen vår til Uyuni skulle gå kl. ni på kvelden fra busstasjonen i La Paz. Det var det som sto på voucheren vår som vi hadde fått fra Bamba Adventures. På billetten som var levert på hotellet vårt sto det både 21:00 og 19:00, som gjorde oss litt usikker. Vi vet vi er i manjana-land, så etter frokost sendte vi for sikkerhets skyld en epost til Bamba, før vi gikk en tur ut i La Paz for å se på byen.

Når vi kom tilbake til hotellet rundt fem på ettermiddagen hadde vi fått svar om at bussen skulle gå kl. 19:00. Rett etterpå kom det en ny epost hvor de nå sa at bussen gikk kl. 18:00. Vi måtte også være der 30 minutter før avreise. Vi hadde nå under en halv time på å ordne oss, pakke sekkene og komme oss til busstasjonen.

Det var bare å kaste seg rundt. Vi måtte bare hoppe over dusjen vi hadde planlagt, og i stedet ble det en hurtig kattevask. Sekkene ble pakket i en fei og vi løp til heisen. Vi fikk sjekket ut og fikk en av pikkoloene til å bli med for å hjelpe å praie en taxi, som tydeligvis hadde fått beskjed om at vi var i tidsnød.

Busstasjonen i La Paz er jo noe for seg. Den er full av boder for alskens transportbedrifter uten noe klart system, ei heller noe god oversikt over galskapen. Vi trålte stasjonen opp og ned, men Todo Turismo var ikke mulig å finne. I kjent Målfrid-stil tok hun ansvar og fikk spurt noen som pekte i retning inngangen. Vi hastet ut av stasjonen igjen, men fant ingen sted det var noe skilt med Todo. Vi spurte noen andre som pekte over gata fra busstasjonen. Å der klarte vi såvidt å skimte et lite skilt med rød skrift.

Bussen til UyuniVi var ikke i noe kjempehumør der vi trampet opp trappene til Todo. Klokken var kvart over seks da vi braste inn døren, hvor vi forventet å bli møtt med en beklagelse om at bussen var kjørt. Men inne på kontoret fant vi en gjeng bedagelige funksjonærer som bare ba oss om å sitte ned, for bussen skulle ikke gå før kl. 20:30. Ikke 21, ikke 19, ikke 18, neida.

Jeg tror jeg kunne se svartrøyk stige opp fra hodet til Målfrid. Nå hadde vi over to timer til overs, som vi godt kunne tenkt oss å bruke på andre ting enn å sitte på kontoret til Todo. Målfrid gikk rett igang med å forfatte en epost til Bamba, og jeg kan røpe at det var ikke takk for godt opplegg og god informasjon som var innholdet. Det kom etterhvert også andre forvillede turister inn døra, mer eller mindre stresset i blikket.

På bussen til UyuniKlokken var kvart over ni før bussen endelig kom seg i vei. Vi så skikkelig frem til en 12 timers busstur etter alt styret. Veien til Uyuni går 530 km på dårlig asfalt og over 180 km på grusvei, hvor de i alle fall ikke hadde spart på humper, huller og vaskebrett. Det var bare å holde fast på fyllingene, og det var optimistisk å tro at man skulle klare å sove noe. Fikk vel maks to timer dårlig og oppstykket søvn før vi var fremme i Uyuni. Nå hadde vi 3 timer før selve opplevelsesturen skulle starte.